Energidrikker. Er de bra for helse og prestasjoner?

Salg av sukrete drikkevarer øker over hele verden, og de er betraktet som en viktig årsak til den økende hyppighet av overvekt og fedme, både i rike og fattige land.

Flere av de store firmaene som lager, markedsfører og selger sukrede drikker prøver å bagatellisere den uheldige følge av stort konsum av slike drikkevarer, og de støtter både små og store sportsbegivenheter i sin markedsføring.

I 1960- årene kom en ny type brus på markedet, i tillegg til de originale brus og coladrikker. Det er de såkalte energidrikker, som i tillegg til sukker, også inneholder relativt store mengde av koffein. Noen av dem inneholder også små mengder av aminosyrer og liknende stoffer. Salg og konsum av slike energidrikker har økt nesten eksponentielt i de siste årene. En årsak ar at flere kjente idrettsfolk, som er sponset av dem, går god for slik drikke.

Men har idrettsfolk og folk flest brukt for disse aggressivt markedsførte produktene? Hjelper de, og til hva, og har de noen ulemper? Erik Konrad Grasser og medarbeidere fra Fribourg universitetet i Sveits har nylig publisert en artikkel om dette emne (1). De har spesielt sett på effektene på hjerte- og karsystemet.

De fremholder at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner av hittil publiserte undersøkelser. Hovedgrunnen er at metodene bak de ulike undersøkelser er forskjellige, og at mengden og når drinkene er inntatt, varierer meget.

Men det er likevel en del konklusjoner som kan dras: effektene som er observert kommer vesentlig av innholdet av koffein og sukker i drikkene, lite kan tilskrives andre stoffer i energidrikker.

Hva er så virkningene, som enkelte av oss vil kalle bivirkninger? Energidrikker eller sportsdrikker, som de også kalles, øker hjertes frekvens, øker blodtrykket noe og nedsetter blodgjennomstrømningen til hjernen. Dette trenger selvsagt ikke være skadelig hos unge, friske mennesker som konsumerer slike drikker. Men det er i alle fall ingen fordel å bruke dem til eksamen og andre gjøremål, der hjernen skal yte på sitt beste.

Energidrikker er et av de produkter i drikkevaresektoren som øker mest og raskest. Markedsføringen er rettet mot unge voksne mellom 18 og 34 år, og disse har et forbruk som ligger mellom 1 til 4 flasker per måned. Studenter og eldre skoleelever er blant storforbrukerne, og mer enn halvparten av dem som vanligvis drikker energidrikker, brukte slik drikke under arbeid med større prosjekter.

Det finnes i dag tallrike typer av energidrikker på markedet, i USA over 200 ulike typer. Men det er bare noe få som dominerer markedet. Det er videre omtrent den samme mengde av sukker og koffein i de fleste produktene. I Norge er det bare noen få merker av sportsdrikker i salg, og det mest solgte reklameres blant annet av våre internasjonalt kjente vinteridrettsutøvere.

Men er det så farlig da? Kanskje ikke hos den enkelte ungdom, som tror at det hjelper henne eller ham i en idrettskonkurranse, eller som tror at drikken oppretter både energi- og væskebalansen etter en intens trening eller konkurranse, noe den vel neppe gjør. Men markedsføringen er intens og bedrar til at konsumet av sukrede drikker øker blant vanlig ungdom og barn. Og da kommer energidrikker og sportsdrikker i samme kategori som sukrede coladrikker og liknende, og stort konsum av dem vet vi vil føre til fedme og et usunt kosthold.

Idrettsfolk burde ikke la seg sponse av, og drive reklame for drikker, som egentlig ikke hjelper til noe særlig. En slik sponsing bidrar til at ungdom drikker mer av disse søte, såkalte oppkvikkende energidrikkene. Drikkene er egentlig unødvendige, og de øker fedme og uhelse i samfunnet.

