Store doser vitamin D til ingen nytte.

Jeg har i løpet av de siste månedene tatt for meg en del villedende reklamer, og har vært et par ganger innom den store reklamekampanjen som påstår at folk tenger store doser vitamin D. Se mine blogger fra 27.2 og 2.5 i år (1).

I denne uken kom det enda en vitenskapelig artikkel som viste at store doser vitamin D ikke hjelper for å øke insulin følsomheten eller insulinproduksjonen hos pasienter med sukkersyke type 2. Det var en norsk forskergruppe under ledelse av professor Kåre Birkeland som publiserte artikkelen i tidsskriftet Diabets Care (2). Det er hyggelig å blogge positivt om gode norske forskningsresultater.

Artikkelen innleder med at enkelte observasjonsstudier har antydet at store doser vitamin D kunne føre til at voksne pasienter med sukkersyke fikk en bedre blodsukkerregulering fordi insulinfølsomheten ble normalisert og insulinproduksjonen ble bedret. Men dette var altså i observasjonsstudier, som ikke sjelden gir uriktige resultater. Skal man undersøke virkninger av medisiner eller vitaminer på en skikkelig måte, må det gjøres i randomiserte, kontrollerte studier, der halvparten av individene får det som skal utprøves, mens den andre halvparten bare får placebo (juksepreparat). I slike studier skal heller ikke forskerne vite hvilke individer som får preparatet og hvem som får placebo.

I den norske randomiserte, kliniske studien ble det undersøkt om store doser vitamin D hadde noen innvirkning på insulinfølsomhet, insulinsekresjon og hos sukkersykepasienter som hadde lavt vitamin D innhold i blodet.

62 kvinner og menn med sukkersyke type 2 og som også hadde lavt innhold av vitamin D i blodet, deltok i undersøkelsen. Den varte i 6 måneder. Halvparten av deltakerne i undersøkelsen fikk ved starten av undersøkelsen en kjempedose vitamin D, den andre halvparten fikk placebo. Den gruppen som fikk vitaminet, fikk en tilleggsdose vitamin D etter 4 uker, dersom vitamininnholdet i blodet var sunket under en viss verdi.

Etter 6 måneder ble individene vurdert og undersøkt: Insulin følsomheten, den interne glukoseproduksjonen og blodsukker-reguleringen var ikke forskjellig i de to gruppene.

Konklusjonen er klar og tydelig: tilskudd av store doser vitamin D til pasienter med type 2 sukkersyke og lett vitamin D mangel endrer ikke pasientenes insulin-følsomhet, deres blodsukkerregulering eller deres insulinproduksjon.

Firmaer som reklamerer med at folk flest trenger store doser av vitamin D, får stadig dårligere dekning for sine påstander.

Vitamin D får man best i seg via kostholdet, ta litt tran og få solskinn på huden, og ikke via piller eller preparater.

  1. Norums ernæringblogg 27.2 og 2.5 2017
  2. Hanne L. Gulseth, Cecilie Wium, Kristin Angel, Erik F. Eriksen and Kåre I. Birkeland: Effect of Vitamin D Supplementation on Insulin Sensitivity and Insulin Secretion in Subjects With Type 2 Diabetes and Vitamin D Deficiency: A Randomized Controlled Trial. In: Diabetes Care 2017 Apr; dc162302. https://doi.org/10.2337/dc 16-2302

Med hilsen

Kaare R. Norum

 

Utidig og villedende reklame

En av mine forrige blogger handlet om den skjulte reklamens makt, og hvordan næringsmiddelindustrien brukte den i sin markedsføring. Den bloggen vakte stor oppmerksomhet, med en rekke kommentarer.

Jeg fortsetter med reklame, men denne gang reklame som ikke gir seg ut for noe annet enn det. Men som også forvirrer folk som ikke har særlig greie på hva reklamen omhandler. Jeg tenker på den intense markedsføring av vitamintilskudd, tilskudd som vi egentlig ikke trenger, og som i verste fall kan være farlig.

I løpet av det siste året har det i riksdekkende aviser vært hele sider med reklame for vitamin D. Firmaet som reklamer dette, må tydeligvis tjene store penger på sin markedsføring, for slike annonser koster mye. Reklamen påstår at folk flest har gode og nyttige helseeffekter av å ta ekstra doser med vitamin D.

