Influensa og alder.

Jeg hadde gode forsetter for å blogge regelmessig i 2018, plukke frem interessante artikler fra nyere ernæringsforskning.

Men så satte en ondsinnet influensa inn. Jeg har ligget til sengs i 10 dager og slappheten herjer fortsatt i min gamle kropp. Men hvorfor ble jeg så syk? Jeg hadde vaksinert meg for 6 uker siden.

Svaret fant jeg i Science (1).  Jeg var vaksinert mot virus type O/B, og den influensaen som herjer i Norge er og var vesentlig typen virus A. Dessuten skriver Molony og medarbeidere i følge Science at eldre voksne blir alvorligere syke enn yngre mennesker fordi hos eldre er interferonproduksjonen nedsatt. Interferon demper betennelsesreaksjoner. Videre har eldre mennesker en redusert induksjon av antivirale gener som et svar på virusinfeksjoner. Molony og medarbeidere fant at hvite blodlegemer (monocytter) fra eldre pasienter hadde en nedsatt mobilisering av den medfødte immune responsen til influensa type A. Jeg fikk via Science en forklaring til at jeg ble så alvorlig angrepet av influensa.

Men hva har dette med en «ernæringsblogg» å gjøre? Egentlig ikke noe særlig, bortsett fra at om man  har høy feber, må man drikke meget.  Videre er viten om sykdomsmekanismer verdifullt, og disse opplysningene fra Science ga meg en viss trøst. Derfor blogget jeg i dag kort om influensa og alder.

Men neste uke vil jeg skrive om ernæring igjen, så følg med!

Hilsen fra en nesten frisk

 

Kaare R. Norum

 

  1. Science 358:1397, Desember 2017

Nyttårsblogg: Om overvekt.

I løpet av 2017 har jeg blitt 85 år, og menge mener at jeg er blant de eldste som blogger i Norge, og noen spør hvorfor jeg blogger. Det er mange grunner til det: For det første er det å blogge om nyere forskning og resultater innen mitt fagområde en måte å holde meg selv oppdatert om vitenskapelige nyvinninger. Videre, ved å popularisere og videreformidle det jeg leser, får jeg selv en bedre forståelse av det nye stoffet. Grunnen er jo den, at den beste måte å forstå noe, er å formidle det til andre. Dessuten er det i min alder viktig å holde hjerne og kropp i noenlunde trim: det er den beste måte å forhindre forfall av både kropp og sjel. I tillegg til disse mer egoistiske momentene er min blogging uttrykk for noe som jeg mener er viktig for både unge og gamle forskere: nemlig å formidle ny kunnskap i samfunnet på en måte som folk flest kan forstå.

Jeg er glad for at du leser min blogg, og er takknemlig for alle dere som har anbefalt min blogg til venner og slektninger. Bloggens egenverdi er jo at den blir lest, og av jo flere. jo bedre. Videre er jeg glad for alle de gode tilbakemeldingene og spørsmål jeg har fått.

Navnet på min blogg er Norums ernæringsblogg, og det forteller at den handler om inntak og forbruk av ernæring og energi. Årets første blogg handler om sentrale mekanismer i dette problemkomplekset

I den siste ukens lesning kom jeg over en meget god artikkel om overvekt. Den handlet om immun-celler som kontrollerer mengden av  fettvevet.

Det har lenge vært kjent at fettvevet, spesielt når det er meget av det, skaper en slags kronisk betennelsesreaksjon i kroppen. Immun-cellene, som fører til denne betennelsesreaksjon, er makrofager, en type hvite blodlegemer. Anna Domingos og medarbeidere har nylig publisert en meget interessent studie i Nature Medicine (1). De finner at det i fettvevet finnes noen spesielle makrofager som er i direkte kontakt med fettvevets nerveceller. Fettvevets nerveceller er en del av det såkalte sympatiske nervesystemet. Derfor kalles disse spesielle makrofagene i fettvevet for sympatisk-nevron assosierte makrofager (SAM). SAM fører til at nervecellene tømmes for noradrenalin, et hormon som mobiliserer fettsyrer fra fettcellene i fettvevet. Når SAM forårsaker at noradrenalinet tømmes ut av nervecellene, vil dette føre til at fettsyrer ikke lenger kan mobiliseres fra fettvevet, og dette fører videre til at fettvevet øker. Med andre ord vil SAM øke fedmen.

