Nasjonalt råd for ernæring, et nytt supperåd?  

Statens ernæringsråd (SE) ble oppnevnt for første gang i 1939. Da hadde det bare et par medlemmer og intet budsjett. Det ble i praksis nedlagt da den første lederen, professor Schiødt, døde i 1939. SE ble gjenoppnevnt i 1945 med helsedirektør Karl Evang som leder. Etter noen år overtok landbruksfolk lederskapet i SE i ca. 15 år. Da var det  landets selvforsyning av mat som var det viktige spørsmålet.

I 1960-årene var ernæringsproblemene i Norge helt annerledes enn de var like etter krigen. Nå var overforbruk av fett og økende forekomst av hjerte- og karsykdommer på dagsorden. Folkehelsen kom  i fokus for de rådene som SE skulle gi.  Nicolay Eeg-Larsen, som var. professor i ernæringslære, overtok lederskapet i SE. Han arbeidet for at Norge skulle få en offisiell ernæringspolitikk, der kampen mot hjerte- og karsykdommene sto sentralt. Eeg-Larsen ledet SE frem til sin død i 1981. Da overtok jeg.

SE var helt frittstående og selvstendig. Det skulle gi råd til befolkningen og kunne kritisere både sentrale og lokale myndigheter, og næringsmiddelindustrien fikk både ris og råd. Sekretariatet til SE vokste, og budsjettet ble under sin dynamiske direktør, Gunn-Elin Bjørneboe, 10 ganger større i løpet av få år. SE fikk en egen post på Statsbudsjettet og hadde egne kontorer langt unna Helsedepartement og Direktorat. Dette markerte rådets selvstendighet.

SE fikk meget god hjelp av Ingrid Espelid Hovig, som ledet Fjernsynskjøkkenet. Hun inviterte meg som medspiller, og vi lagde programmer som støttet opp om den offisielle ernæringspolitikken. SE fikk stor innflytelse og ble en viktig faktor i opplysning om riktig ernæring og matens betydning for folkehelsen. SE fikk, til eksempel, bakerne til å redusere saltet i brødet; SE fikk meieriene til å innføre lettmelken, og SE hadde stor betydning for at hverdagsmaten ble mindre fet, og at fettet i matvarene ble mer helseriktig. Dette førte til en markert nedgang i hjerte- og karsykdommene i Norge, en nedgang som startet lenge før medisiner mot høyt blodkolesterol kom på markedet.

SE arbeidet hele tiden for skolemåltidet, både når maten skulle inntas og hva måltidet burde inneholde. SE arbeidet for økt undervisning i skolen om sammenheng mellom mat og helse, og for mer tid til skolekjøkken. Historien om SE og den norske ernærings- og matforsyningspolitikk er nærmere omtalt i min faglige selvbiografi (1)

SEs  økende innflytelse førte til at Helsemyndighetene ville ha mer kontroll over SE. SE ble inkorporert i Helsedirektoratet som en egen avdeling. SEs sekretariat ble delt opp, og medarbeiderne fikk andre oppgaver enn de hadde hatt. Derved mistet SE sin uavhengighet.   SE ble omdøpt til Nasjonalt råd for ernæring, hvilket foruten tapet av sitt merkenavn, i tillegg varslet opphør av dets selvstendige stilling. Ved at sekretariatet for det som opprinnelig var SE, ble en del av Helsedirektoratet, måtte utspill fra Rådet godkjennes av myndighetene. Medier som henvendte seg til Rådet, fikk ikke lenger raske og klare svar. Saker måtte først diskuteres innad i myndighetene før svar ble gitt. Aviser og NRK henvendte seg derfor til andre, som ofte representerte ulike, ikke- og uvitenskapelige ernærings- og kostholds-retninger.

Dette har over tid ført til stor forvirring og usikkerhet i befolkningen om hva som egentlig er et helseriktig kosthold. Slik har det vært i mange år. Fra 2012 synes det som rådet langsomt har avgått ved døden. Dette skyldes sommel fra Helsedepartementet og direktoratet i å lage nytt mandat og å oppnevne nye medlemmer. Men nylig ble et nytt råd oppnevnt. Det heter igjen Nasjonalt Råd for Ernæring. Mandatet ble godkjent i mai 2014. Det er tydelig at Helsemyndighetene ikke mente at det hastet; rådet ble oppnevnt i slutten av januar 2015.

Mandatet er helt forskjellig fra det opprinnelige. Det er ikke et Statens råd, men et råd for Helsedirektoratet. Rådet skal nemlig ha forankring i linjen i Helsedirektoratet, hos avdelingsdirektøren for Forebygging i helsetjenesten. Fagrådet skal styrke myndighetenes fagrolle ved å gi råd til myndighetene i deres arbeid med kosthold, ernæring og helse i befolkningen og i helsetjenesten.

Fagrådet har, i følge sitt nye mandat, en selvstendig stilling og kan uttale seg offentlig. Men noen særlig stor selvstendighet vil det neppe bli. Mandatet sier nemlig at Helsedirektoratet ønsker å være orientert om eventuelle medieutspill i forkant. Selv om det heter at Fagrådet kan vurdere selv, og i samråd med Helsedirektoratet, hvilke behov de har for å uttale seg offentlig om sitt arbeid, vil ikke SE kunne kritisere myndighetene på et fritt faglig grunnlag. Det nye rådets kontakt med øvrige deler av Helsedirektoratet eller annen myndighetsinstans skal nemlig gå gjennom avdelingsdirektør i avdeling Forebygging i helsetjenesten, – hvor er da selvstendigheten?

