Studiet av en arvelig sykdom som skyldes en mangel på et enzym, har gitt oss innsikt i det normale kolesterol-stoffskiftet.

Denne bloggen er kanskje for spesielt interesserte: Men blogger skal jo av og til være vanskelige og gå i dybden. Så jeg prøver:

Det er i år 50 år siden Egil Gjone og undertegnede publiserte den første artikkelen om en nyoppdaget arvelig sykdom, som skyldtes en arvelig mangel på et enzym innen kolesterolstoffskiftet (1).

Vi beskrev tre søstre som hadde eggehvite i urinen med begynnende nyresvikt, lett anemi, og uklare hornhinner. Klinisk-kjemiske undersøkelser avdekket økte konsentrasjoner av kolesterol og fett i blodet. Vanligvis er over 80 % av kolesterolet i blodet forestret med en lang fettsyre. I serum fra disse pasientene var over 90 % fritt, uforestret, kolesterol.

Noen år tidligere hadde norsk-amerikaneren John Glomset beskrevet et enzym i blodplasma som forestret kolesterol (2). John Glomset hadde postulert at enzymet var viktig i transporten av kolesterol fra perifere vev, der kolesterolet stort sett dannes, og tilbake til leveren. Enzymet ble kalt lecitin:kolesterol acyltransferase eller forkortet LCAT. Navnet fikk enzymet fordi det overførte en fettsyre fra lecitin til kolesterol. Våre pasienter hadde en komplett mangel på det enzymet.

Da Glomset fikk vite at vi hadde oppdaget en sykdom, som skyldtes mangel på det enzymet han hadde beskrevet, tok han kontakt med oss. Det førte til et langt og fruktbart forskningssamarbeid mellom Oslo og Seattle. Vi kunne vise at pasientenes lipoproteiner var helt forskjellige fra det som normalt finnes i blodet: pasientene manglet de tunge lipoproteinene (High density lipoproteiner eller HDL). I tillegg var det store mengder av membraner i deres blod. Membranene besto vesentlig av kolesterol og fosfolipider. Studiet av pasientenes lipoproteiner og blodfettstoffer førte til en økt forståelse av kolesteroltransporten i kroppen.

Noe forenklet kan kolesteroltransporten beskrives slik: Den primære rollen til lipoproteinene er å transportere fett fra tarmen og leveren til vev som skal forbrenne fettet eller lagre det til senere bruk. Fett som absorberes fra tarmen, pakkes inn i kylomikroner, som via tarmlymfen kommer over i blodet. Kylomikroner er fettkuler omsluttet av fritt kolesterol, fosfolipider og noen få proteinmolekyler.  I det perifere vevet brytes fettet ned til fettsyrer som vevene tar opp og forbrenner eller lagrer.  De fettstoffene som satt i overflaten av kylomikronene, fritt kolesterol og lecitin, overføres til HDL der LCAT omdanner disse fettstoffene til kolesterylester og lysolecitin.

Leverens fett, som skal transporteres til perifere vev, pakkes inn omtrent som i kylomikroner. Pakkene fra leveren er langt mindre enn kylomikronene, de kalles for «very low density» lipoproteiner eller VLDL. Når fettet er brutt ned, blir kolesterolet og lecitinet på overflaten av VLDL ført over til HDL. Der blir kolesterolet forestret av LCAT, og VLDL transformeres til low density lipoproteiner eller LDL. Det meste av LDL blir etter hvert tatt opp av leveren.

HDL produseres hovedsakelig i leveren og skilles ut i blodet som «nyfødte» HDL-partikler. HDL består av et protein kalt apo A1 og litt fritt kolesterol. Når disse kommer ut i blodet vil det frie kolesterolet forestres av LCAT, og kolesterylesteret som dannes, pakkes inn i HDL-partikkelens kjerne. HDL-partiklene kan så igjen suge mer fritt kolesterol fra det perifere vevets membraner.  Overskuddet av kolesterylestre i HDL overføres ved hjelp av transportproteiner til LDL, som igjen blir tatt opp av leveren ved hjelp av LDL-reseptorer. På denne måten transporterer HDL kolesterol fra perifert vev via LDL til leveren der kolesterolet kan omdannes til gallesyrer og skilles ut.