SAM dannes i benmargen og transporteres til fettvevet via blodet, og ved fedme er det en økt produksjonen av SAM.

Anna Domingos og medarbeidere har kommet frem til disse grunnleggende mekanismene hos mus. Ved genetiske studier på mus kunne forskerne videre finne den molekylære mekanismen for hvordan SAM kan regulere mengden av fettvev. SAM har nemlig spesielle mekanismer for å oppta og ødelegge noradrenalinet. Sentralt i denne mekanismen er en spesiell noradrenalin-transportør, som finnes i SAM, men ikke i andre typer av makrofager. Ved å blokkere virkningen av denne transportør av noradrenalin i SAM, ble fettet mobilisert fra fettvevet og dyrene ble magre.

De har videre funnet at fete dyr har en større produksjon av SAM enn normalvektige individer.

Anna Domingos holdt den 5.1.2018 en gjeste-forelesning om SAM og overvekt på Institutt for Medisinske Basalfag, UiO. Hun fortalte at de nå har funnet de samme typer celler og mekanismer i fettvevet hos mennesker. Derved kan man etter hvert komme frem til medikamenter som kan blokkere SAM hos mennesker, og dette kan bli en måte å behandle fedme og overvekt på.

Fedmen øker over hel verden, i noen land er opptil 40 % av befolkningen overvektige. I Norge har vi sett en økning av fedme hos både unge og voksne i løpet av de siste ti-årene. Fremdeles er den beste forebyggelse og kur mot fedme en økt aktivitet og et mindre inntak av energirik mat. Men nå kommer det vel snart virksomme medikamenter, som kan hjelpe fete mennesker å gå ned i vekt. Kanskje er det stoffer som kan blokkere noradrenalin-transportøren i SAM.

Med hilsen og ønske om et godt nytt år fra ernæringsbloggeren

Kaare R. Norum

 

  1. Pirzgalska, RM, Domingos AJ og medarbeidere:  Sympatetic neuron-associated macrophages contribute to obesity by importing and metabolizing norepinephrine. In Nature Medicine. DOI:10.1038/nm.4422. 2017

 

Overvekt, slanking og sykelighet.

Ukens lesning ga ganske magert utbytte, men det var to artikler om overvekt og slanking som kanskje vil interessere noen blogglesere.

Den første var om vektreduksjon og sykelighet.

Det er velkjent at overvekt er assosiert med både sykelighet og mortalitet. Det gjelder sukkersyke, hjerte-karsykdommer og kreft.

På den annen side har det blitt rapportert at det å være litt overvektig for eldre mennesker kan være en fordel; de tåler sykdommene bedre og har fett å tære på om matlysten svikter.

Det har derfor vært reist spørsmål om man egentlig skal råde eldre personer med moderat overvektig om å gå ned i vekt.  En skotsk forskergruppe har gått igjennom hva som er publisert om dette. De har tatt for seg studier der personene er fulgt gjennom lengre tid, og konklusjonene er ganske klare (1): Det er for overvektige som bevisst slanker seg ved å spise en fettfattig og energifattig diet, mindre sykelighet og dødelighet enn om de forble fete. Den nedsatte dødelighet og sykelighet gjaldt både hjerte- og karsykdommer og kreft. For overvektige personer med sukkersyke, vil også en slankekur ha store fordeler.

Så konklusjonen klar: er du overvektig så lønner det seg å gå ned i vekt, både ved å spise mindre av fet mat og ved å øke den fysiske aktiviteten. Og det gjelder både for unge og eldre folk.

Den andre artikkelen handler om overvekt og demens.

