Energidrikker. Er de bra for helse og prestasjoner?

Salg av sukrete drikkevarer øker over hele verden, og de er betraktet som en viktig årsak til den økende hyppighet av overvekt og fedme, både i rike og fattige land.

Flere av de store firmaene som lager, markedsfører og selger sukrede drikker prøver å bagatellisere den uheldige følge av stort konsum av slike drikkevarer, og de støtter både små og store sportsbegivenheter i sin markedsføring.

I 1960- årene kom en ny type brus på markedet, i tillegg til de originale brus og coladrikker. Det er de såkalte energidrikker, som i tillegg til sukker, også inneholder relativt store mengde av koffein. Noen av dem inneholder også små mengder av aminosyrer og liknende stoffer. Salg og konsum av slike energidrikker har økt nesten eksponentielt i de siste årene. En årsak ar at flere kjente idrettsfolk, som er sponset av dem, går god for slik drikke.

Men har idrettsfolk og folk flest brukt for disse aggressivt markedsførte produktene? Hjelper de, og til hva, og har de noen ulemper? Erik Konrad Grasser og medarbeidere fra Fribourg universitetet i Sveits har nylig publisert en artikkel om dette emne (1). De har spesielt sett på effektene på hjerte- og karsystemet.

De fremholder at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner av hittil publiserte undersøkelser. Hovedgrunnen er at metodene bak de ulike undersøkelser er forskjellige, og at mengden og når drinkene er inntatt, varierer meget.

Men det er likevel en del konklusjoner som kan dras: effektene som er observert kommer vesentlig av innholdet av koffein og sukker i drikkene, lite kan tilskrives andre stoffer i energidrikker.

Hva er så virkningene, som enkelte av oss vil kalle bivirkninger? Energidrikker eller sportsdrikker, som de også kalles, øker hjertes frekvens, øker blodtrykket noe og nedsetter blodgjennomstrømningen til hjernen. Dette trenger selvsagt ikke være skadelig hos unge, friske mennesker som konsumerer slike drikker. Men det er i alle fall ingen fordel å bruke dem til eksamen og andre gjøremål, der hjernen skal yte på sitt beste.

Energidrikker er et av de produkter i drikkevaresektoren som øker mest og raskest. Markedsføringen er rettet mot unge voksne mellom 18 og 34 år, og disse har et forbruk som ligger mellom 1 til 4 flasker per måned. Studenter og eldre skoleelever er blant storforbrukerne, og mer enn halvparten av dem som vanligvis drikker energidrikker, brukte slik drikke under arbeid med større prosjekter.

Det finnes i dag tallrike typer av energidrikker på markedet, i USA over 200 ulike typer. Men det er bare noe få som dominerer markedet. Det er videre omtrent den samme mengde av sukker og koffein i de fleste produktene. I Norge er det bare noen få merker av sportsdrikker i salg, og det mest solgte reklameres blant annet av våre internasjonalt kjente vinteridrettsutøvere.

Men er det så farlig da? Kanskje ikke hos den enkelte ungdom, som tror at det hjelper henne eller ham i en idrettskonkurranse, eller som tror at drikken oppretter både energi- og væskebalansen etter en intens trening eller konkurranse, noe den vel neppe gjør. Men markedsføringen er intens og bedrar til at konsumet av sukrede drikker øker blant vanlig ungdom og barn. Og da kommer energidrikker og sportsdrikker i samme kategori som sukrede coladrikker og liknende, og stort konsum av dem vet vi vil føre til fedme og et usunt kosthold.

Idrettsfolk burde ikke la seg sponse av, og drive reklame for drikker, som egentlig ikke hjelper til noe særlig. En slik sponsing bidrar til at ungdom drikker mer av disse søte, såkalte oppkvikkende energidrikkene. Drikkene er egentlig unødvendige, og de øker fedme og uhelse i samfunnet.

  • E K Grasser et al.: Energy Drinks and Their Impact on the Cardiovascular System: Potential Mechanisms, in Adv Nutr 2016;7:950–60.

Toscana, 26. september 2016

 

Kaare R. Norum

Poteter og vår helse.

Det er ikke tilfeldig at min blogg har som undertittel: Pottiter og brød. Det var, og er fortsatt, min reaksjon på den såkalte «lavkarbo-dietten», som ville at man skulle spise langt mindre av brød og poteter. Brød og poteter har i de siste par hundreårene vært meget viktige komponenter av norsk kosthold, – og bør fortsatt være det. Men forutsetningen er at brødet er bakt av grovt og sammalt mel, og at potetene spises som kokte poteter til et måltid, som regel en middag.

Poteten inneholder en rekke verdifulle næringsstoffer: proteinene er av god kvalitet, den inneholder lite Natrium, og meget Kalium. Poteten er en god kilde til flere vitaminer, blant annet vitamin C og flere av B-vitaminene, og det er bra med fibre i poteten. Dessuten er mengden kalorier ganske lite, selv om den metter godt. Det er altså en rekke gode argumenter for å spise kokte poteter.