Nedbrytingen av kylomikroner og omdannelsen av VLDL til LDL og omdannelsen av de nydannete HDL-partiklene skjer så raskt at «nyfødte» HDL og membrandelen av kylomikroner og VLDL ikke kan iakttas i normale personers plasma. Men hos pasienter med LCAT-mangel er disse prosessene blokkert, slik at man kan finne nyfødte HDL-partikler og kylomikron-membraner i deres blod. Ved å isolere slike lipoproteiner fra pasienter med LCAT-mangel, og inkubere dem med LCAT, kunne vi vise hvordan disse partiklene ble omdannet til normale, modne lipoproteiner.

Pasientenes symptomer; nyresvikt og fordunkling av hornhinnene, skyldes at membranene fra kylomikroner og VLDL ikke omdannes, men sirkulerer i plasma. De infiltrerer nyrenes glomeruli slik at nyrefunksjonen hemmes. Disse membranene fordunkler også etter hvert pasientenes hornhinner. En oversikt over pasientenes symptomer, kliniske funn og resultater av forskningen og utredningen som vi gjorde, ble publisert som et eget kapitel i boken Metabolic Basis of Inherited Disease (3).

Våre studier av LCAT mangel vakte internasjonal interesse, og vi ble invitert til en rekke møter og konferanser for å fortelle om våre funn.

Det har vært, og er fortsatt, stor interesse for LCAT. I følge Pubmed er det per april 2017 publisert over 1900 internasjonale artikler om LCAT. Sykdommen som skyldes en medfødt mangel på LCAT, er sjelden; bare noe over 100 pasienter i verden er kjent. Men sykdommen kaster lys over kolesterolmetabolismen, og studiet av pasientene og deres genfeil har gitt oss viktige opplysninger om fettstoffers og lipoproteiners normale omsetning og funksjon.

Til nå har man ikke hatt noen behandling av sykdommen, bortsett fra at nyresvikten har blitt behandlet med nyretransplantasjon. I de siste årene har man startet forsøk med intravenøs behandling med LCAT, såkalt enzymerstatningsterapi.

LCATs rolle og funksjon hos friske og syke blir tema på et internasjonalt symposium i Oslo på Rikshospitalet i Det store auditoriet den 19. mai 2017. Symposiet markerer at det er 50 år siden den første artikkelen om familiær LCAT-mangel ble publisert. Møtet er gratis og åpent for alle interesserte, påmelding via denne lenken: http://www.med.uio.no/imb/english/research/news-and-events/events/conferences/2017/lcat-deficiency.html

Jeg har skrevet en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift om sykdommen. Lenken til den artikkelen er:
http://www.tandfonline.com/eprint/iJ9iNAEKTYIK7PRIeQUi/full

  1. Norum K. R. & Gjone E. Familial  serum-cholesterol esterification failure, a new inborn error of metabolism. Biochim. Biophys Acta (Amst) 144: 698-700, 1967.
  1. Glomset J. A.: The mechanism of the plasma  cholesterol esterification reaction: plasma fatty acid transferase. Bichim. Biophys Acta (Amst) 65:128-132, 1962
  1. Norum K. R., Glomset J.A. & Gjone E.: Familial lecithin:cholesterol acyltransferase deficiency, in J.B. Stanbury, J.B. Wyngraden & D.S. Fredrickson (editors): The metabolic basis of inherited disease. 3rd edition:531-544, 1972.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Reklame om mat og drikke som villeder eller forvirrer.

Reklamens makt er stor, og det vet matvareindustrien. Den beste reklamen er ofte den som ikke synes eller oppfattes som reklame. For å gjøre det, må man ty til indirekte metoder for å få frem budskapet.

En metode som matvareindustrien bruker, er å få forskere på lag. Det gjøres ved at industrien sponser forskningsmiljøer og/eller enkeltforskere som publiserer rapporter gunstige for dem som har støttet forskningen.

Denne metoden er ganske utbredt. Professor Marion Nestle (ikke i slekt med firmaet Nestle!) ved New York University fant at av 168 studier som var sponset av matvareindustrien, så var det 156 som rapporterte resultater som var gunstige for den industrien som betalte studien (1). Disse rapportene ble brukt av industrien i deres markedsføring av sine produkter. Men ikke direkte ved at industrien fortalte om de gode resultatene. Nei, da var de jo nærmest avslørt. Det som industrien gjør, er å tipse journalister om resultatene, slik at de kan skrive om dem i sine aviser. Da blir det hele liksom uavhengig eller nøytralt. En slik delvis skult markedsføring kan føre til stor forvirring hos konsumentene.

