Fedmen brer om seg og myndighetene bare prater.

 

I et av de siste nummer av Lancet (1) er det publisert en oversikt over antall fete og overvektige i verden. Det er skremmende lesning: Fedmen stiger nesten i alle land, og det er langt flere som lider av overvekt enn som lider av underernæring.

Disse opplysningene, som egentlig er langt i fra nye, får norske politikere og andre forståsegpåere til med brask og bram uttale at vi gjøre noe. Dette noe er at alle departementer og industri og kjøpmenn må samarbeide for å få bukt med fedmen.

Men dette er jo heller ikke nytt. Dette sa Statens ernæringsråd for 20 år siden, og det var det Verdens helseorganisasjon (WHO) uttalte i 2004 i «WHOs Globale strategi for kosthold og fysisk aktivitet». Det må politisk samhandling til for å få bukt med overvekten og en mer rettferdig fordeling av mat og ressurser i verden. Det er tre veier å gå. Det er å gjøre noe med pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Dette vet de politiske myndighetene, men de gjør lite eller intet, fordi motkreftene fra industri og utsalg er så store. Politikere tør ikke ta virkelig fatt på problemene. Det blir bare prat og nye Stortingsmeldinger.

Prisene på usunne matvarer må økes, og prisøkningen må være så stor at folk virkelig kjøper mindre av disse varene. De ekstra skatte- og avgiftsinntektene som staten får av dette, bør brukes til å subsidiere frukt, grønnsaker, fisk og andre sunne matvarer, og til gratis utdeling av frukt og grønt og til sunn skolemat til elever i skoler på alle trinn. Skolemat er meget viktig. Det er nylig vist at elever som får skolefrokost, blir mindre overvektige enn de som ikke får skolefrokost (2).

Tilgjengeligheten av usunne matvarer må innskrenkes. I praksis må dette føre til at kiosker, brusautomater og godteriutsalg i nærheten av skoler må legges ned. Det må innføres forbud mot å selge brus i liters flasker. Videre må det innføres regler for hvor i matvarebutikkene de sunne og de usunne matvarene skal plasseres.

Det viktigste moment er kanskje å gjøre noe drastisk med markedsføringen av usunne matvarer. Reklame av usunn mat og drikke bør ikke tillates, hverken i aviser, blader eller fjernsyn.

Helseministeren uttalt nylig at flere departementer skulle samarbeide for å legge frem en egnet og samlet plan for et riktig og sunt kosthold. Slike planer er langt fram flere ganger, men fører ikke til noe som helst. Motkreftene (det vil si både nasjonal og internasjonal industri og andre berørte partner) har nemlig så kraftige lobbyister at hverken rød, grønne eller blå regjeringer klarer å få gjennomført noe særlig.

I tidligere tider hadde Norge et Statens Ernæringsråd. Det hadde en reell påvirkning av spise- og drikkevaner i landet, og var både respektert og fryktet av produsenter av mat og drikke. Det uttalte seg i aviser og media uavhengig av politiske myndigheter. Ernæringsrådet var en vaktbikkje, som bjeffet eller bet godt fra seg når uriktige opplysninger om kosthold og helse fremkom i artikler og reklamer i aviser og media. I dag har vi ikke lenger et slikt frittstående organ. Vi har et Nasjonalt råd for ernæring, som skal gi råd til myndighetene, men som aldri opptrer uavhengig, hverken i presse eller media. De er politisk og byråkratisk kontrollert og kan ikke uttale seg like fritt som Statens Ernæringsråd gjorde i gamle dager. Kanskje man skulle starte en Folkebevegelse for sundt kosthold uavhengig av politiske partier? Den burde ledes av personer som har innsikt og dokumentert kunnskap i ernæring og helse, og ikke av selvutnevnte «eksperter».

Statsapparatet, med sitt stadig økende antall ansatte byråkrater, har innført pressekonsulenter som skal ta seg av kontakter med omverden. Dette skjer i både departementer og direktorater. Det er altså ikke bare ernæringsfaget som har mindre direkte kontakt med media. Disse byråkratiserte pressekontorene kan bli en fare for ytringsfriheten fordi journalister og andre kritisk interesserte ikke når frem til fagkunnskapen, men bare til pressekonsulenter.

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. M. Ezzati og tallrike medarbeidere: Trends in adult body-mass index in 200 countries from 1975 to 2014: a pooled analysis of 1678 population-based measurement studies with 19.2 million participants. The Lancet , 387. 1377-96, April 2, 2016
  2. S. Wang og medarbeidere: School breakfast and body mass index: a longitudinal observational study of middle school students. Pediatric Obesity, doi:10.1111/ijpo.12127. 17.Mars 2016.

Mer om sukker.

I min forrige blogg omtalte jeg USAs nye retningslinjer for et bra kosthold.  Jeg skrev at de retningslinjene som den vitenskapelige komite hadde foreslått, var blitt endret etter påvirkning fra kommersielt hold overfor kongressen i USA.

Det er tre forhold som påvirker hva vi kjøper inn og spiser: det er markedsføring, tilgjengelighet og pris.