Poteten har fått et dårlig rykte fordi inntak av kokt potet får blodsukkeret til å stige raskt. Potet har en såkalt høy glykemisk indeks. Det er riktig at blodsukkeret stiger dersom man undersøker blodet etter at en kokt potet er spist, uten at noe annet er fortært samtidig. Stivelsen i poteten nedbrytes ganske raskt i tynntarmen og blodsukkeret stiger.  Men vi spiser jo ikke bare kokte poteter i et måltid, i alle fall ikke her i landet. Man spiser kokte poteter til middag med fiske- eller kjøttretter, sammen med grønnsaker, og med saus og annet tilbehør. Da reguleres fordøyelsen av det inntatte måltid ved at maten slippes ut fra magesekk til tynntarm i porsjoner, og da er stigningen i blodsukkeret etter et blandet måltid ikke så stort at det er noe å bry seg om. Poteten har altså fått et dårlig rykte fordi forskere uten innsikt i vanlig ernæringsfysiologi har målt blodsukker etter inntak av poteten, isolert sett, og ikke som en del av et fullstendig middagsmåltid.

Den amerikanske epidemiologen Walter Willett, er en av hovedpersonene i «kampen mot poteten».  Hans gruppe har nylig publisert en artikkel der de i tre store befolkningsundersøkelser finner en statistisk sammenheng mellom inntak av potet (kokt, bakt, moset og stekt) og opptreden av forhøyet blodtrykk (1). Studien har fått stor oppmerksomhet i diverse media.  Men de kostholdsdata som ligger til grunn for studiene, er så vidt svake at jeg tror vi skal ta studien med en klype salt. Kanskje akkurat det, fordi med inntak av potet i amerikansk kosthold, følger det med salt, som kan øke blodtrykket.

Det er viktig at når man i epidemiologiske studier finner en statistisk sammenheng mellom en faktor og en sykelig tilstand, diskuterer om det er en biologisk sammenheng mellom funnene. Det er ikke noe i poteten som skulle kunne gi økt blodtrykk, snarere tvert i mot: forholdet mellom mye Kalium og lite Natrium skulle tilsi at poteten ga redusert blodtrykk!

I siste nummer av «Norsk tidsskrift for ernæring» har en masterstudent i klinisk ernæring, Martha Lovise Lindhart Hagen (2), publisert en systematisk oversiktsartikkel om poteter og livsstilssykdommer. Bakgrunnen for artikkelen er at poteten er en god kilde til en rekke viktige næringsstoffer og en meget viktig matplante, globalt sett. Men forbruket i mange land harr gått kraftig tilbake, kanskje på grunn av en frykt for at poteten skulle føre til livsstilsykdommer. Hun har gått igjennom tilgjengelig internasjonal vitenskapelig litteratur om sammenhengen mellom inntak av poteter og livsstilsykdommene hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes type 2.

Hagen fant i sin grundige og gode oversiktsartikkel fem studier som viste en viss sammenheng mellom risiko for livsstilsykdom og økt potetinntak, fem studier som ikke kunne finne noen sammenheng, mens fire studer hadde blandede resultater innad i studiene. Tre studier viste redusert risiko for livsstilsykdom ved økt potetinntak. Hennes konklusjon er: få og sprikende resultater gjør at det ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner vedrørende poteters helseeffekt, hverken i forhold til hjerte- og karsykdommer, kreft eller sukkersyke. For å få sikre og pålitelige data om en eventuell sammenheng mellom potetinntak og helse trengs kontrollerte intervensjonsstudier.

Vi har brukt poteter her i landet siden 1750. Bruken av poteter førte til at skjørbuk, som da var ganske vanlig i Norge, nærmest forsvant. Poteter ble først spist av husmenn og småbønder, og det er artig å se på statistikken for rekrutters høyde- og vektdata fra tidlig på 1800-talet. Da var sønner av småbønder og husmenn høyere og bedre skikket til militærtjeneste enn sønner av storbønder, kanskje et positivt utslag av stort potetforbruk blant småbonde-familier?

På midten av 1900-tallet var forbruket av uprosesserte poteter i Norge om lag 90 kg/ innbygger/år. Under den 2. verdenskrigen ble poteter dyrket i både hager og parker i Oslo. Potet var en meget viktig del av et magert krigskosthold, og alle livsstilsykdommene forsvant.

Forbruket av poteter i Norge har sunket til under 30 kg/innbygger/år i 2012. Men forbruket av pommes frites og «potetgull» har økt, og er nå like stort som kokte poteter, 28 kg/innbygger/ år. Potetgull burde heller hete potetsøl(v)!

Hilsen

Kaare R. Norum, som ønsker god sommer og som kanskje ikke blogger så ofte når sola skinner!

 

1.Borgi LRimm E BWillett W CForman J P : Potato intake and incidence of hypertension: results from three prospective US cohort studies.in Brit. Med.J. 2016 May 17;353:i2351. doi: 10.1136/bmj.i2351.

2.Hagen M L L: Poteter og livsstilsykdommer. Norsk Tidsskr. for Ernæring, Nr 2:6-12; 2016

 

Sukker og leverkreft.

Leverkreft er en ganske vanlig form for kreft. Den opptrer oftere hos menn enn hos kvinner. En slik kjønnsforskjell ser en også hos mus, der hanmus får lettere kreft enn hunmus etter å ha vært utsatt for kreftfremkallende stoffer. Forskjellen mellom kjønnene er hormonelt betinget; hunmus får mer kreft etter at ovariene er fjernet, og hanmus får mer kreft om de blir behandlet med kvinnelige kjønnshormoner.

Men det er mer enn kjønnshormoner som påvirker hyppigheten av leverkreft. En stor epidemiologisk undersøkelse fra Storbritannia viste at overvekt og fedme er en signifikant risikofaktor for leverkreft. Det er hos menn, men gjelder ikke for kvinner(1).