Dette kan være bakgrunnen for den usikkerhet eller forvirring vi har sett i de siste årene vedrørende hva som er «farlig» å spise og drikke med hensyn til risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer. Seriøs og uavhengig forskning har i flere tiår sagt at mettet fett og såkalt transfett øker blodets kolesterolinnhold, og at dette er en risikofaktor for utvikling av åreforkalking og hjerte- og karsykdommer. Det budskapet har uavhengige forskere brukt når de skulle gi råd til myndighetene om hva folk bør og ikke bør spise. Resultatet av slik faglig og uavhengig opplysning har over år ført til at konsumet av smør og fete melkeprodukter i verden har gått noe ned.

Den internasjonale meieriindustrien bestemte for noen år siden at de skulle «gjøre noe» for å få opp konsumet av melk og smør igjen. Meieriindustrien sponset forskningsmiljøer eller støttet forskere som skulle vise at fettet ikke var så farlig, men at sukker var den store synder. Dette førte til at en rekke store aviser og tidsskrifter har skrevet at «nå er ikke smør farlig lenger» og liknende uriktige utsagn.

Det er ikke alltid helt enkelt å finne ut om slike studier er sponset av industrien. Men dette skal det nå bli lettere å få rede på. National Library of Medicine (NLM) i USA har nemlig nylig bestemt at de i sine abstracts eller sammendrag, som gjengis i det såkalte Pubmed, skal inneholde opplysninger om hvem som eventuelt har gitt penger til studiene eller om noen av studiens forfattere har fått penger av berørt industri (2).

Det var den uavhengige internasjonale interesseorganisasjonen «Center for Science in the Public Interest» som for vel et år siden tok kontakt med NML for at slike opplysninger skulle komme med i Pubmed, og nå har altså NML svart positivt på henvendelsen.  Dette er meget viktig fordi Pubmed utgir korte sammendrag av nesten all medisinsk forskning som publiseres i verden. Pubmed blir derfor hvert år kontaktet flere hundre millioner ganger av forskere, journalister og andre som vil orientere seg i nyere medisinsk vitenskap.

Vi får håpe at den nye politikken til NLM i USA, og det som nå Pubmed innfører, vil gjøre at både forskere, journalister og folk flest nå får vite om publiserte studier om mat og drikke er sponset av berørt industri

  1. Nestle M.:Corporate Funding of Food and Nutrition Research: Science or Marketing? In JAMA Intern Med. 2016 Jan;176(1):13-4. doi: 10.1001/jamainternmed.2015.6667
  2. The National of Medicine (NLM) has quietly announcedthat it will henceforth include funding and conflict-of-interest statements on the abstracts published onPubMed, its searchable site for scientific publications: PubMed Updates March 2017 Collins M. PubMed Updates March 2017. NLM Tech Bull. 2017 Mar­Apr;(415)

Hilsen

Kaare R. Norum

 

 

Bukspyttkjertelens insulinproduksjon øker etter en faste-periode.

En lengre sult-periode fører til at mange typer vev skrumper og/eller mister sin funksjon. Ved fornyet tilgang til adekvat føde vil organene kunne regenereres og gjenoppta sine tidligere funksjoner. Denne regenerasjonen blir satt i gang av cellulære mekanismer som minner om de som satte i gang den opprinnelige utviklingen av organet.

Cheng og medarbeidere (1) ville prøve om en faste og deretter adekvat føde kunne bidra til å bedre funksjon av de cellene i bukspyttkjertelen som danner insulin. Disse cellene kalles bukspyttkjertelens beta-celler.

Forskerne brukte mus med diabetes, både sukkersyke type 1 og type 2, som forsøksdyr. De satte dyrene på en kalorifattig diett, som ikke inneholdt noe av karbohydrater og protein, men litt fett. Denne dietten fremkaller de samme regulatoriske endringer som en total faste, men er jo lettere å gjennomføre, både hos forsøksdyr og mennesker med sukkersyke.

