Globale og regionale helseeffekter av matproduksjon i et varmere klima.

 

Global oppvarming kan ha en rekke uheldige konsekvenser. Det vil bli endringer i nedbør, som kan gi oversvømmelser noen steder, tørke andre steder, og med enorme skogbranner. Alt dette kan igjen føre til økologiske og sosiale katastrofer: dårligere avlinger, endret sykdomsmønster både hos planter og dyr, og til folkevandringer av langt større dimensjoner enn de vi har begynt å se omfanget av nå.

Klimaendringene kan gi nedsatte avlinger, som igjen vil øke matvareprisene. Dette vil føre til at langt flere mennesker i en varmere fremtid vil til å lide av under-og feilernæring enn i dag..

Men sammenhengene mellom landbruk og helse omfatter mer enn matmaresikkerhet og tilgjengelig matenergi. En endret landbruksproduksjon kan også endre matmønsteret og det daglige kostholdet i store deler av verden. Dette vil ha konsekvenser for vekst og helse.

En solid gruppe av forskere har tatt for seg disse problemstillingene i en nylig publisert artikkel i The Lancet (1). Forskergruppen, som er sammensatt av både medisinere, planteforskere, biologer og klimaforskere, har beregnet de endringer i mortaliteten ved år 2050 som skyldes global oppvarming. De har beregnet dødeligheten om 35 år dersom klima da blir som nå, eller om klimaet har blitt endret på grunn av global beregnet oppvarming. De har beregnet tall på dødelighet som gjelder for verden som helhet, og tall for 155 ulike geografiske regioner.

Forskergruppen har estimert tallet for tilgjengelighet av frukt og grønnsaker, for kjøtt og for antall kalorier ved år 2050. Dersom klimaet endret seg slik man tror, vil det bli mindre frukt og grønnsaker tilgjengelig, og  litt mindre av rødt kjøtt, enn om klimaet ikke blir varmere enn i dag. Disse tallene har de brutt ned til å gjelde ulike regioner og ulike inntektsgrupper.

Ved å beregne mortaliteten av de vanligste sykdommene i 2050 med og uten klimaendringer, finner forskergruppen at et varmere klima fører til langt høyere mortalitet. Det som påvirker dødstallene mest, er reduksjonen i inntaket av frukt og grønt. Frukt og grønt forebygger nemlig flere av våre vanligste sykdommer som kreft, sukkersyke og hjerte-og karsykdommer. Nedsatt inntak av frukt og grønnsaker ville føre til om lag 534 000 klima-relaterte ekstra dødsfall. Reduksjonen i konsumet av rødt kjøtt vil modere dette tallet noe, men ikke med mer enn med 29 000 dødsfall. Rødt kjøtt er nemlig en risikofaktor for blant annet kreft i tykktarmen. Nedsatt tilgjengelighet av matenergi (kalorier) på grunn av økt temperatur ville gjøre at det blir langt flere underernærte mennesker i 2050. Dette vil føre til 266 000 ekstra dødsfall. Men redusert overvekt og fedme vil føre til omtrent like stor reduksjon i antatt mortalitet, globalt sett.

Når de beregner disse tallene for ulike regioner og inntektsgrupper, kommer det tydelig frem at utviklingen blir mest uheldig i land med lavt eller middels inntektsnivå. I fattige land vil overdødeligheten i 2050 på grunn av matmangel øke markert.

Beregningene som forskergruppen har kommet frem til er tankevekkende. For det første viser tallene at klimaendringene fortrinnsvis rammer de som allerede har det ille. For det andre forteller de at det går an å moderere dødeligheten ved en sunn og riktig livsførsel.  Dessuten sier beregningene oss at vi må bruke den tilgjengelige maten på en bedre måte enn vi gjør i dag. Langt mer av det som dyrkes, bør brukes direkte til føde for mennesker, og ikke brukes til mat til dyr for at vi skal få mer av kjøtt og melkeprodukter.

Videre sier tallene oss at verden i tiden fremover er nødt til å få til en langt mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Den skjevfordeling vi i dag har mellom rike og fattige land er i lengden ikke bærekraftig for Moder Jord, uansett hvor store temperaturendringer vi får i tiden fremover.

Hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. Springmann, D. Manson-D`Croz, S. Robinson, T. Garnett, H C J. Godfray, D. Gollin, M. Rayner, P. Ballon & P. Scarborough: Global and regional health effects of future food production under climate change: a modelling study. In The Lancet . published inline March 2, 2016 http//dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(15)01156-3

Mat og politikk – matvarepolitikk.

 

 

Jeg har flere ganger i mine blogger advart mot helt å stole på hva matvareindustrien sier om sine produkter. En ting er å være skeptisk til hva industrien sier i sine reklamer og kampanjer for å folk til å spise mer av det de selger. Men like viktig er det å analysere hva forskningsrapporter sier om maten industrien markedsfører. Eller sagt på en annen måte: også å være skeptisk til publiserte resultater som sier noe fordelaktig om matvareindustriens produkter, spesielt når forskningen er helt eller delvis finansiert av industrien.

Et eksempel kunne vi lese om i Aftenposten i går (3.12.2015). Her er Coca-Cola selskapet avslørt. De har gitt penger til forskning om barns fedme, og nærmest gitt premissene for hva forskerne skulle komme frem til. Etter avsløringen, som først ble publisert i New York Times, er dette programmet skrinlagt.

Professor Marion Nestle, som er professor ved Department of Nutrition, Food Studies, and Public Health at New York University, har i mange år interessert seg for mat og politikk. Hun har skrevet flere bøker om dette, blant annet en bestselger som er kommet i en rekke utgaver, «Food Politics: How the food industry influences nutrition and health»(1).

