Måltider, – hold dem i hevd!

Ordet mål har to røtter i det norske språket (1). Den ene grunn-betydningen av mål er at det betegner en tid eller en mengde; f. eks. et mål korn. Den andre opprinnelsen er en stemme, en tale eller et språk; vi har alle et morsmål. Disse to betydninger faller pent og artig sammen i ordet måltid. Et måltid betegner at man spiser til en bestemt tid, og at man snakker eller bruker sitt mål under måltidet. Der er flere måltider om dagen, de viktigste i familiesammenheng er frokostmåltidet og middagsmåltidet. Men nesten alle har et tredje viktig måltid midt på dagen. Det inntas på skole eller i arbeid, og er også et vesentlig måltid, som bør holdes i hevd.

Et måltid er altså ikke bare det å spise, men også å bruke morsmålet sitt. Det vil si at man snakker og diskuterer med dem man spiser sammen med.

Ved frokosten diskuterer familien hva som skal gjøres i løpet av dagen, man planlegger og legger til rette for hva man skal utføre. Ved middagsmåltidet diskuterer man, eller forteller man hva som har skjedd i dagens løp. Samtalene ved måltidene er viktige og vesentlige sider av samværet rundt spisebordet.

Men det er mange som bor alene, hva skal de gjøre?  En avis eller en radio kan være gode partnere ved frokost og middagsbord for dem som bor alene. Men man kan jo av og til invitere andre enslige til måltider.

Det skjer også mye rundt et bord i formiddagspusen på kontoret eller andre steder i arbeidslivet. Det måltidet er viktig for trivselen på arbeidsplassen. Derfor legger bedriftene meget i å sørge for hyggelige omgivelser og gode muligheter til både å spise og drikke og til samtaler.

På skolen er det helt nødvendig med et måltid om formiddagen. Sultne barn lærer dårlig og kan bli bråkete. På skolen skal barn og ungdom lære språk, matematikk og en rekke andre fag.  Men de skal også lære folkeskikk, og en viktig skikk er å lære hvordan man skal lage det å spise mat til et godt måltid.  Barn skal lære å spise på en fornuftig måte, samtidig som de skal lære seg å bruke måltidet til samtaler og annen utveksling av meninger og erfaringer.

For småskolen er det viktig at læreren er dette sitt ansvar for opplæring bevisst.  Han eller hun må legge forholdene til rette for at barna både spiser og snakker sammen, og har det hyggelig. Barna må opplæres til å innta et måltid.  Det kan i småskolen selvsagt bli mye støy og bråk, men dette hører med om en skal lære å snakke og diskutere under et måltid. Det er galt å si at man absolutt ikke skal snakke med mat i munnen!

Jeg har hørt at enkelte lærere prøver å dempe bråket under formiddagsmaten ved å sette på fjernsyn for derved å pasifisere småbarna. Dette er etter min mening helt galt, nærmest kontraproduktivt. La barna få spise og gjerne snakke i munnen på hverandre, og TV må være forbudt under måltidet.

  1. Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk Ordbog. Opptrykk ved Bjørn Ringstads Antikvariat. Oslo 1991

  Hilsen fra

Kaare R. Norum

Fører søtningsstoffer til endringer i glukose-stoffskiftet?

Kroppen vår svarer med fysiologiske eller metabolske endringer når vi inntar søte næringsstoffer.  Disse er, blant andre, at bukspyttkjerten skiller ut insulin og inkretin-hormoner, som alle fører til en redusering av blodsukker-nivået.

Insulinet fører til at glukosen lettere tas opp av kroppens celler og derved synker blodsukkeret.

Inkretiner er hormoner som dannes i tarmen når vi spiser og som øker insulinfrigjøringen fra bukspyttkjertelsens beta-celler. Inkretiner regulerer blodsukkeret på to ulike måter, både ved å stimulere butspyttkjertelens beta-celler til å øke insulinutskillelsen og ved å få kjertelens alfa-celler til å redusere utskillelsen av glukagon.  Glukagonet øker normalt blodsukkeret. Inkretiner virker bare når blodsukkeret er høyt. Personer som har diabetes type 2 har både nedsatt mengde og effekt av inkretiner.

