Gulerøtter: sunne, billige og gode saker.

For om lag 40 år siden publiserte den norske legen Erik Bjelke en studie som klart viste at et kosthold som inneholdt ganske store mengder av vitamin A beskyttet mot lungekreft.

Hans studie vakte internasjonal oppmerksomhet, og finske forskere som arbeidet med lungekreft-pasienter, startet opp en kontrollert undersøkelse der de ga en relativt stor dose (50mg) av beta-caroten til halvparten av forsøkspersonene, mens den andre halvparten fikk en juksepille, også kalt placebo. De ga beta-caroten fordi det stoffet omdannes til vitamin A i kroppen.

De finske forsøkspersonene var individer som hadde økt risiko for å utvikle lungekreft; de var stor-røkere eller arbeidet i en industri der luften var forurenset av lungeskadelig støv. Den finske undersøkelsen ble avsluttet etter ganske kort tid. Det viste seg nemlig at de som fikk beta-caroten i piller, hadde mer lungekreft enn dem som fikk juksepiller

Jeg kom på disse eldre undersøkelsene da jeg nylig leste hva den amerikanske kreftforskningsforeningen (American Institute of Cancer Research eller AICR) i september 2016 skrev om gulerøtter og helse.

AICR mente at det var flere gode grunner til å anbefale mer av gulerøtter i det daglige kostholdet:

  1. Gulerøttene inneholder få kalorier, men mye og mange næringsstoffer. Gulerøtter for bare noen få kroner gir nok vitamin A til å dekke dagens behov for vitaminet. I tillegg er guleroten meget kalorifattig, slik at et kosthold med gulerøtter egentlig burde være en del av en slankediett. Overvekt er nemlig en risikofaktor for en rekke kreftsykdommer.
  2. Gulerøtter er billige. En bunt store gulerøtter koster bare noen få kroner, og kjøper du de mindre gulerøttene, som bare koster litt mer, har du en av de billigste og beste former for snacks på markedet. Både store og små gulerøtter burde være en billig måte å øke planteinnholdet i det daglige sunne, kreftforebyggende kosthold.
  3. Gulerøtter inneholder andre kreftforebyggende plante-kjemikalier tillegg til beta-karoten. De inneholder også alfa-caroten som sammen med beta-caroten er viktig for immunsystemet vårt: det gjør at kroppen bedre kan forsvare seg mot inntrengende eller oppståtte kreftceller. I tillegg til vitamin A inneholder en middels stor gulrot om lag 2 gram kostfiber og er en god kilde for vitamin K.
  4. AICR har gått igjennom tilgjengelig litteratur vedrørende kreft i munnhule og svelg, og har funnet at et kosthold som inneholder mye gulerøtter synes å beskytte mot kreft i munn og svelg.
  5. AICR har også funnet at et kosthold som inneholder mye gulerøtter og andre grønnsaker som inneholder caroten og andre antioksidanter synes å beskytte for visse former for brystkreft.
  6. Som en oppsummering: gulerøtter er sunt, og det er sunt med et kosthold som inneholder mye frukt og grønnsaker.

 

Men som jeg innledningsvis nevnte: carotener og antioksidanter er sunne så lenge de er deler av et planterikt kosthold. Den beste og sikreste måten å få i seg vitaminer og antioksidanter er gjennom mat; og ikke som piller. Da kan det lett bli for mye av det gode, og det kan være skadelig.

 

Toscana i september 2016

 

Kaare R. Norum

 

 

 


 

 

 

Poteter og vår helse.

Det er ikke tilfeldig at min blogg har som undertittel: Pottiter og brød. Det var, og er fortsatt, min reaksjon på den såkalte «lavkarbo-dietten», som ville at man skulle spise langt mindre av brød og poteter. Brød og poteter har i de siste par hundreårene vært meget viktige komponenter av norsk kosthold, – og bør fortsatt være det. Men forutsetningen er at brødet er bakt av grovt og sammalt mel, og at potetene spises som kokte poteter til et måltid, som regel en middag.