Marion Nestle er aktivt opptatt av å følge hvordan matvare- og næringsmiddelindustrien prøver å påvirke konsumentene. Hun har i de siste par årene «samlet» på forskningsrapporter som har hatt støtte fra industrien og sett om disse rapportene er positivt eller negativt innstilt til mat fra den industrien som støtter undersøkelsene.  Den forskningen som hun har gått etter i sømmene, er utført ved anerkjente forsknings-institusjoner. Hun har i en epost til meg meddelt at av 87 slike rapporter, har hele 80 av dem et positivt utsagn eller anbefaling om produkter laget eller fremstilt av den matvareindustrien som har støttet forskningen!

Den siste av de 7 som ikke har gitt industrien det den hadde håpet på, var en studie nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition (2). Undersøkelsen var støttet av amerikansk og internasjonal meieriindustri. Forskerne hadde undersøkt om de transfettsyrene som lages av bakterier i drøvtyggeres tarm er like skadelige som de industrielt produserte transfettsyrer.

Her er kanskje en forklaring nødvendig. Umettede fettsyrer er som regel oljer ved vanlig temperatur, og bindingene i fettsyrene er av såkalt cis-konfigurasjon. De umettede fettsyrene kan herdes. Det vil si at de umettede fettsyrene mettes med hydrogen. Dette gjør fettindustrien for å få oljene til å være faste ned vanlig rom-temperatur, f.eks. når de skal lage margarin av soyaolje. I denne kjemiske prosessen omdannes noen av cis-fettsyrene til såkalte trans-fettsyrer. Slike trans-fettsyrer er vel så skadelige som mettede fettsyrer, og gir økt risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer.

Når umettede fettsyrer fra grøntfôr og kraftfôr kommer ned i drøvtyggeres tarmer, blir store deler av de umettede fettsyrene omdannet av tarmens bakterier. Fettsyrene blir her dels mettet, dels omdannet til trans-fettsyrer, som da kommer over i melkefett og fett i kjøtt fra drøvtyggere..

Meieri- og kjøttindustrien har i en rekke år hevdet at transfett som «naturlig» dannes i kuers og sauers tarmer ikke har den samme effekt på blodets kolesterolinnhold som transfettsyrer dannet industrielt.

Den nevnte undersøkelsen har tatt opp denne problemstillingen i en randomisert studie, der de har sammenliknet effekten av transfettsyrer som finnes i melkeprodukter og kjøtt med transfettsyrer dannes industrielt, og som kan finnes i margariner. Transfett fra begge kilder førte til en økning i blodkolesterolet og dermed en øket risiko for hjertekarsykdommer.

Med andre ord: «naturlige» transfettsyrer i kjøtt og melkeprodukter like skadelige som de som lages industrielt.

Undersøkelsen ble foretatt for en rekke år siden, og det har tatt mer enn 6 år før resultatene ble offentliggjort. Hvorfor, kan en spørre seg? Har industrien som støttet undersøkelsen lagt noen hindringer i veien? Det står imidlertid i publikasjonen: “Funding:  Supported by USDA, Dairy Management Inc., Nestlé, and Dairy Australia. The funding organizations had no role in the conduct of the study; collection, management, analysis, and interpretation of the data; or decision to submit the manuscript for publication.”  Og det må vi jo tro på! Men hvorfor tok det så lang tid å få resultatene publisert?

Bare for sikkerhet skyld; professor Marion Nestle har ingenting med det sveitsiske matkonsernet Nestlé å gjøre!

Kaare R. Norum

 

  1. Marion Nestle: Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health. Berkeley: University of California Press. 2002. ISBN 978-0-520-24067-4
  2. Vaccenic acid and trans fatty acid isomers from partially hydrogenated oil both adversely affect LDL cholesterol: a double-blind, randomized controlled trial. Sarah K Gebauer, Frédéric Destaillats, Fabiola Dionisi, Ronald M Krauss, and David J Baer.  Am J Clin Nutr, November 11, 2015,  doi: 10.3945/ajcn.115.116129.

 

Opplysninger om mat og helse. Hva kan vi stole på?

Da jeg for femti år siden kom inn i ernæringsfaget, var mat og spisevaner sjeldent stoff i aviser, radio og fjernsyn. Kostholdet og dets betydning for vår helse var lite omtalt.

I løpet av min tid i faget har dette mediebildet endret seg fullstendig. Nå er det altfor meget stoff om mat og helse, om spisevaner og sykdomsrisiko. Store overskrifter, ofte med ulike råd og budskap skaper forvirring hos folk flest. Man spør: hva skal vi egentlig spise, hvem kan vi stole på?

Årsakene til denne forvirring er mange, men stort sett grunner det seg på tre forhold:

  1. Uvitenhet blant folk flest om hvordan næringsstoffer virker, og derved påvirker vår helse.
  2. At det er store vansker med å få rede på hva folk egentlig spiser.
  3. Kommersielle interesser.

For det første: Utdannelsen og undervisningen om hvordan kosthold påvirker helsen er altfor dårlig i vårt samfunn. Det gjelder på alle trinn i undervisningen, fra folkeskole via ungdomsskole og videregående skoler til lærerhøgskoler og annen akademisk utdannelse. Denne manglende opplæring gjør at befolkningen ikke kan selv vurdere om de råd som til stadighet kommer opp i ulike former for media, er riktige eller gale.

Uvitenheten blant journalister fører til at disse ikke klarer å skille mellom hva som er riktige og uriktige budskap som enten kommer fra forskerhold eller matprodusenter. Dette gjør at hva som kommer på trykk eller formidles via radio eller fjernsyn, ikke er skikkelig fordøyet av de som formidler budskapene.  Og når befolkningen ikke vet særlig meget, slik at den ikke kan skille mellom sannsynlige eller uriktige budskap, blir usikkerheten og forvirringen stor.