Men i april i år ble en meget god og grundig vitenskapelig undersøkelse om dette offentliggjort (1).  Grimnes og medarbeidere undersøkte effekten av tilskudd med ganske høye doser vitamin D gitt til kvinner, som var 50 år og noe eldre. De ville se om dette hadde positive effekter på kvinnenes muskelfunksjon, balanse og deres generelle livskvalitet.

Bakgrunnen for undersøkelsen var at enkelte studier hadde antydet at store doser vitamin D ga positive effekter på muskelfunksjon, balanse og livskvalitet. Men dette var bare i såkalte observasjonsstudier uten noen kontroller. Grimnes og medarbeidere gikk grundigere til verks. De tok for seg om lag 300 kvinner som etter overgangsalderen hadde plager på grunn av dårlig muskelkontroll og balanse. Alle kvinnene fikk i ett år daglig tilskudd av en anbefalt dose vitamin D ( det er 15 microgram eller 800 IU) og ett gram kalsium. I tillegg fikk halvparten av kvinnene store doser av vitaminet( 20 000 IU) to ganger i uken, mens den andre halvparten bare fikk placebo (juksepiller) like ofte.

Av de 297 kvinnene som deltok i undersøkelsen, fullførte 275 studien. De som tok de store dosene av vitamin D, fikk som forventet, meget høye verdier av vitaminet i blodet. De som fikk placebo, økte sine blodverdier bare minimalt. Grimnes og medarbeidere fant ingen forskjell mellom de to gruppene, hverken i muskelstyrke, balanse eller i generell livskvalitet.

Det er altså ingen grunn til å ta store doser vitamin D for å få bedre balanse, muskelkontroll og livskvalitet. Men selvsagt må alle ha den daglige dosen vitamin D, som vi alle trenger (800 IU). Vitaminet har nemlig en rekke viktige funksjoner i kroppen. Men for at disse funksjonene skal virke optimalt, trenger hverken kvinner i overgangsalderen eller andre mer vitamin enn den anbefalte normale dosen. Den får man i sommerhalvåret stort sett dekket av solskinn på huden. Da dannes det nok vitamin D i huden til kroppens behov. Det forutsetter at man ikke er helt tildekket i solen, eller at man ikke er mørkhudet. Da må man få vitaminet på annet vis, liksom vi alle andre må få det i vinterhalvåret. Margarin og enkelte melkesorter er vitaminisert, og dersom man om vinteren tar en barneskje tran 5 ganger i uken (mange vil slippe det i helgen), så er behovet for vitamin D dekket. I tillegg er det vitamin D i fet fisk.

En vitenskapelig kommisjon utarbeidet for EU en rapport om vitamin D, der behovet for vitaminet i ulike aldergrupper og forskjellige livssituasjoner er grundig gjennomgått.  Rapporten er velskrevet, og den kan anbefales for spesielt interesserte (2).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Grimnes G, Emaus N, Cashman K D & Jorde R:The effect of high-dose vitamin D supplementation on muscular function and quality of life in postmenopausal women – a randomized controlled trial. In Clinical Endocrinology, DOI:1111/cen.13353. April 2017

 

2.      EFSA Panel on Dietetic Products, Nutrition and Allergies (NDA): Dietary reference values for vitamin D, published 28 October 2016

 

 

Fra vitenskapelige publikasjoner til praktiske råd

Det publiseres enorme mengder med vitenskapelige artikler om sammenhengen mellom kosthold, levesett og sykdom. Bare i siste uke kom jeg over 137 artikler innen fagfeltet overvekt, fedme og helse. Hvordan trekke ut gode råd til folk flest av all denne informasjonen som strømmer inn hver eneste uke? Ikke lett. Jeg skal ta et par eksempler.