Poteten inneholder en rekke verdifulle næringsstoffer: proteinene er av god kvalitet, den inneholder lite Natrium, og meget Kalium. Poteten er en god kilde til flere vitaminer, blant annet vitamin C og flere av B-vitaminene, og det er bra med fibre i poteten. Dessuten er mengden kalorier ganske lite, selv om den metter godt. Det er altså en rekke gode argumenter for å spise kokte poteter.

Poteten har fått et dårlig rykte fordi inntak av kokt potet får blodsukkeret til å stige raskt. Potet har en såkalt høy glykemisk indeks. Det er riktig at blodsukkeret stiger dersom man undersøker blodet etter at en kokt potet er spist, uten at noe annet er fortært samtidig. Stivelsen i poteten nedbrytes ganske raskt i tynntarmen og blodsukkeret stiger.  Men vi spiser jo ikke bare kokte poteter i et måltid, i alle fall ikke her i landet. Man spiser kokte poteter til middag med fiske- eller kjøttretter, sammen med grønnsaker, og med saus og annet tilbehør. Da reguleres fordøyelsen av det inntatte måltid ved at maten slippes ut fra magesekk til tynntarm i porsjoner, og da er stigningen i blodsukkeret etter et blandet måltid ikke så stort at det er noe å bry seg om. Poteten har altså fått et dårlig rykte fordi forskere uten innsikt i vanlig ernæringsfysiologi har målt blodsukker etter inntak av poteten, isolert sett, og ikke som en del av et fullstendig middagsmåltid.

Den amerikanske epidemiologen Walter Willett, er en av hovedpersonene i «kampen mot poteten».  Hans gruppe har nylig publisert en artikkel der de i tre store befolkningsundersøkelser finner en statistisk sammenheng mellom inntak av potet (kokt, bakt, moset og stekt) og opptreden av forhøyet blodtrykk (1). Studien har fått stor oppmerksomhet i diverse media.  Men de kostholdsdata som ligger til grunn for studiene, er så vidt svake at jeg tror vi skal ta studien med en klype salt. Kanskje akkurat det, fordi med inntak av potet i amerikansk kosthold, følger det med salt, som kan øke blodtrykket.

Det er viktig at når man i epidemiologiske studier finner en statistisk sammenheng mellom en faktor og en sykelig tilstand, diskuterer om det er en biologisk sammenheng mellom funnene. Det er ikke noe i poteten som skulle kunne gi økt blodtrykk, snarere tvert i mot: forholdet mellom mye Kalium og lite Natrium skulle tilsi at poteten ga redusert blodtrykk!

I siste nummer av «Norsk tidsskrift for ernæring» har en masterstudent i klinisk ernæring, Martha Lovise Lindhart Hagen (2), publisert en systematisk oversiktsartikkel om poteter og livsstilssykdommer. Bakgrunnen for artikkelen er at poteten er en god kilde til en rekke viktige næringsstoffer og en meget viktig matplante, globalt sett. Men forbruket i mange land harr gått kraftig tilbake, kanskje på grunn av en frykt for at poteten skulle føre til livsstilsykdommer. Hun har gått igjennom tilgjengelig internasjonal vitenskapelig litteratur om sammenhengen mellom inntak av poteter og livsstilsykdommene hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes type 2.

Hagen fant i sin grundige og gode oversiktsartikkel fem studier som viste en viss sammenheng mellom risiko for livsstilsykdom og økt potetinntak, fem studier som ikke kunne finne noen sammenheng, mens fire studer hadde blandede resultater innad i studiene. Tre studier viste redusert risiko for livsstilsykdom ved økt potetinntak. Hennes konklusjon er: få og sprikende resultater gjør at det ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner vedrørende poteters helseeffekt, hverken i forhold til hjerte- og karsykdommer, kreft eller sukkersyke. For å få sikre og pålitelige data om en eventuell sammenheng mellom potetinntak og helse trengs kontrollerte intervensjonsstudier.