  • E K Grasser et al.: Energy Drinks and Their Impact on the Cardiovascular System: Potential Mechanisms, in Adv Nutr 2016;7:950–60.

Toscana, 26. september 2016

 

Kaare R. Norum

Fedmen brer om seg og myndighetene bare prater.

 

I et av de siste nummer av Lancet (1) er det publisert en oversikt over antall fete og overvektige i verden. Det er skremmende lesning: Fedmen stiger nesten i alle land, og det er langt flere som lider av overvekt enn som lider av underernæring.

Disse opplysningene, som egentlig er langt i fra nye, får norske politikere og andre forståsegpåere til med brask og bram uttale at vi gjøre noe. Dette noe er at alle departementer og industri og kjøpmenn må samarbeide for å få bukt med fedmen.

Men dette er jo heller ikke nytt. Dette sa Statens ernæringsråd for 20 år siden, og det var det Verdens helseorganisasjon (WHO) uttalte i 2004 i «WHOs Globale strategi for kosthold og fysisk aktivitet». Det må politisk samhandling til for å få bukt med overvekten og en mer rettferdig fordeling av mat og ressurser i verden. Det er tre veier å gå. Det er å gjøre noe med pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Dette vet de politiske myndighetene, men de gjør lite eller intet, fordi motkreftene fra industri og utsalg er så store. Politikere tør ikke ta virkelig fatt på problemene. Det blir bare prat og nye Stortingsmeldinger.

Prisene på usunne matvarer må økes, og prisøkningen må være så stor at folk virkelig kjøper mindre av disse varene. De ekstra skatte- og avgiftsinntektene som staten får av dette, bør brukes til å subsidiere frukt, grønnsaker, fisk og andre sunne matvarer, og til gratis utdeling av frukt og grønt og til sunn skolemat til elever i skoler på alle trinn. Skolemat er meget viktig. Det er nylig vist at elever som får skolefrokost, blir mindre overvektige enn de som ikke får skolefrokost (2).

Tilgjengeligheten av usunne matvarer må innskrenkes. I praksis må dette føre til at kiosker, brusautomater og godteriutsalg i nærheten av skoler må legges ned. Det må innføres forbud mot å selge brus i liters flasker. Videre må det innføres regler for hvor i matvarebutikkene de sunne og de usunne matvarene skal plasseres.

Det viktigste moment er kanskje å gjøre noe drastisk med markedsføringen av usunne matvarer. Reklame av usunn mat og drikke bør ikke tillates, hverken i aviser, blader eller fjernsyn.

Helseministeren uttalt nylig at flere departementer skulle samarbeide for å legge frem en egnet og samlet plan for et riktig og sunt kosthold. Slike planer er langt fram flere ganger, men fører ikke til noe som helst. Motkreftene (det vil si både nasjonal og internasjonal industri og andre berørte partner) har nemlig så kraftige lobbyister at hverken rød, grønne eller blå regjeringer klarer å få gjennomført noe særlig.

I tidligere tider hadde Norge et Statens Ernæringsråd. Det hadde en reell påvirkning av spise- og drikkevaner i landet, og var både respektert og fryktet av produsenter av mat og drikke. Det uttalte seg i aviser og media uavhengig av politiske myndigheter. Ernæringsrådet var en vaktbikkje, som bjeffet eller bet godt fra seg når uriktige opplysninger om kosthold og helse fremkom i artikler og reklamer i aviser og media. I dag har vi ikke lenger et slikt frittstående organ. Vi har et Nasjonalt råd for ernæring, som skal gi råd til myndighetene, men som aldri opptrer uavhengig, hverken i presse eller media. De er politisk og byråkratisk kontrollert og kan ikke uttale seg like fritt som Statens Ernæringsråd gjorde i gamle dager. Kanskje man skulle starte en Folkebevegelse for sundt kosthold uavhengig av politiske partier? Den burde ledes av personer som har innsikt og dokumentert kunnskap i ernæring og helse, og ikke av selvutnevnte «eksperter».

