En ny bruk av gamle medikamenter: Parkinsons sykdom kan behandles med astmamedisiner.

Parkinson beskrev i 1817 en sykdom som var kjennetegnet med en spesiell type skjelve-lammelse, og sykdommen har siden den gang blitt kalt Parkinsons sykdom. Omtrent hundre år etter Parkinson beskrev sykdommen, fant man at en del av midthjernen, som kalles substansia nigra (den svarte substans) var mest affisert ved Parkinsons sykdom, og noe senere ble det oppdaget at det i dette området var en opphopning av intracellulære pigmenterte protein-aggregater, som ble kalt «Lewy Bodies». Mengden av disse var proporsjonal med sykdommens alvorlighetsgrad. Lewy Bodies hadde tydeligvis noe med sykdommens årsak å gjøre. For om lag 20 år siden fant man at Lewy Bodies vesentlig besto av aggregerte alfa-synuclein proteiner (SNCA), og at sykdommens alvorsgrad var avhengig av mengden av den aggregerte alfa-synuclein. Parkinsons sykdom ble etter dette betraktet som en slags «synucleinsykdom», og den var karakterisert av mangel på evnen å degradere overskudd av alfa-synuclein inne i nervecellene

Mittal og medarbeidere tok utgangspunkt i at Parkinson pasienter har økt SNCA. De ville undersøke om stoffer som reduserte aktiviteten av gener som bestemte mengden av SNCA, kunne bedre de kliniske symptomene ved sykdommen. Forskerne testet hvordan en rekke ulike stoffer påvirket dannelsen av SNCA i nerveceller. De fant at fire medikamenter hemmet produksjonen av SNCA. Et par av disse medikamentene har vært mye brukt gjennom mange år mot astma og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).

Et av disse medikamentene er Salbutanol, som er et raskt og kortvirkende middel mot astma. Det er et medikament som stimuleres av adrenalin og derved utvider luftveiene slik at astmasymptomer dempes. Salbutanol har vært brukt lenge i Norge. Norge har siden 2004 et meget godt register over hvem som bruker reseptavhengige medikamenter. Hadde en langvarig bruk av dette medikamentet noen innflytelse på utvikling av Parkinsons sykdom?

Forskerne registrerte opptreden i Norge av Parkinsons sykdom i årene 2008-2014 hos pasienter som hadde brukt Salbutanol i årene 2004-2007, og sammenliknet dette med frekvensen av sykdommen hos folk som aldri hadde brukt medikamentet. Personer som hadde brukt moderate til store doser av medikamentet hadde langt mindre forekomst av Parkinsons sykdom! Ble den relative frekvens av Parkinsons sykdom i befolkningen som ikke brukte astmamedisin satt til 1, var frekvensen hos dem som brukte moderate til høye doser av medikamentet 0.6, og tallene var statistisk signifikante.

Hva så med medikamenter som virker motsatt av Salbutanol? Propranolol er et medikament som hemmes av adrenalin og som brukes mot blant høyt blodtrykk. Pasienter som hadde brukt dette medikamentet i minst ett år, hadde dobbelt som stor sjanse for å utvikle Parkinsons sykdom, sammenliknet med en befolkning som ikke brukte medikamentet!

Den vitenskapelige rapporten som ble publisert i Science går over hele 7 sider i tidsskriftet og er kommentert på lederplass over to sider i samme tidsskrift (2). Det sier meget om artikkelens nyhetsverdi og betydning. Rapporten gir oss en bedre forståelse av Parkinsons sykdom. Artikkelen åpner derved nye veier for en bedre behandling av sykdommen.

Den vitenskapelige artikkelen har en rekke forfattere, hvorav flere er norske, der miljøer fra både Bergen og Oslo er representert.  Artikkelen er et godt eksempel på internasjonalt forskningssamarbeid og viser hvor viktig det er at norske miljøer samarbeider med amerikanske og kanadiske forskningsmiljøer. Videre er rapporten et godt eksempel på betydningen av gode registre av både pasienter og av bruken av reseptpliktige medikamenter. På dette området har Norge gode muligheter til å gjøre viktige undersøkelser i tiden som kommer.