For det andre: Kostholdsforskning er ganske komplisert. Det er nemlig meget vanskelig å få vite med sikkerhet hva en person eller en gruppe av personer egentlig har spist. Slike undersøkelser har for en stor del basert seg på spørreundersøkelser der personene har måttet krysse av, utfylle skjema eller i en intervjusituasjon har redegjort for sitt mat- og drikkeforbruk over et visst tidsrom. Mest kjente i internasjonal sammenheng er de store helsearbeiderundersøkelsene fra USA, der mange tusen leger eller sykepleiere har redegjort for sitt kosthold ved å fylle ut store og ganske detaljerte og kompliserte skjema. Slike kostholdsundersøkelser har vist seg å være ganske upålitelige; de fleste individer forteller om et langt bedre og sunnere kosthold enn de de egentlig har hatt.

I slike undersøkelser har man så prøvd å finne ut en sammenheng mellom kostholdet på et visst tidspunkt og opptreden av sykdommer etter en viss tid. Innenfor en befolkning, som stort sett har samme type kosthold, er det ikke mulig å finne ut en sammenheng mellom f.eks. inntak av mettet fett, eller mer spesifikt meieriprodukter, og opptreden av hjerte- og karsykdommer. Dertil er variasjonen i forbruksmønsteret for liten til at en kan trekke sikre konklusjoner. Man finner altså ikke noen sikker sammenheng mellom f. eks. inntak av fett fra meieriprodukter og opptreden av hjerteinfarkt i en ganske homogen befolkning. Men dersom en ser på kostholdet mellom ulike lands befolkninger, som har ganske forskjellige kostholds mønstre, og på sykdommer i disse landene, vil en kunne finne en sammenheng mellom kosthold og sykdom. Det var det Ancel Keys gjorde for vel 50 år siden, der han fant en meget klar sammenheng mellom hva befolkningene spiste av fett-typer og hvor høyt blodkolesterol de hadde, og hvor meget det var av hjerte-karsykdommer i befolkningene. Dess mer mettet fett, jo høyere var blodkolesterolet og dess flere fikk hjerte-og karsykdommer.

En annen type undersøkelser en kan gjøre innenfor ernærings- og kostholdsforskning, er å lage en kontrollert, sammenliknende undersøkelse der en over tid følger to gruppers kosthold ganske nøye. I den ene gruppen har man personer med en type kosthold og i den andre gruppen personer med et annet kosthold. Så kan man undersøke hvorvidt disse gruppene utvikler forskjellige symptomer eller sykdommer over tid. En slik kontrollert undersøkelse ble utført i Oslo for vel 40 år siden. Den viste tydelig at et kosthold der mettet fett ble redusert, førte til langt færre tilfelle av hjerte- og karsykdommer enn i kontrollgruppen som ikke fikk slike kostholdsråd. Men slik kontrollerte undersøkelser er både kostbare, langvarige og meget vanskelige å gjennomføre.

Ancel Keys undersøkelser og Oslo-undersøkelsen var ganske avgjørende da norske myndigheter for 40 år siden gikk ut med råd til befolkningen om å redusere på inntak av mettet fett, som det finnes mye av i helmelk og fete meieriprodukter. Det førte over tid til at hjertekar-sykeligheten sank markert i Norge. Reduksjonen i hjerte-kar dødelighet kom lenge før medikamenter som senker blodkolesterol, kom på markedet.

Men selv om mange enkelt-undersøkelser har vært for dårlige til at man har kunnet dra sikre konklusjoner, har eksperter kommet sammen for å vurdere om en på grunnlag av en rekke undersøkelser, kan trekke noen ganske sikre konklusjoner om sammenhengen mellom kosthold og sykdom. USA har hatt et slikt ekspertpanel opprettet av det amerikanske vitenskapsakademi, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har hatt et tilsvarende panel som har vurdert de data som foreligger. Konklusjonene har vært ganske klare: inntak av mettet fett øker hyppigheten av hjerte- og karsykdommer.

Gjennomgang av offisielt oppnevnte ekspertpanel, har ført til at helsemyndigheter har gitt råd om hva folk bør spise, de siste rådene fra amerikansk hold kom i 2015.

Videre har Verdens Helseorganisasjons eksperter nylig uttalt at det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og bearbeidet kjøttmat og opptreden av en del kreftformer. Disse ekspertpanelene består av uavhengige forskere med stor og tung innsikt i de problemstillingene de skal ta standpunkt til.

Sammenhengen mellom kreft, livsstil og spisevaner ble i en kronikk i Aftenposten den 30. oktober omtalt på en forbilledlig måte av direktør og ansatte ved Kreftregisteret.

Nylig hadde Helsedirektoratet sin årlige gjennomgang om hva det norske folk spiser, – og hva det bør spise. Konklusjonene var ganske entydige: vi spiser for meget kjøtt, for lite fisk, for meget av matvarer som inneholder mettet fett, og selv om frukt og grønnsakforbruket har gått opp, bør vi spise enda mer av dette. Disse rådene er basert på hva både internasjonal og lokal ekspertise har kommet frem til.

For det tredje: Men det er kommersielle motkrefter. Mest tydelig har det vært innenfor sukker- og leskedrikkindustrien. Et eksempel er den rettsak som colaindustrien satte inn mot bestemmelsen om at man i New York ikke kunne selge coladrikker på svært store flasker eller pappkrus. Leskedrikkindustrien gikk til rettsak: den mente at det var mot den amerikanske konstitusjonelle lovgivning å forby store flasker og krus. Og industrien vant!