Statsapparatet, med sitt stadig økende antall ansatte byråkrater, har innført pressekonsulenter som skal ta seg av kontakter med omverden. Dette skjer i både departementer og direktorater. Det er altså ikke bare ernæringsfaget som har mindre direkte kontakt med media. Disse byråkratiserte pressekontorene kan bli en fare for ytringsfriheten fordi journalister og andre kritisk interesserte ikke når frem til fagkunnskapen, men bare til pressekonsulenter.

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. M. Ezzati og tallrike medarbeidere: Trends in adult body-mass index in 200 countries from 1975 to 2014: a pooled analysis of 1678 population-based measurement studies with 19.2 million participants. The Lancet , 387. 1377-96, April 2, 2016
  2. S. Wang og medarbeidere: School breakfast and body mass index: a longitudinal observational study of middle school students. Pediatric Obesity, doi:10.1111/ijpo.12127. 17.Mars 2016.

Mer om sukker.

I min forrige blogg omtalte jeg USAs nye retningslinjer for et bra kosthold.  Jeg skrev at de retningslinjene som den vitenskapelige komite hadde foreslått, var blitt endret etter påvirkning fra kommersielt hold overfor kongressen i USA.

Det er tre forhold som påvirker hva vi kjøper inn og spiser: det er markedsføring, tilgjengelighet og pris.

For markedsføringen kritiserte jeg de norske myndighetene som ikke hadde innført de restriksjoner som WHO hadde anbefalt, vedrørende reklame og avertering av usunne mat- og drikkevarer overfor barn og ungdom. Men at de norske myndighetene hadde overlatt dette til dem som selger og produserer varene. Min kritikk var ikke helt berettiget. Etter at min blogg ble offentliggjort, fikk jeg nemlig vite at en forsker ved Institutt for Forbruksforskning har foretatt en undersøkelse over markedsføring av usunn mat til barn i Norge. Undersøkelsen viser at mat- og drikkevareindustrien har klart å dempe reklamen av usunne produkter til barn og ungdom, og at det reklameres mer om frukt og grønt til denne aldersklassen. Undersøkelsen vil bli offentligjort ganske snart.

Men myndighetene kan gjøre noe med de to andre viktige faktorene som influerer på kjøp og forbruk: tilgjengelighet og pris.

Tilgjengelighet: Den er både synlig og usynlig. La oss se litt på den usynlige tilgjengeligheten først. Jeg har ikke ferske tall fra Norge, men mener at de likner meget på de tallene som er kommet frem fra undersøkelser i USA og England.

I USA er det sukker til stede i om lag 78% av alle matvarene som er tilgjengelig i amerikanske matbutikker. Sukker er til stede i nesten alle ferdigpakkede eller emballerte mat- og drikke varer. Det er ikke bare litt sukker: det er mer sukker i ketchup enn i sukrede brusdrikker. Omtrent de samme tallene har man funnet i England. Vi er altså blitt så vant til at mat skal smake søtt at vi ikke tenker på det. I tillegg blir det også fett og salt lurt inn i våre matvarer. Det er slik at «moderne mat» er blitt det man innenfor ernæringsfaget kaller SFS-mat: mat som er søt-fett-salt. Og SFS-mat er produkter som vi ikke bør spise mye av! Hvordan kan myndighetene regulere en slik skjult markedsføring?

Hvorfor denne bekymring? Jo, det er en faretruende økning av overvekt og sukkersyke i verden. Og denne økning henger sammen med endrede spisevaner, SFS-mat og nedsatt aktivitetsnivå. Engelske tall viser at det nå er fire millioner englendere som har sukkersyke, og minst 90 % av disse har type 2 sukkersyke. Det er den kommer av for mye mat og for lite aktivitet. Sukkersyken er både dyr og vanskelig å behandle. Det offisielle helsevesenet i Storbritannia har beregnet av sukkersyke koster samfunnet 1 million engelske pund per time!