Hvem skulle ha trodd at medikamenter mot astma også vil bli meget viktige for behandling og forebygging av Parkinsons sykdom?

  1. Shuchi Mittal, Kjetil Bjørnevik og medarbeidere: beta2-Adrenoreceptor is a regulator of the alfa-synuclein gene driving risk of Parkinsons disease. In Science Vol 357:891-898, 2017.
  2. Evan Y. Snyder: Finding a new purpose for old drugs. Drugs used for treatment of asthma might prevent Parkinsons disease. In Science Vol 357: 869-870, 2017.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.

Hjertekarsykdommer og fett – enda en gang. Er det nødvendig med flere råd om fett?

Ja, det er det, spesielt fordi journalister igjen klarer å forvirre sitt publikum. Den siste forvirringen skyldes et langt innlegg med store overskrifter fra en journalist i Forskning.no (1), som tolker en artikkel Lancet (2) på sin måte: hun sier nemlig at på bakgrunn av artikkelen i Lancet at det er farlig å spise mye karbohydrater, mens fettet frikjennes som årsak til sykdom og død. Hennes tolkning og forståelse av artikkelen i Lancet er ikke riktig.

Artikkelen i Lancet tok nemlig for seg en stor verdensomspennende undersøkelse med over 135 000 personer fulgt i  7-10 år. Men de fleste personene var fra land i Asia der fettkomsumet er lavt og karbohydratinntaket høyt. Konklusjonene fra denne undersøkelsen kan derfor ikke brukes i vestlige land der inntaket av fett, spesielt av det mettede fettet er høyt. Dette er godt kommentert av medlemmer av Nasjonalt råd for ernæring. Kommentarene  til både Forsningsnytt og artikkelen i Lancet kan lese på Rådets hjemmeside (3).

Men det har vært flere andre avisartikler om kosthold og hjerte- og karsykdommer i den senere tid, både i Norge og i England og USA . Mange av artiklene er initiert av næringmiddelindustrien, noe jeg tidligere har påpekt i min ernæringsblogg (4). Disse artiklene har skapt forvirring om hva man egentlig skal spise for å redusere risikoen for de store folkesykdommene.

Den amerikanske hjerte- og kar foreningen (American Heart Association) har derfor nylig kommet ut med en lederartikkel som slår fast at de råd man lenge har gitt, fremdeles er absolutt de som gjelder, både i USA og den vestlige verden(5). Jeg velger å sitere den amerikanske foreningen på engelsk, fordi den sier det så klart og tydelig:

“Cardiovascular disease (CVD) is the leading global cause of death, accounting for 17.3 million deaths per year. Preventive treatment that reduces CVD by even a small percentage can substantially reduce, nationally and globally, the number of people who develop CVD and the costs of caring for them. This American Heart Association presidential advisory on dietary fats and CVD reviews and discusses the scientific evidence, including the most recent studies, on the effects of dietary saturated fat intake and its replacement by other types of fats and carbohydrates on CVD. In summary, randomized controlled trials that lowered intake of dietary saturated fat and replaced it with polyunsaturated vegetable oil reduced CVD by ≈30%, similar to the reduction achieved by statin treatment. Prospective observational studies in many populations showed that lower intake of saturated fat coupled with higher intake of polyunsaturated and monounsaturated fat is associated with lower rates of CVD and of other major causes of death and all-cause mortality. In contrast, replacement of saturated fat with mostly refined carbohydrates and sugars is not associated with lower rates of CVD and did not reduce CVD in clinical trials. Replacement of saturated with unsaturated fats lowers low-density lipoprotein cholesterol, a cause of atherosclerosis, linking biological evidence with incidence of CVD in populations and in clinical trials. Taking into consideration the totality of the scientific evidence, satisfying rigorous criteria for causality, we conclude strongly that lowering intake of saturated fat and replacing it with unsaturated fats, especially polyunsaturated fats, will lower the incidence of CVD. This recommended shift from saturated to unsaturated fats should occur simultaneously in an overall healthful dietary pattern such as DASH (Dietary Approaches to Stop Hypertension) or the Mediterranean diet as emphasized by the 2013 American Heart Association/American College of Cardiology lifestyle guidelines and the 2015 to 2020 Dietary Guidelines for Americans.”