Det er to faktorer i kostholdet som kan føre til overvekt, det er mengden av fett og av sukker. For å undersøke om sukker og/eller fett hadde betydning for utvikling av leverkreft, gjorde Marin E. Healy og medarbeidere en studie på mus. De ga mus et kreftfremkallende stoff (diethylnitrosamine) da de var 2 uker gamle. Da musene var 6 uker gamle, ble de satt på ulike typer av dietter. En gruppe fikk vanlig musepellet, som inneholder lite av både fett og sukker. Andre grupper av forsøksmusene fikk forskjellige typer diett: noen fikk en diett som inneholdt mye sukker, to grupper fikk diett som i tillegg til mye sukker inneholdt fett av ulike typer, og en gruppe fikk et kosthold som besto av mye fett, men med lite sukker.

Da musene var 40 uker gamle ble de avlivet og kreft i leveren ble undersøkt. De musene som hadde fått lite av sukker i dietten, hadde nesten ikke kreft, men mus som hadde fått meget sukker, hadde mange kreftsvulster i leveren. Den verste dietten var den som etterliknet kostholdet i den vestlige verden, altså et kosthold som hadde både høyt innhold av fett og sukker. Men musene som fikk en diett som vesentlig besto av fett, fikk ikke leverkreft. Mus som hadde et høyt blodsukker og forhøyede konsentrasjoner av insulin i blodet, hadde langt mer leverkreft enn de med lavt nivå av blodsukker og insulin.

På grunnlag av denne studien mener forskerne at det er sukkeret i kostholdet til de overvektige menn som gir en økt fare for leverkreft.

Det kommer stadig flere undersøkelser som viser at sukker i kostholdet er skadelig, nå også for kreftutvikling. Det er kanskje ikke så rart; vi vet at kreftceller fortrekker druesukker som brennstoff.

Hvilke ernæringspolitiske følger bør erkjennelsen om at sukker er skadelig få? Det er opplagt at vi fra ernæringshold bør advare mot et stort sukkerforbruk. De offisielle rådene fra norske myndigheter sier det samme. Det ser imidlertid ikke ut som at bare det å gi råd, hjelper stort. Skal man komme det store forbruket av sukker til livs, bør mer drastiske tiltak settes i gang.

Det er, som jeg tidligere har nevnt flere ganger i min blogg, tre forhold som influerer på kjøp og forbruk: tilgjengelighet, markedsføring og pris.

Alkoholpolitikken vår, med store avgifter på alkoholholdige drikker og et Vinmonopol som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, har ført til at Norge er det land i Europa med minst alkoholkonsum. Etter at røykeloven ble vedtatt, har røyking gått drastisk ned i Norge.  Vi fikk et forbud mot å røyke i restauranter og på offentlige steder. Dessuten er nikotin, liksom alkohol, belagt med store avgifter, og det er et forbud mot å reklamere for alkohol og tobakk.

Kan vi bruke liknende politiske virkemidler overfor sukker? Ja, i langt større gard enn det blir gjort i dag. Det burde innføres store avgifter på mat og drikke som inneholder meget sukker. Det bør på alle ferdigpakkede mat og drikkevarer opplyses tydelig om innholdet av sukker. Vet du hvor meget sukker det er i tomatketsjup?

Kiosker og utsalg som tilbyr sukkerholdige drikker og godterier, burde ikke være lokalisert i nærheten av skoler og idrettsbaner. Hvorfor skal alle kinoer ha utsalg av sjokolader og godterier i foajeene?  Det er forbud mot å reklamere for alkohol og tobakk. Det samme burde gjelde for sukkerholdige produkter.

Mexico innførte avgifter på sukkerholdige leskedrikker, og forbruket gikk markert ned. England har bestemt at det skal innføres avgifter på sukkerholdige brusdrikker i 2018. Flere land følger etter, og slike tiltak gjør at folk flest etter hvert skjønner at man bør begrense inntaket av sukker.

Ha en god, men ikke altfor søt påske!

Hilsen

 

Kaare R. Norum

 

  • Bhaskaran, K. et al. Body-mass index and risk of 22 specific cancers: a population-based cohort study of 5.2r4 million UK adults. Lancet 384, 755-765, doi: 10.1016/S0140-6736(114)60892-8 (20014).
  • Healy, M.E. et al. Nature Com: Sci Rep. 2016 Feb 29;6:22292. doi: 10.1038/srep22292.

Mat og politikk – matvarepolitikk.

 

 

Jeg har flere ganger i mine blogger advart mot helt å stole på hva matvareindustrien sier om sine produkter. En ting er å være skeptisk til hva industrien sier i sine reklamer og kampanjer for å folk til å spise mer av det de selger. Men like viktig er det å analysere hva forskningsrapporter sier om maten industrien markedsfører. Eller sagt på en annen måte: også å være skeptisk til publiserte resultater som sier noe fordelaktig om matvareindustriens produkter, spesielt når forskningen er helt eller delvis finansiert av industrien.

Et eksempel kunne vi lese om i Aftenposten i går (3.12.2015). Her er Coca-Cola selskapet avslørt. De har gitt penger til forskning om barns fedme, og nærmest gitt premissene for hva forskerne skulle komme frem til. Etter avsløringen, som først ble publisert i New York Times, er dette programmet skrinlagt.

Professor Marion Nestle, som er professor ved Department of Nutrition, Food Studies, and Public Health at New York University, har i mange år interessert seg for mat og politikk. Hun har skrevet flere bøker om dette, blant annet en bestselger som er kommet i en rekke utgaver, «Food Politics: How the food industry influences nutrition and health»(1).