Det er dessverre slik at både overvekt og demens øker i hyppighet og omfang over store deler av verden. Er det noen sammenheng mellom de to tilstander? Singh-Manoux og medarbeidere (2) har undersøkt dette ved å bruke data fra den store engelske Whitehall-studien, en befolknings-studie som omfatter mangfoldige tusen individer undersøkt regelmessig gjennom flere ti-år. Forskerne fulgte vel 10 000 individer (33 % kvinner) som i 1985 var mellom 35 og 55 år gamle. De ble veiet og målt seks ganger i frem til 2015. Det diagnostisert 329 tilfelle av demens. Så undersøkte de sammenhengen mellom vekt og demens. De fant at folk som var overvektige ved 50- års alder hadde mer demens enn de som var normalvektige. Det var ingen ssammenheng hos dem som var fete  i 60 og 70 års alderen.  De som ble demente, tok av i vekt i årene før demensen viste seg. Mange demente bli faktisk magre.

Konklusjonen til Singh-Manoux og medarbeidere er derfor at fedme midt i livet og nedgang i kroppsvekt i eldre alder er karakteristisk for demens, og forskerne mener at den overvekts-bølgen som vi ser for tiden, vil føre til at vi vil få mer demens i årene som kommer.

  1. Ma C. og medarbeidere: Brit. Med.J 2017;359:4849-63.
  2. Singh-Manoux A. og medarbeidere. Alzheimer & Dementia 2017: 1-9

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

Biologiske forklaringer til jojo-slanking.

Det er ikke lett for overvektige mennesker å gå ned i vekt. Men mange prøver, og lykkes initialt med å gå ned noen kilo. Men etter en ganske kort tid kommer vekten tilbake. Så prøver man å slanke seg igjen, og om igjen, og en jojo-slanking har begynt.

Hva er det som gjør at det er vanskelig å holde vekten nede etter en slankeperiode? En forskingsrapport siste måned har kanskje svaret (1).

Når man går opp i vekt, skjer det flere metabolske endringer i en rekke vev. En del av disse endringene har med såkalte prostaglandiner å gjøre.

Prostaglandiner er hormonliknende stoffer som er dannet fra en umettet, lang fettsyre. Det finnes mange forskjellige prostaglandiner, og flere av dem deltar i reguleringen av stoffskifteprosesser i en rekke vev. I fettvevet finnes et prostaglandin som kalles PGD2.

Prostaglandinenes signalfunksjoner er forstyrret ved overvekt, og dette vedvarer etter at de overvektige hadde tatt av i vekt. Forskerne fant at hos overvektiges fettvev var den en markert økning i flere typer prostaglandiner som var dannet av PGD2. Denne økning var fortsatt til stede i fettvevet til overvektige etter at de på grunn av en slankekur hadde gått ned i vekt. Dette var i motsetning til hva som fant sted i fettvevet til normalvektige som gikk ned i vekt. Det vevsenzymet som danner PGD2, prostaglandin D syntetase (PGDS) var økt hos overvektige individer. Men i motsetning hva som var tilfelle hos normalvektige, gikk ikke PGDS hos overvektige ned etter at de hadde tatt av i vekt. Derved var det fortsatt kjemiske stoffer i deres fettvev som formidlet signaler om at fettvevet gjerne ville ha mere fett.

Forskerne testet sine funn på mus. De fant at hemming av PGDS i fem dager førte til nedsatt inntak av føde hos disse musene, noe som viste hvor viktig prostaglandin PGD2 er for inntak av føde og for lagring av fett i fettvevet.

Forskningsgruppen målte også konsentrasjonen av PGD2 i blodet hos overvektige. Den var større hos overvektige enn hos normalvektige individer.  Konsentrasjonen av PGD2 i blodet gikk ikke ned hos overvektige selv etter markerte vekttap. Dette viser igjen betydningen av PGD2 for opprettholdelse av en fet kroppstype hos dem som har blitt overvektige, og kan forklare hvorfor det er så lett å gå opp i vekt igjen etter en slankekur.

Nå har vi altså fått en forklaring hvorfor jojo-slanking opptrer, men vi har ikke fått noen hjelp til hvordan man kan dempe de fysiologiske signalene som fører til jojo-slanking.

Men bare det at den overvektige får vite at det ligger fysiologiske forklaringer til at det er så lett å legge på seg igjen etter en slankekur, kan kanskje hjelpe dem som slanker seg: det er ikke det at individet er svakt, men at det ligger sterke fysiologiske signaler bak det at vekten går opp igjen.