Disse mekanismene virker altså når vi spiser søte sukkerarter eller stivelse som lett omdannes til glukose.

Hvordan er de metabolske svarene dersom vi spiser kunstige søtningsstoffer?

Dette spørsmålet har RM Tucker og SY Tan diskutert i en meget god oversiktsartikkel (1). De gjennomgår først hvordan reseptorer for søt smak aktiveres i munnhulen og i mage-tarm- kanalen. Når vi spiser søte karbohydrater, eller karbohydrater som brytes ned til søte stoffer, fører dette til fysiologiske svar i en normal organisme.

Vi har reseptorer for søt-smak både i munnhulen, i mage-tarmkanalen, i lunger og i bukspyttkjertelen. Den søte smaken kjenner vi bare i munnhulen, men reseptorene i mage-tarmkanalen og i bukspyttkjertelen reagerer likevel fysiologisk på søte sukkerarter, uten at vi kjenner sødmen her.

Men hva skjer når vi spiser kunstige søtningsstoffer som ikke inneholder noe energi eller kalorier?  Forskerne fant at søtningsstoffer førte til en viss reaksjon, de stimulerte til et slags fysiologisk svar. Det var liksom de fysiologiske mekanismer ble satt på «alerten», men de førte ikke til noen reell påvirkning av blodsukkernivået.

Konklusjonen fra forskerne var, at under akutte forhold, når søtningsstoffer tilføres uten noe tillegg av sukker eller stivelse, fører dette ikke til noen annen fysiologisk reaksjon enn bare å drikke et glass vann ville gjøre.

Langtidsvirkningen av søtningsstoffer er imidlertid noe usikker. Det er noen studier som tyder på at risikoen for utvikling av diabetes type 2 er økt med et langvarig inntak av søtningsstoffer. Men for eventuelt å slå dette fast, trengs flere studier.

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. R M Tucker & S-Y Tan: Do non-nutritive sweeteners influence acute glucose homeostasis in humans? A systematic review. In Physiol Behav. 2017 Dec 1;182:17-26. doi: 10.1016/j.physbeh.2017.09.016..

 

Leptin og regulering av kroppsvekt

I velferdssamfunnet er fedme er en av de viktigste og utbredte risikofaktorer for uførhet og tidlig død. Det forgår derfor en rekke forskningsprosjekter for å forstå årsakene til fedmen og hvordan den best kan unngås eller behandles. I den siste ukes lesning kom jeg over en god oversiktsartikkel om dette emnet.

Kroppen vår har en et reguleringssystem for å holde vår kroppsvekt på et stabilt nivå. En viktig faktor i dette systemet er hormonet leptin. Det produseres i fettvevet, kommer over i blodet, og påvirker hjernens hypothalamus. I hypothalamus er det leptin-reseptorer. Når leptin binder seg til disse, vil dette føre til økt vekst av kroppen og til et økt energiforbruk. Fettvevets produksjon av leptin er stort sett avhengig av fettvevets størrelse, og produksjonen påvirkes av endringer i fettvevets mengde. Avtar mengden av fettvev, vil leptin produksjonen gå ned og dette fører til nedsatt energiforbruk og økt appetitt slik at fettvevet bygges opp igjen. Når mengden av fettvevet øker, vil leptin produksjonen øke og dette fører til nedsatt appetitt og et økt energiforbruk.

Hos normalvektige individer fungerer dette systemet bra, og kroppsvekten holder seg på et stabilt og normalt nivå. Men hos overvektige og fete mennesker er dette systemet ute av sin normale kontroll. Leptin virker dårligere hos fete enn hos normale. Vi kan si at overvektige mennesker har en slags leptin-resistens. Det er analogt med at individer med diabetes type 2 har en insulin-resistens.

Dersom vi visste mer om hva som fører til denne leptin-resistensen, ville vi ha bedre muligheter til å forstå hvorfor overvekt opptrer og grunnen til at den er så vanskelig å bli kvitt. W.W. Pen og M.G. Myers jr. diskuterer disse problemstillingene i en glimrende oversiktsartikkel i Nature Reviews Neuroscience (1).