I England har en organisasjon som kalles seg for Change4life laget en app til mobiltelefon og nettbrett. Appen gjør det mulig å skanne strekkoder og sjekke sukkerinnhold, der mengden angis både som antall sukkerbiter eller gram. Noe å tenke på for norske forbrukere?

Den synlige tilgjengeligheten kan også angripes. Hvorfor er som regel søtsaker og brus nærmest betalingssteder i nesten alle matbutikker? Og de søteste produktene står gjerne slik at barn både ser og griper dem. Det påståes at slike strategiske plasseringer er kjøpt av produsentene. Skotske myndigheter kjøpte seg plasser i en stor matvarebutikk, og plasserte frukt og grønnsaker like ved kassen, mens søte fristelser ble plassert bakerst i lokalet. Plasseringen endret matinnkjøpet til det sunne i løpet av kort tid. Det ble handlet mer frukt og grønt og mindre godterier.

Tidsskriftet The Lancet, ett av verden mest innflytelsesrike innen medisinsk vitenskap, har drøftet saken i flere artikler, og senest i det første nummer i 2016 har en leder pekt på faren som ligger i det økte sukkerpresset og andre forhold som fører til stadig mer overvekt og fedme (1). The Lancet mener at myndighetene burde gjøre langt mer enn hva de for tiden gjør, for å redusere på forbruket av sukker, salt og fett.

Prispolitikk med tilleggsavgifter eller økt skatt en vei å gå. Økte priser på sukrete bruksdrikker fikk forbruket til å gå ganske kraftig ned i Mexico!

24.1.2016

Kaare R. Norum

(1) The Lancet. Obesity: we need to move beyond sugar. Editorial  vol 387, p 199, 16 January 2016

 

Nyttårsforsetter: Kosttilskudd og kostutskudd

Jeg har med stigende forundring og uro lest annonser for hva kosttilskudd kan love av helsefordeler til vanlige mennesker med ulike typer av hverdagsplager. Like før jul kunne vi lese at nordmenn bruker flere milliarder kroner hvert år til kjøp av kosttilskudd.

Det er tydelig at det er store penger å tjene på å selge preparater som folk egentlig ikke trenger. Er det så farlig, kan en spørre. Det fleste kosttilskudd skader jo ikke! Men de hjelper heller ikke, og påstander om hvor vidunderlige de er, får folk til å miste tiltro til anerkjent og skikkelig kunnskap om ernæring.

Hensikten med min ernæringsblogg, er å gi folk som leser hva jeg skriver, økt kunnskap om ernæring og helse. Jeg følger med i internasjonal, vitenskapelig litteratur, og jeg har skrevet og vil skrive om nye funn av interesse. Men samtidig vil jeg også slå ned på påstander som er gale eller på useriøs reklame som forvirrer og skaper urealistiske forventninger om helsefordeler.

I siste halvåret har det stått store reklameannonser om hvor bra vitamin D er, at det hjelper til med å regulere blodsukkeret, spesielt hos overvektig individer, og hvor god hjelp en kan ha av vitaminet mot smerter og stivhet i muskler og ledd.

Andre annonser fremhever hvor fantastisk avkok av grønn te eller ubrente kaffebønner er når man skal redusere overvekt og fedme. Jeg har prøvd å finne frem til vitenskapelige artikler som konkluderer med slike påstander. Men de finnes ikke, – i alle fall ikke i seriøse tidsskrifter.

Dagbladet hadde en helsides annonse 2.1.2016 om grønne kaffebønner og om et middel som skulle rense tarmen, slik at den var bedre i stand til å begynne på en slankekur. Den samme annonsen sto i Aftenposten noen dager senere.

Først om grønne kaffebønner. CoffeeSlender er i følge annonsen et norskutviklet kosttilskudd utvunnet fra ferske, ubrente kaffebønner, og «det hindrer at karbohydratene ikke omdannes til fett, som medfører at karbohydratene ikke lagres i kroppen». Dette er det rene sprøyt, og har ingen som helst biologisk sannhetsverdi. Det er bare en slags falsk «vitenskapeliggjøring» av noe som ikke virker.

