Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.

Hjertekarsykdommer og fett – enda en gang. Er det nødvendig med flere råd om fett?

Ja, det er det, spesielt fordi journalister igjen klarer å forvirre sitt publikum. Den siste forvirringen skyldes et langt innlegg med store overskrifter fra en journalist i Forskning.no (1), som tolker en artikkel Lancet (2) på sin måte: hun sier nemlig at på bakgrunn av artikkelen i Lancet at det er farlig å spise mye karbohydrater, mens fettet frikjennes som årsak til sykdom og død. Hennes tolkning og forståelse av artikkelen i Lancet er ikke riktig.

Artikkelen i Lancet tok nemlig for seg en stor verdensomspennende undersøkelse med over 135 000 personer fulgt i  7-10 år. Men de fleste personene var fra land i Asia der fettkomsumet er lavt og karbohydratinntaket høyt. Konklusjonene fra denne undersøkelsen kan derfor ikke brukes i vestlige land der inntaket av fett, spesielt av det mettede fettet er høyt. Dette er godt kommentert av medlemmer av Nasjonalt råd for ernæring. Kommentarene  til både Forsningsnytt og artikkelen i Lancet kan lese på Rådets hjemmeside (3).

Men det har vært flere andre avisartikler om kosthold og hjerte- og karsykdommer i den senere tid, både i Norge og i England og USA . Mange av artiklene er initiert av næringmiddelindustrien, noe jeg tidligere har påpekt i min ernæringsblogg (4). Disse artiklene har skapt forvirring om hva man egentlig skal spise for å redusere risikoen for de store folkesykdommene.

Den amerikanske hjerte- og kar foreningen (American Heart Association) har derfor nylig kommet ut med en lederartikkel som slår fast at de råd man lenge har gitt, fremdeles er absolutt de som gjelder, både i USA og den vestlige verden(5). Jeg velger å sitere den amerikanske foreningen på engelsk, fordi den sier det så klart og tydelig:

“Cardiovascular disease (CVD) is the leading global cause of death, accounting for 17.3 million deaths per year. Preventive treatment that reduces CVD by even a small percentage can substantially reduce, nationally and globally, the number of people who develop CVD and the costs of caring for them. This American Heart Association presidential advisory on dietary fats and CVD reviews and discusses the scientific evidence, including the most recent studies, on the effects of dietary saturated fat intake and its replacement by other types of fats and carbohydrates on CVD. In summary, randomized controlled trials that lowered intake of dietary saturated fat and replaced it with polyunsaturated vegetable oil reduced CVD by ≈30%, similar to the reduction achieved by statin treatment. Prospective observational studies in many populations showed that lower intake of saturated fat coupled with higher intake of polyunsaturated and monounsaturated fat is associated with lower rates of CVD and of other major causes of death and all-cause mortality. In contrast, replacement of saturated fat with mostly refined carbohydrates and sugars is not associated with lower rates of CVD and did not reduce CVD in clinical trials. Replacement of saturated with unsaturated fats lowers low-density lipoprotein cholesterol, a cause of atherosclerosis, linking biological evidence with incidence of CVD in populations and in clinical trials. Taking into consideration the totality of the scientific evidence, satisfying rigorous criteria for causality, we conclude strongly that lowering intake of saturated fat and replacing it with unsaturated fats, especially polyunsaturated fats, will lower the incidence of CVD. This recommended shift from saturated to unsaturated fats should occur simultaneously in an overall healthful dietary pattern such as DASH (Dietary Approaches to Stop Hypertension) or the Mediterranean diet as emphasized by the 2013 American Heart Association/American College of Cardiology lifestyle guidelines and the 2015 to 2020 Dietary Guidelines for Americans.”

Det den amerikanske hjerte- og karforeningen sier, gjelder også for norske forhold.

Så derfor: spis mer frukt og grønt, mer fisk og grøvt brød mindre kjøttvarer og mettet fett . Så enkelt er det!