For markedsføringen kritiserte jeg de norske myndighetene som ikke hadde innført de restriksjoner som WHO hadde anbefalt, vedrørende reklame og avertering av usunne mat- og drikkevarer overfor barn og ungdom. Men at de norske myndighetene hadde overlatt dette til dem som selger og produserer varene. Min kritikk var ikke helt berettiget. Etter at min blogg ble offentliggjort, fikk jeg nemlig vite at en forsker ved Institutt for Forbruksforskning har foretatt en undersøkelse over markedsføring av usunn mat til barn i Norge. Undersøkelsen viser at mat- og drikkevareindustrien har klart å dempe reklamen av usunne produkter til barn og ungdom, og at det reklameres mer om frukt og grønt til denne aldersklassen. Undersøkelsen vil bli offentligjort ganske snart.

Men myndighetene kan gjøre noe med de to andre viktige faktorene som influerer på kjøp og forbruk: tilgjengelighet og pris.

Tilgjengelighet: Den er både synlig og usynlig. La oss se litt på den usynlige tilgjengeligheten først. Jeg har ikke ferske tall fra Norge, men mener at de likner meget på de tallene som er kommet frem fra undersøkelser i USA og England.

I USA er det sukker til stede i om lag 78% av alle matvarene som er tilgjengelig i amerikanske matbutikker. Sukker er til stede i nesten alle ferdigpakkede eller emballerte mat- og drikke varer. Det er ikke bare litt sukker: det er mer sukker i ketchup enn i sukrede brusdrikker. Omtrent de samme tallene har man funnet i England. Vi er altså blitt så vant til at mat skal smake søtt at vi ikke tenker på det. I tillegg blir det også fett og salt lurt inn i våre matvarer. Det er slik at «moderne mat» er blitt det man innenfor ernæringsfaget kaller SFS-mat: mat som er søt-fett-salt. Og SFS-mat er produkter som vi ikke bør spise mye av! Hvordan kan myndighetene regulere en slik skjult markedsføring?

Hvorfor denne bekymring? Jo, det er en faretruende økning av overvekt og sukkersyke i verden. Og denne økning henger sammen med endrede spisevaner, SFS-mat og nedsatt aktivitetsnivå. Engelske tall viser at det nå er fire millioner englendere som har sukkersyke, og minst 90 % av disse har type 2 sukkersyke. Det er den kommer av for mye mat og for lite aktivitet. Sukkersyken er både dyr og vanskelig å behandle. Det offisielle helsevesenet i Storbritannia har beregnet av sukkersyke koster samfunnet 1 million engelske pund per time!

I England har en organisasjon som kalles seg for Change4life laget en app til mobiltelefon og nettbrett. Appen gjør det mulig å skanne strekkoder og sjekke sukkerinnhold, der mengden angis både som antall sukkerbiter eller gram. Noe å tenke på for norske forbrukere?

Den synlige tilgjengeligheten kan også angripes. Hvorfor er som regel søtsaker og brus nærmest betalingssteder i nesten alle matbutikker? Og de søteste produktene står gjerne slik at barn både ser og griper dem. Det påståes at slike strategiske plasseringer er kjøpt av produsentene. Skotske myndigheter kjøpte seg plasser i en stor matvarebutikk, og plasserte frukt og grønnsaker like ved kassen, mens søte fristelser ble plassert bakerst i lokalet. Plasseringen endret matinnkjøpet til det sunne i løpet av kort tid. Det ble handlet mer frukt og grønt og mindre godterier.

Tidsskriftet The Lancet, ett av verden mest innflytelsesrike innen medisinsk vitenskap, har drøftet saken i flere artikler, og senest i det første nummer i 2016 har en leder pekt på faren som ligger i det økte sukkerpresset og andre forhold som fører til stadig mer overvekt og fedme (1). The Lancet mener at myndighetene burde gjøre langt mer enn hva de for tiden gjør, for å redusere på forbruket av sukker, salt og fett.

Prispolitikk med tilleggsavgifter eller økt skatt en vei å gå. Økte priser på sukrete bruksdrikker fikk forbruket til å gå ganske kraftig ned i Mexico!

24.1.2016

Kaare R. Norum

(1) The Lancet. Obesity: we need to move beyond sugar. Editorial  vol 387, p 199, 16 January 2016

 

Mat og politikk – matvarepolitikk.

 

 

Jeg har flere ganger i mine blogger advart mot helt å stole på hva matvareindustrien sier om sine produkter. En ting er å være skeptisk til hva industrien sier i sine reklamer og kampanjer for å folk til å spise mer av det de selger. Men like viktig er det å analysere hva forskningsrapporter sier om maten industrien markedsfører. Eller sagt på en annen måte: også å være skeptisk til publiserte resultater som sier noe fordelaktig om matvareindustriens produkter, spesielt når forskningen er helt eller delvis finansiert av industrien.

Et eksempel kunne vi lese om i Aftenposten i går (3.12.2015). Her er Coca-Cola selskapet avslørt. De har gitt penger til forskning om barns fedme, og nærmest gitt premissene for hva forskerne skulle komme frem til. Etter avsløringen, som først ble publisert i New York Times, er dette programmet skrinlagt.

Professor Marion Nestle, som er professor ved Department of Nutrition, Food Studies, and Public Health at New York University, har i mange år interessert seg for mat og politikk. Hun har skrevet flere bøker om dette, blant annet en bestselger som er kommet i en rekke utgaver, «Food Politics: How the food industry influences nutrition and health»(1).

