Om svisker, og om overvekt.

En ukes gjennomgang av nyere vitenskapelig litteratur innen ernæringsfaget gir som regel mange gode artikler å velge i mellom. Men siste uke var noe mager, selv om flere artikler handlet om overvekt. Jeg fant to artikler som kunne være verd en blogg. Den ene om oppfatningen av at det ikke er farlig å være fet om en ellers er i god form, og den andre handlet om svisker, som er et ganske sjeldent tema i ernæringslitteraturen.

Først om de såkalt sunne overvektige:

“Fat but Fit is a big fat myth”

Dette var overskriften i et BBC referat fra årets “European Congress on Obesity” som ble holdt i  Portugal fra 17 til 20 mai i år.

Overskriften refererte til en større undersøkelse fra Universitetet i Birmingham der data fra flere millioner britiske individer var undersøkt. Dr Rishi Caleyaschetty og medarbeidere hadde fulgt folk som ved studiens start var friske overvektige (en body mass indeks over 30), men som ellers var i god form uten tegn på hjerte- og karlidelser, høyt blodtrykk eller økte blodfettstoffer og som hadde et normalt blodsukker.

Forskerne fra Birmingham fant ved å følge disse individene, og sammenlikne dem med friske normalvektige, at de frisk og sunne overvektige likevel hadde langt større sjanse til med tiden å utvikle hjerte og karsykdommer, slag og hjertesvikt. De mener altså at «fat but fit» ikke er riktig, og at alle overvektige burde gå ned i vekt. Det å være overvektig er i seg selv en risikofaktor for utvikling av hjerte-karsykdommer, selv om alle de andre risikofaktorene er fraværende.

Den andre undersøkelsen jeg fant i uken som gikk, handlet om svisker (tørrede plommer) og benhelse (1). Bakgrunnen for oversikt-undersøkelsen var at noen studier, blant andre av  S. Hooshmand og medarbeidere hadde vist at tørkede plommer påvirket benvevet til kvinner etter overgangsalderen på en gunstig måte (2). Studiene antydet at det i svisker var substanser som var til fordel for benvevet, med andre ord at svisker kunne forhindre benbrudd. Jeg må innrømme at dette ante jeg ikke noe om, og gikk derfor inn i artikkelen med en viss undring. Men oversikten var godt skrevet og forfatteren hadde trålet gjennom tallrike artikler om svisker og helse. Både dyreforsøk og cellestudier har i følge forfatteren vist at ekstrakt fra svisker både fremmer bendannelse og forhindrer at bensubstans minker, og disse virkningene går via stoffer som påvirker signalveier som igjen påvirker både osteoblaster (celler som danner benvev) og osteoklaster (celler som øker nedbryting av benvev).

Det ser faktisk ut som at det å spise svisker har noe for seg, i alle fall når det gjelder benvevet. Hva det er i svisker som virker, er ikke sikkert, men svisker inneholder en rekke fenoler som synes å ha betydning for benvevets stoffskifte. Dessuten har svisker et relativt høyt innhold av vitamin K, som også er av betydning for benhelsen.

I tillegg til benhelsen, er svisker både godt og en artig måte å få i seg en del av den daglige dosen av frukt, bær og grønt, noe som alle ernæringssakkyndige er enige om at man skal. Men svisker er ganske søte på grunn av høyt sukkerinnhold, så for meget av det gode kan gi overvekt!

En liten ettertanke om svisker og benhelse: Wallaces studie var støttet av California Plum Board.

  1. T.C. Wallace: Dried Plums, Prunes and Bone Health: A Comprehensive Review. In: Nutrients 2017, 9: 401.
  2. S. Hooshmand et al.:Comporative effects of dried plum and dried apple on bone in postmenopausal women. Br. J. Nutr. 2011, 106, 923-30

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Store doser vitamin D til ingen nytte.

Jeg har i løpet av de siste månedene tatt for meg en del villedende reklamer, og har vært et par ganger innom den store reklamekampanjen som påstår at folk tenger store doser vitamin D. Se mine blogger fra 27.2 og 2.5 i år (1).