  1. A Hermandez-Carretero og medarbeidere: Obesity-induced changes in lipid mediators persist after weight loss. In International Journal of Obesity doi:10.1038/ijo.2017.266.

Hilsen fra Kaare R. Norum, som ønsker slankere lykke til med oppgaven.

Litt fysisk aktivitet kan forebygge depresjoner.

Det er noe som mange av oss har opplevd: en rask, liten tur i frisk luft bedrer humøret. Nå har vi fått en forskningsrapport som stadfester dette inntrykket.

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag fylke (HUNT) er en av verdens største og mest omfattende populasjonsbaserte helseundersøkelser. Alle i fylket som var over 20 år, ble undersøkt mellom januar 1984 og februar 1986. Av 85100 individer svarte nesten 75000 på et omfattende spørreskjema vedrørende livsstil og helse, og de ble deretter undersøkt medisinsk.  Deltagelsen var meget god, nesten 88 % av dem man henvendte seg til, svarte på spørreskjemaet og møtte opp til undersøkelsen.

Alle deltagerne ble fulgt opp 9 til 13 år senere, og deres helsetilstand notert. I en publikasjon som nylig er offentliggjort (1), ble sammenhengen mellom fysisk aktivitet og utvikling av depresjoner og tilfeller av angst undersøkt.

Symptomer på depresjoner og angst ble notert ved undersøkelsen start, og ingen som hadde slike symptomer ble med videre i undersøkelsen, som altså bare inkluderte helt friske personer uten angst eller depresjon. Dette utgjorde til sammen om lag 34 000 personer. Deres mentale helsetilstand ble vurdert ved hjelp av et omfattende spørreskjema.

Ved starten av undersøkelsen ble alle spurt om graden av fysisk aktivitet (spasering og/eller svømming).  De fikk fem grader av aktivitet å velge i mellom: ingen aktivitet, mindre enn en gang om uken, en gang i uken, to til tre ganger i uken, og nesten hver dag. De ble så bedt om å anslå hvor mange minutter de gjennomsnittlig brukte på sin fysiske aktivitet. Ved å kombinere svarene på disse to spørsmålene var det mulig å beregne omtrent hvor mange minutter i uken hvert individ brukte på fysisk aktivitet.

Forskerne fant ingen relasjon mellom angst og graden av fysisk aktivitet. Men for opptreden av depresjoner var det en tydelig sammenheng: fysisk aktivitet reduserte forekomsten av depresjon. Det gledelige med resultatene var at det skulle relativ liten fysisk aktivitet for å oppnå et gunstig resultat.

Det var nok å drive moderat fysisk aktivitet, det vil si en times tid i uken, for å forebygge depresjon. De kunne beregne at om lag 12 % av nye tilfeller av depresjoner kunne unngås av bare en times fysisk aktivitet i uken. Mens den fysiske aktivitets betydning for forebyggelse av hjerte- og karsykdommer øker med graden av aktivitet, fant altså forskerne ut at for depresjoner, var det ingen bedre virkning om en trente mer enn en time i uken.

En times trening hadde like stor effekt i alle aldersgrupper og var uavhengig av kjønn, utdannelse, ekteskap og sosial klasse.

Det er en hyggelig og oppbyggende observasjon: litt fysisk aktivitet kan hjelpe mot dårlig humør!

Med hilsen fra Kaare R. Norum, som ønsker alle sine blogglesere en god tur!

 

  1. S.B. Harvey og medarbeidere:  Exercise and the Prevention of Depression: Results of the HUNT Cohort Study. In Am.J. Phyciatryonline. (doi:10.1176/appl.ajp.2017.16111223)

En ny bruk av gamle medikamenter: Parkinsons sykdom kan behandles med astmamedisiner.