Det den amerikanske hjerte- og karforeningen sier, gjelder også for norske forhold.

Så derfor: spis mer frukt og grønt, mer fisk og grøvt brød mindre kjøttvarer og mettet fett . Så enkelt er det!

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. Ingrid Spilde i forskning .no den 29.8.2017:Stor studie frikjenner mettet fett.
  2. Dr Mahshid Dehghan og medarbeidere i: The Lancet 29 august 2017 http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32252-3: Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study.
  3. Hjemmesiden til Nasjonalt råd for ernæring: artikkel av Erik Arnesen,Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth  den 1. September 2017.
  4. Norums ernæringsblogg 26.april 2017.
  5. Sacks F.M. & al: Dietary Fats and Cardiovascular Disease: A Presidential Advisory From the American Heart Association. In Circulation,  published  June 15,  2017

Om svisker, og om overvekt.

En ukes gjennomgang av nyere vitenskapelig litteratur innen ernæringsfaget gir som regel mange gode artikler å velge i mellom. Men siste uke var noe mager, selv om flere artikler handlet om overvekt. Jeg fant to artikler som kunne være verd en blogg. Den ene om oppfatningen av at det ikke er farlig å være fet om en ellers er i god form, og den andre handlet om svisker, som er et ganske sjeldent tema i ernæringslitteraturen.

Først om de såkalt sunne overvektige:

“Fat but Fit is a big fat myth”

Dette var overskriften i et BBC referat fra årets “European Congress on Obesity” som ble holdt i  Portugal fra 17 til 20 mai i år.

Overskriften refererte til en større undersøkelse fra Universitetet i Birmingham der data fra flere millioner britiske individer var undersøkt. Dr Rishi Caleyaschetty og medarbeidere hadde fulgt folk som ved studiens start var friske overvektige (en body mass indeks over 30), men som ellers var i god form uten tegn på hjerte- og karlidelser, høyt blodtrykk eller økte blodfettstoffer og som hadde et normalt blodsukker.

Forskerne fra Birmingham fant ved å følge disse individene, og sammenlikne dem med friske normalvektige, at de frisk og sunne overvektige likevel hadde langt større sjanse til med tiden å utvikle hjerte og karsykdommer, slag og hjertesvikt. De mener altså at «fat but fit» ikke er riktig, og at alle overvektige burde gå ned i vekt. Det å være overvektig er i seg selv en risikofaktor for utvikling av hjerte-karsykdommer, selv om alle de andre risikofaktorene er fraværende.

Den andre undersøkelsen jeg fant i uken som gikk, handlet om svisker (tørrede plommer) og benhelse (1). Bakgrunnen for oversikt-undersøkelsen var at noen studier, blant andre av  S. Hooshmand og medarbeidere hadde vist at tørkede plommer påvirket benvevet til kvinner etter overgangsalderen på en gunstig måte (2). Studiene antydet at det i svisker var substanser som var til fordel for benvevet, med andre ord at svisker kunne forhindre benbrudd. Jeg må innrømme at dette ante jeg ikke noe om, og gikk derfor inn i artikkelen med en viss undring. Men oversikten var godt skrevet og forfatteren hadde trålet gjennom tallrike artikler om svisker og helse. Både dyreforsøk og cellestudier har i følge forfatteren vist at ekstrakt fra svisker både fremmer bendannelse og forhindrer at bensubstans minker, og disse virkningene går via stoffer som påvirker signalveier som igjen påvirker både osteoblaster (celler som danner benvev) og osteoklaster (celler som øker nedbryting av benvev).

Det ser faktisk ut som at det å spise svisker har noe for seg, i alle fall når det gjelder benvevet. Hva det er i svisker som virker, er ikke sikkert, men svisker inneholder en rekke fenoler som synes å ha betydning for benvevets stoffskifte. Dessuten har svisker et relativt høyt innhold av vitamin K, som også er av betydning for benhelsen.