Cocacola-konsernet har siden 2010 gitt omtrent 120 millioner dollar til et såkalt «Global Energy Balance Network», i praksis er det penger gitt til forskere som skulle vise at overvekt skyldes for liten fysisk aktivitet og ikke inntak av sukkerholdige drikkevarer. I forrige uke (6.11.2015) returnerte University of Colorado, School of Medicine de pengene som de hadde mottatt, tilbake til Cocacola-konsernet. De ville ikke være med på slik forskning.

Meieriindustrien har i flere år hatt samme «policy» som leskedrikkindustrien. Meieriindustrien har nemlig «støttet» en rekke forskere som har publisert såkalte samleundersøkelser der en ikke kan vise at melkefett har noen sammenheng med opptreden av hjerte- og karsykdommer. Slike undersøkelser kan, som nevnt ovenfor, i utgangspunktet ikke vise noen sammenheng. Og når det ikke kan vises noen sammenheng, så tolkes det som om det ikke er noen sammenheng mellom mettet fett og opptreden av hjerte-karsykdommer. Dette brukes intenst av internasjonal meieriindustri, og både folk flest og journalister og en del leger tror på slike utsagn. Det siste i den sammenheng er at legen Berit Nordstrand, som driver en utstrakt og god opplysningsvirksomhet innen kosthold og ernæring, i et nylig intervju i Tidsskrift for den norske legeforening (1) anbefaler helmelk fordi hun mener at tunge forskningsmiljøer i den siste tiden har vist at melkefettet ikke fører til hjertekarsykdommer, slik man tidligere trodde. Det er bare det at de «tunge forskningsmiljøene» er støttet av internasjonal meieriindustri.

Kaare R. Norum

  1. Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2015; 135: 1638 – 40

Darwin i praksis: mennesker endrer sine gener på grunn av levevilkår.

Menneskehetens gener endrer seg langsomt og sikkert, og som oftest er endringene noe som fører til noe fordelaktig. Et gammelt eksempel er at samfunn som for en stor del er avhengig av melkeprodukter i det daglige kostholdet, har utviklet en toleranse for melkesukker, også kalt laktose. Befolkninger som er laktosetolerante finner vi i Skandinavia og blant masaier på Afrika høysletter. Det er befolkninger som i lange tider har brukt melk i kostholdet og derfor tåler de nå laktose.

Jeg omtalte i en blogg tidligere i år en genetisk endring i den opprinnelige befolkning i Alaska. Nesten halvparten av inuittene i Alaska hadde en mutasjon i det genet som styrer dannelsen av ett viktig enzym i kroppens fettomsetning.

En nylig publikasjon i tidsskriftet Science forteller oss om andre genetiske endringer i den arktiske befolkningen. En stor dansk forskningsgruppe har utført inngående genetiske analyser av inuitter på Grønland (1) Den opprinnelige befolkningen av inuitter på Grønland har levd meget lenge under ganske ekstreme forhold, både hva gjelder klima og kosthold, og dette har ført til genetiske endringer som har hjulpet befolkningen til å tilpasse seg. Inuittene har levd på Grønland i over tusen år. Men før det levde de i andre arktiske strøk i flere tusen år. Det er derfor ikke overraskende at denne befolkningen viser tegn til adapsjon til kulde og et kosthold med mye flerumettet fett.

Inuittene har i meget lang tid levd på mat som har vært dominert av flerumettet fett og proteiner. De har nemlig hatt et kosthold som vesentlig er bygget på produkter fra fisk, sel og hval. Dette er også et kosthold som inneholder lite karbohydrater, noe som antagelig hos inuittene har ført til en endring i et gen, kalt TBC1D4, som har med opptaket av glukose å gjøre (2). Men kunnskap om hvordan mennesker adapterer seg til kulde og et fettrikt kosthold har til nå vært lite undersøkt.

Ved hjelp av moderne genetisk analyseteknikk fant danskene at det var store endringer i gener lokalisert til kromosom nr. 11. Endringene var blant andre i gener som har avgjørende betydning for viktige enzymer i omsetningen av flerumettede fettsyrer. De genetiske endringene førte til en økning av enzymer som forlenget de flerumettede fettsyrene til metabolsk aktive substanser, noe som er en fordel: de beskytter mot hjerte- og karsykdommer.

En annen endring ble funnet i gener som styrer utvikling av brunt fettvev. Det brune fettvevet er meget aktivt i omsetning av fett, og denne omsetningen fører til at det brune fettvevet skaper varme. En kan derfor si at denne genetiske endringen hos inuittene er med på å forklare at de klarer seg så bra i det kalde arktiske klimaet, med det brune fettvevet har de sin egen, interne varmekilde.

Funnene hos den arktiske befolkningen er et godt eksempel på Darwins evolusjonslære: en genetisk forandring som fører til bedre livsvilkår og overlevelse vil over tid føre til en varig endring i arvematerialet.

  1. Science. 2015 Sep 18;349(6254):1343-7. doi: 10.1126/science.aab2319. Greenlandic Inuit show genetic signatures of diet and climate adaptation..Fumagalli M1, Moltke I2, Grarup N3, Racimo F4, Bjerregaard P5, Jørgensen ME6, Korneliussen TS7, Gerbault P8, Skotte L2, Linneberg A9, Christensen C10,Brandslund I11, Jørgensen T12, Huerta-Sánchez E13, Schmidt EB14, Pedersen O3, Hansen T15, Albrechtsen A16, Nielsen R17.
  2. Nature. 2014 Aug 14;512(7513):190-3. doi: 10.1038/nature13425. Epub 2014 Jun 18. A common Greenlandic TBC1D4 variant confers muscle insulin resistance and type 2 diabetes.