Tilgjengelige data tyder på at leptin-funksjonene primært virker for å forhindre en lav kroppsvekt og ikke til å forhindre en økning av kroppsvekten. Indirekte forteller det oss at leptin-systemet er der for at vi ikke skal bli for magre og derved ufruktbare. Leptin-systemet er altså en slags reguleringsmekanisme for slekters overlevelse og kan derfor sees på som en del av de mekanismene som er grunnlaget for evolusjonen.

Med hilsen fra

 

Kaare R. Norum

 

1.W.W.Pan & M.G. Myers jr.: Leptin and the maintenance of elevated body weight. In: Nature Reviews Neuroscience 19, 95-105 (1918). doi:10.1038/nrn2017.168

Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.

Hjertekarsykdommer og fett – enda en gang. Er det nødvendig med flere råd om fett?

Ja, det er det, spesielt fordi journalister igjen klarer å forvirre sitt publikum. Den siste forvirringen skyldes et langt innlegg med store overskrifter fra en journalist i Forskning.no (1), som tolker en artikkel Lancet (2) på sin måte: hun sier nemlig at på bakgrunn av artikkelen i Lancet at det er farlig å spise mye karbohydrater, mens fettet frikjennes som årsak til sykdom og død. Hennes tolkning og forståelse av artikkelen i Lancet er ikke riktig.

Artikkelen i Lancet tok nemlig for seg en stor verdensomspennende undersøkelse med over 135 000 personer fulgt i  7-10 år. Men de fleste personene var fra land i Asia der fettkomsumet er lavt og karbohydratinntaket høyt. Konklusjonene fra denne undersøkelsen kan derfor ikke brukes i vestlige land der inntaket av fett, spesielt av det mettede fettet er høyt. Dette er godt kommentert av medlemmer av Nasjonalt råd for ernæring. Kommentarene  til både Forsningsnytt og artikkelen i Lancet kan lese på Rådets hjemmeside (3).

Men det har vært flere andre avisartikler om kosthold og hjerte- og karsykdommer i den senere tid, både i Norge og i England og USA . Mange av artiklene er initiert av næringmiddelindustrien, noe jeg tidligere har påpekt i min ernæringsblogg (4). Disse artiklene har skapt forvirring om hva man egentlig skal spise for å redusere risikoen for de store folkesykdommene.

Den amerikanske hjerte- og kar foreningen (American Heart Association) har derfor nylig kommet ut med en lederartikkel som slår fast at de råd man lenge har gitt, fremdeles er absolutt de som gjelder, både i USA og den vestlige verden(5). Jeg velger å sitere den amerikanske foreningen på engelsk, fordi den sier det så klart og tydelig:

“Cardiovascular disease (CVD) is the leading global cause of death, accounting for 17.3 million deaths per year. Preventive treatment that reduces CVD by even a small percentage can substantially reduce, nationally and globally, the number of people who develop CVD and the costs of caring for them. This American Heart Association presidential advisory on dietary fats and CVD reviews and discusses the scientific evidence, including the most recent studies, on the effects of dietary saturated fat intake and its replacement by other types of fats and carbohydrates on CVD. In summary, randomized controlled trials that lowered intake of dietary saturated fat and replaced it with polyunsaturated vegetable oil reduced CVD by ≈30%, similar to the reduction achieved by statin treatment. Prospective observational studies in many populations showed that lower intake of saturated fat coupled with higher intake of polyunsaturated and monounsaturated fat is associated with lower rates of CVD and of other major causes of death and all-cause mortality. In contrast, replacement of saturated fat with mostly refined carbohydrates and sugars is not associated with lower rates of CVD and did not reduce CVD in clinical trials. Replacement of saturated with unsaturated fats lowers low-density lipoprotein cholesterol, a cause of atherosclerosis, linking biological evidence with incidence of CVD in populations and in clinical trials. Taking into consideration the totality of the scientific evidence, satisfying rigorous criteria for causality, we conclude strongly that lowering intake of saturated fat and replacing it with unsaturated fats, especially polyunsaturated fats, will lower the incidence of CVD. This recommended shift from saturated to unsaturated fats should occur simultaneously in an overall healthful dietary pattern such as DASH (Dietary Approaches to Stop Hypertension) or the Mediterranean diet as emphasized by the 2013 American Heart Association/American College of Cardiology lifestyle guidelines and the 2015 to 2020 Dietary Guidelines for Americans.”