På samme side er det reklame for et middel som skal rense tarmen. Det er i følge reklamen nødvendig før man setter i gang en slankekur. Den må nemlig starte på en «ren tarm». Midlet OXY tarm renser tarmen for de 12 kilo avfallsstoffer som finnes i tarmen etter de siste 8 måltidene! Dette har overhodet ikke noe med biologisk sannhet å gjøre. Det er klart at om du i stedet for et godt måltid mat, tar klyster, går du ned i vekt! Men det var kanskje ikke det som var det sensasjonelle.

Påstanden om grønne kaffebønners slankende virkning og rengjøring av tarmen før slanking er bare tullball. Men det er pakket pent inn slik at folk som har liten eller ingen kunnskap om helse og biologi, biter på og kjøper kosttilskuddet og avføringsmidlet for dyre penger. Men skitt la gå!

Annonsene kan påstå omtrent hva de vil om «nødvendigheten» eller virkemåten til det omtalte «kosttilskudd». Utsagnene er nemlig hverken regulert av mattilsyn eller legemiddellovgivning. «Kosttilskudd» er nemlig hverken mat eller medisin, og da kan en påstå hva som helst om produktene. Kosttilskudd burde kalles «kostutskudd».

Noen av påstandene har vært fremsatt så vidt mange ganger at seriøse forskere har tatt på seg ansvaret for å undersøke om de er riktige. En av de mest kjente av slike studier er den såkalte Minnesota Green Tea Trial, som omfattes over 1000 kvinner som enten tok ekstrakt av grønn te eller placebo. Kvinnene brukte ekstraktet eller placebo i over ett år. En undergruppe av denne undersøkelsen besto av 121 overvektige kvinner i 50-60 års alderen. Forskerne ville undersøke om ekstraktet fra grønn te hadde noen innflytelse på kroppsvekt, benvevets styrke og insulinkonsentrasjonen i blodet.  De fant at ekstraktet av grønn te hverken hadde effekt på kroppsvekt, benvevet eller insulinkonsentrasjon i blodet. Undersøkelsen ble offentliggjort på slutten av 2015(1).

Godt nytt år!

 

Kaare R. Norum

(1) A M Dostal, A Arikawa , L. Espejo & M S Kurzer: Long-Term Supplementation of Green Tea Extract Does Not Modify Adiposity or Bone Mineral Density in a Randomized Trial of Overweight and Obese Postmenopausal Women, in  J Nutr. 2015 Dec 23. pii: jn219238. Epub ahead of print.

 

 

 

.

Arv og miljø: genetikk og epigenetikk. Sult og fedme, eller hvordan miljøet kan endre hva vi arver.