I tillegg til benhelsen, er svisker både godt og en artig måte å få i seg en del av den daglige dosen av frukt, bær og grønt, noe som alle ernæringssakkyndige er enige om at man skal. Men svisker er ganske søte på grunn av høyt sukkerinnhold, så for meget av det gode kan gi overvekt!

En liten ettertanke om svisker og benhelse: Wallaces studie var støttet av California Plum Board.

  1. T.C. Wallace: Dried Plums, Prunes and Bone Health: A Comprehensive Review. In: Nutrients 2017, 9: 401.
  2. S. Hooshmand et al.:Comporative effects of dried plum and dried apple on bone in postmenopausal women. Br. J. Nutr. 2011, 106, 923-30

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Store doser vitamin D til ingen nytte.

Jeg har i løpet av de siste månedene tatt for meg en del villedende reklamer, og har vært et par ganger innom den store reklamekampanjen som påstår at folk tenger store doser vitamin D. Se mine blogger fra 27.2 og 2.5 i år (1).

I denne uken kom det enda en vitenskapelig artikkel som viste at store doser vitamin D ikke hjelper for å øke insulin følsomheten eller insulinproduksjonen hos pasienter med sukkersyke type 2. Det var en norsk forskergruppe under ledelse av professor Kåre Birkeland som publiserte artikkelen i tidsskriftet Diabets Care (2). Det er hyggelig å blogge positivt om gode norske forskningsresultater.

Artikkelen innleder med at enkelte observasjonsstudier har antydet at store doser vitamin D kunne føre til at voksne pasienter med sukkersyke fikk en bedre blodsukkerregulering fordi insulinfølsomheten ble normalisert og insulinproduksjonen ble bedret. Men dette var altså i observasjonsstudier, som ikke sjelden gir uriktige resultater. Skal man undersøke virkninger av medisiner eller vitaminer på en skikkelig måte, må det gjøres i randomiserte, kontrollerte studier, der halvparten av individene får det som skal utprøves, mens den andre halvparten bare får placebo (juksepreparat). I slike studier skal heller ikke forskerne vite hvilke individer som får preparatet og hvem som får placebo.

I den norske randomiserte, kliniske studien ble det undersøkt om store doser vitamin D hadde noen innvirkning på insulinfølsomhet, insulinsekresjon og hos sukkersykepasienter som hadde lavt vitamin D innhold i blodet.

62 kvinner og menn med sukkersyke type 2 og som også hadde lavt innhold av vitamin D i blodet, deltok i undersøkelsen. Den varte i 6 måneder. Halvparten av deltakerne i undersøkelsen fikk ved starten av undersøkelsen en kjempedose vitamin D, den andre halvparten fikk placebo. Den gruppen som fikk vitaminet, fikk en tilleggsdose vitamin D etter 4 uker, dersom vitamininnholdet i blodet var sunket under en viss verdi.

Etter 6 måneder ble individene vurdert og undersøkt: Insulin følsomheten, den interne glukoseproduksjonen og blodsukker-reguleringen var ikke forskjellig i de to gruppene.

Konklusjonen er klar og tydelig: tilskudd av store doser vitamin D til pasienter med type 2 sukkersyke og lett vitamin D mangel endrer ikke pasientenes insulin-følsomhet, deres blodsukkerregulering eller deres insulinproduksjon.

Firmaer som reklamerer med at folk flest trenger store doser av vitamin D, får stadig dårligere dekning for sine påstander.

Vitamin D får man best i seg via kostholdet, ta litt tran og få solskinn på huden, og ikke via piller eller preparater.

  1. Norums ernæringblogg 27.2 og 2.5 2017
  2. Hanne L. Gulseth, Cecilie Wium, Kristin Angel, Erik F. Eriksen and Kåre I. Birkeland: Effect of Vitamin D Supplementation on Insulin Sensitivity and Insulin Secretion in Subjects With Type 2 Diabetes and Vitamin D Deficiency: A Randomized Controlled Trial. In: Diabetes Care 2017 Apr; dc162302. https://doi.org/10.2337/dc 16-2302

Med hilsen

Kaare R. Norum

 

Spis mindre og gå ned i vekt – men hvordan skal man spise?