Marion Nestle er aktivt opptatt av å følge hvordan matvare- og næringsmiddelindustrien prøver å påvirke konsumentene. Hun har i de siste par årene «samlet» på forskningsrapporter som har hatt støtte fra industrien og sett om disse rapportene er positivt eller negativt innstilt til mat fra den industrien som støtter undersøkelsene.  Den forskningen som hun har gått etter i sømmene, er utført ved anerkjente forsknings-institusjoner. Hun har i en epost til meg meddelt at av 87 slike rapporter, har hele 80 av dem et positivt utsagn eller anbefaling om produkter laget eller fremstilt av den matvareindustrien som har støttet forskningen!

Den siste av de 7 som ikke har gitt industrien det den hadde håpet på, var en studie nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition (2). Undersøkelsen var støttet av amerikansk og internasjonal meieriindustri. Forskerne hadde undersøkt om de transfettsyrene som lages av bakterier i drøvtyggeres tarm er like skadelige som de industrielt produserte transfettsyrer.

Her er kanskje en forklaring nødvendig. Umettede fettsyrer er som regel oljer ved vanlig temperatur, og bindingene i fettsyrene er av såkalt cis-konfigurasjon. De umettede fettsyrene kan herdes. Det vil si at de umettede fettsyrene mettes med hydrogen. Dette gjør fettindustrien for å få oljene til å være faste ned vanlig rom-temperatur, f.eks. når de skal lage margarin av soyaolje. I denne kjemiske prosessen omdannes noen av cis-fettsyrene til såkalte trans-fettsyrer. Slike trans-fettsyrer er vel så skadelige som mettede fettsyrer, og gir økt risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer.

Når umettede fettsyrer fra grøntfôr og kraftfôr kommer ned i drøvtyggeres tarmer, blir store deler av de umettede fettsyrene omdannet av tarmens bakterier. Fettsyrene blir her dels mettet, dels omdannet til trans-fettsyrer, som da kommer over i melkefett og fett i kjøtt fra drøvtyggere..

Meieri- og kjøttindustrien har i en rekke år hevdet at transfett som «naturlig» dannes i kuers og sauers tarmer ikke har den samme effekt på blodets kolesterolinnhold som transfettsyrer dannet industrielt.

Den nevnte undersøkelsen har tatt opp denne problemstillingen i en randomisert studie, der de har sammenliknet effekten av transfettsyrer som finnes i melkeprodukter og kjøtt med transfettsyrer dannes industrielt, og som kan finnes i margariner. Transfett fra begge kilder førte til en økning i blodkolesterolet og dermed en øket risiko for hjertekarsykdommer.

Med andre ord: «naturlige» transfettsyrer i kjøtt og melkeprodukter like skadelige som de som lages industrielt.

Undersøkelsen ble foretatt for en rekke år siden, og det har tatt mer enn 6 år før resultatene ble offentliggjort. Hvorfor, kan en spørre seg? Har industrien som støttet undersøkelsen lagt noen hindringer i veien? Det står imidlertid i publikasjonen: “Funding:  Supported by USDA, Dairy Management Inc., Nestlé, and Dairy Australia. The funding organizations had no role in the conduct of the study; collection, management, analysis, and interpretation of the data; or decision to submit the manuscript for publication.”  Og det må vi jo tro på! Men hvorfor tok det så lang tid å få resultatene publisert?

Bare for sikkerhet skyld; professor Marion Nestle har ingenting med det sveitsiske matkonsernet Nestlé å gjøre!

Kaare R. Norum

 

  1. Marion Nestle: Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health. Berkeley: University of California Press. 2002. ISBN 978-0-520-24067-4
  2. Vaccenic acid and trans fatty acid isomers from partially hydrogenated oil both adversely affect LDL cholesterol: a double-blind, randomized controlled trial. Sarah K Gebauer, Frédéric Destaillats, Fabiola Dionisi, Ronald M Krauss, and David J Baer.  Am J Clin Nutr, November 11, 2015,  doi: 10.3945/ajcn.115.116129.

 

Matvaresikkerhet og ernæringssikkerhet. Barns og ungdoms kosthold kan forklare den økte overvekt i verden.

 

FN-systemet har nylig gått igjennom hva som ble oppnådd med de såkalte millennium målene. Det var mål som ble satt da vi gikk over til år 2000. Målene skulle forsøket innfris innen 2015. Et viktig mål var å redusere fattigdom i verden. Mye ble oppnådd, og det viste seg at det var bra å ha slik mål å strekke seg etter.

Nå arbeider FN-systemet med nye mål, det er mål som skal forsøkes oppnådd innen 2025 eller 2030. Målene, som omfatter 17 brede mål, kalles «Sustainable Development Goals» eller på norsk, «Bærekraftige utviklingsmål». Noen av dem har direkte, andre har indirekte tilknytning til ernæring, kosthold og helse.

Mål nr. 2 heter «End hunger, archive food security and improved nutrition, and promote sustainable agriculture».  Eller i min oversettelse: “ Få slutt på all sult, oppnå matvaresikkerhet og  bedre ernæring, og arbeid for  et bærekraftig landbruk”. Dette er jo en knippe målsetninger som alle kan være enige om. Men hva menes egentlig, f.eks med matvaresikkerhet.

For noen ti-år tilbake var begrepet matvaresikkerhet det samme som at det var nok mat. Man spurte ikke om matens kvalitet. Begrepet må, etter min og mange andre ernæringsfolk, ikke bare omfatte at det er nok mat, men maten må være ernæringsriktig, og det i alle aldre, gjennom hele livet. Men størst betydning har det i de 1000 første dagene i livet.