Vi har brukt poteter her i landet siden 1750. Bruken av poteter førte til at skjørbuk, som da var ganske vanlig i Norge, nærmest forsvant. Poteter ble først spist av husmenn og småbønder, og det er artig å se på statistikken for rekrutters høyde- og vektdata fra tidlig på 1800-talet. Da var sønner av småbønder og husmenn høyere og bedre skikket til militærtjeneste enn sønner av storbønder, kanskje et positivt utslag av stort potetforbruk blant småbonde-familier?

På midten av 1900-tallet var forbruket av uprosesserte poteter i Norge om lag 90 kg/ innbygger/år. Under den 2. verdenskrigen ble poteter dyrket i både hager og parker i Oslo. Potet var en meget viktig del av et magert krigskosthold, og alle livsstilsykdommene forsvant.

Forbruket av poteter i Norge har sunket til under 30 kg/innbygger/år i 2012. Men forbruket av pommes frites og «potetgull» har økt, og er nå like stort som kokte poteter, 28 kg/innbygger/ år. Potetgull burde heller hete potetsøl(v)!

Hilsen

Kaare R. Norum, som ønsker god sommer og som kanskje ikke blogger så ofte når sola skinner!

 

1.Borgi LRimm E BWillett W CForman J P : Potato intake and incidence of hypertension: results from three prospective US cohort studies.in Brit. Med.J. 2016 May 17;353:i2351. doi: 10.1136/bmj.i2351.

2.Hagen M L L: Poteter og livsstilsykdommer. Norsk Tidsskr. for Ernæring, Nr 2:6-12; 2016

 

Sukker, sirup og honning: like ille?

Denne nokså søte bloggen tar opp tre hyppige spørsmål om sukker og søte saker.

For det første: er det egentlig noen helsemessig forskjell på sukker, sirup og honning?

For det andre: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

For det tredje: hva betyr prisen for innkjøp av sukkerholdige drikkevarer?

Men før jeg refererer tre undersøkelser som svarer på spørsmålene, er det nødvendig med litt repetisjon om hva sukker, sirup og honning egentlig er.

Vanlig sukker, også kalt sukrose, er et disakkarid. Det er bygget opp av to enkle sukkerarter, nemlig glukose (druesukker) og fruktose (fruktsukker).  Sukrosen spaltes fort i tarmen til glukose og fruktose, glukosen går over i blodet og kalles nå blodsukker, mens fruktosen går til leveren og omdannes her. Noe av fruktosen blir til fett i leveren.

Honning består av en blanding av glukose og fruktose, omtrent like mye av hver. I tillegg til sukkerartene inneholder honning små mengder av sporstoffer som antioksidanter og en del mineraler. Men mengdene er så små at de ikke betyr noe for vår helse, selv om biene har bruk for dem.

Sirup kan være så mangt. Men det meste av sirup som brukes i dag er et nedbrytningsprodukt av mais-stivelse. Den inneholder 55 % fruktose og 45 % glukose.

For det første: Er det noen forskjell på omsetningen av sukker, sirup og honning hos normale individer og hos overvektige individer med nedsatt glukosetoleranse? De siste er individer som er på nippen til å utvikle sukkersyke av type II. Susan K Raatz og medarbeidere har svart på disse spørsmålene i en studie som ble publisert i fjor (1). De undersøkte om det var noen forskjell på kroppens svar etter inntak av tre typer sukkerarter: vanlig sukker, honning, og mars-sirup. De gjorde undersøkelsen på normale individer og på individer med nedsatt glukoseintoleranse. Forsøkspersonene spiste, i tillegg til sitt vanlige kosthold, 50 gram av de søte stoffer daglig i tre uker.

De målte kroppens svar på alle tre sukkertypene hos alle deltagerne i undersøkelsen. Det som ble målt var blodfettstoffer, blodglukose, insulin i blodet, blodtrykk og markører for betennelsesreaksjoner. De aller fleste av de målte parametere var høyere hos glukose-intolerante enn hos normale individer, både før og under undersøkelsen. Det var forventet. Men det var ingen forskjell på de målte parametere etter inntak av sukker, honning eller sirup, hverken hos normale eller glukoseintolerante, overvektige individer.  Det var ikke forventet. De hadde trodd at honning skulle gi mindre utslag enn vanlig sukker og sirup, altså finne det folk lenge har trodd: at honning er «sunnere» enn sukker. Videre hadde de forventet at sirup, som inneholder mer fruktose enn glukose skulle gi et annet blodsukkersvar enn vanlig sukker.  Det at fruktose har en såkalt lavere glykemisk indeks slo altså ikke ut i noen påviselig forskjell mellom sukker og sirup.