Da den genetiske koden var klarlagt, trodde man at DNA bestemte alt man arvet etter sine foreldre. DNA var der en gang for alltid i vår kropp, i alle våre celler og kunne ikke endres, mente man. Men etter hvert som den genetiske forskning skred fremover, skjønte man at DNA kunne endres ved små påplussinger av visse kjemiske strukturer (metyleringer av nukleinsyrer eller acetylering av histonproteiner som DNA er kveilet rundt), og at disse endringene hadde betydning for hvordan genene styrte produksjonene av de ulike cellers proteiner.
Man ble klar over dette hos eneggede tvillinger, som ved fødselen hadde akkurat det samme arvematerialet, altså helt lik DNA. Men voksne eneggede tvillinger har ikke helt likt DNA lengre, det har skjedd noe ettersom tiden har gått. DNA har blitt kjemisk endret f.eks ved en metylering av en eller flere av nukleinsyrene i DNA. Vi kaller disse endringene for epigenetiske. Epigenetikk er med andre ord læren om hvordan miljøet kan endre geners uttrykk uten at dette fører til endringer i selve arvestoffet, DNA.
Slike endringer kan skje i alle kroppens celler, og vil kunne overføres fra celle til celle gjennom celledelinger i kroppen gjennom hele livet. Men de kan også overføres til neste generasjon ved at kjønnscellene er blitt epigenetisk endret.
Et historisk eksempel på en slik epigenetisk arv har man sett hos etterkommerne etter kvinner som var gravide under den store hungerkatastrofen, som fant sted i vinteren 1944 i det naziokkuperte Nederland. Kvinner som var i de to siste trimestrene av sin graviditet denne hunger-vinteren fødte, ikke uventet, barn med lav fødselsvekt og en dårlig neonatal helse. En oppfølging av disse barna etter 20-30 år viste at de hadde langt høyere frekvens av overvekt, fedme og metabolsk syndrom enn barn som var født under normale omstendigheter av normalvektige kvinner. Videre er det interessent at barn av denne neste generasjonen også har dårligere fysisk og psykisk helse enn normalbefolkningen. Vi finner altså negative helseeffekter hos barnebarna etter bestemors sult i 1944. Dette er beskrevet, sammen med en rekke andre eksempler på epigenetisk arv, i en interessent populærvitenskapelig bok av Richard C. Francis (1).
Men det er ikke bare underernæring som kan føre til epigenetiske endringer. Fra dansk hold har vi nylig fått en interessent publikasjon. En gruppe fra Universitetet i København (2) har funnet forskjeller i spermienes genom hos magre og fete menn!
Det danske forskerteamet undersøkte 24 menn mellom 24 og 40 år og klassifiserte dem som normalvektige (BMI 20-25) eller fete (BMI over 30). Sæden fra hver mann ble undersøkt med hensyn til metylering av DNA. De fant en tydelig (signifikant) forskjell i metyleringsgraden av DNA hos de normale og fete menn i mere enn 9 000 gener. Blant disse 9000 var det 274 gener som hadde med regulering av appetitten å gjøre.
De danske forskerne fikk også sædprøver fra seks meget fete menn (BMI over 33.8) før og etter de hadde gjennom gått en fedmeoperasjon. De fikk prøver både etter en uke og ett år postoperativt. Analysene av sædcellene viste at vel 1500 gener hadde endret metyleringsmønster en uke etter operasjonen. Antallet gener som var endret etter ett år, var nesten 4000!
Disse danske undersøkelsene viser at fete menn har epigenetiske endringer i sine sædceller som meget mulig kan overføres til deres barn, og dermed kanskje påvirke deres spisevaner.

Vi vet at barn av fete foreldre har en tydelig tendens til selv å bli overvektige eller fete. Dette kan både være en ren genetisk effekt, men også en epigenetisk arv.
Vi nærmer oss jul med glede både rundt fete julebord og i varme senger i de lange vinternetter. Jeg har ikke sett noen undersøkelser som viser at barn født i september blir mer overvektige enn barn som ikke er unnfanget ved juletider. Kanskje noen unge forskere vil ta opp denne epigenetiske problemstillingen?
Hilsen fra

Kaare R. Norum
(1) R.C. Francis : Epigenetics. The ultimate mystery of inheritance. 234 s. New York: W.W. Norton 2011
(2) I. Donkin et al. : Obesity and bariatric surgery drive epigenetic variation of spermatozoa in humans. Cell Metabolism, doi:10.1016/j.cmet.2015.11.004,2015

Mat og politikk – matvarepolitikk.

 

 

Jeg har flere ganger i mine blogger advart mot helt å stole på hva matvareindustrien sier om sine produkter. En ting er å være skeptisk til hva industrien sier i sine reklamer og kampanjer for å folk til å spise mer av det de selger. Men like viktig er det å analysere hva forskningsrapporter sier om maten industrien markedsfører. Eller sagt på en annen måte: også å være skeptisk til publiserte resultater som sier noe fordelaktig om matvareindustriens produkter, spesielt når forskningen er helt eller delvis finansiert av industrien.