Tim Lobstein, som er en ledende person innen World Obesity Federation, har en tankevekkende artikkel om dette i siste nummer av SCN News.  SCN står for FN-systemets “Standing Committee on Nutrition”(1).  Her tar han opp spørsmålet om nok mat er det samme som nok av  ernæringsmessig god mat. Og problematiserer dette spørsmålet med å diskutere mat og ernæring til småbarn. Han retter oppmerksomheten mot et av de største medisinske problemene verden star overfor, nemlig overvekt og fedme, spesielt hos barn og unge.

Den riktige og naturlig ernæring i de første levemåneder er morsmelk. Når spebarnet etter hvert skal vennes til annen mat, er det naturlig at denne maten lages av foreldrene selv. Det vi si det samme som at barnet etter hvert vennes seg til de voksnes spise.

Både morsmelken og småbarnsmat har vært, og er fremdeles, under press fra næringsmiddelindustrien. Det er i form av morsmelkerstatninger og småbarnsmat på glass og boks. Heldigvis har en fått internasjonale retningslinjer og nesten forbud mot morsmelkerstatninger, slik at amming øker i mange land. Men barnemat på glass og bokser er på fremgang verden over, samtidig som sukrete drikkevarer blir mer og mer vanlig, spesielt i utviklingsland. Dette er, i følge Lobstein, en av de viktigste årsakene til den økte overvekt og fedme man hos barn i hele verden.

Det er over 40 millioner overvektige førskolebarn i verden, og skolebarns overvekt og fedme øker raskt, både i rike land, utviklingsland og fattige land. De siste tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) tyder på at forekomsten av overvekt og fedme er større i fattige land enn i rike land. To tredjedeler av verdens befolkning lever i land der overvekt og fedme dreper flere mennesker enn hunger og matmangel.

På denne bakgrunn er det viktig å diskutere forskjellen mellom matvaresikkerhet og ernæringsmessig sikkerhet. Mens matvaresikkerhet defineres som at det er nok mat tilgjengelig for en god ernæring, omfatter begrepet ernæringsmessig sikkerhet om det er nok næringsstoffer tilgjengelige for å sikre en helsemessig vekst og utvikling og et aktivt liv.

Lobstein foreslår en utvidelse av dette begrepet. Han mener at en oppnår ernæringsmessig sikkerhet når folk har adgang til og inntar et ernæringsmessig riktig kosthold som gir optimale betingelser for vekst. Det er mange trusler mot en slik ernæringsmessig sikkerhet. Det omfatter uvitenhet og misforståelser om hva som er riktig ernæring. Men den største trussel kommer fra næringsmiddelindustrien som markedsfører produkter som ikke tilfredsstiller hva man mener med god ernæring, og som faktisk skaper dårlig helse.

Markedsføring omfatter mange aktiviteter, ikke bare avertering i aviser, blader og fjernsyn, men også distribuering til steder og markeder der de ikke har vært før, underprising for å konkurrere med lokal mat, og bruk av fristende innpakning og merking. Dette ser vi gode eksempler på innenfor småbarnsmat.

Mens offisielle myndigheter anbefaler amming og hjemmelaget småbarnsmat, planlegger og gjennomfører verdensomfattende matvarefirmaer andre fremstøt.  Og de har lykkes: salg av formula- og baby-mat har økt med over 50%  de siste fem år. I Asia har dette markedet nesten tredoblet seg i løpet av siden 2007. Det kan være riktig å spørre seg om denne trenden er med på å forklare den faretruende økning i overvekt og fedme hos barn i hele verden.

Noe som i alle fall betyr noe, er det økte salget av sukkerholdige brusdrikker. Oversikt over salget av slike drikker viser skremmende tall.  WHO har en oversikt over hvor stor del av tenåringene som drikker en eller flere porsjoner brus hverdag. I Egypt, Bolivia, Jamaica, Peru, Kuwait og Tonga lå tallene et sted mellom 55 og 70 %.  Samtidig ser man at hyppigheten av en daglig og god frokost til barn og ungdom synker over nesten hele verden. I Midtøsten er tallene for skolebarn som ikke spiser frokost ganske skremmende: 32 % av småskolebarn i De forende Arabiske emirater sa at de ikke spiste frokost. Tallene blant tenåringene var enda verre: 50 % av ungdommene i Bahrain og 74 % av jentene i Saudi-Arabia spiste ikke frokost. Slike barn og ungdom spiser gjerne snacks og annet usunt på skoleveien eller i friminuttene. Dette skjer ikke bare i Midtøsten, men over hele verden.

Disse trendene må de politiske myndighetene gjøre noe med. Ellers kommer helseutgiftene på grunn av sukkersyke, kreft og hjerte-og karsykdommer i fremtiden til å kvele all nødvendig utvikling.

Kaare R. Norum

  1. Lobstein T : Post-2015 agenda: sustainable and healthy food systems for preventing the crisis in child obesity . SCN News vol 41, pp 19-28 (2015)

 

 

 

 

 

Opplysninger om mat og helse. Hva kan vi stole på?

Da jeg for femti år siden kom inn i ernæringsfaget, var mat og spisevaner sjeldent stoff i aviser, radio og fjernsyn. Kostholdet og dets betydning for vår helse var lite omtalt.