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. Ingrid Spilde i forskning .no den 29.8.2017:Stor studie frikjenner mettet fett.
  2. Dr Mahshid Dehghan og medarbeidere i: The Lancet 29 august 2017 http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32252-3: Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study.
  3. Hjemmesiden til Nasjonalt råd for ernæring: artikkel av Erik Arnesen,Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth  den 1. September 2017.
  4. Norums ernæringsblogg 26.april 2017.
  5. Sacks F.M. & al: Dietary Fats and Cardiovascular Disease: A Presidential Advisory From the American Heart Association. In Circulation,  published  June 15,  2017

Hvordan den rike verden gjør den fattige verden fetere: globalisering i praksis.

Fedmen øker i alle land, kanskje mest i utviklingslandene. Det er i alle fall en meget markert øking av fedme blant barn og ungdom i både Kina og India. Sentrale FN-organisasjoner, og spesielt WHO (Verdens Helseorganisasjon) har påpekt denne uheldige utviklingen.

Både Norge og New Zealand, som er rike og sosialt veltilpasset, har policy eller offentlige anbefalinger for å unngå at sine befolkninger blir fete, opererer på en helt annen måte i andre land der de kan selge sine produkter.

For å ta norsk industri først: Orkla har gjennom oppkjøp av Indiske foretak fått anledning til å produsere varer og til å selge disse med god fortjeneste i India.  Denne indiske satsningen av Orkla har vært omtalt i norske media flere ganger. Det er forstemmende å se at hovedsatsingen, i alle som det fremgår av pressemeldinger, er at Orkla skal satse på produksjon av søte seigmenn og andre godterier for indiske barn. Dette er produkter som indiske barn trenger minst, ja som de burde være beskyttet mot.

Vi vet nemlig at det barn i alle land fortest blir fete av, er søtsaker og sukrete brusdrikker.

Så til New Zealand. Dette landet har tradisjonelt vært en storprodusent av sauekjøtt.  Det er ikke så lett å selge produkter fra en saueindustri til Kina, som egentlig helst vil importere produkter fra gris. Men nå har kinesere oppdaget pizza, og til denne retten kreves det ost som skal dekke pizzaen, og jo fetereosten er, dess bedre blir angivelig pizzaen. New Zealand har derfor lagt om store deler av sin saueavl til kvegdrift og melkeproduksjon. I følge Food Navigator i  Asia har Fonterra, som representerer New Zealands melkeindustri åpnet nye store fabrikker, både i New Zealand og i Australia, for å produsere oster som skal brukes på kinesiske pizzaer.  Landet eksporterer altså nå store mengder av fete oster til kinesiske pizzaer.

Kineserne er laktoseintolerante. De tåler altså ikke melkesukker, men osten tåler de.

Kina er et enormt marked.  Over 40 % av den kinesiske urbane befolkning spiser minst ett vestlig inspirert måltid hver uke, og pizzaen er den mest populære hurtigretten som konsumeres.

Pizza med mye fet ost kan føre til både fedme og hjerte- og karsykdommer.

Når det er utsikter til god fortjeneste, bryr industrien seg ikke om følgene, i alle fall ikke om det kommer i et annet land.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

 

Overvekt, spisevaner og reguleringen av kroppens fettmasse.

Min ernæringsblogg har hatt sommerferie noen uker. Men nå er den tilbake; jeg følger med i vitenskapelig litteratur innen mitt fagfelt, og prøver å formidle til andre hva jeg har lest av interessante artikler.

Overvekt og fedme er blitt en pandemi. Den opptrer over hele verden, og i alle land er den mest uttalt blant mennesker som har dårlig råd og liten utdannelse. Men hvorfor blir folk fetere nå enn før i tiden?

Det kan være menge forklaringer eller årsaker. En ganske sikker årsak er matvareindustriens intensive påvirkning gjennom reklame, spesielt av usunne og kaloririke mat- og drikkevarer, altså sukkersøte drikker og fete ferdigretter.

Det forskes og diskuteres mye og ofte om fedme i vitenskapelig litteratur. Ikke så rart når vi vet at fedmen er en medvirkende årsak til en rekke av våre viktigste og farligste sykdommer: sukkersyke, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Siste ukes lesning av internasjonal litteratur om dette emne viser forskjellen i tilnærming til og problemløsning av overvektens årsaker.