Med hilsen

Kaare R. Norum

Kampen mot barnefedme: kan mer obligatorisk skoleundervisning om kosthold og matlaging være en løsning?

Antallet overvektige og fete barn øker over hele verden. Dette er nå et stort og alvorlig  helseproblem, og det vil med tiden bli enda større. Overvekt og fedme er risikofaktorer for en rekke sykdommer: sukkersyke, hjerte-karsykdommer, høyt blodtrykk og flere kreftsykdommer. Det er derfor helt nødvendig å gjøre noe for å dempe utviklingen av overvekt og fedme i befolkningen. Det er viktig å begynne med barn og unge fordi fete barn stort sett blir fete som voksne.

WHO har innsett problemet og i 2014 nedsatte direktøren for WHO, Margareth Chan, en kommisjon som hadde den megetsigende tittel «WHO’s Commission on Ending Childhood Obesity». Kommisjonen, som består av 15 medlemmer med stor og bred kompetanse, skal lage et dokument som beskriver hva som bør gjøres for å få mindre overvekt blant barn, og det gjelder i hele verden.

Det er vel og bra at WHO nedsetter et ekspertutvalg som skal gi råd til verden. Imidlertid har det viste seg at råd som kommer oven ifra lett blir bare dokumenter, med liten eller ingen effekt der det trengs, nemlig på grasrota. WHOs råd og anbefalinger retter seg stort sett mot landenes regjeringer og internasjonale bedrifter og organisasjoner. Men WHO har ingen makt, og rådene blir ikke fulgt opp med særlig entusiasme av de enkelte lands myndigheter.

Et eksempel er WHOs Globale strategi for Kosthold, fysisk aktivitet og helse. Strategien ble vedtatt av Generalforsamlingen i 2004. Den var initiert av Gro Harlem Brtundtland da hun var direktør for WHO, og jeg ledet arbeidet i den referansegruppe som WHO hadde satt ned. En skulle tro at Norge ville følge opp anbefalingene. Men lite er blitt gjort her til lands. Det skjer lite når rådene kommer oven ifra!

Men noe annet er det om initiativet kommer nedenifra, altså ved å mobilisere grasrota. Dette kan gjøres ved metoder som når hele befolkninger, og da er fjernsynsprogram viktige hjelpemidler. Det har vi sett her til lands, der Ingrid Espelid Hovig i Fjernsynkjøkkenet for 20-30 år siden fikk hele den norske befolkningen i tale. Det endret både kosthold og spisevaner i Norge. Det er ingen her i landet som har klart å ta opp stafettpinnen etter Ingrid.

Men internasjonalt er det en som har greid det, og det med glans: Jamie Oliver i England.

Han har ved å bruke TV-kanaler klart å sette vanlig og sund kost på menyen for millioner av barn og voksne, og internasjonalt er han er betydningsfull pådriver for et sunt kosthold. Hans innsats overfor barn og skoleungdom er beundringsverdig.

Nå har World Cancer Research Fund gått til han for å få hjelp i kampen mot overvekt og fedme hos barn. De har bedt ham å lage en spesiell blogg for dem. Grunnen til at kreftorganisasjoner vil kjempe mot fedme henger, som nevnt, sammen med at overvekt/fedme er en alvorlig risikofaktor for kreftutvikling.

Jeg har via World Cancer Research Fund (WCRF) fått tilgang til Jamie Oliver’s blogg, som ble publisert den 11. mai 2015. WCRF skriver om Jamie Oliver:

Jamie Oliver is a phenomenon in the world of food. He is well-known as one of the world’s best-loved television chefs and restaurateurs. Jamie’s passion for healthy food has led him to launch a global campaign to tackle the child obesity epidemic through better food education in schools.

Den bloggen han har skrevet er sitert her:

Jamie Oliver: Tackle child obesity with compulsory food education

According to the World Health Organization, 42 million children under the age of five were overweight or obese around the world in 2013.  I repeat, under the age of five…

Something is seriously wrong with our relationship with food and we need to act now before health services around the world become overwhelmed by the effects of preventable diet-related disease. It’s not just diseases like heart disease and stroke that are the issue. World Cancer Research Fund International’s analysis of worldwide research shows that there are now 10 cancers linked to being overweight or obese.

Despite the scale of the problem, however, there’s been a failure to tackle the global obesity epidemic. This is why I recently launched a global petition for Food Revolution Day this year to fight for compulsory, practical food education for all children in schools across the world.  Within a month we had well over 700,000 signatures, but now I really need your help to get more.

I profoundly believe that it is every child’s human right to have access to food education from a young age. Research suggests that developing healthy food preferences in childhood is more likely to result in healthy eating in adulthood. So it’s only when children have a knowledge and understanding of food, where it comes from, how it affects their bodies, and how to grow, cook and enjoy it, that we will be able to fix the terrible state of global health as it stands today.

I really need as many people as possible in every country to sign this petition and share it with their friends all over the world. With enough support, we can create a movement that’s powerful enough to make governments everywhere – including yours – to take action in the fight against diet-related diseases, and I really believe this is possible.

We’re lucky today that we can harness the power of technology to make our voices heard easily, instantly and ultimately, with impact. In 2014, my annual day of action, Food Revolution Day, created more than 1.4 billion impressions on Twitter in under 24 hours, all centred around the importance of food education, so I know people care.

Quite simply, I believe that signing this petition is the first step in changing the world. That’s a bold statement I know, but I’m confident that by harnessing our unified, global voice, we have the power to shape the future.

Let’s look at what I’m dreaming of here – it’s really not rocket science. I simply want every child to plant seeds, to witness food growing, to tend to it, nurture it, harvest it, have fun cooking it, and most importantly, to enjoy eating it and sharing it with the people they love. This is absolutely the heart of the solution – food education is an absolute necessity in reversing the poor health of future generations.