Marion Nestle er aktivt opptatt av å følge hvordan matvare- og næringsmiddelindustrien prøver å påvirke konsumentene. Hun har i de siste par årene «samlet» på forskningsrapporter som har hatt støtte fra industrien og sett om disse rapportene er positivt eller negativt innstilt til mat fra den industrien som støtter undersøkelsene.  Den forskningen som hun har gått etter i sømmene, er utført ved anerkjente forsknings-institusjoner. Hun har i en epost til meg meddelt at av 87 slike rapporter, har hele 80 av dem et positivt utsagn eller anbefaling om produkter laget eller fremstilt av den matvareindustrien som har støttet forskningen!

Den siste av de 7 som ikke har gitt industrien det den hadde håpet på, var en studie nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition (2). Undersøkelsen var støttet av amerikansk og internasjonal meieriindustri. Forskerne hadde undersøkt om de transfettsyrene som lages av bakterier i drøvtyggeres tarm er like skadelige som de industrielt produserte transfettsyrer.

Her er kanskje en forklaring nødvendig. Umettede fettsyrer er som regel oljer ved vanlig temperatur, og bindingene i fettsyrene er av såkalt cis-konfigurasjon. De umettede fettsyrene kan herdes. Det vil si at de umettede fettsyrene mettes med hydrogen. Dette gjør fettindustrien for å få oljene til å være faste ned vanlig rom-temperatur, f.eks. når de skal lage margarin av soyaolje. I denne kjemiske prosessen omdannes noen av cis-fettsyrene til såkalte trans-fettsyrer. Slike trans-fettsyrer er vel så skadelige som mettede fettsyrer, og gir økt risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer.

Når umettede fettsyrer fra grøntfôr og kraftfôr kommer ned i drøvtyggeres tarmer, blir store deler av de umettede fettsyrene omdannet av tarmens bakterier. Fettsyrene blir her dels mettet, dels omdannet til trans-fettsyrer, som da kommer over i melkefett og fett i kjøtt fra drøvtyggere..

Meieri- og kjøttindustrien har i en rekke år hevdet at transfett som «naturlig» dannes i kuers og sauers tarmer ikke har den samme effekt på blodets kolesterolinnhold som transfettsyrer dannet industrielt.

Den nevnte undersøkelsen har tatt opp denne problemstillingen i en randomisert studie, der de har sammenliknet effekten av transfettsyrer som finnes i melkeprodukter og kjøtt med transfettsyrer dannes industrielt, og som kan finnes i margariner. Transfett fra begge kilder førte til en økning i blodkolesterolet og dermed en øket risiko for hjertekarsykdommer.

Med andre ord: «naturlige» transfettsyrer i kjøtt og melkeprodukter like skadelige som de som lages industrielt.

Undersøkelsen ble foretatt for en rekke år siden, og det har tatt mer enn 6 år før resultatene ble offentliggjort. Hvorfor, kan en spørre seg? Har industrien som støttet undersøkelsen lagt noen hindringer i veien? Det står imidlertid i publikasjonen: “Funding:  Supported by USDA, Dairy Management Inc., Nestlé, and Dairy Australia. The funding organizations had no role in the conduct of the study; collection, management, analysis, and interpretation of the data; or decision to submit the manuscript for publication.”  Og det må vi jo tro på! Men hvorfor tok det så lang tid å få resultatene publisert?

Bare for sikkerhet skyld; professor Marion Nestle har ingenting med det sveitsiske matkonsernet Nestlé å gjøre!

Kaare R. Norum

 

  1. Marion Nestle: Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health. Berkeley: University of California Press. 2002. ISBN 978-0-520-24067-4
  2. Vaccenic acid and trans fatty acid isomers from partially hydrogenated oil both adversely affect LDL cholesterol: a double-blind, randomized controlled trial. Sarah K Gebauer, Frédéric Destaillats, Fabiola Dionisi, Ronald M Krauss, and David J Baer.  Am J Clin Nutr, November 11, 2015,  doi: 10.3945/ajcn.115.116129.

 

Matvaresikkerhet og ernæringssikkerhet. Barns og ungdoms kosthold kan forklare den økte overvekt i verden.

 

FN-systemet har nylig gått igjennom hva som ble oppnådd med de såkalte millennium målene. Det var mål som ble satt da vi gikk over til år 2000. Målene skulle forsøket innfris innen 2015. Et viktig mål var å redusere fattigdom i verden. Mye ble oppnådd, og det viste seg at det var bra å ha slik mål å strekke seg etter.

Nå arbeider FN-systemet med nye mål, det er mål som skal forsøkes oppnådd innen 2025 eller 2030. Målene, som omfatter 17 brede mål, kalles «Sustainable Development Goals» eller på norsk, «Bærekraftige utviklingsmål». Noen av dem har direkte, andre har indirekte tilknytning til ernæring, kosthold og helse.

Mål nr. 2 heter «End hunger, archive food security and improved nutrition, and promote sustainable agriculture».  Eller i min oversettelse: “ Få slutt på all sult, oppnå matvaresikkerhet og  bedre ernæring, og arbeid for  et bærekraftig landbruk”. Dette er jo en knippe målsetninger som alle kan være enige om. Men hva menes egentlig, f.eks med matvaresikkerhet.

For noen ti-år tilbake var begrepet matvaresikkerhet det samme som at det var nok mat. Man spurte ikke om matens kvalitet. Begrepet må, etter min og mange andre ernæringsfolk, ikke bare omfatte at det er nok mat, men maten må være ernæringsriktig, og det i alle aldre, gjennom hele livet. Men størst betydning har det i de 1000 første dagene i livet.