Først en enkel tilnærming: En undersøkelse tok for seg om porsjonsstørrelse og TV-titting sammen med spising hadde noen effekt (1).  Det var fire ulike settinger: stor versus liten porsjon av en pastarett med dressing, og spise dette enten i en rolig atmosfære i 30 minutter uten for styrelser, eller å spise samme rett mens man så på et mat-nøytralt TV-program.

Forskerne fant at TV-titting under måltidet ikke hadde noen effekt på hvor meget man spiste. Derimot var det helt tydelig at de som fikk store porsjoner på tallerkenen inntok mer mat enn de som fikk mindre porsjoner. Konklusjon: lag små porsjoner av mat, og du og din familie spiser mindre. Selvsagt, vil mange si. Men nå er det altså bekreftet via forskning.

Den andre artikkelen i ukens lesning er mer kompleks og kommer fra et spesial-utvalg i den amerikanske «Endocrine Society» (2). Ett av de vesentligste problemer i behandlingen av fedme er at de aller fleste som har gått ned i vekt, har en tendens til å gå opp igjen etter ganske kort tid. Det synes altså som om kroppen under fedmen har fått en ny slags settpunkt for hvor meget kroppen skal ha av fettvev, og dette ligger høyere enn det individet hadde før overvekten inntrådte.  Kroppen prøver å nå det nye sett-punktet etter at man har gått ned i vekt, og overvekten kommer tilbake.

Utvalget mener at den viktigste årsaken til den omseggripende fedme kommer av at overvekten er en sykdom i kroppsenergienes reguleringssystem.  For å forstå overvekten må en forske mer på de sentrale mekanismer i reguleringen av energibalansen, altså på de mekanismer som fører til det nye settpunktet for mengden av kroppens fettmasse. Det er nemlig fettmassen som er kroppens energilager. Det vitenskapelige målet er å få mer rede på fedmens patogenese, slik at behandlingen av uheldig overvekt kan gjennomføres mer langt bedre resultater enn i dag.

Vi får håpe på at forskere som følger anbefalingene til «The Endocrine Society» får gjennomslag for sine tanker og forskningsmidler til å gjennomføre grundige studier i hvordan energimetabolismene styrer mengden av kroppens fettvev.

Det trengs nemlig en økt forståelse av energibalansens mekanisme om en skal få til en effektiv behandling av overvekt, og dermed kontroll over fedmeepidemien som herjer i hele verden.

Hilsen

Kaare R. Norum

 

  1. Rachel Rosenthal & Hollie Raynor: The effect of television watching and portion size on intake during a meal. In Appetite Volume 117, 1 October 2017, Pages 191-196.https://doi.org/10.1016/j.appet.2017.06.030

 

  1. Michael W Schwartz,Randy J Seeley, Lori M Zeltser, Adam Drewnowski, Eric RavussinLeanne, M Redman & Rudolph L Leibel: Obesity Pathogenesis: An Endocrine Society Scientific Statement. In Endocrine Reviews, Volume 38, Issue 4, 1 August 2017, Pages 267–296,https://doi.org/10.1210/er.2017-00111

Kostråd om fett

På grunn av en økt usikkerhet om hva en skal spise av fett, har Nasjonalt råd for ernæring (Ernæringsrådet) kommet med en ny oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for kostråd om fett. Rapporten heter « Kostråd om fett- en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget».

Bakgrunnen for den usikkerheten som tydeligvis eksisterer i store deler av befolkningen, og spesielt blant journalister, er at berørt industri har gjennom reklame og annen påvirkning har fremholdt at det er ikke er forbundet med noen risiko å spise mettet fett.

Ernæringsrådets satte ned en gruppe på tre for å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget.  De tre medlemmene var Erik Arnesen (leder), Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth. De har levert en meget god rapport. De har gjennomgått hva andre land anbefaler, og hva internasjonale organisasjoner har uttalt om spørsmålet, og de har selv vurdert de senere års vitenskapelig litteratur om problemstillingene.

De kostrådene som Ernæringsrådet og de nordiske land ga i 2011 og 2012, var at inntaket av mettet fett i befolkningen burde være lavere enn 10 % av energiinntaket, og at mettet fett delvis burde erstattes med umettet fett. Disse anbefalingene bygget på sammenhengen mellom inntaket av ulike typer fett og fete matvarer på den ene side, og risiko for kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer på den annen side. Ernæringsrådets arbeidsgruppe skulle undersøke om disse rådene fremdeles var gyldige.