Det har lenge vært antydet at dagligdags stress kan påvirke kroppsvekt, uten at en har hatt sikre vitenskapelige holdepunkter for dette. Det har vært vanskelig å få sikre data over konsentrasjonen av stresshormoner hos folk flest. Men nå kan en måle stresshormonet cortisol i hår, og konsentrasjonen her gir et gjennomsnitt av cortisolnivået i kroppen over tid. Sarah Jackson og medarbeidere (1) fra University College i London har målt cortisol i håret fra vel 2500 individer som var mellom 54 og 87 år gamle. De fant at dess høyere konsentrasjon av cortisol, dess fetere var individene. Men hva er årsak og virkning? Var de fete mer stresset fordi de var fete, eller var den økte konsentrasjon av stresshormoner årsaken til at de ble fete? Vanskelig å si noe om det.

I samme uke som overfor siterte artikkel ble publisert, fant jeg to artikler om vitamin D og mortalitet. Den ene artikkelen omfattet hele 27 000 individer fra en europeisk fellesundersøkelse (2). Under-søkelsen var et EU-prosjekt med tittelen «Food-based solutions for eradication of vitamin D deficiency and health promotion throughout the life circle». Vitamin D-konsentrasjonen i blodet var undersøkt hos samtlige individer. De fulgte individene i over 10 år, og fant at dess lavere innhold av vitamin D i blodet var, jo høyere var den totale dødeligheten. Den samme korrelasjon ble funnet mellom vitamin D og dødelighet forårsaket av hjerte-og karsykdommer, mens de ikke fant noe korrelasjon mellom vitamin D innhold i blodet og dødelighet av kreftsykdommer. Forskernes funn kan selvsagt være riktige og derfor tas hensyn til. Men er de kanskje bare uttrykk for at det er fedme som øker dødeligheten. Vi vet nemlig at fete mennesker har lavere innhold av vitamin D i blodet, og fedme øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. Årsaken til den lave konsentrasjonen av vitamin D kan være at vitamin D, som er et fettløselig vitamin, lagres i fettvevet. Fettvevet trekker vitamin D til seg fra blodet. Dette har jeg omtalt og diskutert i en tidligere blogg (3).

Den andre artikkelen som omhandler vitamin D, tar for seg kreft og vitamin D. Moukayed og Grant har publiserte en artikkel som heter «The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms» (4). Denne artikkelen konkluderer med at vitamin D reduserer hyppigheten av en rekke kreftformer, og at vitaminet også øker overlevelsen fra de samme kreftformene.  Disse konklusjonene ble trukket etter gjennomgåelse av både kliniske og epidemiologiske studier, og forfatterne mener at folk flest bør rådes til å være mer ute i solskinn, og om manglende solskinn  forhindrer dette, bør man eventuelt innta ekstra vitamin D som en pille.

De to artiklene om vitamin D hadde ulike konklusjoner vedrørende kreft og vitamin D. Hvilken skal vi stole på?

Min konklusjon på ukens lesning er: Prøv å holde deg noenlunde slank, vær mer ute i sola nå som våren kommer, og spis den gode skreien vi får i disse dager med både lever og rogn. Da trenger du ikke ta vitamin D som piller, samtidig som du får et smakfullt og sunt middagsmåltid.

Hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. E. Jackson og medarbeidere: Hair Cortisol and Adiposity in a Population-Based Sample of 2527 Men and Women Aged 54 to 87 Years. In Obesity 25:539-44. 2017.
  2. Gaksch og medarbeidere: Vitamin D and mortality: Individual participant data metaanalysis of standardized 25-hydroxyvitamin D in 26916 individuals from a European consortium. In PLoS ONE 12(2):e0170791. Doi: 10.1371
  3. Kaare R. Norums ernæringsblogg den 15. April 2015.
  4. Moukayed & W.B. Grant: The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms. In Rev Endocr Metab Disord (2017) doi:10.1007/s11154-9415-2.

Vitamin D og astma.

 

Vitamin D er et fettløselig vitamin. Det er ganske få naturlige kilder til vitaminet i kostholdet, og vitamin D er det vitaminet det derfor lettest kan blir for lite av hos folk flest. De viktigste kildene i maten er fet fisk, fiskelever og tran. Men også vitaminisert melk, smør og margarin er kilder for vitaminet. Den beste kilden til vitamin D er imidlertid sollys: under solbestråling vil det dannes vitamin D i huden. Folk har derfor vanligvis høyere vitamin-D innhold i kroppen sommer og tidlig høst. Mennesker med mørk hud, og individer som er lite ute i solskinn kan lett få vitamin D mangel.