Konklusjonen på denne undersøkelsen var altså at det er like ille å spise mye honning og sirup som sukker.

For det andre: Hva betyr en helseadvarsel merket på forsiden av en brusflaske? Christina A. Roberto og medarbeidere undersøkte dette blant foreldre til småbarn (2). Det viste seg at foreldre reagerte positivt på en slik merking, eller sagt med andre ord: dersom det sto at drikken inneholdt meget sukker og kalorier, eller at det var en advarsel på etiketten om at sukker kunne føre til overvekt, tannråte eller sukkersyke, gjorde at foreldrene kjøpte mindre av den drikken til sine barn. Det var ikke nødvendig med å skremme med sykdommer, bare det at det sto at drikken inneholdt mye sukker, førte til redusert innkjøp av drikkevaren.

For det tredje: Hva betyr prisen for innkjøpet av en sukret brus?  Celine Bonnet og Vincent Requillart fra Toulouse Universitetets økonomifakultet har i et arbeidsnotat undersøkt dette (3) og funnet at avgifter på sukret brus fører til mindre innkjøp av brusen.  Virkningen var størst hos dem som kjøpte mye av brusen, spesielt hos overvektige storbrusdrikkere. Dette viser at en avgift virker best på dem det virkelig gjelder. Dette er helt i tråd med erfaringer gjort i Mexico og flere andre land der man har innført en økt avgift på sukkerholdige brusdrikker. For det tredje: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

For det tredje: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

Det er altså gode argumenter for at en sukkermerking på brusflasker og en økt avgift på brusdrikker med sukker burde innføres i Norge. Hva sier Nasjonalt Råd for Ernæring og Helsedepartementet til dette?

Hilsen fra

Kaare R Norum

  1. Raatz , S K , Johnson, L K & Picklo M J: Consumption of Honey, Sucrose, and High-Fructose Corn Sirup Produces Similar Metabolic Effects in Glucose-Tolerant and –Tolerant Individuals. In:  The Journal of Nutrition 20015; 145: 2265-72.
  2. Roberto, C A et al.:  The Influence of Sugar-Sweetened Beverage Health Warning Labels on Parents Choices. In: Pediatrics. Published online January 14, 2016;doi;10.1542/peds. 2015-3185.
  3. Bonnet, C & Requillart V: The effect of taxation on the individual consumption of sugar-sweetened beverages, Working Paper Nr. TSE-638. April 2016. Toulouse School of Economics

Livsstil og kreft i magesekken.

I dag ( 21.4.2016) offentliggjorde World Cancer Research Fund sin siste oversikt over hva som er farlig for utvikling av kreft i magesekken.

Det er den mest omfattende og systematiske gjennomgang av tilgjengelige data vedrørende magekreft og livsstil.  Arbeidsgruppen som har forfattet rapporten, har gått igjennom 89 publiserte studier som til sammen omfatter over 17 millioner individer og 77 000 tilfelle av magekreft. Gruppen som har utarbeidet rapporten, er forskere tilknyttet Imperial College London. Deres rapport er uavhengig kvalitetssikret av et panel av ledende internasjonale forskere.

Magekreft er den 5. hyppigste kreftform i verden. I 2012 ble det diagnostisert om lag 952 000 nye tilfelle av magekreft i verden. Det er omtrent 7 % av alle nye krefttilfelle. Menn angripes dobbelt så hyppig som kvinner, og kreft i magesekken øker med alderen. I USA er f. eks. den gjennomsnittlige alder når diagnosen stilles, 72 år.