I løpet av min tid i faget har dette mediebildet endret seg fullstendig. Nå er det altfor meget stoff om mat og helse, om spisevaner og sykdomsrisiko. Store overskrifter, ofte med ulike råd og budskap skaper forvirring hos folk flest. Man spør: hva skal vi egentlig spise, hvem kan vi stole på?

Årsakene til denne forvirring er mange, men stort sett grunner det seg på tre forhold:

  1. Uvitenhet blant folk flest om hvordan næringsstoffer virker, og derved påvirker vår helse.
  2. At det er store vansker med å få rede på hva folk egentlig spiser.
  3. Kommersielle interesser.

For det første: Utdannelsen og undervisningen om hvordan kosthold påvirker helsen er altfor dårlig i vårt samfunn. Det gjelder på alle trinn i undervisningen, fra folkeskole via ungdomsskole og videregående skoler til lærerhøgskoler og annen akademisk utdannelse. Denne manglende opplæring gjør at befolkningen ikke kan selv vurdere om de råd som til stadighet kommer opp i ulike former for media, er riktige eller gale.

Uvitenheten blant journalister fører til at disse ikke klarer å skille mellom hva som er riktige og uriktige budskap som enten kommer fra forskerhold eller matprodusenter. Dette gjør at hva som kommer på trykk eller formidles via radio eller fjernsyn, ikke er skikkelig fordøyet av de som formidler budskapene.  Og når befolkningen ikke vet særlig meget, slik at den ikke kan skille mellom sannsynlige eller uriktige budskap, blir usikkerheten og forvirringen stor.

For det andre: Kostholdsforskning er ganske komplisert. Det er nemlig meget vanskelig å få vite med sikkerhet hva en person eller en gruppe av personer egentlig har spist. Slike undersøkelser har for en stor del basert seg på spørreundersøkelser der personene har måttet krysse av, utfylle skjema eller i en intervjusituasjon har redegjort for sitt mat- og drikkeforbruk over et visst tidsrom. Mest kjente i internasjonal sammenheng er de store helsearbeiderundersøkelsene fra USA, der mange tusen leger eller sykepleiere har redegjort for sitt kosthold ved å fylle ut store og ganske detaljerte og kompliserte skjema. Slike kostholdsundersøkelser har vist seg å være ganske upålitelige; de fleste individer forteller om et langt bedre og sunnere kosthold enn de de egentlig har hatt.

I slike undersøkelser har man så prøvd å finne ut en sammenheng mellom kostholdet på et visst tidspunkt og opptreden av sykdommer etter en viss tid. Innenfor en befolkning, som stort sett har samme type kosthold, er det ikke mulig å finne ut en sammenheng mellom f.eks. inntak av mettet fett, eller mer spesifikt meieriprodukter, og opptreden av hjerte- og karsykdommer. Dertil er variasjonen i forbruksmønsteret for liten til at en kan trekke sikre konklusjoner. Man finner altså ikke noen sikker sammenheng mellom f. eks. inntak av fett fra meieriprodukter og opptreden av hjerteinfarkt i en ganske homogen befolkning. Men dersom en ser på kostholdet mellom ulike lands befolkninger, som har ganske forskjellige kostholds mønstre, og på sykdommer i disse landene, vil en kunne finne en sammenheng mellom kosthold og sykdom. Det var det Ancel Keys gjorde for vel 50 år siden, der han fant en meget klar sammenheng mellom hva befolkningene spiste av fett-typer og hvor høyt blodkolesterol de hadde, og hvor meget det var av hjerte-karsykdommer i befolkningene. Dess mer mettet fett, jo høyere var blodkolesterolet og dess flere fikk hjerte-og karsykdommer.

En annen type undersøkelser en kan gjøre innenfor ernærings- og kostholdsforskning, er å lage en kontrollert, sammenliknende undersøkelse der en over tid følger to gruppers kosthold ganske nøye. I den ene gruppen har man personer med en type kosthold og i den andre gruppen personer med et annet kosthold. Så kan man undersøke hvorvidt disse gruppene utvikler forskjellige symptomer eller sykdommer over tid. En slik kontrollert undersøkelse ble utført i Oslo for vel 40 år siden. Den viste tydelig at et kosthold der mettet fett ble redusert, førte til langt færre tilfelle av hjerte- og karsykdommer enn i kontrollgruppen som ikke fikk slike kostholdsråd. Men slik kontrollerte undersøkelser er både kostbare, langvarige og meget vanskelige å gjennomføre.

Ancel Keys undersøkelser og Oslo-undersøkelsen var ganske avgjørende da norske myndigheter for 40 år siden gikk ut med råd til befolkningen om å redusere på inntak av mettet fett, som det finnes mye av i helmelk og fete meieriprodukter. Det førte over tid til at hjertekar-sykeligheten sank markert i Norge. Reduksjonen i hjerte-kar dødelighet kom lenge før medikamenter som senker blodkolesterol, kom på markedet.

Men selv om mange enkelt-undersøkelser har vært for dårlige til at man har kunnet dra sikre konklusjoner, har eksperter kommet sammen for å vurdere om en på grunnlag av en rekke undersøkelser, kan trekke noen ganske sikre konklusjoner om sammenhengen mellom kosthold og sykdom. USA har hatt et slikt ekspertpanel opprettet av det amerikanske vitenskapsakademi, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har hatt et tilsvarende panel som har vurdert de data som foreligger. Konklusjonene har vært ganske klare: inntak av mettet fett øker hyppigheten av hjerte- og karsykdommer.

Gjennomgang av offisielt oppnevnte ekspertpanel, har ført til at helsemyndigheter har gitt råd om hva folk bør spise, de siste rådene fra amerikansk hold kom i 2015.