Vitamin D virker vesentlig ved å binde seg til reseptorer i cellekjernene, og ved en slik binding påvirker vitaminet til en bedre celleproduksjon av stoffer som påvirker immunologiske prosesser. Det er fra befolkningsundersøkelser holdepunkter for at god vitamin D- status demper risikoen for utvikling av flere krefttyper. Men disse data er for usikre til at en kan anbefale vitamin D i behandlingen eller forebygging av kreft.

Astma opptrer hele året, men folk som har tendens til astma, får anfallene oftest og kraftigst om vinteren.  Man har derfor lurt på om dette henger sammen med dårlig vitamin D tilførsel på denne tiden av året. Slike tanker eller overveielser har ført til flere kliniske undersøkelser for å se om astmaanfallenes hyppighet og alvorlighetsgrad kan påvirkes av tilførsel av moderate doser av vitamin D.

Nå er det nylig offentliggjort en samleanalyse over slike kliniske forsøk.

Den såkalte Cochrane Aiways Group (1) publiserte i begynnelsen av september i år en oversikt over gode kliniske undersøkelser om vitamin D-behandling av astma. De hadde i sin undersøkelse bare med dobbelt blinde undersøkelser. Det var undersøkelser der tilskudd av vitamin D var sammenliknet med en blindprøve eller placebo, og hvor hverken legen eller pasientene visste om de fikk vitamin D eller juksepillen. Oversikten inkluderte 7 studier som til sammen omfattet 435 barn og to studier som omfattet 658 voksne pasienter med astma.

Individer som fikk tilskudd av vitamin D hadde færre astmaanfall som trengte behandling med steroid-hormoner (kortison-preparater).  Antallet av årlige astmaanfall gikk ned fra 0,44 til 0,28 per person. Videre reduserte vitamin D risikoen for hospitalinnleggelse fra 6 per 100 til 3 per 100.

Som en konklusjon sier forfatterne av oversikten at vitamin D sannsynligvis virker beskyttende mot alvorlige astmaanfall. Men det trengs flere undersøkelser før detaljerte kliniske anbefalinger kan gjøres.

I mellomtiden kan vi trygt anbefale at astmapasienter tar tran høst og vinter, og at det lønner seg å være ute når sola skinner.

(1) R Martineau og medarbeidere.Cochrane Airways Group . DOI: 10.1002/14651858.CD011511.pub2.

Med solfylt hilsen fra

Kaare R. Norum

Toscana 18. September 2016

Vonde kneledd, overvekt og vitamin D

Slitasjegikt i kneledd er hyppig og et økende helseproblem. Dette kommer av at befolkningen blir både eldre og fetere, to forhold som begge påvirker slitasjen i våre kneledd.

Toni L. Glover og medarbeidere fra University of Florida i USA har nylig publisert en interessent studie (1).  Den antyder en sammenheng mellom lavt vitamin-D konsentrasjon i blodet og slitasjegikt i kneledd, spesielt hos overvektige personer.

De undersøkte 256 middelaldrende og eldre mennesker (63 % kvinner) som hadde kneledds plager. Vitamin-D innholdet i blodet ble undersøkt hos alle, og deltakerne i studien rapporterte selv om sine kneledds plager. Alle ble undersøkt med henblikk på hvordan de gikk, deres balanse og hvor lett eller vanskelig de kunne reise seg fra sittende til stående stilling.

Undersøkelsen viste at de fete hadde lavere konsentrasjon av vitamin D i blodet.  Personer som hadde adekvat innhold av vitamin D i blodet, hadde mindre kneledd smerter enn de som hadde lavt innhold av vitaminet i blod. Dette var uavhengig av deres kroppsvekt. Undersøkelsen fant videre at det var en tydelig interaksjon mellom fedme og vitamin-D innhold i blodet og de funksjonelle prøvene. Således hadde fete pasienter med adekvat vitamin D innhold i blodet langt bedre funksjon og mindre smerter enn de overvektige som hadde lave vitamin D verdier.