Det den amerikanske hjerte- og karforeningen sier, gjelder også for norske forhold.

Så derfor: spis mer frukt og grønt, mer fisk og grøvt brød mindre kjøttvarer og mettet fett . Så enkelt er det!

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. Ingrid Spilde i forskning .no den 29.8.2017:Stor studie frikjenner mettet fett.
  2. Dr Mahshid Dehghan og medarbeidere i: The Lancet 29 august 2017 http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32252-3: Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study.
  3. Hjemmesiden til Nasjonalt råd for ernæring: artikkel av Erik Arnesen,Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth  den 1. September 2017.
  4. Norums ernæringsblogg 26.april 2017.
  5. Sacks F.M. & al: Dietary Fats and Cardiovascular Disease: A Presidential Advisory From the American Heart Association. In Circulation,  published  June 15,  2017

Hvordan den rike verden gjør den fattige verden fetere: globalisering i praksis.

Fedmen øker i alle land, kanskje mest i utviklingslandene. Det er i alle fall en meget markert øking av fedme blant barn og ungdom i både Kina og India. Sentrale FN-organisasjoner, og spesielt WHO (Verdens Helseorganisasjon) har påpekt denne uheldige utviklingen.

Både Norge og New Zealand, som er rike og sosialt veltilpasset, har policy eller offentlige anbefalinger for å unngå at sine befolkninger blir fete, opererer på en helt annen måte i andre land der de kan selge sine produkter.

For å ta norsk industri først: Orkla har gjennom oppkjøp av Indiske foretak fått anledning til å produsere varer og til å selge disse med god fortjeneste i India.  Denne indiske satsningen av Orkla har vært omtalt i norske media flere ganger. Det er forstemmende å se at hovedsatsingen, i alle som det fremgår av pressemeldinger, er at Orkla skal satse på produksjon av søte seigmenn og andre godterier for indiske barn. Dette er produkter som indiske barn trenger minst, ja som de burde være beskyttet mot.

Vi vet nemlig at det barn i alle land fortest blir fete av, er søtsaker og sukrete brusdrikker.

Så til New Zealand. Dette landet har tradisjonelt vært en storprodusent av sauekjøtt.  Det er ikke så lett å selge produkter fra en saueindustri til Kina, som egentlig helst vil importere produkter fra gris. Men nå har kinesere oppdaget pizza, og til denne retten kreves det ost som skal dekke pizzaen, og jo fetereosten er, dess bedre blir angivelig pizzaen. New Zealand har derfor lagt om store deler av sin saueavl til kvegdrift og melkeproduksjon. I følge Food Navigator i  Asia har Fonterra, som representerer New Zealands melkeindustri åpnet nye store fabrikker, både i New Zealand og i Australia, for å produsere oster som skal brukes på kinesiske pizzaer.  Landet eksporterer altså nå store mengder av fete oster til kinesiske pizzaer.

Kineserne er laktoseintolerante. De tåler altså ikke melkesukker, men osten tåler de.

Kina er et enormt marked.  Over 40 % av den kinesiske urbane befolkning spiser minst ett vestlig inspirert måltid hver uke, og pizzaen er den mest populære hurtigretten som konsumeres.

Pizza med mye fet ost kan føre til både fedme og hjerte- og karsykdommer.

Når det er utsikter til god fortjeneste, bryr industrien seg ikke om følgene, i alle fall ikke om det kommer i et annet land.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

 

Overvekt, spisevaner og reguleringen av kroppens fettmasse.