Hos mus med sukkersyke, begge typer, førte denne mattilførselen etter en faste til en økt insulinproduksjon og en bedre regulering av blodsukkeret.  Maten førte til endringer i signalsubstanser og vekstvilkår i bukspyttkjertelens insulinproduserende celler. Disse endringene minner, som nent, om det man ser under den normal utviklingen av slike celler i fosterlivet.

Funnene til Cheng og medarbeidere reiser det interessante spørsmål om en slik faste med etterfølgende adekvat mattilførsel også hos mennesker med diabetes, kan føre til en bedret funksjon av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. I innledende forsøk fant forskerne endringer i signalsubstanser som tyder på at mennesker med diabetes type 1 reagerer omtrent som mus, på en faste og deretter adekvat med mat. I alle fall er det viktig å få mer kjennskap til de signalsubstanser og vekstfaktorer som stimulerer beta-cellene.

Det artige med denne undersøkelsen er at før insulinet kom på markedet, var den vanlige behandlingen av pasienter med sukkersyke en streng karbohydratfattig kost med ganske meget fett. I dag har vi fått en slags vitenskapelig forståelse at den dietten man brukte før 1920-tallet, var viktig for å stimulere bukspyttkjertelens beta-celler til en bedre insulinproduksjon.

  1. Chia-Wei Cheng og medarbeidere:Fasting-Mimicking Diet Promotes Ngn3-Driven β-Cell Regeneration to Reverse Diabetes. In: Cell//10.1016/j.cell. 2017.01.040.

 

Hilsen  fra

Kaare R. Norum

Er det farlig å ha et meget lavt blodkolesterol?

Kolesterol er et viktig fettstoff.  Det utgjør viktige deler av alle våre cellers overflate og indre membraner. Det er et forstadium til viktige hormoner og til gallesyrer. Sistnevnte er av stor betydning for opptaket av fett fra tarmen.

Nesten alle slags vev og celler kan lage kolesterol, men om cellene eller vevet får det tilført utenifra, vil vevenes eller cellenes egenproduksjon av kolesterol avta eller stoppe helt opp.  Det er bare leveren som kan bryte kolesterol ned og eller skille det ut fra kroppen.

Kolesterol transporteres i blodet i såkalte lipoproteiner.  Det meste av kolesterol i blodet er bundet til den typen som kalles «low density lipoproteiener», eller LDL.  For meget av LDL er en markert risikofaktor for avleiring av kolesterol i blodårenes vegger, og derved til hjerteinfarkt.

Et kosthold med mye mettet fett, kan føre til økte mengder av LDL i blodet. Et kosthold med lite mettet fett og mye flerumettet fett, vil kunne senke LDL i blodet. Det er ikke så lett å få blodkolesterolet til å gå ned bare ved hjelp av kostholdet. Da må en eventuelt ty til medikamenter. Det finnes to typer av medikamenter som fører til at LDL i blodet går ned. Det mest brukte er stoffer som hemmer nydannelsen av kolesterol, det er såkalte statiner. Ved at syntesen av kolesterol blir hemmet, vil kroppens celler, som har bruk for kolesterol, ta stoffet opp fra blodet ved å øke sine reseptorer for LDL, og LDL i blodet synker. Statiner er meget brukt og ganske virksomme hos pasienter som har et moderat forhøyet blodkolesterol og derved økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

I de siste par årene er det kommet en ny type medikamenter på markedet. Det er de såkalte PCSK9-hemmere,som virker ved å hemme den normale nedbrytingen av cellenes LDL-reseptorer. Derved vil cellene, spesielt i leveren, ta opp langt mere LDL enn normalt, og blodkolesterolet synker til lave verdier. Ved å kombinere de to medikamentene, statiner og de som hindrer nedbrytingen av LDL-reseptorene, kan man få meget lave verdier av LDL i blodet, til verdier som er lavere enn dem man finner hos nyfødte.

Spørsmålet som da melder seg: er det farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier?

Det ble i fjor holdt en konferanse om dette spørsmålet, og nylig er det publisert en rapport fra det møtet i J. of Internal Medicine (1). En rekke forskere, som har meget god kjennskap til kolesterol-stoffskiftet, drøftet om det kunne være farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier.