Denne interessante undersøkelsen gir ikke et fullstendig svar på sammenhengen mellom vitamin D status og kneledd smerter. Men det er sannsynlig at vitamin D har noe å si, fordi vitaminet påvirker en rekke kroppsfunksjoner.  Vitamin D kan dempe betennelsesreaksjoner via immunceller og derved minske smertefull betennelsesreaksjon i nedslitte kneledd. Dessuten er vitaminet meget viktig for benvevets struktur og styrke.

Årsaken til at fete mennesker har lavere vitamin D innhold i blodet kan komme av at vitamin D lagres effektivt i fettvev, og kanskje blir for meget lagret der slik at lite vitamin kommer ut i blodet og kroppen for øvrig.  En sammenheng mellom lavt vitamin D innhold i blodet og fedme kan også skyldes at fete mennesker er lite ute i solskinn.

Men hva som enn er sammenhengen mellom vitamin D, fedme og leddsmerter hos pasienter med kneleddsartrose, vil det være riktig for dem å prøve å få i seg litt mer av vitaminet.  Ta en skje tran hver dag og spis mer fet fisk. Og nytt sola når den skinner. Solskinn er faktisk den beste vitamin-D kilde.

Dessuten bør fete og overvektige prøve å gå ned i vekt, slik at påkjenningen på hofter og knær blir mindre.

Kaare R. Norum

1. Glover TL, Goodin BR, King CD, Sibille KT, Herbert MS, Sotolongo AS, Cruz-Almeida Y, Bartley EJ, Bulls HW, Horgas AL, Redden DT, Riley JL 3rd, Staud R, Fessler BJ, Bradley LA, Fillingim RB.:.A Cross-Sectional Examination of Vitamin D, Obesity, and Measures of Pain and Function in Middle-Aged and Older Adults with Knee Osteoarthritis. Clin J Pain. 2015 Jan 7.

Kreft i tarmen og vitamin D

Vitamin D dannes i huden når den utsettes for ultrafiolett stråling. Vi kan få nok av vitaminet ved egen produksjon om vi er mye ute i solen, uten for meget klær på oss, og ikke har for mørk hud. I vårt land kan det bli vanskelig å få tilstrekkelig med vitaminet fra huden. Vi er derfor avhengig av tilførsel av vitamin D med kostholdet. De viktigste kildene er fet fisk, tran og vitaminiserte melkeprodukter. En barneskje tran daglig er en god forsikring; den gir i tillegg til Vitamin D også vitamin A og viktige fettsyrer.

Vitamin D omdannes i kroppen til det egentlige aktive stoffet som heter 1,25-dihydroksy-vitamin D. Omdanningen finner vesentlig sted i lever og nyre, men kan også skje i andre vev, f.eks. i immunceller. 1,25 dihydroksy-vitamin D kan oppfattes som et hormon, og det er med på å regulere en rekke geners aktivitet.

Mangel på vitamin D kan hos barn føre til raktitt (engelsk syke) og hos voksne til dårlig benstruktur med økt sjanse til benbrudd på glatt føre.

1,25  dihydroksy-vitamin D har også innflytelse på celledeling i immunapparatet og derved på infeksjonsbekjempelse og bekjempelse av kreftceller.

Kreft i tykktarm og endetarm er av de mest hyppige kreftformer i verden. Studier har vist at personer med høy konsentrasjon av vitamin D i blodet har mindre hyppighet av kreft i tarmene (1). Hva kan dette skyldes?

En forskninggruppe fra Dana-Farber Cancer Institute i Boston har nylig publisert en omfattende studie som kan forklare noe av mekanismen for denne gunstige virkningen av vitamin D (2). De har brukt individer fra to store helseundersøkelser i USA, det er Sykepleierundersøkelsen, som startet i 1976, og Helsearbeiderundersøkelsen, som startet i 1986. Undersøkelsene omfattet tilsammen over 170 000 individer. Hos om lag 50 000 av individene ble det tatt blodprøver, og konsentrasjonen av vitamin D ble målt.

Man undersøkte hvor mange av de 50 000 individene som hadde fått kreft i tykktarm og endetarm. Det var nesten 700.  Over halvparten av disse ble ekskludert fra studien fordi man ikke hadde patologiske preparater av kreftsvulstene, eller at blodprøvene var mangelfulle.

