Poteter og vår helse.

Det er ikke tilfeldig at min blogg har som undertittel: Pottiter og brød. Det var, og er fortsatt, min reaksjon på den såkalte «lavkarbo-dietten», som ville at man skulle spise langt mindre av brød og poteter. Brød og poteter har i de siste par hundreårene vært meget viktige komponenter av norsk kosthold, – og bør fortsatt være det. Men forutsetningen er at brødet er bakt av grovt og sammalt mel, og at potetene spises som kokte poteter til et måltid, som regel en middag.

Poteten inneholder en rekke verdifulle næringsstoffer: proteinene er av god kvalitet, den inneholder lite Natrium, og meget Kalium. Poteten er en god kilde til flere vitaminer, blant annet vitamin C og flere av B-vitaminene, og det er bra med fibre i poteten. Dessuten er mengden kalorier ganske lite, selv om den metter godt. Det er altså en rekke gode argumenter for å spise kokte poteter.

Poteten har fått et dårlig rykte fordi inntak av kokt potet får blodsukkeret til å stige raskt. Potet har en såkalt høy glykemisk indeks. Det er riktig at blodsukkeret stiger dersom man undersøker blodet etter at en kokt potet er spist, uten at noe annet er fortært samtidig. Stivelsen i poteten nedbrytes ganske raskt i tynntarmen og blodsukkeret stiger.  Men vi spiser jo ikke bare kokte poteter i et måltid, i alle fall ikke her i landet. Man spiser kokte poteter til middag med fiske- eller kjøttretter, sammen med grønnsaker, og med saus og annet tilbehør. Da reguleres fordøyelsen av det inntatte måltid ved at maten slippes ut fra magesekk til tynntarm i porsjoner, og da er stigningen i blodsukkeret etter et blandet måltid ikke så stort at det er noe å bry seg om. Poteten har altså fått et dårlig rykte fordi forskere uten innsikt i vanlig ernæringsfysiologi har målt blodsukker etter inntak av poteten, isolert sett, og ikke som en del av et fullstendig middagsmåltid.

Den amerikanske epidemiologen Walter Willett, er en av hovedpersonene i «kampen mot poteten».  Hans gruppe har nylig publisert en artikkel der de i tre store befolkningsundersøkelser finner en statistisk sammenheng mellom inntak av potet (kokt, bakt, moset og stekt) og opptreden av forhøyet blodtrykk (1). Studien har fått stor oppmerksomhet i diverse media.  Men de kostholdsdata som ligger til grunn for studiene, er så vidt svake at jeg tror vi skal ta studien med en klype salt. Kanskje akkurat det, fordi med inntak av potet i amerikansk kosthold, følger det med salt, som kan øke blodtrykket.

Det er viktig at når man i epidemiologiske studier finner en statistisk sammenheng mellom en faktor og en sykelig tilstand, diskuterer om det er en biologisk sammenheng mellom funnene. Det er ikke noe i poteten som skulle kunne gi økt blodtrykk, snarere tvert i mot: forholdet mellom mye Kalium og lite Natrium skulle tilsi at poteten ga redusert blodtrykk!

I siste nummer av «Norsk tidsskrift for ernæring» har en masterstudent i klinisk ernæring, Martha Lovise Lindhart Hagen (2), publisert en systematisk oversiktsartikkel om poteter og livsstilssykdommer. Bakgrunnen for artikkelen er at poteten er en god kilde til en rekke viktige næringsstoffer og en meget viktig matplante, globalt sett. Men forbruket i mange land harr gått kraftig tilbake, kanskje på grunn av en frykt for at poteten skulle føre til livsstilsykdommer. Hun har gått igjennom tilgjengelig internasjonal vitenskapelig litteratur om sammenhengen mellom inntak av poteter og livsstilsykdommene hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes type 2.

Hagen fant i sin grundige og gode oversiktsartikkel fem studier som viste en viss sammenheng mellom risiko for livsstilsykdom og økt potetinntak, fem studier som ikke kunne finne noen sammenheng, mens fire studer hadde blandede resultater innad i studiene. Tre studier viste redusert risiko for livsstilsykdom ved økt potetinntak. Hennes konklusjon er: få og sprikende resultater gjør at det ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner vedrørende poteters helseeffekt, hverken i forhold til hjerte- og karsykdommer, kreft eller sukkersyke. For å få sikre og pålitelige data om en eventuell sammenheng mellom potetinntak og helse trengs kontrollerte intervensjonsstudier.