Symptomene ved magekreft er ganske diffuse og blir først tydelige når sykdommen har kommet ganske langt i sin utvikling, noe som gir en dårlig prognose for pasienten.

Hyppigheten av magekreft har gått adskillig tilbake i en rekke land, også i Norge. Dette skyldes for en stor del at kronisk betennelse i magesekken er blitt vellykket behandlet med antibiotika, som tar livet av Heliobacter pylori, bakterien som forårsaker gastritt (magekatarr). Kronisk gastritt er en sikker årsaksfaktor til kreft i magesekken.

Videre har økt bruk av frysing og mindre bruk av salting som konserveringsmetoder bidratt til å dempe utvikling av magekreft.

Hovedfunnene fra World Cancer Research Fund er at det er ganske sikkert («strong evidence») for at tre eller flere drinker med alkohol daglig øker risikoen for magekreft, og at det er ganske sikkert at inntak av mat som er konservert ved hjelp av salt øker risikoen.

Dessuten finner forskerne ut at inntak av bearbeidede kjøttvarer øker risikoen for magekreft. Til sist finner rapporten at overvekt og fedme også bidrar til mer kreft i magesekken. Disse funn er også karakterisert som sikre.

Dagens rapport er en oppdatering av det som ble offentliggjort i 2007, og det nye i dagens rapport er at magekreft har en sammenheng både med stort alkoholkonsum og med overvekt.

Dette var dagens funn. Mer kan leses på hjemmesiden til World Cancer Research Fund:

http://www.wcrf.org/sites/default/files/Stomach-Cancer-2016-Report.pdf

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Fedmen brer om seg og myndighetene bare prater.

 

I et av de siste nummer av Lancet (1) er det publisert en oversikt over antall fete og overvektige i verden. Det er skremmende lesning: Fedmen stiger nesten i alle land, og det er langt flere som lider av overvekt enn som lider av underernæring.

Disse opplysningene, som egentlig er langt i fra nye, får norske politikere og andre forståsegpåere til med brask og bram uttale at vi gjøre noe. Dette noe er at alle departementer og industri og kjøpmenn må samarbeide for å få bukt med fedmen.

Men dette er jo heller ikke nytt. Dette sa Statens ernæringsråd for 20 år siden, og det var det Verdens helseorganisasjon (WHO) uttalte i 2004 i «WHOs Globale strategi for kosthold og fysisk aktivitet». Det må politisk samhandling til for å få bukt med overvekten og en mer rettferdig fordeling av mat og ressurser i verden. Det er tre veier å gå. Det er å gjøre noe med pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Dette vet de politiske myndighetene, men de gjør lite eller intet, fordi motkreftene fra industri og utsalg er så store. Politikere tør ikke ta virkelig fatt på problemene. Det blir bare prat og nye Stortingsmeldinger.

Prisene på usunne matvarer må økes, og prisøkningen må være så stor at folk virkelig kjøper mindre av disse varene. De ekstra skatte- og avgiftsinntektene som staten får av dette, bør brukes til å subsidiere frukt, grønnsaker, fisk og andre sunne matvarer, og til gratis utdeling av frukt og grønt og til sunn skolemat til elever i skoler på alle trinn. Skolemat er meget viktig. Det er nylig vist at elever som får skolefrokost, blir mindre overvektige enn de som ikke får skolefrokost (2).

Tilgjengeligheten av usunne matvarer må innskrenkes. I praksis må dette føre til at kiosker, brusautomater og godteriutsalg i nærheten av skoler må legges ned. Det må innføres forbud mot å selge brus i liters flasker. Videre må det innføres regler for hvor i matvarebutikkene de sunne og de usunne matvarene skal plasseres.

Det viktigste moment er kanskje å gjøre noe drastisk med markedsføringen av usunne matvarer. Reklame av usunn mat og drikke bør ikke tillates, hverken i aviser, blader eller fjernsyn.

Helseministeren uttalt nylig at flere departementer skulle samarbeide for å legge frem en egnet og samlet plan for et riktig og sunt kosthold. Slike planer er langt fram flere ganger, men fører ikke til noe som helst. Motkreftene (det vil si både nasjonal og internasjonal industri og andre berørte partner) har nemlig så kraftige lobbyister at hverken rød, grønne eller blå regjeringer klarer å få gjennomført noe særlig.