Fordi det er stor interesse for melkefettet i befolkningen, har gruppen også undersøkt sammenhenger mellom meieriprodukter og spisefett, og hjerte- og karsykdommer.

Arbeidsgruppen har gjennomgått en rekke lands anbefalinger av hvordan deres befolkning bør spise. Det er gledelig stor internasjonal enighet mellom landenes kostholdsråd, og et meget godt samsvar med hva Verdens Helseorganisasjon mener om hva vi bør og ikke bør spise.

En rekke autorative faglige organisasjoner har i de siste årene kommet med anbefalinger om kosthold, og det er også innen disse organisasjonene en stor faglig enighet, med konklusjoner som samsvarer godt med hva Ernæringsrådet anbefaler for norske innbyggere.

Konklusjonene til arbeidsgruppen er ganske klare: Etter å ha gjennomgått de siste årenes vitenskapelig publikasjoner på området og en rekke lands nyere tilrådninger, mener arbeidsgruppen at det så absolutt er riktig å råde befolkningen til å innta mindre av mettet fett. Med andre ord: de kostrådene om fett, som ble gitt i Norge og Norden i 2011 og 2012 er fortsatt både aktuelle og gyldige.

Mengden av fett må sees i sammenheng med den matenergien eller matmengden vi spiser. For hjerte- og karsykdommer er balansen mellom ulike typer av fett og kilder til fett viktigere enn prosentandelen av det totale fettinnholdet i kostholdet. Dette blir videre støttet av nyere vitenskapelig dokumentasjon som fremhever at et sunt kosthold bør inneholde mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn, mer fisk, og begrensede mengder av rødt kjøtt, salt, og tilsatt sukker og energirike (fete) matvarer.

Rapporten «Kostråd om fett» er velskrevet, oversiktlig og meget klar i sine konklusjoner.

Den ligger på Helsedirektoratets hjemmeside på internett og kan lastes ned derfra. Trykte eksemplarer finnes også, og kan fås ved henvendelse til Nasjonalt råd for ernæring.

Med hilsen

 

Kaare R. Norum

Store doser vitamin D til ingen nytte.

Jeg har i løpet av de siste månedene tatt for meg en del villedende reklamer, og har vært et par ganger innom den store reklamekampanjen som påstår at folk tenger store doser vitamin D. Se mine blogger fra 27.2 og 2.5 i år (1).

I denne uken kom det enda en vitenskapelig artikkel som viste at store doser vitamin D ikke hjelper for å øke insulin følsomheten eller insulinproduksjonen hos pasienter med sukkersyke type 2. Det var en norsk forskergruppe under ledelse av professor Kåre Birkeland som publiserte artikkelen i tidsskriftet Diabets Care (2). Det er hyggelig å blogge positivt om gode norske forskningsresultater.

Artikkelen innleder med at enkelte observasjonsstudier har antydet at store doser vitamin D kunne føre til at voksne pasienter med sukkersyke fikk en bedre blodsukkerregulering fordi insulinfølsomheten ble normalisert og insulinproduksjonen ble bedret. Men dette var altså i observasjonsstudier, som ikke sjelden gir uriktige resultater. Skal man undersøke virkninger av medisiner eller vitaminer på en skikkelig måte, må det gjøres i randomiserte, kontrollerte studier, der halvparten av individene får det som skal utprøves, mens den andre halvparten bare får placebo (juksepreparat). I slike studier skal heller ikke forskerne vite hvilke individer som får preparatet og hvem som får placebo.

I den norske randomiserte, kliniske studien ble det undersøkt om store doser vitamin D hadde noen innvirkning på insulinfølsomhet, insulinsekresjon og hos sukkersykepasienter som hadde lavt vitamin D innhold i blodet.