Tilsammen var det igjen 318 pasienter. Det ble så, på statistisk korrekt måte, plukket ut dobbelt så mange individer som ikke hadde kreft i tykktarm eller endetarm. Blodprøvene ble tatt av de undersøkte mer enn to år før kreften ble oppdaget.

Undersøkelsene bekreftet det andre forskere tidligere hadde funnet: det var lavere konsentrasjon av vitamin D i blodet til de som fikk kreft, enn de som ikke fikk det.

Kreftpasientenes svulster ble undersøkt på ny under mikroskop. Det man nå så etter, var i hvor stor immun-reaksjon kreftcellene hadde ført til i tarmvevet rundt svulsten. Man delte de undersøkte kreftsvulstene i to typer, de som hadde ført til god immun-reaksjon og de som ikke hadde det. Grunnen til denne oppdeling av pasientmaterialet er at kreftceller kan oppfattes av kroppens immunapparat som fremmede celler; noe som immunapparatet derfor burde reagere på (3). Videre er det fastslått at vitamin D har betydning for immuncellenes virksomhet og oppgaver (4).

Det var færre kreftsvulster med immunrespons hos individer som hadde hatt et høyt vitamin-D innhold i blodet, mens vitamin-D innholdet hadde ingen sammenheng med opptreden av svulster med liten immunrespons.

Disse funn ble tolket som at den beskyttende effekt av vitamin D for utvikling av kreft i tykk- og endetarm kan skyldes at vitaminet fører til en økt immunaktivitet mot kreftcellene. Da vil et økt innhold i kroppen (og blodet) føre til et bedre immunsvar, og det kan dempe veksten av eller ødelegge kreftcellene.

1.Ma Y, Zhang P, Wang F, Yang J, Liu Z, Qin H.:Association between vitamin D and risk of colorectal cancer: a systematic review of prospective studies. In J Clin Oncol. 2011 Oct 1;29(28):3775-82. doi: 10.1200/JCO.2011.35.7566.

2.Song M, Nishihara R, Wang M, Chan AT, Qian ZR, Inamura K, Zhang X, Ng K, Kim SA, Mima K, Sukawa Y, Nosho K, Fuchs CS, Giovannucci EL, Wu K, Ogino S. :Plasma 25-hydroxyvitamin D and colorectal cancer risk according to tumour immunity status. In Gut. 2015 Jan 15. pii: gutjnl-2014-308852. doi: 10.1136/gutjnl-2014-308852.

3.Gajewski TF, Schreiber H, Fu YX. :Innate and adaptive immune cells in the tumor microenvironment.in Nat Immunol. 2013 Oct;14(10):1014-22. doi: 10.1038/ni.2703. Review.

4.Veldhoen M, Brucklacher-Waldert V.:Dietary influences on intestinal immunity. In Nat Rev Immunol. 2012 Oct;12(10):696-708. doi: 10.1038/nri3299. Review.

 

Fettsyrer og hjernens funksjon

Kjære leser,

Vi har mye fett på hjernen. Med det mener jeg ikke at folk snakker for meget om fett. Det er fakta jeg kommer med: store deler av vår hjerne er bygget opp av fettsyrer. Disse fettsyrene er flerumettede fettsyrer, og de fleste av dem er av såkalt omega-3 typen fettsyrer. Dette er fettsyrer som kroppen vår ikke kan lage selv. Vi kaller dem essensielle fettsyrer, og de må tilføres via maten.

Det er særdeles viktig at det er nok av disse fettsyrene i kostholdet når hjernen bygges opp og utvikles. De siste ukene i svangerskapet er en viktig fase i utviklingen av en normal hjerne. De flerumettede fettsyrene kommer over i fosteret fra moren blod via morkaken.  Det er da viktig at mor har nok av disse fettsyrene lagret i sin kropp og at hun får nok av dem i sitt kosthold. Fete fisker er gode kilder for slike fettsyrer.