Think about it, any school subject can be taught through food – weighing ingredients in maths, planting and growing in biology, provenance in geography. I’m talking about an understanding of food that should instinctively and naturally be part of every day life, so it carries across the core subjects and can be easily embraced to widen that level of knowledge.

Already, there have been hugely positive steps in the right direction – last September, the government in the UK implemented the School Food Plan making food education compulsory in schools across England. And we’re not alone – Japan, Denmark, the Netherlands, Slovenia and Sweden are all applying similar strategies. But there are so many more countries where we must drive change.

Here’s why this petition will work – people power. You really can’t underestimate it. Over the years, I’ve worked with many leaders and politicians, and the one thing they’ve all consistently voiced is that if we demand change, they’ll action it, and that’s exactly what we did 10 years ago in the UK for my School Dinners petition. The campaign felt fruitless at the start but we put school food firmly under the spotlight, we were successful in getting new money put into schools and there’s been radical transformation across the whole system, with many schools going above and beyond what I ever thought possible. That’s people power for you, pure and simple.

Why I’m targeting G20 countries
I’m privileged in my position that I can reach a wide audience easily, and that’s why 30 seconds of your time to sign this petition will allow me to spread this fight even further. Good health, happiness and well-being should be our priority as individuals, no matter where you live and what stage of life you’re at but I also want to get food education onto the upcoming G20 agenda and, from there, to all corners of the world. The G20 is an international forum for global cooperation in today’s world. Its response to the global financial crisis is a testament to the impact G20 members can make when working together. Obesity costs roughly $2trillion dollars globally each year. So the G20 has a vested interest in addressing this burden and the tools to realise the solutions, making it the ideal target for this petition.

Over the past 15 years I’ve consistently, and often successfully, campaigned for better public health, so please trust me when I say that with your help, we can make a profound difference. Please sign and share the petition with everyone you know today, and together let’s change the world. We need to arm our children with the life skills they so urgently need to lead healthier, happier, more productive lives.  I’m optimistic for our children’s future.

Jamie’s Food Revolution Day this year is on 15 May. His petition to G20 countries can be signed here.

 

Initiativet startet I England, men Oliver nevner at en rekke land har fulgt etter , blant andre Danmark og Sveige. Men Norge glimrer med sitt fravær.

Var det en ide at norske organisasjoner som Kreftforeningen, Hjerte-Kar rådet, Diabetikerforbundet. Lærerorganisasjoner og liknende tok et felles initiativ og lagde en folkebevegelse mot overvekt og fedme?

Food Revolution Day er altså den 15 mai. Finn fram til Jamie Olivers bloggog skriv under. Jeg har gjort det.

nettadressen er slik:http://blog.wcrf.org/jamie-oliver-tackle-child-obesity-with-compulsory-food-education/

Kaare R. Norum

 

Den viktigste mattvettregel: Spis mindre

Det har i den senere tid kommet kritikk av de offisielle retningslinjer og råd for et helsemessig riktig kosthold.

På en stor konferanse i Italia drøftet forskere fra flere land hvorfor de råd som WHO har gitt om hva vi bør spise,  har ført til mer av kostholdrelaterte sykdommer (hjerte-karsykdommer, overvekt, sukkersyke og kreft) i store deler av verden (1).

I et nettopp offentliggjort nummer av det amerikanske tidsskriftet Nutrition spør A. Hite og P. Schoenfeld fra North Carolina State University (2) i et åpent brev til de amerikanske helse- og landbruksmyndighetene om å få andre og bedre retningslinjer for et riktig kosthold. Grunnen til at de ber om dette er at selv om den amerikanske befolkningen har fulgt de offisielle rådene, har kostholdsrelaterte sykdommer i USA bare økt, og rådene har ført til en større helseforskjell mellom den hvite og svarte befolkningen i USA.

I Norge har legeekteparet Erik og Sofie Hexeberg startet en kampanje for en alternativ ernæringspolitikk og startet en «Kostreform for bedre helse», vesentlig basert på et kosthold med lavt innhold av karbohydrater.  De hevder at om befolkningen retter seg etter de offisielle noirske anbefalingene om riktig kosthold, vil de kostholdrelaterte sykdommene øke. I en artikkel i Dagens Medisin hevder Erik Hexeberg at det vitenskapelige fundamentet for folkehelsearbeidet høyst sannsynlig er feil og at Helseministeren bør tenke seg om før han iverksetter tiltak som kan påføre befolkningen overvekt, fedme og sykdom (3).

Både fra Europa, fra USA og fra norsk hold kommer det altså påstander om at den offisielle ernæringspolitikken fører til mer av de livsstilsrelaterte sykdommene hjerte- og karsykdommer, overvekt og sukkersyke og kreft. La oss se litt på denne problemstillingen.

Hjerte- og karsykdommer: I 1970-årene var hjerteinfarkt nærmest en folkesykdom i Norge. Spesielt var middelaldrende menn hardt angrepet. Vi skjønte etter hvert at dette skyldtes for en vesentlig del et høyt innhold av kolesterol i blodet, og at dette kunne senkes ved et kosthold med mindre av mettet fett og mindre av margariner laget på herdet fett. Ved at folk fulgte offisielle råd om forbruk av mettet fett, sank antallet av pasienter med hjerteinfarkt markert i Norge. Samme utviklingen så man i Finland, etter at forbruket av fett fra meieriprodukter ble markert redusert.

Nå er det igjen en tendens til økning av hjerteinfarkt i Norge i yngre aldersgrupper (4). Det kommer antagelig av et økt inntak av fett fra meieriprodukter delvis forårsaket av en uvitenskapelig lavkarbo-trend, og av en intens markedsføring fra internasjonal, europeisk og nasjonal meieriindustri.