Tim Lobstein, som er en ledende person innen World Obesity Federation, har en tankevekkende artikkel om dette i siste nummer av SCN News.  SCN står for FN-systemets “Standing Committee on Nutrition”(1).  Her tar han opp spørsmålet om nok mat er det samme som nok av  ernæringsmessig god mat. Og problematiserer dette spørsmålet med å diskutere mat og ernæring til småbarn. Han retter oppmerksomheten mot et av de største medisinske problemene verden star overfor, nemlig overvekt og fedme, spesielt hos barn og unge.

Den riktige og naturlig ernæring i de første levemåneder er morsmelk. Når spebarnet etter hvert skal vennes til annen mat, er det naturlig at denne maten lages av foreldrene selv. Det vi si det samme som at barnet etter hvert vennes seg til de voksnes spise.

Både morsmelken og småbarnsmat har vært, og er fremdeles, under press fra næringsmiddelindustrien. Det er i form av morsmelkerstatninger og småbarnsmat på glass og boks. Heldigvis har en fått internasjonale retningslinjer og nesten forbud mot morsmelkerstatninger, slik at amming øker i mange land. Men barnemat på glass og bokser er på fremgang verden over, samtidig som sukrete drikkevarer blir mer og mer vanlig, spesielt i utviklingsland. Dette er, i følge Lobstein, en av de viktigste årsakene til den økte overvekt og fedme man hos barn i hele verden.

Det er over 40 millioner overvektige førskolebarn i verden, og skolebarns overvekt og fedme øker raskt, både i rike land, utviklingsland og fattige land. De siste tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) tyder på at forekomsten av overvekt og fedme er større i fattige land enn i rike land. To tredjedeler av verdens befolkning lever i land der overvekt og fedme dreper flere mennesker enn hunger og matmangel.

På denne bakgrunn er det viktig å diskutere forskjellen mellom matvaresikkerhet og ernæringsmessig sikkerhet. Mens matvaresikkerhet defineres som at det er nok mat tilgjengelig for en god ernæring, omfatter begrepet ernæringsmessig sikkerhet om det er nok næringsstoffer tilgjengelige for å sikre en helsemessig vekst og utvikling og et aktivt liv.

Lobstein foreslår en utvidelse av dette begrepet. Han mener at en oppnår ernæringsmessig sikkerhet når folk har adgang til og inntar et ernæringsmessig riktig kosthold som gir optimale betingelser for vekst. Det er mange trusler mot en slik ernæringsmessig sikkerhet. Det omfatter uvitenhet og misforståelser om hva som er riktig ernæring. Men den største trussel kommer fra næringsmiddelindustrien som markedsfører produkter som ikke tilfredsstiller hva man mener med god ernæring, og som faktisk skaper dårlig helse.

Markedsføring omfatter mange aktiviteter, ikke bare avertering i aviser, blader og fjernsyn, men også distribuering til steder og markeder der de ikke har vært før, underprising for å konkurrere med lokal mat, og bruk av fristende innpakning og merking. Dette ser vi gode eksempler på innenfor småbarnsmat.

Mens offisielle myndigheter anbefaler amming og hjemmelaget småbarnsmat, planlegger og gjennomfører verdensomfattende matvarefirmaer andre fremstøt.  Og de har lykkes: salg av formula- og baby-mat har økt med over 50%  de siste fem år. I Asia har dette markedet nesten tredoblet seg i løpet av siden 2007. Det kan være riktig å spørre seg om denne trenden er med på å forklare den faretruende økning i overvekt og fedme hos barn i hele verden.

Noe som i alle fall betyr noe, er det økte salget av sukkerholdige brusdrikker. Oversikt over salget av slike drikker viser skremmende tall.  WHO har en oversikt over hvor stor del av tenåringene som drikker en eller flere porsjoner brus hverdag. I Egypt, Bolivia, Jamaica, Peru, Kuwait og Tonga lå tallene et sted mellom 55 og 70 %.  Samtidig ser man at hyppigheten av en daglig og god frokost til barn og ungdom synker over nesten hele verden. I Midtøsten er tallene for skolebarn som ikke spiser frokost ganske skremmende: 32 % av småskolebarn i De forende Arabiske emirater sa at de ikke spiste frokost. Tallene blant tenåringene var enda verre: 50 % av ungdommene i Bahrain og 74 % av jentene i Saudi-Arabia spiste ikke frokost. Slike barn og ungdom spiser gjerne snacks og annet usunt på skoleveien eller i friminuttene. Dette skjer ikke bare i Midtøsten, men over hele verden.

Disse trendene må de politiske myndighetene gjøre noe med. Ellers kommer helseutgiftene på grunn av sukkersyke, kreft og hjerte-og karsykdommer i fremtiden til å kvele all nødvendig utvikling.

Kaare R. Norum

  1. Lobstein T : Post-2015 agenda: sustainable and healthy food systems for preventing the crisis in child obesity . SCN News vol 41, pp 19-28 (2015)

 

 

 

 

 

Opplysninger om mat og helse. Hva kan vi stole på?

Da jeg for femti år siden kom inn i ernæringsfaget, var mat og spisevaner sjeldent stoff i aviser, radio og fjernsyn. Kostholdet og dets betydning for vår helse var lite omtalt.

I løpet av min tid i faget har dette mediebildet endret seg fullstendig. Nå er det altfor meget stoff om mat og helse, om spisevaner og sykdomsrisiko. Store overskrifter, ofte med ulike råd og budskap skaper forvirring hos folk flest. Man spør: hva skal vi egentlig spise, hvem kan vi stole på?