Videre har Verdens Helseorganisasjons eksperter nylig uttalt at det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og bearbeidet kjøttmat og opptreden av en del kreftformer. Disse ekspertpanelene består av uavhengige forskere med stor og tung innsikt i de problemstillingene de skal ta standpunkt til.

Sammenhengen mellom kreft, livsstil og spisevaner ble i en kronikk i Aftenposten den 30. oktober omtalt på en forbilledlig måte av direktør og ansatte ved Kreftregisteret.

Nylig hadde Helsedirektoratet sin årlige gjennomgang om hva det norske folk spiser, – og hva det bør spise. Konklusjonene var ganske entydige: vi spiser for meget kjøtt, for lite fisk, for meget av matvarer som inneholder mettet fett, og selv om frukt og grønnsakforbruket har gått opp, bør vi spise enda mer av dette. Disse rådene er basert på hva både internasjonal og lokal ekspertise har kommet frem til.

For det tredje: Men det er kommersielle motkrefter. Mest tydelig har det vært innenfor sukker- og leskedrikkindustrien. Et eksempel er den rettsak som colaindustrien satte inn mot bestemmelsen om at man i New York ikke kunne selge coladrikker på svært store flasker eller pappkrus. Leskedrikkindustrien gikk til rettsak: den mente at det var mot den amerikanske konstitusjonelle lovgivning å forby store flasker og krus. Og industrien vant!

Cocacola-konsernet har siden 2010 gitt omtrent 120 millioner dollar til et såkalt «Global Energy Balance Network», i praksis er det penger gitt til forskere som skulle vise at overvekt skyldes for liten fysisk aktivitet og ikke inntak av sukkerholdige drikkevarer. I forrige uke (6.11.2015) returnerte University of Colorado, School of Medicine de pengene som de hadde mottatt, tilbake til Cocacola-konsernet. De ville ikke være med på slik forskning.

Meieriindustrien har i flere år hatt samme «policy» som leskedrikkindustrien. Meieriindustrien har nemlig «støttet» en rekke forskere som har publisert såkalte samleundersøkelser der en ikke kan vise at melkefett har noen sammenheng med opptreden av hjerte- og karsykdommer. Slike undersøkelser kan, som nevnt ovenfor, i utgangspunktet ikke vise noen sammenheng. Og når det ikke kan vises noen sammenheng, så tolkes det som om det ikke er noen sammenheng mellom mettet fett og opptreden av hjerte-karsykdommer. Dette brukes intenst av internasjonal meieriindustri, og både folk flest og journalister og en del leger tror på slike utsagn. Det siste i den sammenheng er at legen Berit Nordstrand, som driver en utstrakt og god opplysningsvirksomhet innen kosthold og ernæring, i et nylig intervju i Tidsskrift for den norske legeforening (1) anbefaler helmelk fordi hun mener at tunge forskningsmiljøer i den siste tiden har vist at melkefettet ikke fører til hjertekarsykdommer, slik man tidligere trodde. Det er bare det at de «tunge forskningsmiljøene» er støttet av internasjonal meieriindustri.

Kaare R. Norum

  1. Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2015; 135: 1638 – 40

Den viktigste mattvettregel: Spis mindre

Det har i den senere tid kommet kritikk av de offisielle retningslinjer og råd for et helsemessig riktig kosthold.

På en stor konferanse i Italia drøftet forskere fra flere land hvorfor de råd som WHO har gitt om hva vi bør spise,  har ført til mer av kostholdrelaterte sykdommer (hjerte-karsykdommer, overvekt, sukkersyke og kreft) i store deler av verden (1).

I et nettopp offentliggjort nummer av det amerikanske tidsskriftet Nutrition spør A. Hite og P. Schoenfeld fra North Carolina State University (2) i et åpent brev til de amerikanske helse- og landbruksmyndighetene om å få andre og bedre retningslinjer for et riktig kosthold. Grunnen til at de ber om dette er at selv om den amerikanske befolkningen har fulgt de offisielle rådene, har kostholdsrelaterte sykdommer i USA bare økt, og rådene har ført til en større helseforskjell mellom den hvite og svarte befolkningen i USA.

I Norge har legeekteparet Erik og Sofie Hexeberg startet en kampanje for en alternativ ernæringspolitikk og startet en «Kostreform for bedre helse», vesentlig basert på et kosthold med lavt innhold av karbohydrater.  De hevder at om befolkningen retter seg etter de offisielle noirske anbefalingene om riktig kosthold, vil de kostholdrelaterte sykdommene øke. I en artikkel i Dagens Medisin hevder Erik Hexeberg at det vitenskapelige fundamentet for folkehelsearbeidet høyst sannsynlig er feil og at Helseministeren bør tenke seg om før han iverksetter tiltak som kan påføre befolkningen overvekt, fedme og sykdom (3).

Både fra Europa, fra USA og fra norsk hold kommer det altså påstander om at den offisielle ernæringspolitikken fører til mer av de livsstilsrelaterte sykdommene hjerte- og karsykdommer, overvekt og sukkersyke og kreft. La oss se litt på denne problemstillingen.

Hjerte- og karsykdommer: I 1970-årene var hjerteinfarkt nærmest en folkesykdom i Norge. Spesielt var middelaldrende menn hardt angrepet. Vi skjønte etter hvert at dette skyldtes for en vesentlig del et høyt innhold av kolesterol i blodet, og at dette kunne senkes ved et kosthold med mindre av mettet fett og mindre av margariner laget på herdet fett. Ved at folk fulgte offisielle råd om forbruk av mettet fett, sank antallet av pasienter med hjerteinfarkt markert i Norge. Samme utviklingen så man i Finland, etter at forbruket av fett fra meieriprodukter ble markert redusert.