I denne uken kom det enda en vitenskapelig artikkel som viste at store doser vitamin D ikke hjelper for å øke insulin følsomheten eller insulinproduksjonen hos pasienter med sukkersyke type 2. Det var en norsk forskergruppe under ledelse av professor Kåre Birkeland som publiserte artikkelen i tidsskriftet Diabets Care (2). Det er hyggelig å blogge positivt om gode norske forskningsresultater.

Artikkelen innleder med at enkelte observasjonsstudier har antydet at store doser vitamin D kunne føre til at voksne pasienter med sukkersyke fikk en bedre blodsukkerregulering fordi insulinfølsomheten ble normalisert og insulinproduksjonen ble bedret. Men dette var altså i observasjonsstudier, som ikke sjelden gir uriktige resultater. Skal man undersøke virkninger av medisiner eller vitaminer på en skikkelig måte, må det gjøres i randomiserte, kontrollerte studier, der halvparten av individene får det som skal utprøves, mens den andre halvparten bare får placebo (juksepreparat). I slike studier skal heller ikke forskerne vite hvilke individer som får preparatet og hvem som får placebo.

I den norske randomiserte, kliniske studien ble det undersøkt om store doser vitamin D hadde noen innvirkning på insulinfølsomhet, insulinsekresjon og hos sukkersykepasienter som hadde lavt vitamin D innhold i blodet.

62 kvinner og menn med sukkersyke type 2 og som også hadde lavt innhold av vitamin D i blodet, deltok i undersøkelsen. Den varte i 6 måneder. Halvparten av deltakerne i undersøkelsen fikk ved starten av undersøkelsen en kjempedose vitamin D, den andre halvparten fikk placebo. Den gruppen som fikk vitaminet, fikk en tilleggsdose vitamin D etter 4 uker, dersom vitamininnholdet i blodet var sunket under en viss verdi.

Etter 6 måneder ble individene vurdert og undersøkt: Insulin følsomheten, den interne glukoseproduksjonen og blodsukker-reguleringen var ikke forskjellig i de to gruppene.

Konklusjonen er klar og tydelig: tilskudd av store doser vitamin D til pasienter med type 2 sukkersyke og lett vitamin D mangel endrer ikke pasientenes insulin-følsomhet, deres blodsukkerregulering eller deres insulinproduksjon.

Firmaer som reklamerer med at folk flest trenger store doser av vitamin D, får stadig dårligere dekning for sine påstander.

Vitamin D får man best i seg via kostholdet, ta litt tran og få solskinn på huden, og ikke via piller eller preparater.

  1. Norums ernæringblogg 27.2 og 2.5 2017
  2. Hanne L. Gulseth, Cecilie Wium, Kristin Angel, Erik F. Eriksen and Kåre I. Birkeland: Effect of Vitamin D Supplementation on Insulin Sensitivity and Insulin Secretion in Subjects With Type 2 Diabetes and Vitamin D Deficiency: A Randomized Controlled Trial. In: Diabetes Care 2017 Apr; dc162302. https://doi.org/10.2337/dc 16-2302

Med hilsen

Kaare R. Norum

 

Spis mindre og gå ned i vekt – men hvordan skal man spise?

Overvekt er et stort helseproblem, i nesten hele verden.  Graden av fedme øker. De landene som har størst problemer med overvekten, er USA og England. Men også i Norge er fedme-problemet blitt større med årene, både hos barn, ungdom og voksne.

Den beste måten å gå ned i vekt er å spise mindre mat enn kroppen trenger. Greier man det, vil vekten gå ned. Men det er vanskelig. Der har derfor etter hvert kommet mange ulike forslag til forskjellige typer av faste-regimer.  Ett av disse er å faste et par dager uken, ett annet og mer populært er å spise meget lite hver annen dag, og spise vanlig den andre dagen.

Bøker som beskriver hvordan man skal gå frem for å få dette til, er blitt bestselgere verden over. I USA og England har «annenhverdag-diettbøker» blitt solgt i over 1 million eksemplarer. Så da skulle en tro at dette hjalp godt for dem som vil bli tynnere. Men dette er ikke blitt undersøkt skikkelig, før Trepanowski og medarbeidere startet en kontrollert undersøkelse i Chicago, USA. De ville finne ut om det var bedre å sulte hver annen dag, enn å spise mindre hver dag (1).