Årsakene til denne forvirring er mange, men stort sett grunner det seg på tre forhold:

  1. Uvitenhet blant folk flest om hvordan næringsstoffer virker, og derved påvirker vår helse.
  2. At det er store vansker med å få rede på hva folk egentlig spiser.
  3. Kommersielle interesser.

For det første: Utdannelsen og undervisningen om hvordan kosthold påvirker helsen er altfor dårlig i vårt samfunn. Det gjelder på alle trinn i undervisningen, fra folkeskole via ungdomsskole og videregående skoler til lærerhøgskoler og annen akademisk utdannelse. Denne manglende opplæring gjør at befolkningen ikke kan selv vurdere om de råd som til stadighet kommer opp i ulike former for media, er riktige eller gale.

Uvitenheten blant journalister fører til at disse ikke klarer å skille mellom hva som er riktige og uriktige budskap som enten kommer fra forskerhold eller matprodusenter. Dette gjør at hva som kommer på trykk eller formidles via radio eller fjernsyn, ikke er skikkelig fordøyet av de som formidler budskapene.  Og når befolkningen ikke vet særlig meget, slik at den ikke kan skille mellom sannsynlige eller uriktige budskap, blir usikkerheten og forvirringen stor.

For det andre: Kostholdsforskning er ganske komplisert. Det er nemlig meget vanskelig å få vite med sikkerhet hva en person eller en gruppe av personer egentlig har spist. Slike undersøkelser har for en stor del basert seg på spørreundersøkelser der personene har måttet krysse av, utfylle skjema eller i en intervjusituasjon har redegjort for sitt mat- og drikkeforbruk over et visst tidsrom. Mest kjente i internasjonal sammenheng er de store helsearbeiderundersøkelsene fra USA, der mange tusen leger eller sykepleiere har redegjort for sitt kosthold ved å fylle ut store og ganske detaljerte og kompliserte skjema. Slike kostholdsundersøkelser har vist seg å være ganske upålitelige; de fleste individer forteller om et langt bedre og sunnere kosthold enn de de egentlig har hatt.

I slike undersøkelser har man så prøvd å finne ut en sammenheng mellom kostholdet på et visst tidspunkt og opptreden av sykdommer etter en viss tid. Innenfor en befolkning, som stort sett har samme type kosthold, er det ikke mulig å finne ut en sammenheng mellom f.eks. inntak av mettet fett, eller mer spesifikt meieriprodukter, og opptreden av hjerte- og karsykdommer. Dertil er variasjonen i forbruksmønsteret for liten til at en kan trekke sikre konklusjoner. Man finner altså ikke noen sikker sammenheng mellom f. eks. inntak av fett fra meieriprodukter og opptreden av hjerteinfarkt i en ganske homogen befolkning. Men dersom en ser på kostholdet mellom ulike lands befolkninger, som har ganske forskjellige kostholds mønstre, og på sykdommer i disse landene, vil en kunne finne en sammenheng mellom kosthold og sykdom. Det var det Ancel Keys gjorde for vel 50 år siden, der han fant en meget klar sammenheng mellom hva befolkningene spiste av fett-typer og hvor høyt blodkolesterol de hadde, og hvor meget det var av hjerte-karsykdommer i befolkningene. Dess mer mettet fett, jo høyere var blodkolesterolet og dess flere fikk hjerte-og karsykdommer.

En annen type undersøkelser en kan gjøre innenfor ernærings- og kostholdsforskning, er å lage en kontrollert, sammenliknende undersøkelse der en over tid følger to gruppers kosthold ganske nøye. I den ene gruppen har man personer med en type kosthold og i den andre gruppen personer med et annet kosthold. Så kan man undersøke hvorvidt disse gruppene utvikler forskjellige symptomer eller sykdommer over tid. En slik kontrollert undersøkelse ble utført i Oslo for vel 40 år siden. Den viste tydelig at et kosthold der mettet fett ble redusert, førte til langt færre tilfelle av hjerte- og karsykdommer enn i kontrollgruppen som ikke fikk slike kostholdsråd. Men slik kontrollerte undersøkelser er både kostbare, langvarige og meget vanskelige å gjennomføre.

Ancel Keys undersøkelser og Oslo-undersøkelsen var ganske avgjørende da norske myndigheter for 40 år siden gikk ut med råd til befolkningen om å redusere på inntak av mettet fett, som det finnes mye av i helmelk og fete meieriprodukter. Det førte over tid til at hjertekar-sykeligheten sank markert i Norge. Reduksjonen i hjerte-kar dødelighet kom lenge før medikamenter som senker blodkolesterol, kom på markedet.

Men selv om mange enkelt-undersøkelser har vært for dårlige til at man har kunnet dra sikre konklusjoner, har eksperter kommet sammen for å vurdere om en på grunnlag av en rekke undersøkelser, kan trekke noen ganske sikre konklusjoner om sammenhengen mellom kosthold og sykdom. USA har hatt et slikt ekspertpanel opprettet av det amerikanske vitenskapsakademi, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har hatt et tilsvarende panel som har vurdert de data som foreligger. Konklusjonene har vært ganske klare: inntak av mettet fett øker hyppigheten av hjerte- og karsykdommer.

Gjennomgang av offisielt oppnevnte ekspertpanel, har ført til at helsemyndigheter har gitt råd om hva folk bør spise, de siste rådene fra amerikansk hold kom i 2015.