Overvekt og sukkersyke: overvekt, fedme og sukkersyke øker i hele verden, også i Norge. Den viktigste årsaken er et økt inntak av energirike matvarer som inneholder mye fett og/eller sukker. I denne sammenheng er alle fett-typene like skadelige. Det er kaloriene i fettet som teller, og det er like mange kalorier i ett gram fett, om det kommer fra planteoljer, smør, fet fisk eller fårikål. Men den viktigste kostholdsårsaken til overvekt og fedme er det økte inntaket av billige søte og fete saker, fra cola og brus til sjokolade og kjeks og snaks og et utall av andre «godterier», og som vesentlig inntas mellom måltidene.

Kreft: Kreftsykdommene øker, og det har flere årsaker. Den viktigste er at kreft stor sett er en aldersbetinget sykdomsgruppe.  Når levealderen i en befolkning øker, blir det mer av kreft. Men tidspunktet for når kreften opptrer og alvorlighetsgraden av kreftsykdommen er avhengig av våre leve- og spisevaner. Et magert kosthold som i tillegg er rikt på frukt og grønnsaker, og en aktiv livsstil med daglig mosjon og kroppslig aktivitet vil forsinke  kreftsykdommenes opptreden og øke kroppens motstandskraft mot kreft. Overvekt er en kreftrisikofaktor.

Hva er det som er galt med de offisielle kostholdsrådene fra USA, WHO og vårt eget Helsedirektorat?  Alle har fokusert på kostholdets sammensetning, men ikke på mengden av mat vi spiser og hvordan vi spiser den. Vi skal, som de offisielle rådene sier, bruke mer av frukt og grønnsaker, grove kornsorter, og av fisk innenfor det daglige energitilfanget, og dempe på forbruket av mettet fett og av sukker og salt.

Men nå må de viktigste rådene til alle være: spis mindre, spis regelmessig, og ikke spis og drikk brus mellom måltidene.  Sitt ned ved et bord når du spiser, og ikke drikk eller innta mat når du går eller kjører. 

I tillegg til hva som enhver må gjøre, har myndighetene ansvar. De må hjelpe til med å legge forholdene til rette slik at vi kan bedre våre spise- og drikkevaner. Det offentlige kan gjøre det ved flere typer tiltak og bestemmelser.

Det er tre forhold som influerer på vårt innkjøp og derved forbruk av mat og drikkevarer: pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Pris: Mat i Norge er billig, i alle fall sett i relasjon til hvor meget vi tjener. Vi bruker bare om lag 10 % av vår inntekt til mat og drikke. Myndighetene kan meget vel øke skatter og avgifter på fete og søte matvarer. Dette kan lett lages til et slags nullsum-spill ved at Statens inntekter av økte skatter og avgifter på usunn mat og drikke brukes til å subsidiere sunne og magre mat- og drikke varer.

Tilgjengelighet: Myndigheter kan forby kiosker og pølseboder og liknende utsalg i nærheten av skoler og hovedvei til skoler. Det burde være forbud mot å selge godterier, snaks og popkorn på kinoer. Søndagsåpne butikker burde ikke bli tillatt. Skolemyndigheter kan tilby sunn skolemat til alle elever for å lære barn og ungdom sunne matvaner.

Markedsføring: Myndighetene har innført restriksjoner for reklame og annen offentlig markedsføring av tobakk og alkohol. Liknende tiltak burde settes i gang overfor de mest usunne mat- og drikkevarer. Det bør i alle fall være forbudt å markedsføre slike produkter til barn og ungdom, både via TV, sosiale media, skoler og idrettsarrangementer.

Sist, men ikke minst. Mat- og drikkevareindustrien har et stort ansvar for den økende overvekt og fedme i verden. De bør lage sunnere produkter, og ikke drive intens markedsføring av produkter som fører til overvekt, fedme og annen uhelse. Og gjør de det ikke selv, bør myndighetene kunne regulere deres produksjon, omsetning og markedsføring.

Kaare R. Norum

1.Hite A Schoenfeld P: Open Letter to the Secretaries of the U.S. Departments of Agriculture and Health and Human Services on the creation of the 2015 Dietary Guidelines for Americans. Nutrition. 2015 May;31(5):776-9. doi: 10.1016/j.nut.2014.12.019. Epub 2015 Jan 3.

2.Hexeberg E.:Hvorfor gir ikke kostholdsrådene mindre overvekt og bedre helse? Dagens Medisin  25.8 2014

3.Major Medical Conference Highlights the Need for Better Evidence for Future Dietary Advice. Sitert fra PRnewswire co.uk. Florence , Italy March 24. 2015

4. Sulo G,Igland J,Nygaard O,Vollset SE, Ebbing M, Tell GS: Favorable trends in incidence of AMI in Norway during 2001 -2009 do not include younger adults: a CVDNOR project. Eur. J. Prev. Cardiol. 2014;21:1358-64

Nasjonalt råd for ernæring, et nytt supperåd?  

Statens ernæringsråd (SE) ble oppnevnt for første gang i 1939. Da hadde det bare et par medlemmer og intet budsjett. Det ble i praksis nedlagt da den første lederen, professor Schiødt, døde i 1939. SE ble gjenoppnevnt i 1945 med helsedirektør Karl Evang som leder. Etter noen år overtok landbruksfolk lederskapet i SE i ca. 15 år. Da var det  landets selvforsyning av mat som var det viktige spørsmålet.