Nå er det igjen en tendens til økning av hjerteinfarkt i Norge i yngre aldersgrupper (4). Det kommer antagelig av et økt inntak av fett fra meieriprodukter delvis forårsaket av en uvitenskapelig lavkarbo-trend, og av en intens markedsføring fra internasjonal, europeisk og nasjonal meieriindustri.

Overvekt og sukkersyke: overvekt, fedme og sukkersyke øker i hele verden, også i Norge. Den viktigste årsaken er et økt inntak av energirike matvarer som inneholder mye fett og/eller sukker. I denne sammenheng er alle fett-typene like skadelige. Det er kaloriene i fettet som teller, og det er like mange kalorier i ett gram fett, om det kommer fra planteoljer, smør, fet fisk eller fårikål. Men den viktigste kostholdsårsaken til overvekt og fedme er det økte inntaket av billige søte og fete saker, fra cola og brus til sjokolade og kjeks og snaks og et utall av andre «godterier», og som vesentlig inntas mellom måltidene.

Kreft: Kreftsykdommene øker, og det har flere årsaker. Den viktigste er at kreft stor sett er en aldersbetinget sykdomsgruppe.  Når levealderen i en befolkning øker, blir det mer av kreft. Men tidspunktet for når kreften opptrer og alvorlighetsgraden av kreftsykdommen er avhengig av våre leve- og spisevaner. Et magert kosthold som i tillegg er rikt på frukt og grønnsaker, og en aktiv livsstil med daglig mosjon og kroppslig aktivitet vil forsinke  kreftsykdommenes opptreden og øke kroppens motstandskraft mot kreft. Overvekt er en kreftrisikofaktor.

Hva er det som er galt med de offisielle kostholdsrådene fra USA, WHO og vårt eget Helsedirektorat?  Alle har fokusert på kostholdets sammensetning, men ikke på mengden av mat vi spiser og hvordan vi spiser den. Vi skal, som de offisielle rådene sier, bruke mer av frukt og grønnsaker, grove kornsorter, og av fisk innenfor det daglige energitilfanget, og dempe på forbruket av mettet fett og av sukker og salt.

Men nå må de viktigste rådene til alle være: spis mindre, spis regelmessig, og ikke spis og drikk brus mellom måltidene.  Sitt ned ved et bord når du spiser, og ikke drikk eller innta mat når du går eller kjører. 

I tillegg til hva som enhver må gjøre, har myndighetene ansvar. De må hjelpe til med å legge forholdene til rette slik at vi kan bedre våre spise- og drikkevaner. Det offentlige kan gjøre det ved flere typer tiltak og bestemmelser.

Det er tre forhold som influerer på vårt innkjøp og derved forbruk av mat og drikkevarer: pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Pris: Mat i Norge er billig, i alle fall sett i relasjon til hvor meget vi tjener. Vi bruker bare om lag 10 % av vår inntekt til mat og drikke. Myndighetene kan meget vel øke skatter og avgifter på fete og søte matvarer. Dette kan lett lages til et slags nullsum-spill ved at Statens inntekter av økte skatter og avgifter på usunn mat og drikke brukes til å subsidiere sunne og magre mat- og drikke varer.

Tilgjengelighet: Myndigheter kan forby kiosker og pølseboder og liknende utsalg i nærheten av skoler og hovedvei til skoler. Det burde være forbud mot å selge godterier, snaks og popkorn på kinoer. Søndagsåpne butikker burde ikke bli tillatt. Skolemyndigheter kan tilby sunn skolemat til alle elever for å lære barn og ungdom sunne matvaner.

Markedsføring: Myndighetene har innført restriksjoner for reklame og annen offentlig markedsføring av tobakk og alkohol. Liknende tiltak burde settes i gang overfor de mest usunne mat- og drikkevarer. Det bør i alle fall være forbudt å markedsføre slike produkter til barn og ungdom, både via TV, sosiale media, skoler og idrettsarrangementer.

Sist, men ikke minst. Mat- og drikkevareindustrien har et stort ansvar for den økende overvekt og fedme i verden. De bør lage sunnere produkter, og ikke drive intens markedsføring av produkter som fører til overvekt, fedme og annen uhelse. Og gjør de det ikke selv, bør myndighetene kunne regulere deres produksjon, omsetning og markedsføring.

Kaare R. Norum

1.Hite A Schoenfeld P: Open Letter to the Secretaries of the U.S. Departments of Agriculture and Health and Human Services on the creation of the 2015 Dietary Guidelines for Americans. Nutrition. 2015 May;31(5):776-9. doi: 10.1016/j.nut.2014.12.019. Epub 2015 Jan 3.

2.Hexeberg E.:Hvorfor gir ikke kostholdsrådene mindre overvekt og bedre helse? Dagens Medisin  25.8 2014

3.Major Medical Conference Highlights the Need for Better Evidence for Future Dietary Advice. Sitert fra PRnewswire co.uk. Florence , Italy March 24. 2015

4. Sulo G,Igland J,Nygaard O,Vollset SE, Ebbing M, Tell GS: Favorable trends in incidence of AMI in Norway during 2001 -2009 do not include younger adults: a CVDNOR project. Eur. J. Prev. Cardiol. 2014;21:1358-64