Forskerne tok for seg 222 overvektige personer, hvorav 100 kunne brukes i en kontrollert, klinisk undersøkelse. 34 av disse ble tilfeldige randomisert til å faste hver annen dag, 35 til å spise mindre hver dag og 31 var ubehandlede kontroller. Studien varte i ett år.

De to gruppene som skulle gå ned i vekt, måtte minske matinntaket slik at energimengden gjennomsnittlig  ble redusert til 75 % det de vanligvis spiste. Gruppen som skulle faste hver annen dag, fikk på fastedagen bare 25 % av det vanlige energiinntaket, men på spisedagen (den ble kalt «festdagen») kunne de spise 125 % av matenergien  de var vant til. Gruppen som skulle redusere det daglige matinntaket, fikk hver dag 75 % av det de vanligvis spiste.

Disse to forsøksgruppene fikk på sykehusets poliklinikk utdelt mat hver dag i 3 måneder, deretter skulle de i 3 måneder, under veiledning av forskerne, selv kjøpe inn og lage til sine måltider. Etter at disse 6 månedene med veiledning var over, skulle de selv fortsette med sine måltids mønstre i et halvt år. På dette viset kunne man få vite hvor vanskelig det var for de overvektige å følge det regimet som var startet.

Av de som fastet hver annen dag, var det bare 21 som klarte å fullføre et helt år, i den gruppen som spiste mindre hver dag,var det 25 som var med i ett år.

Alle deltakerne i studien ble selvsagt veiet og en rekke blodprøver ble tatt, både før under og etter at undersøkelsen var avsluttet.

De to diettgruppene gikk ned til om lag 7 % av sin kroppsvekt de første 6 månedene, mens kontrollgruppen beholdt sin kroppsvekt. Men det neste halvåret, da de ikke hadde noen veiledning, gikk vekten i begge gruppene opp noe, slik at de veide etter ett år bare om lag 5% mindre enn da forsøket startet.

Forskerne hadde trodd at de som fastet hver annen dag, skulle gå mere ned i vekt enn de som reduserte sitt inntak hver dag. Men det var ikke noen forskjell mellom de to gruppene, hverken i blodverdier, risikofaktorer for livsstils-sykdommer eller i vekttap. Det var faktisk vanskeligere å gjennomføre annen hver dags faste enn å redusere matinntaket hver dag.

konklusjonen er at om man skal gå ned i vekt, er det greiest og enklest å redusere matinntaket daglig, og ikke begynne med alternative fasteregimer.

  1. F. Trepanowski et al.: Effect of Alternate-Day Fasting on Weight Loss, Weight Maintenance, and Cardioprotection Among Metabollically Healthy Obese Adults. A Randomized Clinical Trial. JAMA Internal Medicine. doi:10.1001/jamainternmed.2017.0936. Published online May 1. 2017

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Utidig og villedende reklame

En av mine forrige blogger handlet om den skjulte reklamens makt, og hvordan næringsmiddelindustrien brukte den i sin markedsføring. Den bloggen vakte stor oppmerksomhet, med en rekke kommentarer.

Jeg fortsetter med reklame, men denne gang reklame som ikke gir seg ut for noe annet enn det. Men som også forvirrer folk som ikke har særlig greie på hva reklamen omhandler. Jeg tenker på den intense markedsføring av vitamintilskudd, tilskudd som vi egentlig ikke trenger, og som i verste fall kan være farlig.

I løpet av det siste året har det i riksdekkende aviser vært hele sider med reklame for vitamin D. Firmaet som reklamer dette, må tydeligvis tjene store penger på sin markedsføring, for slike annonser koster mye. Reklamen påstår at folk flest har gode og nyttige helseeffekter av å ta ekstra doser med vitamin D.