To litt eldre og en helt fersk studie fra Universitetet i Oslo viser betydningen av de spesielle fettsyrene betydning for hjernens utvikling og funksjon. De noe eldre undersøkelsene hadde som hensikt å klarlegge om det har noen hensikt å gi en ekstra tilførsel av flerumettede fettsyrer under svangerskapet og til for tidlig fødte spedbarn.

I 2003 kunne Helland og medarbeidere[1] vise at en ekstra tilførsel av flerumettet fett under svangerskapet og i de første tre måneder av die perioden, hadde en positiv effekt på barnets intelligens målt ved 4 års alder. Studien var en såkalt dobbelt blind studie, der hverken moren eller forsøkslederne visste om moren hadde fått tilførsel av fiskeolje (som inneholder flerumettede fettsyrer) eller olivenolje (som inneholder enumettet fett).

I 2008 viste Henriksen og medarbeidere[2] at for tidlig fødte barn hadde en fordel av å få en ekstra tilførsel av flerumettede fettsyrer blandet inn i morsmelk som de fikk med tåteflaske. Denne studien var også en dobbelt blind studie, der annet hvert premature barn fikk enten meget lange, flerumettede fettsyrer (av fiskeoljetypen) eller ikke fullt så lange umettede fettsyrer (av vegetabilsk opprinnelse) tilsatt i morsmelken. Spedbarna fikk denne tilførsel fra en uke etter fødselen og til de forlot sykehuset. De lå der gjennomsnittlig i 9 uker.

Da barna var 6 måneder gamle, ble deres kognitive funksjoner undersøkt. Barn som hadde fått fettsyrer av fisketypen hadde en bedre kognitiv funksjon enn dem som hadde fått ekstra tilførsel av vegetabilsk olje.

Disse to undersøkelsene viser at spebarn har fordel av å få flerumettet fett av fisketypen, altså gode argumenter for at både mor og barn bør ta tran!

Hjernen vokser rask i de første barneårene. Men i voksen alder begynner hjernen langsom å svinne. Hjernebarken blir noe tynnere med årene. Skjer dette hjernesvinnet for fort, kan det bli tap av viktige hjernefunksjoner, i alvorlig tilfelle utvikles demens. Hjernesvinn var tidligere vanskelig å måle. Men med moderne målemetoder kan en nå ganske nøyaktig måle hjernebarkens tykkelse uten sjenanse for dem som blir undersøkt.

En studie av reduksjon i hjernebarkens tykkelse ble offentliggjort i 2013. Walhovd og medarbeidere[3] undersøkte hjernebarken hos en rekke voksne mennesker med vel tre års mellomrom. På de tre årene var hjernebarken blitt noe tynnere. Men barkens skrumpning var ikke lik hos individene. Forskerne kunne vise at individer som hadde høy konsentrasjon i blodet av vitamin D og av flerumettet fett av fisketypen, og i tillegg var fysisk aktive, hadde mindre svinn av hjernebarken enn de andre.

Konklusjonen på disse tre undersøkelsene skulle være ganske klare: ta tran både tidlig og sent i livet, og vær fysisk aktiv. Da forbedrer du dine sjanser for å holde også din hjerne i god form.


1. Maternal supplementation with very-long-chain n-3 fatty acids during pregnancy and lactation augments children’s IQ at 4 years of age.
Helland IB, Smith L, Saarem K, Saugstad OD, Drevon CA.
Pediatrics. 2003 Jan;111(1):e39-44.
2. Improved cognitive development among preterm infants attributable to early supplementation of human milk with docosahexaenoic acid and arachidonic acid.
Henriksen C, Haugholt K, Lindgren M, Aurvåg AK, Rønnestad A, Grønn M, Solberg R, Moen A, Nakstad B, Berge RK, Smith L, Iversen PO, Drevon CA.
Pediatrics. 2008 Jun;121(6):1137-45. doi: 10.1542/peds.2007-1511.
3. Blood markers of fatty acids and vitamin D, cardiovascular measures, body mass index, and physical activity relate to longitudinal cortical thinning in normal aging.
Walhovd KB, Storsve AB, Westlye LT, Drevon CA, Fjell AM.
Neurobiol Aging. 2014 May;35(5):1055-64. doi: 10.1016/j.neurobiolaging.2013.11.011. Epub 2013 Nov 21.