Videre har Verdens Helseorganisasjons eksperter nylig uttalt at det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og bearbeidet kjøttmat og opptreden av en del kreftformer. Disse ekspertpanelene består av uavhengige forskere med stor og tung innsikt i de problemstillingene de skal ta standpunkt til.

Sammenhengen mellom kreft, livsstil og spisevaner ble i en kronikk i Aftenposten den 30. oktober omtalt på en forbilledlig måte av direktør og ansatte ved Kreftregisteret.

Nylig hadde Helsedirektoratet sin årlige gjennomgang om hva det norske folk spiser, – og hva det bør spise. Konklusjonene var ganske entydige: vi spiser for meget kjøtt, for lite fisk, for meget av matvarer som inneholder mettet fett, og selv om frukt og grønnsakforbruket har gått opp, bør vi spise enda mer av dette. Disse rådene er basert på hva både internasjonal og lokal ekspertise har kommet frem til.

For det tredje: Men det er kommersielle motkrefter. Mest tydelig har det vært innenfor sukker- og leskedrikkindustrien. Et eksempel er den rettsak som colaindustrien satte inn mot bestemmelsen om at man i New York ikke kunne selge coladrikker på svært store flasker eller pappkrus. Leskedrikkindustrien gikk til rettsak: den mente at det var mot den amerikanske konstitusjonelle lovgivning å forby store flasker og krus. Og industrien vant!

Cocacola-konsernet har siden 2010 gitt omtrent 120 millioner dollar til et såkalt «Global Energy Balance Network», i praksis er det penger gitt til forskere som skulle vise at overvekt skyldes for liten fysisk aktivitet og ikke inntak av sukkerholdige drikkevarer. I forrige uke (6.11.2015) returnerte University of Colorado, School of Medicine de pengene som de hadde mottatt, tilbake til Cocacola-konsernet. De ville ikke være med på slik forskning.

Meieriindustrien har i flere år hatt samme «policy» som leskedrikkindustrien. Meieriindustrien har nemlig «støttet» en rekke forskere som har publisert såkalte samleundersøkelser der en ikke kan vise at melkefett har noen sammenheng med opptreden av hjerte- og karsykdommer. Slike undersøkelser kan, som nevnt ovenfor, i utgangspunktet ikke vise noen sammenheng. Og når det ikke kan vises noen sammenheng, så tolkes det som om det ikke er noen sammenheng mellom mettet fett og opptreden av hjerte-karsykdommer. Dette brukes intenst av internasjonal meieriindustri, og både folk flest og journalister og en del leger tror på slike utsagn. Det siste i den sammenheng er at legen Berit Nordstrand, som driver en utstrakt og god opplysningsvirksomhet innen kosthold og ernæring, i et nylig intervju i Tidsskrift for den norske legeforening (1) anbefaler helmelk fordi hun mener at tunge forskningsmiljøer i den siste tiden har vist at melkefettet ikke fører til hjertekarsykdommer, slik man tidligere trodde. Det er bare det at de «tunge forskningsmiljøene» er støttet av internasjonal meieriindustri.

Kaare R. Norum

  1. Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2015; 135: 1638 – 40

Den viktigste mattvettregel: Spis mindre

Det har i den senere tid kommet kritikk av de offisielle retningslinjer og råd for et helsemessig riktig kosthold.

På en stor konferanse i Italia drøftet forskere fra flere land hvorfor de råd som WHO har gitt om hva vi bør spise,  har ført til mer av kostholdrelaterte sykdommer (hjerte-karsykdommer, overvekt, sukkersyke og kreft) i store deler av verden (1).

I et nettopp offentliggjort nummer av det amerikanske tidsskriftet Nutrition spør A. Hite og P. Schoenfeld fra North Carolina State University (2) i et åpent brev til de amerikanske helse- og landbruksmyndighetene om å få andre og bedre retningslinjer for et riktig kosthold. Grunnen til at de ber om dette er at selv om den amerikanske befolkningen har fulgt de offisielle rådene, har kostholdsrelaterte sykdommer i USA bare økt, og rådene har ført til en større helseforskjell mellom den hvite og svarte befolkningen i USA.

I Norge har legeekteparet Erik og Sofie Hexeberg startet en kampanje for en alternativ ernæringspolitikk og startet en «Kostreform for bedre helse», vesentlig basert på et kosthold med lavt innhold av karbohydrater.  De hevder at om befolkningen retter seg etter de offisielle noirske anbefalingene om riktig kosthold, vil de kostholdrelaterte sykdommene øke. I en artikkel i Dagens Medisin hevder Erik Hexeberg at det vitenskapelige fundamentet for folkehelsearbeidet høyst sannsynlig er feil og at Helseministeren bør tenke seg om før han iverksetter tiltak som kan påføre befolkningen overvekt, fedme og sykdom (3).

Både fra Europa, fra USA og fra norsk hold kommer det altså påstander om at den offisielle ernæringspolitikken fører til mer av de livsstilsrelaterte sykdommene hjerte- og karsykdommer, overvekt og sukkersyke og kreft. La oss se litt på denne problemstillingen.

Hjerte- og karsykdommer: I 1970-årene var hjerteinfarkt nærmest en folkesykdom i Norge. Spesielt var middelaldrende menn hardt angrepet. Vi skjønte etter hvert at dette skyldtes for en vesentlig del et høyt innhold av kolesterol i blodet, og at dette kunne senkes ved et kosthold med mindre av mettet fett og mindre av margariner laget på herdet fett. Ved at folk fulgte offisielle råd om forbruk av mettet fett, sank antallet av pasienter med hjerteinfarkt markert i Norge. Samme utviklingen så man i Finland, etter at forbruket av fett fra meieriprodukter ble markert redusert.