I 1960-årene var ernæringsproblemene i Norge helt annerledes enn de var like etter krigen. Nå var overforbruk av fett og økende forekomst av hjerte- og karsykdommer på dagsorden. Folkehelsen kom  i fokus for de rådene som SE skulle gi.  Nicolay Eeg-Larsen, som var. professor i ernæringslære, overtok lederskapet i SE. Han arbeidet for at Norge skulle få en offisiell ernæringspolitikk, der kampen mot hjerte- og karsykdommene sto sentralt. Eeg-Larsen ledet SE frem til sin død i 1981. Da overtok jeg.

SE var helt frittstående og selvstendig. Det skulle gi råd til befolkningen og kunne kritisere både sentrale og lokale myndigheter, og næringsmiddelindustrien fikk både ris og råd. Sekretariatet til SE vokste, og budsjettet ble under sin dynamiske direktør, Gunn-Elin Bjørneboe, 10 ganger større i løpet av få år. SE fikk en egen post på Statsbudsjettet og hadde egne kontorer langt unna Helsedepartement og Direktorat. Dette markerte rådets selvstendighet.

SE fikk meget god hjelp av Ingrid Espelid Hovig, som ledet Fjernsynskjøkkenet. Hun inviterte meg som medspiller, og vi lagde programmer som støttet opp om den offisielle ernæringspolitikken. SE fikk stor innflytelse og ble en viktig faktor i opplysning om riktig ernæring og matens betydning for folkehelsen. SE fikk, til eksempel, bakerne til å redusere saltet i brødet; SE fikk meieriene til å innføre lettmelken, og SE hadde stor betydning for at hverdagsmaten ble mindre fet, og at fettet i matvarene ble mer helseriktig. Dette førte til en markert nedgang i hjerte- og karsykdommene i Norge, en nedgang som startet lenge før medisiner mot høyt blodkolesterol kom på markedet.

SE arbeidet hele tiden for skolemåltidet, både når maten skulle inntas og hva måltidet burde inneholde. SE arbeidet for økt undervisning i skolen om sammenheng mellom mat og helse, og for mer tid til skolekjøkken. Historien om SE og den norske ernærings- og matforsyningspolitikk er nærmere omtalt i min faglige selvbiografi (1)

SEs  økende innflytelse førte til at Helsemyndighetene ville ha mer kontroll over SE. SE ble inkorporert i Helsedirektoratet som en egen avdeling. SEs sekretariat ble delt opp, og medarbeiderne fikk andre oppgaver enn de hadde hatt. Derved mistet SE sin uavhengighet.   SE ble omdøpt til Nasjonalt råd for ernæring, hvilket foruten tapet av sitt merkenavn, i tillegg varslet opphør av dets selvstendige stilling. Ved at sekretariatet for det som opprinnelig var SE, ble en del av Helsedirektoratet, måtte utspill fra Rådet godkjennes av myndighetene. Medier som henvendte seg til Rådet, fikk ikke lenger raske og klare svar. Saker måtte først diskuteres innad i myndighetene før svar ble gitt. Aviser og NRK henvendte seg derfor til andre, som ofte representerte ulike, ikke- og uvitenskapelige ernærings- og kostholds-retninger.

Dette har over tid ført til stor forvirring og usikkerhet i befolkningen om hva som egentlig er et helseriktig kosthold. Slik har det vært i mange år. Fra 2012 synes det som rådet langsomt har avgått ved døden. Dette skyldes sommel fra Helsedepartementet og direktoratet i å lage nytt mandat og å oppnevne nye medlemmer. Men nylig ble et nytt råd oppnevnt. Det heter igjen Nasjonalt Råd for Ernæring. Mandatet ble godkjent i mai 2014. Det er tydelig at Helsemyndighetene ikke mente at det hastet; rådet ble oppnevnt i slutten av januar 2015.

Mandatet er helt forskjellig fra det opprinnelige. Det er ikke et Statens råd, men et råd for Helsedirektoratet. Rådet skal nemlig ha forankring i linjen i Helsedirektoratet, hos avdelingsdirektøren for Forebygging i helsetjenesten. Fagrådet skal styrke myndighetenes fagrolle ved å gi råd til myndighetene i deres arbeid med kosthold, ernæring og helse i befolkningen og i helsetjenesten.

Fagrådet har, i følge sitt nye mandat, en selvstendig stilling og kan uttale seg offentlig. Men noen særlig stor selvstendighet vil det neppe bli. Mandatet sier nemlig at Helsedirektoratet ønsker å være orientert om eventuelle medieutspill i forkant. Selv om det heter at Fagrådet kan vurdere selv, og i samråd med Helsedirektoratet, hvilke behov de har for å uttale seg offentlig om sitt arbeid, vil ikke SE kunne kritisere myndighetene på et fritt faglig grunnlag. Det nye rådets kontakt med øvrige deler av Helsedirektoratet eller annen myndighetsinstans skal nemlig gå gjennom avdelingsdirektør i avdeling Forebygging i helsetjenesten, – hvor er da selvstendigheten?

Det er en uformell utvei ut av dette byråkratiske uføret. Nemlig at rådets leder og dets medlemmer ikke godtar mandatet bokstavelig, men opptrer mer selvstendig.  Da må lederen  opptre med faglig myndighet og kompetanse, og tydelig si i fra at hun ikke vil være med på bare å lede et råd for Helsedirektoratet, men lede et reelt Statens ernæringsråd.

Det skal bli vanskelig. Rådet skal nemlig ikke uttale seg om spørsmål som kan ha politiske overtoner, f.eks. om skolemåltid og skolekjøkken og om subsidier og skatt på henholdsvis sunn og usunn mat. Dette var saker som var noen av de viktigste i det gamle Statens ernæringsråd. Det er fare for at man nå har dannet et  Supperåd.

Kaare R. Norum

1. Kaare R. Norum: Ernæring og erindring.  Norwegian Medical Society. Oslo, 2014