Min ernæringsblogg har hatt sommerferie noen uker. Men nå er den tilbake; jeg følger med i vitenskapelig litteratur innen mitt fagfelt, og prøver å formidle til andre hva jeg har lest av interessante artikler.

Overvekt og fedme er blitt en pandemi. Den opptrer over hele verden, og i alle land er den mest uttalt blant mennesker som har dårlig råd og liten utdannelse. Men hvorfor blir folk fetere nå enn før i tiden?

Det kan være menge forklaringer eller årsaker. En ganske sikker årsak er matvareindustriens intensive påvirkning gjennom reklame, spesielt av usunne og kaloririke mat- og drikkevarer, altså sukkersøte drikker og fete ferdigretter.

Det forskes og diskuteres mye og ofte om fedme i vitenskapelig litteratur. Ikke så rart når vi vet at fedmen er en medvirkende årsak til en rekke av våre viktigste og farligste sykdommer: sukkersyke, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Siste ukes lesning av internasjonal litteratur om dette emne viser forskjellen i tilnærming til og problemløsning av overvektens årsaker.

Først en enkel tilnærming: En undersøkelse tok for seg om porsjonsstørrelse og TV-titting sammen med spising hadde noen effekt (1).  Det var fire ulike settinger: stor versus liten porsjon av en pastarett med dressing, og spise dette enten i en rolig atmosfære i 30 minutter uten for styrelser, eller å spise samme rett mens man så på et mat-nøytralt TV-program.

Forskerne fant at TV-titting under måltidet ikke hadde noen effekt på hvor meget man spiste. Derimot var det helt tydelig at de som fikk store porsjoner på tallerkenen inntok mer mat enn de som fikk mindre porsjoner. Konklusjon: lag små porsjoner av mat, og du og din familie spiser mindre. Selvsagt, vil mange si. Men nå er det altså bekreftet via forskning.

Den andre artikkelen i ukens lesning er mer kompleks og kommer fra et spesial-utvalg i den amerikanske «Endocrine Society» (2). Ett av de vesentligste problemer i behandlingen av fedme er at de aller fleste som har gått ned i vekt, har en tendens til å gå opp igjen etter ganske kort tid. Det synes altså som om kroppen under fedmen har fått en ny slags settpunkt for hvor meget kroppen skal ha av fettvev, og dette ligger høyere enn det individet hadde før overvekten inntrådte.  Kroppen prøver å nå det nye sett-punktet etter at man har gått ned i vekt, og overvekten kommer tilbake.

Utvalget mener at den viktigste årsaken til den omseggripende fedme kommer av at overvekten er en sykdom i kroppsenergienes reguleringssystem.  For å forstå overvekten må en forske mer på de sentrale mekanismer i reguleringen av energibalansen, altså på de mekanismer som fører til det nye settpunktet for mengden av kroppens fettmasse. Det er nemlig fettmassen som er kroppens energilager. Det vitenskapelige målet er å få mer rede på fedmens patogenese, slik at behandlingen av uheldig overvekt kan gjennomføres mer langt bedre resultater enn i dag.

Vi får håpe på at forskere som følger anbefalingene til «The Endocrine Society» får gjennomslag for sine tanker og forskningsmidler til å gjennomføre grundige studier i hvordan energimetabolismene styrer mengden av kroppens fettvev.

Det trengs nemlig en økt forståelse av energibalansens mekanisme om en skal få til en effektiv behandling av overvekt, og dermed kontroll over fedmeepidemien som herjer i hele verden.

Hilsen

Kaare R. Norum

 

  1. Rachel Rosenthal & Hollie Raynor: The effect of television watching and portion size on intake during a meal. In Appetite Volume 117, 1 October 2017, Pages 191-196.https://doi.org/10.1016/j.appet.2017.06.030

 

  1. Michael W Schwartz,Randy J Seeley, Lori M Zeltser, Adam Drewnowski, Eric RavussinLeanne, M Redman & Rudolph L Leibel: Obesity Pathogenesis: An Endocrine Society Scientific Statement. In Endocrine Reviews, Volume 38, Issue 4, 1 August 2017, Pages 267–296,https://doi.org/10.1210/er.2017-00111