Nå er det igjen en tendens til økning av hjerteinfarkt i Norge i yngre aldersgrupper (4). Det kommer antagelig av et økt inntak av fett fra meieriprodukter delvis forårsaket av en uvitenskapelig lavkarbo-trend, og av en intens markedsføring fra internasjonal, europeisk og nasjonal meieriindustri.

Overvekt og sukkersyke: overvekt, fedme og sukkersyke øker i hele verden, også i Norge. Den viktigste årsaken er et økt inntak av energirike matvarer som inneholder mye fett og/eller sukker. I denne sammenheng er alle fett-typene like skadelige. Det er kaloriene i fettet som teller, og det er like mange kalorier i ett gram fett, om det kommer fra planteoljer, smør, fet fisk eller fårikål. Men den viktigste kostholdsårsaken til overvekt og fedme er det økte inntaket av billige søte og fete saker, fra cola og brus til sjokolade og kjeks og snaks og et utall av andre «godterier», og som vesentlig inntas mellom måltidene.

Kreft: Kreftsykdommene øker, og det har flere årsaker. Den viktigste er at kreft stor sett er en aldersbetinget sykdomsgruppe.  Når levealderen i en befolkning øker, blir det mer av kreft. Men tidspunktet for når kreften opptrer og alvorlighetsgraden av kreftsykdommen er avhengig av våre leve- og spisevaner. Et magert kosthold som i tillegg er rikt på frukt og grønnsaker, og en aktiv livsstil med daglig mosjon og kroppslig aktivitet vil forsinke  kreftsykdommenes opptreden og øke kroppens motstandskraft mot kreft. Overvekt er en kreftrisikofaktor.

Hva er det som er galt med de offisielle kostholdsrådene fra USA, WHO og vårt eget Helsedirektorat?  Alle har fokusert på kostholdets sammensetning, men ikke på mengden av mat vi spiser og hvordan vi spiser den. Vi skal, som de offisielle rådene sier, bruke mer av frukt og grønnsaker, grove kornsorter, og av fisk innenfor det daglige energitilfanget, og dempe på forbruket av mettet fett og av sukker og salt.

Men nå må de viktigste rådene til alle være: spis mindre, spis regelmessig, og ikke spis og drikk brus mellom måltidene.  Sitt ned ved et bord når du spiser, og ikke drikk eller innta mat når du går eller kjører. 

I tillegg til hva som enhver må gjøre, har myndighetene ansvar. De må hjelpe til med å legge forholdene til rette slik at vi kan bedre våre spise- og drikkevaner. Det offentlige kan gjøre det ved flere typer tiltak og bestemmelser.

Det er tre forhold som influerer på vårt innkjøp og derved forbruk av mat og drikkevarer: pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Pris: Mat i Norge er billig, i alle fall sett i relasjon til hvor meget vi tjener. Vi bruker bare om lag 10 % av vår inntekt til mat og drikke. Myndighetene kan meget vel øke skatter og avgifter på fete og søte matvarer. Dette kan lett lages til et slags nullsum-spill ved at Statens inntekter av økte skatter og avgifter på usunn mat og drikke brukes til å subsidiere sunne og magre mat- og drikke varer.

Tilgjengelighet: Myndigheter kan forby kiosker og pølseboder og liknende utsalg i nærheten av skoler og hovedvei til skoler. Det burde være forbud mot å selge godterier, snaks og popkorn på kinoer. Søndagsåpne butikker burde ikke bli tillatt. Skolemyndigheter kan tilby sunn skolemat til alle elever for å lære barn og ungdom sunne matvaner.

Markedsføring: Myndighetene har innført restriksjoner for reklame og annen offentlig markedsføring av tobakk og alkohol. Liknende tiltak burde settes i gang overfor de mest usunne mat- og drikkevarer. Det bør i alle fall være forbudt å markedsføre slike produkter til barn og ungdom, både via TV, sosiale media, skoler og idrettsarrangementer.

Sist, men ikke minst. Mat- og drikkevareindustrien har et stort ansvar for den økende overvekt og fedme i verden. De bør lage sunnere produkter, og ikke drive intens markedsføring av produkter som fører til overvekt, fedme og annen uhelse. Og gjør de det ikke selv, bør myndighetene kunne regulere deres produksjon, omsetning og markedsføring.

Kaare R. Norum

1.Hite A Schoenfeld P: Open Letter to the Secretaries of the U.S. Departments of Agriculture and Health and Human Services on the creation of the 2015 Dietary Guidelines for Americans. Nutrition. 2015 May;31(5):776-9. doi: 10.1016/j.nut.2014.12.019. Epub 2015 Jan 3.

2.Hexeberg E.:Hvorfor gir ikke kostholdsrådene mindre overvekt og bedre helse? Dagens Medisin  25.8 2014

3.Major Medical Conference Highlights the Need for Better Evidence for Future Dietary Advice. Sitert fra PRnewswire co.uk. Florence , Italy March 24. 2015

4. Sulo G,Igland J,Nygaard O,Vollset SE, Ebbing M, Tell GS: Favorable trends in incidence of AMI in Norway during 2001 -2009 do not include younger adults: a CVDNOR project. Eur. J. Prev. Cardiol. 2014;21:1358-64

Verdens Helseorganisasjon (WHO) gir nye råd om inntak av sukker.  