Et eksempel kunne vi lese om i Aftenposten i går (3.12.2015). Her er Coca-Cola selskapet avslørt. De har gitt penger til forskning om barns fedme, og nærmest gitt premissene for hva forskerne skulle komme frem til. Etter avsløringen, som først ble publisert i New York Times, er dette programmet skrinlagt.

Professor Marion Nestle, som er professor ved Department of Nutrition, Food Studies, and Public Health at New York University, har i mange år interessert seg for mat og politikk. Hun har skrevet flere bøker om dette, blant annet en bestselger som er kommet i en rekke utgaver, «Food Politics: How the food industry influences nutrition and health»(1).

Marion Nestle er aktivt opptatt av å følge hvordan matvare- og næringsmiddelindustrien prøver å påvirke konsumentene. Hun har i de siste par årene «samlet» på forskningsrapporter som har hatt støtte fra industrien og sett om disse rapportene er positivt eller negativt innstilt til mat fra den industrien som støtter undersøkelsene.  Den forskningen som hun har gått etter i sømmene, er utført ved anerkjente forsknings-institusjoner. Hun har i en epost til meg meddelt at av 87 slike rapporter, har hele 80 av dem et positivt utsagn eller anbefaling om produkter laget eller fremstilt av den matvareindustrien som har støttet forskningen!

Den siste av de 7 som ikke har gitt industrien det den hadde håpet på, var en studie nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition (2). Undersøkelsen var støttet av amerikansk og internasjonal meieriindustri. Forskerne hadde undersøkt om de transfettsyrene som lages av bakterier i drøvtyggeres tarm er like skadelige som de industrielt produserte transfettsyrer.

Her er kanskje en forklaring nødvendig. Umettede fettsyrer er som regel oljer ved vanlig temperatur, og bindingene i fettsyrene er av såkalt cis-konfigurasjon. De umettede fettsyrene kan herdes. Det vil si at de umettede fettsyrene mettes med hydrogen. Dette gjør fettindustrien for å få oljene til å være faste ned vanlig rom-temperatur, f.eks. når de skal lage margarin av soyaolje. I denne kjemiske prosessen omdannes noen av cis-fettsyrene til såkalte trans-fettsyrer. Slike trans-fettsyrer er vel så skadelige som mettede fettsyrer, og gir økt risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer.

Når umettede fettsyrer fra grøntfôr og kraftfôr kommer ned i drøvtyggeres tarmer, blir store deler av de umettede fettsyrene omdannet av tarmens bakterier. Fettsyrene blir her dels mettet, dels omdannet til trans-fettsyrer, som da kommer over i melkefett og fett i kjøtt fra drøvtyggere..

Meieri- og kjøttindustrien har i en rekke år hevdet at transfett som «naturlig» dannes i kuers og sauers tarmer ikke har den samme effekt på blodets kolesterolinnhold som transfettsyrer dannet industrielt.

Den nevnte undersøkelsen har tatt opp denne problemstillingen i en randomisert studie, der de har sammenliknet effekten av transfettsyrer som finnes i melkeprodukter og kjøtt med transfettsyrer dannes industrielt, og som kan finnes i margariner. Transfett fra begge kilder førte til en økning i blodkolesterolet og dermed en øket risiko for hjertekarsykdommer.

Med andre ord: «naturlige» transfettsyrer i kjøtt og melkeprodukter like skadelige som de som lages industrielt.

Undersøkelsen ble foretatt for en rekke år siden, og det har tatt mer enn 6 år før resultatene ble offentliggjort. Hvorfor, kan en spørre seg? Har industrien som støttet undersøkelsen lagt noen hindringer i veien? Det står imidlertid i publikasjonen: “Funding:  Supported by USDA, Dairy Management Inc., Nestlé, and Dairy Australia. The funding organizations had no role in the conduct of the study; collection, management, analysis, and interpretation of the data; or decision to submit the manuscript for publication.”  Og det må vi jo tro på! Men hvorfor tok det så lang tid å få resultatene publisert?