Men i april i år ble en meget god og grundig vitenskapelig undersøkelse om dette offentliggjort (1).  Grimnes og medarbeidere undersøkte effekten av tilskudd med ganske høye doser vitamin D gitt til kvinner, som var 50 år og noe eldre. De ville se om dette hadde positive effekter på kvinnenes muskelfunksjon, balanse og deres generelle livskvalitet.

Bakgrunnen for undersøkelsen var at enkelte studier hadde antydet at store doser vitamin D ga positive effekter på muskelfunksjon, balanse og livskvalitet. Men dette var bare i såkalte observasjonsstudier uten noen kontroller. Grimnes og medarbeidere gikk grundigere til verks. De tok for seg om lag 300 kvinner som etter overgangsalderen hadde plager på grunn av dårlig muskelkontroll og balanse. Alle kvinnene fikk i ett år daglig tilskudd av en anbefalt dose vitamin D ( det er 15 microgram eller 800 IU) og ett gram kalsium. I tillegg fikk halvparten av kvinnene store doser av vitaminet( 20 000 IU) to ganger i uken, mens den andre halvparten bare fikk placebo (juksepiller) like ofte.

Av de 297 kvinnene som deltok i undersøkelsen, fullførte 275 studien. De som tok de store dosene av vitamin D, fikk som forventet, meget høye verdier av vitaminet i blodet. De som fikk placebo, økte sine blodverdier bare minimalt. Grimnes og medarbeidere fant ingen forskjell mellom de to gruppene, hverken i muskelstyrke, balanse eller i generell livskvalitet.

Det er altså ingen grunn til å ta store doser vitamin D for å få bedre balanse, muskelkontroll og livskvalitet. Men selvsagt må alle ha den daglige dosen vitamin D, som vi alle trenger (800 IU). Vitaminet har nemlig en rekke viktige funksjoner i kroppen. Men for at disse funksjonene skal virke optimalt, trenger hverken kvinner i overgangsalderen eller andre mer vitamin enn den anbefalte normale dosen. Den får man i sommerhalvåret stort sett dekket av solskinn på huden. Da dannes det nok vitamin D i huden til kroppens behov. Det forutsetter at man ikke er helt tildekket i solen, eller at man ikke er mørkhudet. Da må man få vitaminet på annet vis, liksom vi alle andre må få det i vinterhalvåret. Margarin og enkelte melkesorter er vitaminisert, og dersom man om vinteren tar en barneskje tran 5 ganger i uken (mange vil slippe det i helgen), så er behovet for vitamin D dekket. I tillegg er det vitamin D i fet fisk.

En vitenskapelig kommisjon utarbeidet for EU en rapport om vitamin D, der behovet for vitaminet i ulike aldergrupper og forskjellige livssituasjoner er grundig gjennomgått.  Rapporten er velskrevet, og den kan anbefales for spesielt interesserte (2).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Grimnes G, Emaus N, Cashman K D & Jorde R:The effect of high-dose vitamin D supplementation on muscular function and quality of life in postmenopausal women – a randomized controlled trial. In Clinical Endocrinology, DOI:1111/cen.13353. April 2017

 

2.      EFSA Panel on Dietetic Products, Nutrition and Allergies (NDA): Dietary reference values for vitamin D, published 28 October 2016

 

 

Er det farlig å ha et meget lavt blodkolesterol?

Kolesterol er et viktig fettstoff.  Det utgjør viktige deler av alle våre cellers overflate og indre membraner. Det er et forstadium til viktige hormoner og til gallesyrer. Sistnevnte er av stor betydning for opptaket av fett fra tarmen.

Nesten alle slags vev og celler kan lage kolesterol, men om cellene eller vevet får det tilført utenifra, vil vevenes eller cellenes egenproduksjon av kolesterol avta eller stoppe helt opp.  Det er bare leveren som kan bryte kolesterol ned og eller skille det ut fra kroppen.

Kolesterol transporteres i blodet i såkalte lipoproteiner.  Det meste av kolesterol i blodet er bundet til den typen som kalles «low density lipoproteiener», eller LDL.  For meget av LDL er en markert risikofaktor for avleiring av kolesterol i blodårenes vegger, og derved til hjerteinfarkt.