Det er en uformell utvei ut av dette byråkratiske uføret. Nemlig at rådets leder og dets medlemmer ikke godtar mandatet bokstavelig, men opptrer mer selvstendig.  Da må lederen  opptre med faglig myndighet og kompetanse, og tydelig si i fra at hun ikke vil være med på bare å lede et råd for Helsedirektoratet, men lede et reelt Statens ernæringsråd.

Det skal bli vanskelig. Rådet skal nemlig ikke uttale seg om spørsmål som kan ha politiske overtoner, f.eks. om skolemåltid og skolekjøkken og om subsidier og skatt på henholdsvis sunn og usunn mat. Dette var saker som var noen av de viktigste i det gamle Statens ernæringsråd. Det er fare for at man nå har dannet et  Supperåd.

Kaare R. Norum

1. Kaare R. Norum: Ernæring og erindring.  Norwegian Medical Society. Oslo, 2014

Middelhavsdietten og norsk kostholdsdebatt

Jeg har vært i Italia i 4 uker, på kysten av vakre Toscana. Bodd i et privat hus ved strand og nær en liten by. Den har gode butikker, åpne til langt utpå om kvelden.

Jeg har spist det lokale kosthold, med brød og pasta, med oster og salami, fisk og blekksprut, blåskjell og vongole, og massevis av frukt og grønnsaker til alle måltider. Ikke brukt særlig med smør, men god, lokal olivenolje til mat og måltider. Og vin! Dessuten har jeg vært på lokale pizzeriaer og restauranter. Men for det meste tilberedt maten hjemme. Det har vært et meget sundt kosthold med om lag 60 % av energien fra karbohydrater, 15 % proteiner og 25 % fett. Et kosthold med ferske, gode smaker og stappfullt av vitaminer og antioksidanter.

Det er lite av norske nyheter i Italia, men kolleger og venner sender en del «nytt» sydover, og jeg får utklipp av Klassekampen med norsk kostholds debatt. Det er utrolig at presumptivt fornuftige folk fremdeles tror på at lavkarbo-kosthold er løsningen på viktige helseproblemer. Sist ute er dr.med. Erik Hexeberg, som er spesialist i indremedisin, og leder av foreningen «Kostreform for bedre helse». Han vil ha en ny ernæringspolitikk i Norge! Den bør, i følge han, vesentlig være basert på hva hans kone har skrevet bøker om i de siste årene, og tjent stort på: lavkarbo-kosthold!
Hva kommer det av at velutdannete folk uttaler seg om forskning og vitenskap, som de absolutt ikke har greie på? Jeg tror at den grunnleggende årsak er at folk flest, også professorer i ulike disipliner, ikke vet nok om sammenhengen mellom mat og helse. De tror de vet, og troens styrke er nesten omvendt proporsjonal med den reelle kunnskapen.

Ernæringsvitenskap er komplisert, det er meget vanskelig å påvise sikre sammenhenger mellom helse og kosthold. Det er en vitenskap som omfatter og kombinerer både epidemiologi, sykdomslære og grunnleggende biokjemi og cellebiologi. Dessuten publiseres det enorm meget om kosthold og helse, tusenvis av artikler hvert år. Mange av disse er direkte eller indirekte støttet eller finansiert av industri eller interesser som tjener på ulike former for såkalt uavhengig forskning om mat og helse. Mengden og mangfoldet av slike artikler gjør det mulig å finne en eller noen få publikasjoner som støtter ens egen særoppfatning av sammenhengen mellom et helseproblem og en type kosthold. Skal en kunne komme frem til en sannhet, sannsynlighet eller usikkerhet mellom en bestemt matvare eller en type kosthold og en sykdom, må en gå systematisk igjennom tusenvis av artikler og rapporter. Dette gjorde et bredt sammensatt utvalg, satt ned av Helsedirektoratet. Utvalget ble ledet av professor Rune Blomhoff, Avdeling for ernæringsvitenskap, UiO. Han er sjefen for dette forskningsinstituttet, som er Europas fremste forskningsmiljø innen human ernæring og helse. Blomhoff er en av verdens mest siterte forskere innen ernæringsvitenskap. Utvalgets arbeid førte frem til en stor rapport høsten 2011. Den ble på grunn av sitt omfang og kvalitet oversatt til engelsk og brukes av flere lands myndigheter. Rapporten førte til at Norges fikk konsise råd om hva som er et sundt kosthold, og de er grunnlaget for den offisielle norske (og nordiske) ernæringspolitikken. Det at dr. med Erik Hexeberg på bakgrunn av noen utvalgte artikler vil lage en ny kostreform for Norge, er egentlig hån av seriøs, uavhengig ernæringsforskning.
Hexebergs innlegg i Klassekampen ble den 30.septemer 2014 imøtegått av fremtredende ernæringsforskere, som i år-tier har arbeidet med sammenheng mellom fett i kostholdet og hjerte-og karsykdommer. Men hvorfor gikk ikke Statens Ernæringsråd ut og tok til motmele? Årsaken er at vi ikke har noe slik uavhengig organ i Norge for tiden. Det avgikk ved en stille død for noen år siden. Men vi får kanskje et nytt og uavhengig Ernæringsråd snart. Det haster!
Hilsen
Kaare R. Norum
Porto San Stefano, Toscana, 3. oktober 2014