Kolesterol er, som nevnt, en viktig bestanddel av cellers membraner, og det er organer i kroppen som bruker kolesterol til å lage viktige stoffer. Binyrebarken lager f, eks, kjønnshormoner og stresshormoner, og leveren bruker kolesterol til å lage gallesyrer. Et meget lavt LDL i blodet ville kanskje kunne føre til at organer og vev som vanligvis bruker kolesterol fra LDL til produksjon av viktige stoffer, får for lite av råmaterialet til å lage hormoner eller gallesyrer.

Men så synes ikke å være tilfelle. Får ikke disse organene kolesterol tilført, lager de det selv. Denne konklusjonen trakk forskerne på konferansen ut ifra hva som var tilfelle hos individer som på grunn av genetiske årsaker gjennom hele livet, hadde meget lave LDL-kolesterolverdier i blodet.

Det foregår fortiden en del omfattende kliniske forsøk der en behandler pasienter med kombinasjonen av statiner og de nye medikamentene som hemmer nedbrytingen av LDL-reseptorer.  Til nå er det ikke funnet at en slik behandling har ført til uønskede bivirkninger. For sikkerhets skyld vil imidlertid forskerkonferansen ikke konkludere før de kliniske undersøkelsene er sluttført. Men som nevnt, det synes ikke som det å senke LDL-kolesterolet til meget lave verdier er forbundet med noen fare. Noe som igjen viser hvordan celler i organismen klarer å kompensere for manglende tilførsel av stoffer som er viktige for deres funksjoner.

  1. A.G. Olson og medarbeidere: Can LDL cholesterol be too low? Possible risks of extremely low levels. In: J. Int. Med. Doi:10.111/joim.12614. Mars 2017.

Hilsen

Kaare R. Norum

Vi har to typer fettvev, og de har helt forskjellige oppgaver.

Vi har to typer fettvev, hvitt fettvev og brunt fettvev. Det hvite fettvevet er vårt lager av fett. Det er med andre ord vårt energilager. Alle har noe av dette, men fete folk har mye av det. Det meste av det hvite fettvevet er lokalisert til underhuden og i bukhulen rundt innvollene. Dersom vi spiser mindre enn vi trenger til vår daglige aktivitet, vil vi mobilisere energi ved at fettsyrer fra fettvevet frigjøres. Fettsyrene kan brukes til alle slags aktiviteter, men det meste går til muskulaturens stadige aktivitet.

Det brune fettvevet har en annen funksjon, det skal skaffe varme ved at det forbrenner fettsyrer, og forbrenningen skjer i selve det brune fettvevet. Det brune fettvevet er en slags varmeovn, og det som brukes til brennstoff, er fett. Nyfødte har ganske meget av det brune fettvevet. Det mest ligger rundt på halsen, og er antagelig plassert her for å varme opp blodet som skal til hjernen. Etter spedbarnsalderen tilbakedannes mesteparten av det brune fettvevet hos mennesker, men det kan reaktiveres ved at primitive, glatte muskelceller ved behov omdannes til brune fettceller.

Forbrenningen av fettsyrer i det brune fettvevet skaper varme. En har beregnet at omlag 50 gram brunt fettvev, som er i full aktivitet, kan forbrenne flere gram fett om dagen. Dersom en kunne få brunt fettvev i full aktivitet, ville det kunne være en måte å bli kvitt fett på. Folk som har lite fett på kroppen, har adskillig mer brunt fettvev en fete mennesker. Ved å øke det brune fettvevet med 50 gram hos en person, vil forbrenningen av fettet her kunne føre til et vekttap på 5 til 10 kg fett i året.

Omdannelsen av primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller påvirkes av stoffer som styrer celledifferensieringen. Slike stoffer påvirker regulatoriske elementer i cellekjernen. Flere av disse stoffene er laget av vitamin A, som egentlig heter retinol. Retinol omdannes i kroppen blant annet til retinsyre. Det er et stoff som regulerer en rekke prosesser i våre celler. Retinsyren og stoffer som likner på den, binder seg til en retinsyre-reseptor i cellekjernen. Denne bindingen fører til en rekke endringer i cellenes aktiviteter. Det er faktisk slik det meste av retinol utfører sin aktivitet som vitamin.