I tidligere tider hadde Norge et Statens Ernæringsråd. Det hadde en reell påvirkning av spise- og drikkevaner i landet, og var både respektert og fryktet av produsenter av mat og drikke. Det uttalte seg i aviser og media uavhengig av politiske myndigheter. Ernæringsrådet var en vaktbikkje, som bjeffet eller bet godt fra seg når uriktige opplysninger om kosthold og helse fremkom i artikler og reklamer i aviser og media. I dag har vi ikke lenger et slikt frittstående organ. Vi har et Nasjonalt råd for ernæring, som skal gi råd til myndighetene, men som aldri opptrer uavhengig, hverken i presse eller media. De er politisk og byråkratisk kontrollert og kan ikke uttale seg like fritt som Statens Ernæringsråd gjorde i gamle dager. Kanskje man skulle starte en Folkebevegelse for sundt kosthold uavhengig av politiske partier? Den burde ledes av personer som har innsikt og dokumentert kunnskap i ernæring og helse, og ikke av selvutnevnte «eksperter».

Statsapparatet, med sitt stadig økende antall ansatte byråkrater, har innført pressekonsulenter som skal ta seg av kontakter med omverden. Dette skjer i både departementer og direktorater. Det er altså ikke bare ernæringsfaget som har mindre direkte kontakt med media. Disse byråkratiserte pressekontorene kan bli en fare for ytringsfriheten fordi journalister og andre kritisk interesserte ikke når frem til fagkunnskapen, men bare til pressekonsulenter.

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. M. Ezzati og tallrike medarbeidere: Trends in adult body-mass index in 200 countries from 1975 to 2014: a pooled analysis of 1678 population-based measurement studies with 19.2 million participants. The Lancet , 387. 1377-96, April 2, 2016
  2. S. Wang og medarbeidere: School breakfast and body mass index: a longitudinal observational study of middle school students. Pediatric Obesity, doi:10.1111/ijpo.12127. 17.Mars 2016.

Sukker og leverkreft.

Leverkreft er en ganske vanlig form for kreft. Den opptrer oftere hos menn enn hos kvinner. En slik kjønnsforskjell ser en også hos mus, der hanmus får lettere kreft enn hunmus etter å ha vært utsatt for kreftfremkallende stoffer. Forskjellen mellom kjønnene er hormonelt betinget; hunmus får mer kreft etter at ovariene er fjernet, og hanmus får mer kreft om de blir behandlet med kvinnelige kjønnshormoner.

Men det er mer enn kjønnshormoner som påvirker hyppigheten av leverkreft. En stor epidemiologisk undersøkelse fra Storbritannia viste at overvekt og fedme er en signifikant risikofaktor for leverkreft. Det er hos menn, men gjelder ikke for kvinner(1).

Det er to faktorer i kostholdet som kan føre til overvekt, det er mengden av fett og av sukker. For å undersøke om sukker og/eller fett hadde betydning for utvikling av leverkreft, gjorde Marin E. Healy og medarbeidere en studie på mus. De ga mus et kreftfremkallende stoff (diethylnitrosamine) da de var 2 uker gamle. Da musene var 6 uker gamle, ble de satt på ulike typer av dietter. En gruppe fikk vanlig musepellet, som inneholder lite av både fett og sukker. Andre grupper av forsøksmusene fikk forskjellige typer diett: noen fikk en diett som inneholdt mye sukker, to grupper fikk diett som i tillegg til mye sukker inneholdt fett av ulike typer, og en gruppe fikk et kosthold som besto av mye fett, men med lite sukker.