Vi har brukt poteter her i landet siden 1750. Bruken av poteter førte til at skjørbuk, som da var ganske vanlig i Norge, nærmest forsvant. Poteter ble først spist av husmenn og småbønder, og det er artig å se på statistikken for rekrutters høyde- og vektdata fra tidlig på 1800-talet. Da var sønner av småbønder og husmenn høyere og bedre skikket til militærtjeneste enn sønner av storbønder, kanskje et positivt utslag av stort potetforbruk blant småbonde-familier?

På midten av 1900-tallet var forbruket av uprosesserte poteter i Norge om lag 90 kg/ innbygger/år. Under den 2. verdenskrigen ble poteter dyrket i både hager og parker i Oslo. Potet var en meget viktig del av et magert krigskosthold, og alle livsstilsykdommene forsvant.

Forbruket av poteter i Norge har sunket til under 30 kg/innbygger/år i 2012. Men forbruket av pommes frites og «potetgull» har økt, og er nå like stort som kokte poteter, 28 kg/innbygger/ år. Potetgull burde heller hete potetsøl(v)!

Hilsen

Kaare R. Norum, som ønsker god sommer og som kanskje ikke blogger så ofte når sola skinner!

 

1.Borgi LRimm E BWillett W CForman J P : Potato intake and incidence of hypertension: results from three prospective US cohort studies.in Brit. Med.J. 2016 May 17;353:i2351. doi: 10.1136/bmj.i2351.

2.Hagen M L L: Poteter og livsstilsykdommer. Norsk Tidsskr. for Ernæring, Nr 2:6-12; 2016

 

Vitamin D, fedme og insulinfølsomhet

Kjære leser,

Folk flest forbinder vitamin D med kalk og ben: for lite av vitamin D gir rakitt (engelsk syke) med hjulbente barn, og voksne får benskjørhet.

Men allerede for 100 år siden visste man at vitaminet hadde andre oppgaver: barn med rakitt fikk langt alvorligere infeksjonssykdommer enn andre barn, og tran til barna hjalp mot forkjølelse og influensa. Vitamin Ds rolle er mangfoldig. Det virker nemlig på mange av våre gener, som har betydning for immunaktive blodlegemer, motstandskraft mot enkelte kreftsykdommer, og er, som nevnt, en viktig regulator for kroppens kalkstoffskifte.

Vitaminene deles i to hovedgrupper, vannløselige og fettløselige, vitamin D er fettløselig. Vi får det enten via maten, eller kroppen kan lage det selv. I matvarer finnes det vesentlig i fet fisk, særlig i lever, og derfor er tran og fete fisker en viktig kilde til vitaminet.  Margarin og enkelte melketyper er tilsatt vitamin D. Men kroppen vår kan også lage vitamin D. Solstråler på huden vil nemlig omdanne kolesterol i huden til vitamin D. Det er avhengig av både at sola skinner, og at huden er lys, slik at solstrålene trenger igjennom de øverste lagene av huden.

Vitamin D lagres vesentlig i vårt fettvev. Kan det tenkes at fete individer lagrer vitamin D så effektivt at konsentrasjonen av vitaminet i blodet blir for liten?  En gruppe nederlandske forskere[1] har undersøkt vitamin-D i blodet hos fete og normalvektige barn. De fant at fete barn hadde langt lavere innhold av vitamin-D i blodet enn dem med normal kroppsvekt. Den lave konsentrasjonen av vitamin D påvirket også andre av kroppens funksjoner, nemlig følsomheten overfor insulin. Videre hadde de fete barna med lavt vitamin D også høy konsentrasjon i blodet av stoffer som viste at kroppens svar på betennelser var oppgradert. Med andre ord, en lav vitamin D-konsentrasjon i blodet fører til en uheldig status i kroppens immunforsvar. Den nedsatte insulinfølsomheten kan føre til sukkersyke, og sammen med den endrete immunstatus kan dette føre til en økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Den nederlandske forskergruppens funn kan altså mulig forklare hvorfor fete mennesker har en økt hyppighet av hjerte- og karsykdommer og sukkersyke.

Mer forskning må nok til for helt å forstå hvordan fedme kan føre til sukkersyke og hjerte-karsykdommer, men de har påpekt interessante sammenhenger. Og det kan i alle fall ikke skade overvektige, barn som voksne, å ta tran og spise fete fisker. Da får de både mer vitamin D og økt tilførsel av flerumettet fett. Det siste er også en fordel. Men det skal jeg skrive om i en annen blogg.

Kaare R. Norum


[1] Reyman M et al.:Vitamin D deficiency in childhood obesity is associated with high levels of circulating inflammatory mediators, and low insulin sensitivity. Int. J. of Obesity (2014)38, 46-52.