Nå har en forskningsgruppe (1) fra Stanford University i USA funnet ut at et syntetisk stoff, som kjemisk likner på retinol , Bexarotene, kan omdanne primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller. Disse forsøkene er gjort hos mus. Ved å gi musene Bexarotene, slik at brunt fettvev ble dannet fra muskelceller, ble musenes fettdepoter betraktelig mindre. Musene gikk ned i vekt.

Bexarotene har en rekke uheldige bivirkninger, og kan nok ikke brukes som slankemiddel hos mennesker. Men ved at man nå har funnet et stoff som kan øke forbrenningen av fett hos forsøksdyr, er man kommet på sporet etter noe som etter hvert kan bli til et medikament, og som kanskje kan brukes i behandlingen av overvekt hos mennesker.

 

  1. Nie og medarbeidere: Brown Adipogenic Reprogramming Induced by a Small Molecule. In Cell Reports.18:624–635, 17 January 2017.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Meltyper og helse. Hva betyr gluten og fibre i kostholdet?

Nesten alle typer av kostholdsråd anbefaler at en bør spise grovt brød og produkter av sammalt mel i stedet for loff og finere bakeriprodukter.

Bakgrunnen for disse rådene har vært at fiber i kostholdet regulerer tarmtømming og at det i kornets ytre deler er mye av fiber, mineraler og vitaminer.

Den siste ukens publikasjoner har gitt bedre data og mer inngående opplysninger om hva kostfiber betyr for helsen.  J. P. Karl og medarbeidere (1) undersøkte om en utbytting av helkornprodukter med produkter av fint mel påvirket energibalansen og blodsukkerreguleringen.  Studien var en randomisert, kontrollert studie av 81 menn og kvinner i moden alder. De sto på dietten i to perioder à 6 uker.

Forskerne fant at de som sto på en helkorn-diett hadde et noe høyere basalstoffskifte enn dem som sto på en diett med fint hvetemel, og at fibrene i helkorn-dietten førte til at energitapet via avføringen ble større enn hos dem som levde på fint hvetemel. De som spiste helkorn-dietten, mistet på grunn av dette omtrent 90 kcal daglig, sammenliknet med dem som sto på en diett med fint hvetemel. De som spiste helkorn mat, hadde også en bedre blodsukker-regulering enn dem som spiste fint hvetemel. Disse funn kan forklare den epidemiologiske sammenhengen det er mellom inntak av helkornprodukter og en lavere hyppighet av overvekt og fedme. Den samme forskergruppen (2) fant også at dietten med sammalte kornprodukter endret tarmfloraen i en gunstig retning og hadde en liten, men positiv effekt på immun-apparatet.

Det har i de siste årene blitt nesten en mote å spise glutenfritt, men det er få eller ingen vitenskapelige holdepunkter for at dette er en fordel for personer som ikke reagerer allergisk overfor gluten. G. Zong og medarbeidere (3) har undersøkt sammenhengen mellom gluten-inntak og risiko for utvikling av sukkersyke og overvekt i tre store befolkningsundersøkelser i USA. De tre store undersøkelsene omfattet til sammen om lag 200 000 individer. Individene ble fulgt i mange år, og deres helse ble registrert. De fant at gluten-inntaket ikke hadde noen betydning for utvikling av, eller for hyppigheten av diabetes og overvekt.  De mener derfor at det å unngå gluten i kostholdet ikke har noen positiv effekt helse-effekt for dem som ikke er gluten-allergikere. Snarere tvert i mot: unngå gluten i kostholdet fører til mindre inntak av kostfiber, noe som kan øke en risiko for utvikling av overvekt og sukkersyke.

  1. J P Karl, S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial favorably affects energy-balance metrics in healthy men and postmenopausal women. In Am J Clin Nutr 2017; 105:589-99.
  2. S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial has a modest effect on gut microbiota and immune and inflammatory markers of healthy adults. In Am J Clin Nutr 2017;105:635-50.
  3. G Zong & al: Abstract 11: Associations of Gluten Intake with Type 2 Diabetes Risk and Weight Gain in Three Large Prospective Cohort Studies of US Men and Woman. Circulation 2017; 135: A 11.