Parkinson beskrev i 1817 en sykdom som var kjennetegnet med en spesiell type skjelve-lammelse, og sykdommen har siden den gang blitt kalt Parkinsons sykdom. Omtrent hundre år etter Parkinson beskrev sykdommen, fant man at en del av midthjernen, som kalles substansia nigra (den svarte substans) var mest affisert ved Parkinsons sykdom, og noe senere ble det oppdaget at det i dette området var en opphopning av intracellulære pigmenterte protein-aggregater, som ble kalt «Lewy Bodies». Mengden av disse var proporsjonal med sykdommens alvorlighetsgrad. Lewy Bodies hadde tydeligvis noe med sykdommens årsak å gjøre. For om lag 20 år siden fant man at Lewy Bodies vesentlig besto av aggregerte alfa-synuclein proteiner (SNCA), og at sykdommens alvorsgrad var avhengig av mengden av den aggregerte alfa-synuclein. Parkinsons sykdom ble etter dette betraktet som en slags «synucleinsykdom», og den var karakterisert av mangel på evnen å degradere overskudd av alfa-synuclein inne i nervecellene

Mittal og medarbeidere tok utgangspunkt i at Parkinson pasienter har økt SNCA. De ville undersøke om stoffer som reduserte aktiviteten av gener som bestemte mengden av SNCA, kunne bedre de kliniske symptomene ved sykdommen. Forskerne testet hvordan en rekke ulike stoffer påvirket dannelsen av SNCA i nerveceller. De fant at fire medikamenter hemmet produksjonen av SNCA. Et par av disse medikamentene har vært mye brukt gjennom mange år mot astma og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).

Et av disse medikamentene er Salbutanol, som er et raskt og kortvirkende middel mot astma. Det er et medikament som stimuleres av adrenalin og derved utvider luftveiene slik at astmasymptomer dempes. Salbutanol har vært brukt lenge i Norge. Norge har siden 2004 et meget godt register over hvem som bruker reseptavhengige medikamenter. Hadde en langvarig bruk av dette medikamentet noen innflytelse på utvikling av Parkinsons sykdom?

Forskerne registrerte opptreden i Norge av Parkinsons sykdom i årene 2008-2014 hos pasienter som hadde brukt Salbutanol i årene 2004-2007, og sammenliknet dette med frekvensen av sykdommen hos folk som aldri hadde brukt medikamentet. Personer som hadde brukt moderate til store doser av medikamentet hadde langt mindre forekomst av Parkinsons sykdom! Ble den relative frekvens av Parkinsons sykdom i befolkningen som ikke brukte astmamedisin satt til 1, var frekvensen hos dem som brukte moderate til høye doser av medikamentet 0.6, og tallene var statistisk signifikante.

Hva så med medikamenter som virker motsatt av Salbutanol? Propranolol er et medikament som hemmes av adrenalin og som brukes mot blant høyt blodtrykk. Pasienter som hadde brukt dette medikamentet i minst ett år, hadde dobbelt som stor sjanse for å utvikle Parkinsons sykdom, sammenliknet med en befolkning som ikke brukte medikamentet!

Den vitenskapelige rapporten som ble publisert i Science går over hele 7 sider i tidsskriftet og er kommentert på lederplass over to sider i samme tidsskrift (2). Det sier meget om artikkelens nyhetsverdi og betydning. Rapporten gir oss en bedre forståelse av Parkinsons sykdom. Artikkelen åpner derved nye veier for en bedre behandling av sykdommen.

Den vitenskapelige artikkelen har en rekke forfattere, hvorav flere er norske, der miljøer fra både Bergen og Oslo er representert.  Artikkelen er et godt eksempel på internasjonalt forskningssamarbeid og viser hvor viktig det er at norske miljøer samarbeider med amerikanske og kanadiske forskningsmiljøer. Videre er rapporten et godt eksempel på betydningen av gode registre av både pasienter og av bruken av reseptpliktige medikamenter. På dette området har Norge gode muligheter til å gjøre viktige undersøkelser i tiden som kommer.

Hvem skulle ha trodd at medikamenter mot astma også vil bli meget viktige for behandling og forebygging av Parkinsons sykdom?

  1. Shuchi Mittal, Kjetil Bjørnevik og medarbeidere: beta2-Adrenoreceptor is a regulator of the alfa-synuclein gene driving risk of Parkinsons disease. In Science Vol 357:891-898, 2017.
  2. Evan Y. Snyder: Finding a new purpose for old drugs. Drugs used for treatment of asthma might prevent Parkinsons disease. In Science Vol 357: 869-870, 2017.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.