Overvekt er et stort helseproblem, i nesten hele verden.  Graden av fedme øker. De landene som har størst problemer med overvekten, er USA og England. Men også i Norge er fedme-problemet blitt større med årene, både hos barn, ungdom og voksne.

Den beste måten å gå ned i vekt er å spise mindre mat enn kroppen trenger. Greier man det, vil vekten gå ned. Men det er vanskelig. Der har derfor etter hvert kommet mange ulike forslag til forskjellige typer av faste-regimer.  Ett av disse er å faste et par dager uken, ett annet og mer populært er å spise meget lite hver annen dag, og spise vanlig den andre dagen.

Bøker som beskriver hvordan man skal gå frem for å få dette til, er blitt bestselgere verden over. I USA og England har «annenhverdag-diettbøker» blitt solgt i over 1 million eksemplarer. Så da skulle en tro at dette hjalp godt for dem som vil bli tynnere. Men dette er ikke blitt undersøkt skikkelig, før Trepanowski og medarbeidere startet en kontrollert undersøkelse i Chicago, USA. De ville finne ut om det var bedre å sulte hver annen dag, enn å spise mindre hver dag (1).

Forskerne tok for seg 222 overvektige personer, hvorav 100 kunne brukes i en kontrollert, klinisk undersøkelse. 34 av disse ble tilfeldige randomisert til å faste hver annen dag, 35 til å spise mindre hver dag og 31 var ubehandlede kontroller. Studien varte i ett år.

De to gruppene som skulle gå ned i vekt, måtte minske matinntaket slik at energimengden gjennomsnittlig  ble redusert til 75 % det de vanligvis spiste. Gruppen som skulle faste hver annen dag, fikk på fastedagen bare 25 % av det vanlige energiinntaket, men på spisedagen (den ble kalt «festdagen») kunne de spise 125 % av matenergien  de var vant til. Gruppen som skulle redusere det daglige matinntaket, fikk hver dag 75 % av det de vanligvis spiste.

Disse to forsøksgruppene fikk på sykehusets poliklinikk utdelt mat hver dag i 3 måneder, deretter skulle de i 3 måneder, under veiledning av forskerne, selv kjøpe inn og lage til sine måltider. Etter at disse 6 månedene med veiledning var over, skulle de selv fortsette med sine måltids mønstre i et halvt år. På dette viset kunne man få vite hvor vanskelig det var for de overvektige å følge det regimet som var startet.

Av de som fastet hver annen dag, var det bare 21 som klarte å fullføre et helt år, i den gruppen som spiste mindre hver dag,var det 25 som var med i ett år.

Alle deltakerne i studien ble selvsagt veiet og en rekke blodprøver ble tatt, både før under og etter at undersøkelsen var avsluttet.

De to diettgruppene gikk ned til om lag 7 % av sin kroppsvekt de første 6 månedene, mens kontrollgruppen beholdt sin kroppsvekt. Men det neste halvåret, da de ikke hadde noen veiledning, gikk vekten i begge gruppene opp noe, slik at de veide etter ett år bare om lag 5% mindre enn da forsøket startet.

Forskerne hadde trodd at de som fastet hver annen dag, skulle gå mere ned i vekt enn de som reduserte sitt inntak hver dag. Men det var ikke noen forskjell mellom de to gruppene, hverken i blodverdier, risikofaktorer for livsstils-sykdommer eller i vekttap. Det var faktisk vanskeligere å gjennomføre annen hver dags faste enn å redusere matinntaket hver dag.

konklusjonen er at om man skal gå ned i vekt, er det greiest og enklest å redusere matinntaket daglig, og ikke begynne med alternative fasteregimer.

  1. F. Trepanowski et al.: Effect of Alternate-Day Fasting on Weight Loss, Weight Maintenance, and Cardioprotection Among Metabollically Healthy Obese Adults. A Randomized Clinical Trial. JAMA Internal Medicine. doi:10.1001/jamainternmed.2017.0936. Published online May 1. 2017

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Utidig og villedende reklame

En av mine forrige blogger handlet om den skjulte reklamens makt, og hvordan næringsmiddelindustrien brukte den i sin markedsføring. Den bloggen vakte stor oppmerksomhet, med en rekke kommentarer.