Da musene var 40 uker gamle ble de avlivet og kreft i leveren ble undersøkt. De musene som hadde fått lite av sukker i dietten, hadde nesten ikke kreft, men mus som hadde fått meget sukker, hadde mange kreftsvulster i leveren. Den verste dietten var den som etterliknet kostholdet i den vestlige verden, altså et kosthold som hadde både høyt innhold av fett og sukker. Men musene som fikk en diett som vesentlig besto av fett, fikk ikke leverkreft. Mus som hadde et høyt blodsukker og forhøyede konsentrasjoner av insulin i blodet, hadde langt mer leverkreft enn de med lavt nivå av blodsukker og insulin.

På grunnlag av denne studien mener forskerne at det er sukkeret i kostholdet til de overvektige menn som gir en økt fare for leverkreft.

Det kommer stadig flere undersøkelser som viser at sukker i kostholdet er skadelig, nå også for kreftutvikling. Det er kanskje ikke så rart; vi vet at kreftceller fortrekker druesukker som brennstoff.

Hvilke ernæringspolitiske følger bør erkjennelsen om at sukker er skadelig få? Det er opplagt at vi fra ernæringshold bør advare mot et stort sukkerforbruk. De offisielle rådene fra norske myndigheter sier det samme. Det ser imidlertid ikke ut som at bare det å gi råd, hjelper stort. Skal man komme det store forbruket av sukker til livs, bør mer drastiske tiltak settes i gang.

Det er, som jeg tidligere har nevnt flere ganger i min blogg, tre forhold som influerer på kjøp og forbruk: tilgjengelighet, markedsføring og pris.

Alkoholpolitikken vår, med store avgifter på alkoholholdige drikker og et Vinmonopol som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, har ført til at Norge er det land i Europa med minst alkoholkonsum. Etter at røykeloven ble vedtatt, har røyking gått drastisk ned i Norge.  Vi fikk et forbud mot å røyke i restauranter og på offentlige steder. Dessuten er nikotin, liksom alkohol, belagt med store avgifter, og det er et forbud mot å reklamere for alkohol og tobakk.

Kan vi bruke liknende politiske virkemidler overfor sukker? Ja, i langt større gard enn det blir gjort i dag. Det burde innføres store avgifter på mat og drikke som inneholder meget sukker. Det bør på alle ferdigpakkede mat og drikkevarer opplyses tydelig om innholdet av sukker. Vet du hvor meget sukker det er i tomatketsjup?

Kiosker og utsalg som tilbyr sukkerholdige drikker og godterier, burde ikke være lokalisert i nærheten av skoler og idrettsbaner. Hvorfor skal alle kinoer ha utsalg av sjokolader og godterier i foajeene?  Det er forbud mot å reklamere for alkohol og tobakk. Det samme burde gjelde for sukkerholdige produkter.

Mexico innførte avgifter på sukkerholdige leskedrikker, og forbruket gikk markert ned. England har bestemt at det skal innføres avgifter på sukkerholdige brusdrikker i 2018. Flere land følger etter, og slike tiltak gjør at folk flest etter hvert skjønner at man bør begrense inntaket av sukker.

Ha en god, men ikke altfor søt påske!

Hilsen

 

Kaare R. Norum

 

  • Bhaskaran, K. et al. Body-mass index and risk of 22 specific cancers: a population-based cohort study of 5.2r4 million UK adults. Lancet 384, 755-765, doi: 10.1016/S0140-6736(114)60892-8 (20014).
  • Healy, M.E. et al. Nature Com: Sci Rep. 2016 Feb 29;6:22292. doi: 10.1038/srep22292.

Proteinbehov eller rettere sagt behov for aminosyrer i en riktig blanding.

 

Kroppen vår skal ha energi til det daglige strev. Men kroppen skal ha mer enn det: vitaminer, mineraler, fettsyrer som den ikke kan lage selv, og aminosyrer for å bygge opp proteiner.