62 kvinner og menn med sukkersyke type 2 og som også hadde lavt innhold av vitamin D i blodet, deltok i undersøkelsen. Den varte i 6 måneder. Halvparten av deltakerne i undersøkelsen fikk ved starten av undersøkelsen en kjempedose vitamin D, den andre halvparten fikk placebo. Den gruppen som fikk vitaminet, fikk en tilleggsdose vitamin D etter 4 uker, dersom vitamininnholdet i blodet var sunket under en viss verdi.

Etter 6 måneder ble individene vurdert og undersøkt: Insulin følsomheten, den interne glukoseproduksjonen og blodsukker-reguleringen var ikke forskjellig i de to gruppene.

Konklusjonen er klar og tydelig: tilskudd av store doser vitamin D til pasienter med type 2 sukkersyke og lett vitamin D mangel endrer ikke pasientenes insulin-følsomhet, deres blodsukkerregulering eller deres insulinproduksjon.

Firmaer som reklamerer med at folk flest trenger store doser av vitamin D, får stadig dårligere dekning for sine påstander.

Vitamin D får man best i seg via kostholdet, ta litt tran og få solskinn på huden, og ikke via piller eller preparater.

  1. Norums ernæringblogg 27.2 og 2.5 2017
  2. Hanne L. Gulseth, Cecilie Wium, Kristin Angel, Erik F. Eriksen and Kåre I. Birkeland: Effect of Vitamin D Supplementation on Insulin Sensitivity and Insulin Secretion in Subjects With Type 2 Diabetes and Vitamin D Deficiency: A Randomized Controlled Trial. In: Diabetes Care 2017 Apr; dc162302. https://doi.org/10.2337/dc 16-2302

Med hilsen

Kaare R. Norum

 

Bukspyttkjertelens insulinproduksjon øker etter en faste-periode.

En lengre sult-periode fører til at mange typer vev skrumper og/eller mister sin funksjon. Ved fornyet tilgang til adekvat føde vil organene kunne regenereres og gjenoppta sine tidligere funksjoner. Denne regenerasjonen blir satt i gang av cellulære mekanismer som minner om de som satte i gang den opprinnelige utviklingen av organet.

Cheng og medarbeidere (1) ville prøve om en faste og deretter adekvat føde kunne bidra til å bedre funksjon av de cellene i bukspyttkjertelen som danner insulin. Disse cellene kalles bukspyttkjertelens beta-celler.

Forskerne brukte mus med diabetes, både sukkersyke type 1 og type 2, som forsøksdyr. De satte dyrene på en kalorifattig diett, som ikke inneholdt noe av karbohydrater og protein, men litt fett. Denne dietten fremkaller de samme regulatoriske endringer som en total faste, men er jo lettere å gjennomføre, både hos forsøksdyr og mennesker med sukkersyke.

Hos mus med sukkersyke, begge typer, førte denne mattilførselen etter en faste til en økt insulinproduksjon og en bedre regulering av blodsukkeret.  Maten førte til endringer i signalsubstanser og vekstvilkår i bukspyttkjertelens insulinproduserende celler. Disse endringene minner, som nent, om det man ser under den normal utviklingen av slike celler i fosterlivet.

Funnene til Cheng og medarbeidere reiser det interessante spørsmål om en slik faste med etterfølgende adekvat mattilførsel også hos mennesker med diabetes, kan føre til en bedret funksjon av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. I innledende forsøk fant forskerne endringer i signalsubstanser som tyder på at mennesker med diabetes type 1 reagerer omtrent som mus, på en faste og deretter adekvat med mat. I alle fall er det viktig å få mer kjennskap til de signalsubstanser og vekstfaktorer som stimulerer beta-cellene.

Det artige med denne undersøkelsen er at før insulinet kom på markedet, var den vanlige behandlingen av pasienter med sukkersyke en streng karbohydratfattig kost med ganske meget fett. I dag har vi fått en slags vitenskapelig forståelse at den dietten man brukte før 1920-tallet, var viktig for å stimulere bukspyttkjertelens beta-celler til en bedre insulinproduksjon.

  1. Chia-Wei Cheng og medarbeidere:Fasting-Mimicking Diet Promotes Ngn3-Driven β-Cell Regeneration to Reverse Diabetes. In: Cell//10.1016/j.cell. 2017.01.040.

 

Hilsen  fra

Kaare R. Norum