Bare for sikkerhet skyld; professor Marion Nestle har ingenting med det sveitsiske matkonsernet Nestlé å gjøre!

Kaare R. Norum

 

  1. Marion Nestle: Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health. Berkeley: University of California Press. 2002. ISBN 978-0-520-24067-4
  2. Vaccenic acid and trans fatty acid isomers from partially hydrogenated oil both adversely affect LDL cholesterol: a double-blind, randomized controlled trial. Sarah K Gebauer, Frédéric Destaillats, Fabiola Dionisi, Ronald M Krauss, and David J Baer.  Am J Clin Nutr, November 11, 2015,  doi: 10.3945/ajcn.115.116129.

 

Håpet om vektreduksjon er ikke så lysegrønt som reklamen sier.

Det blir stadig flere overvektige i hele verden. Folk flest vil gjerne bli kvitt sine ekstra kilo, og det spekulerer mange i.

I den senere tid har det i aviser og blader stått en rekke godt synlige reklamer som påstår at grønn te og «grønn kaffe» (urøstete kaffebønner) inneholder stoffer som gjør at man går ned i vekt. De som produserer og markedsfører slike «grønne» produkter, sier at de inneholder stoffer som reduserer opptaket av fett fra tarmen, og at stoffene øker energiforbruket.

Disse påstandene har blitt gjenstand for en grundig studie av Pilou Janssens og medarbeidere (1), som undersøkte både energiomsetningen og fettabsorpsjonen hos 60 kvinner og menn før og etter 12 ukers behandling med ekstrakt av grønn te. Forsøket var placebo-kontrollert. Det vil si at halvparten av forsøkspersonene fikk ekstraktet, mens den andre halvparten bare fikk placebo («jukseekstrakt»). Ekstrakten fra grønn te og placebo ble gitt som kapsler, og forsøkspersonene visste ikke hva de fikk.

Resultatene ble nylig offentliggjort i det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Journal of  Nutrition.

Forsøket viste at det ikke var noen endring, hverken i fettopptaket fra tarmen eller i kroppens energiomsetning hos dem som fikk ekstraktet av den grønne teen. Det var heller ingen endring i kroppssammensetningen etter behandling med ekstrakt av grønn te.

Konklusjonen er klar: Påstanden om at grønn te virker slankende er ikke riktig.

Det er trist å se at så mange firmaer spekulerer i folks ønsker om å gå ned i vekt. Dersom en overvektig person drikker grønn te, uten sukker, i stedet for sukkerholdige coladrikker, vil dette føre til en vektreduksjon. Men da kunne en heller bare drukket vanlig te, eller bare vann.

Hva er det som gjør at folk stadig blir lurt til å kjøpe produkter som egentlig bare er humbug? Den viktigste årsaken er vel at folk flest ikke vet nok om ernæring og helse. Folk vet ikke hva kroppen trenger av næringsstoffer og hvordan man best kan tilfredsstille kroppens behov av slike stoffer. Denne uvitenheten spekulerer useriøse forhandlere i. Da er det bra at gode forskere tar opp påståtte gode virkninger og tester ut om det er sant som reklame og forhandlere påstår.

På lang sikt bør en vanlig grunnutdannelse i våre skoler inneholde langt mer ernæring og helselære enn hva mønsterplanene inneholder i dag. Folk flest vet mer om sin bil, hva den trenger og hvordan den virker, enn hva de vet om sin egen kropp, hva den trenger og hvordan den virker.

Kaare R. Norum

1.P LHR Janssens, R Hursel & M S Westerterp-Plantenga: Long-Term Green Tea Extract Supplementation Does not Affect Fat Absorption, Resting Energy Expenditure and Body Composition in Adults in J of Nutrition March 4, 2015 doi:10.3945/jn.114.207829