Proteiner er en viktig del av all organisk materiale. Cellene i både dyr og mennesker inneholder proteiner. Proteiner er igjen bygget opp av kjeder av 20 forskjellige aminosyrer. Mange av aminosyrene kan kroppen lage selv ut ifra enklere byggesteiner. Men noen aminosyrer er såkalt essensielle; vi klarer ikke å lege dem, men må ha dem tilført via proteiner. Alle dyriske proteiner inneholder de aminosyrene vi trenger. Men aminosyrene som bygger opp planteproteiner inneholder ikke alle disse aminosyrene. Heldigvis er det slik at ulike planteproteiner inneholder ulike aminosyrer. Så ved å spise en blanding av planteproteiner, kan vi få en for oss fullverdig blanding av aminosyrer. Det er årsaken til at f.eks. i land der grunnføden er risbasert, så blander man rismåltidet med belgfrukter. Proteinene i belgfrukter og ris gir til sammen den riktige blandingen av aminosyrer som kroppen har behov for. Det er også grunnen til at i land der grunnføden er pasta eller annen mat av hvete, bruker man litt ostestrø på toppen av risen eller litt melk på grøten. Det gir den rette blandingen av aminosyrer til vårt behov.

Men en ting er sammensetningen av proteinene som skal gi oss den rette sammensetning av aminosyrer. Et annet spørsmål er hvor meget protein bør vi spise?

De nordiske anbefalingene for hva vi bør spise av proteiner følger det som Verdens Helseorganisasjon har kommet frem til: vi bør daglig spise om lag 0.75 gram protein per kg legemsvekt. Dette svarer til at omtrent 15 % av den daglige energitilførsel bør være fra proteiner. Dette klarer seg også for individer i vekst.

Det har lenge vært hevdet at idrettsfolk burde spise mer proteiner for å ha nok aminosyrer til å bygge opp den ekstra muskelmassen som skal til for å prestere toppresultater. Det er en misforståelse. Folk som trener meget, spiser også mer mat og de får mer en nok av aminosyrer ved å spise mer av den maten som de vanligvis gjør. Idrettsfolk trenger altså ikke spise ekstra piller eller pulvere av protein for å bli bedre i sine øvelser.

Hva så med eldre folk? Stort sett har vi ment at de eldre også klarer seg med de aminosyrene som proteinene i deres kosthold gir. Men mange eldre har dårlig appetitt og spiser lite. Det er derfor viktig at eldre har måltider som inneholder nok proteiner. Vi vet at hos mange eldre svinner muskelmassen, og en dårlig muskulatur øker risikoen for fall og benbrudd, noe som kan føre til varig uførhet og økt dødsrisiko.

Dette er årsaken til at eldre mennesker ikke bør gå på slankekurer. Et kosthold som slanker en overvektig eldre person, fører ikke bare til at fettet forsvinner.  En slik kur fører også til tap av muskelmasse.

En nylig offentligjort undersøkelse fra USA har sett nærmere på sammenhengen mellom muskelstyrke og inntak av proteinrik føde (1). Forskerteamet undersøkte sammenhengen mellom inntak av protein, både animalsk og vegetabilsk, og tap av styrken i håndgrepet hos eldre. Styrken i håndtrykket er et godt mål på generell muskelstyrke. Undersøkelsen gikk over 6 år og omfattet om lag 1800 kvinner og menn. Personene som deltok i undersøkelsen var en undergruppe av den kjente befolkningsundersøkelsen som startet i Framingham, en by i nærheten av Boston, USA.

Forskerne fant at et høyt proteininntak forhindret tap av muskelkraft hos eldre over 60 år. Undersøkelsen konkluderte med at et høyt proteininntak hos eldre kan bidra til å beholde muskelkraft og derved kan hjelpe til med å forebygge nedsatt mobilitet hos eldre voksne. De fant ingen forskjell om proteinet kom fra animalsk eller vegetabilske kilder.

Den generelle konklusjon er vel at det er viktig for eldre å ha et godt og regelmessig kosthold uten for meget av fett og sukker. Dermed vil proteinmengden i kostholdet automatisk øke.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

  1. 1. Dietary Protein Intake Is Protective Against Loss of Grip Strength Among Older Adults in the Framingham Offspring Cohort. McLean RR, Mangano KM, Hannan MT, Kiel DP, Sahni S. in J Gerontol A Biol Sci Med Sci. 2016 Mar;71(3):356-61. doi: 10.1093/gerona/glv184. Epub 2015 Nov 2.