Med hilsen

Kaare . R. Norum

Glaukom og en nyoppdaget rolle for B-vitaminet niacin

Med alderen kommer dessverre en del ulemper, som ofte skyldes at viktige celler og organer begynner å svikte. En slik ulempe eller sykdom, som øker med alderen, er glaukom, også kalt grønn stær.  Det er en betegnelse for økt trykk inne i øyet, og ubehandlet vil tilstanden føre til blindhet. Man regner med at det finnes om lag 70 millioner glaukom-pasienter i verden, og sykdommen er årsaken til de fleste tilfelle av blindhet. Trykket kan reduseres ved hjelp av øyendråper, og holdes trykket nede, blir det ikke noen skade på synet. Men pasienter med glaukom må regelmessig kontrolleres av øyelege.

Det økte trykket ved ubehandlet glaukom fører til at retinas (netthinnens) nerveceller skades og de kan ikke føre synsinntrykket videre til hjernen. Bortsett fra øyendråper for å redusere trykket i øyet, har man inntil nå ikke hatt medikamenter som kan hindre eller reverseres skadene i retinas nerveceller. En artikkel som nylig ble publisert av P.A. Williams og medarbeidere i Science (1) bringer oss nye opplysninger, og de kan bane vei til ny innsikt og kanskje en ny type behandling.

Den skaden som det økte trykket fører til i nervecellene, går i første rekke ut over nervecellenes mitokondrier. Mitokondriene er cellenes energiprodusenter, og er helt sentrale for nervecellenes funksjoner. I mitokondriene er det en rekke derivater av B-vitaminet niacin (også kalt vitamin B3), som er helt avgjørende for mitokondriens forbrenningsaktivitet. Denne forbrenningen skaffer cellen energi til sine funksjoner. Det økte trykket i øyet ved glaukom, fører til at mitokondriene i retinas nerveceller mister mye av sine niacin-derivater, slik at energiproduksjonen hemmes, og cellene kan ikke lenger fungere som nerveceller. Er trykket i øyet forhøyet gjennom lang tid, vil de fleste av retinas nerveceller ødelegges, og blindhet inntrer. Først tapes det perifere synet, men etter hvert snevres synsfeltet helt inn.

Williams og hans team brukte en bestemt type mus som forsøksdyr. Det var mus som hadde lite av niacin-derivater i sine retinaceller, og derfor økt sårbarhet for glaukom. Forskerne kunne øke niacin-derivatene, enten ved genetiske manipulasjoner eller ved å tilføre ganske store doser av vitaminet niacin i dietten. Ved å gjøre dette, tålte musene det økte trykket i øyet meget bedre, og de beholdt synet.

Noe annet, som Williams og medarbeidere fant, var at en stor dose av niacin ikke bare reverserte aldersforandringene i musene øyne, men at vitaminet også førte til at trykket i øyet ble redusert.

Det påpekes i en kommentarartikkel i Science (2) at store doser av niacin, eller vitamin B3, er relativt ufarlig, og at tilførsel av niacin derfor bør utprøves som et ledd i behandling av glaukom. Etter artikkelen i Science, vil vi nok ganske snart få resultater av slike studier. Men inntil vi får det, kan det vel ikke være farlig for glaukompasienter å ta et daglig ekstra tilskudd av vitamin B3.

Det finnes en rekke tabletter som inneholder niacin, fra 10 – 50 mg. Det er som reseptfrie legemidler. Kosttilskudd skal ikke inneholde mer enn 33 mg i døgndosen.

Den anbefalte daglige dose av niacin er om lag 10 mg til barn og 15 mg til voksne. Et sunt og riktig norsk kosthold inneholder nok av vitaminet, og en vitaminmangel er sjelden i vårt land. I et kosthold der mais er hoved føden, kan det bli mangel på vitamin B3, og da oppstår sykdommen pellagra, som viser seg en økt brunfarging i huden, kvalme og diare.

  1. P.A. Williams et al. : Vitamin B3 modulates mitochondrial vulnerability and prevents glaucoma in aged mice. In: Science 355:756-60. 2017.
  2. Crowston & I. Trounce: Relief for retinal neurons under pressure. A dietary supplement may offer protection from loss of vision in glaucoma. In: Science 355. 688-89. 2017.

Hilsen fra

Kaare R. Norum