Jeg fortsetter med reklame, men denne gang reklame som ikke gir seg ut for noe annet enn det. Men som også forvirrer folk som ikke har særlig greie på hva reklamen omhandler. Jeg tenker på den intense markedsføring av vitamintilskudd, tilskudd som vi egentlig ikke trenger, og som i verste fall kan være farlig.

I løpet av det siste året har det i riksdekkende aviser vært hele sider med reklame for vitamin D. Firmaet som reklamer dette, må tydeligvis tjene store penger på sin markedsføring, for slike annonser koster mye. Reklamen påstår at folk flest har gode og nyttige helseeffekter av å ta ekstra doser med vitamin D.

Men i april i år ble en meget god og grundig vitenskapelig undersøkelse om dette offentliggjort (1).  Grimnes og medarbeidere undersøkte effekten av tilskudd med ganske høye doser vitamin D gitt til kvinner, som var 50 år og noe eldre. De ville se om dette hadde positive effekter på kvinnenes muskelfunksjon, balanse og deres generelle livskvalitet.

Bakgrunnen for undersøkelsen var at enkelte studier hadde antydet at store doser vitamin D ga positive effekter på muskelfunksjon, balanse og livskvalitet. Men dette var bare i såkalte observasjonsstudier uten noen kontroller. Grimnes og medarbeidere gikk grundigere til verks. De tok for seg om lag 300 kvinner som etter overgangsalderen hadde plager på grunn av dårlig muskelkontroll og balanse. Alle kvinnene fikk i ett år daglig tilskudd av en anbefalt dose vitamin D ( det er 15 microgram eller 800 IU) og ett gram kalsium. I tillegg fikk halvparten av kvinnene store doser av vitaminet( 20 000 IU) to ganger i uken, mens den andre halvparten bare fikk placebo (juksepiller) like ofte.

Av de 297 kvinnene som deltok i undersøkelsen, fullførte 275 studien. De som tok de store dosene av vitamin D, fikk som forventet, meget høye verdier av vitaminet i blodet. De som fikk placebo, økte sine blodverdier bare minimalt. Grimnes og medarbeidere fant ingen forskjell mellom de to gruppene, hverken i muskelstyrke, balanse eller i generell livskvalitet.

Det er altså ingen grunn til å ta store doser vitamin D for å få bedre balanse, muskelkontroll og livskvalitet. Men selvsagt må alle ha den daglige dosen vitamin D, som vi alle trenger (800 IU). Vitaminet har nemlig en rekke viktige funksjoner i kroppen. Men for at disse funksjonene skal virke optimalt, trenger hverken kvinner i overgangsalderen eller andre mer vitamin enn den anbefalte normale dosen. Den får man i sommerhalvåret stort sett dekket av solskinn på huden. Da dannes det nok vitamin D i huden til kroppens behov. Det forutsetter at man ikke er helt tildekket i solen, eller at man ikke er mørkhudet. Da må man få vitaminet på annet vis, liksom vi alle andre må få det i vinterhalvåret. Margarin og enkelte melkesorter er vitaminisert, og dersom man om vinteren tar en barneskje tran 5 ganger i uken (mange vil slippe det i helgen), så er behovet for vitamin D dekket. I tillegg er det vitamin D i fet fisk.

En vitenskapelig kommisjon utarbeidet for EU en rapport om vitamin D, der behovet for vitaminet i ulike aldergrupper og forskjellige livssituasjoner er grundig gjennomgått.  Rapporten er velskrevet, og den kan anbefales for spesielt interesserte (2).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Grimnes G, Emaus N, Cashman K D & Jorde R:The effect of high-dose vitamin D supplementation on muscular function and quality of life in postmenopausal women – a randomized controlled trial. In Clinical Endocrinology, DOI:1111/cen.13353. April 2017

 

2.      EFSA Panel on Dietetic Products, Nutrition and Allergies (NDA): Dietary reference values for vitamin D, published 28 October 2016