The 4. mars i år kom WHO med nye anbefalinger om hvor mye, eller kanskje bedre sagt, hvor lite sukker folk bør spise. De nye retningslinjene kalles «Guidelines on sugars intake for adult and children» (1).

WHO har arbeidet med de nye retningslinjene i over ett år, og fått både ros og ris. Ris fra næringsmiddelindustrien og drikkevareprodusentene, som mener at det ikke er farlig hverken å spise eller drikke søte saker. Det har også fremkommet negative reaksjoner fra ernæringssakkyndige, som mener at WHO ikke har vært strenge nok.

I de nye retningslinjene anbefaler WHO at både voksne og barn skal inntak mindre enn 10 % av energien fra «free sugars». WHO påpeker videre at en reduksjon av de frie sukkerartene til mindre enn 5 % av det totale energiinntaket, eller omtrent 25 gram per dag, vil gi ytterligere helsefordeler.

Begrepet «free sugars» eller frie sukkerarter omfatter monosakkarider, som glukose og fruktose, og disakkarider, som sukrose, eller vanlig sukker, tilsatt til matvarer eller drikker av industri, kokker (både hjemme og borte) eller av forbrukere Begrepet omfatter også sukkerarter som er naturlig til stede i honning, sirup, frukt juice eller frukt juice konsentrater.

WHOs retningslinjer omfatter ikke sukkerarter i frisk frukt og grønnsaker og sukkerarter naturlig til stede i melk, fordi de mener at det ikke er rapportert noen negative effekter av å innta sukkeret fra slike matvarer.

WHO sier videre at det er solid evidens for at et sukkerinntak under 10 % og ned mot 5 %, av det daglige energiinntak, vil redusere forekomsten av overvekt, sukkersyke og tannråte.

Mye av det sukkeret som inntas i dag, er «skjult». En spiseskje med tomatketsjup inneholder en teskje, eller 4 gram, med sukker. En halvliter med vanlig cola inneholder om lag 12 spiseskjeer, eller 50 gram, med sukker.

Inntaket av sukker varier meget fra land til land. I Norge tilsvarer inntaket hos voksne om lag 7-8 % av energiinntaket, mens det i Spania og England er på om lag 16-17 % av energiinntaket. Barn inntar forholdsvis mer sukker enn voksne, og det gjelder i alle land. Sukkerforbruket er som regel høyere i byer enn på landet.

En anbefaling fra WHO om en reduksjon til et sukkerinntak på høyst 10 % av totalenergien ble for første gang offentliggjort i 1989 og ble videreført av en felles rapport fra WHO og Verdens Matvare og Landbruksorganisasjon (FAO) i 2002. Rapporten fra 2002 ble lagt til grunn for WHOs «Globale strategi for ernæring, fysisk aktivitet og helse». Under arbeidet med den globale strategien, der jeg ledet en referansegruppe for WHO, erfarte WHO en ganske intens og usaklig motstand fra drikkevare- og sukkerindustrien (2).

Nå har WHO på nytt anbefalt en reduksjon i sukkerinntaket. Det nye med de siste anbefalingene er at man nå har definert bedre hva som menes med sukker, og at man påpeker at det vil være en helsefordel å redusere sukkerinntaket ned mot 5 % av totalenergien.

Intet nytt under solen: ikke så søt respons på anbefalinger om redusert sukkerinntak.

Samtidig som WHO har arbeidet med sine nye anbefalinger om sukkerinntak, har USAs offisielle eksperter (Dietary Guidlines Advisory Committee,DGAC) drøftet de samme problemstillingene (3). I referat fra deres møte i november 2014 kom det frem at USA vil anbefale omtrent det samme som WHO nå gjør.  Og så skjer det samme som for vel 10 år tilbake : USAs  Grocery Manufacurers Associations, The American Beverage Association og The Sugar Association angriper DGAC på en usaklig måte. De prøver å skape usikkerhet om ekspertenes arbeid og kompetanse. Sukkerindustrien og dens medspillere mener at sukker ikke er skadelig, og at man derfor ikke trenger noen råd fra myndighetene om å redusere inntaket!

Dette viser igjen hvordan berørte matvareindustrier kan villede konsumenter, og at vi alle må være på vakt mot feilinformasjoner fra mat- og drikkevareprodusenter. Men det er ikke lett; denne industrien arbeider ofte med mellommenn eller forskere og media-folk som mot betaling eller andre goder uttaler seg slik industrien ønsker. Resultatet av denne virksomheten når forbrukerne som regel via pressemeldinger som finner veien til aviser, radio og fjernsyn. Det er ikke rart at folk blir forvirret om hva som er et sunt og helseriktig kosthold.

Kaare R. Norum
(1) The WHO recommendation is summarized on the WHO website at: http://www.who.int/mediacentre/news/releases/2015/sugar-guideline/en/

(2) Norum K R : World Health Organization`s Global Strategy on diet, physical activity and health: the process behind the scenes.  in Scand J Nutrition, 49: 83-88; 2005.

(3) Big Sugar Is Watching You: Four Ways the Food Industry Is Trying to Rig the Game – The Equation

http://blog.ucsusa.org/big-sugar-is-watching-you-four-ways-the-food-industry-is-trying-to-rig-the-game-635