Et kosthold med mye mettet fett, kan føre til økte mengder av LDL i blodet. Et kosthold med lite mettet fett og mye flerumettet fett, vil kunne senke LDL i blodet. Det er ikke så lett å få blodkolesterolet til å gå ned bare ved hjelp av kostholdet. Da må en eventuelt ty til medikamenter. Det finnes to typer av medikamenter som fører til at LDL i blodet går ned. Det mest brukte er stoffer som hemmer nydannelsen av kolesterol, det er såkalte statiner. Ved at syntesen av kolesterol blir hemmet, vil kroppens celler, som har bruk for kolesterol, ta stoffet opp fra blodet ved å øke sine reseptorer for LDL, og LDL i blodet synker. Statiner er meget brukt og ganske virksomme hos pasienter som har et moderat forhøyet blodkolesterol og derved økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

I de siste par årene er det kommet en ny type medikamenter på markedet. Det er de såkalte PCSK9-hemmere,som virker ved å hemme den normale nedbrytingen av cellenes LDL-reseptorer. Derved vil cellene, spesielt i leveren, ta opp langt mere LDL enn normalt, og blodkolesterolet synker til lave verdier. Ved å kombinere de to medikamentene, statiner og de som hindrer nedbrytingen av LDL-reseptorene, kan man få meget lave verdier av LDL i blodet, til verdier som er lavere enn dem man finner hos nyfødte.

Spørsmålet som da melder seg: er det farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier?

Det ble i fjor holdt en konferanse om dette spørsmålet, og nylig er det publisert en rapport fra det møtet i J. of Internal Medicine (1). En rekke forskere, som har meget god kjennskap til kolesterol-stoffskiftet, drøftet om det kunne være farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier.

Kolesterol er, som nevnt, en viktig bestanddel av cellers membraner, og det er organer i kroppen som bruker kolesterol til å lage viktige stoffer. Binyrebarken lager f, eks, kjønnshormoner og stresshormoner, og leveren bruker kolesterol til å lage gallesyrer. Et meget lavt LDL i blodet ville kanskje kunne føre til at organer og vev som vanligvis bruker kolesterol fra LDL til produksjon av viktige stoffer, får for lite av råmaterialet til å lage hormoner eller gallesyrer.

Men så synes ikke å være tilfelle. Får ikke disse organene kolesterol tilført, lager de det selv. Denne konklusjonen trakk forskerne på konferansen ut ifra hva som var tilfelle hos individer som på grunn av genetiske årsaker gjennom hele livet, hadde meget lave LDL-kolesterolverdier i blodet.

Det foregår fortiden en del omfattende kliniske forsøk der en behandler pasienter med kombinasjonen av statiner og de nye medikamentene som hemmer nedbrytingen av LDL-reseptorer.  Til nå er det ikke funnet at en slik behandling har ført til uønskede bivirkninger. For sikkerhets skyld vil imidlertid forskerkonferansen ikke konkludere før de kliniske undersøkelsene er sluttført. Men som nevnt, det synes ikke som det å senke LDL-kolesterolet til meget lave verdier er forbundet med noen fare. Noe som igjen viser hvordan celler i organismen klarer å kompensere for manglende tilførsel av stoffer som er viktige for deres funksjoner.

  1. A.G. Olson og medarbeidere: Can LDL cholesterol be too low? Possible risks of extremely low levels. In: J. Int. Med. Doi:10.111/joim.12614. Mars 2017.

Hilsen

Kaare R. Norum

Vi har to typer fettvev, og de har helt forskjellige oppgaver.

Vi har to typer fettvev, hvitt fettvev og brunt fettvev. Det hvite fettvevet er vårt lager av fett. Det er med andre ord vårt energilager. Alle har noe av dette, men fete folk har mye av det. Det meste av det hvite fettvevet er lokalisert til underhuden og i bukhulen rundt innvollene. Dersom vi spiser mindre enn vi trenger til vår daglige aktivitet, vil vi mobilisere energi ved at fettsyrer fra fettvevet frigjøres. Fettsyrene kan brukes til alle slags aktiviteter, men det meste går til muskulaturens stadige aktivitet.

Det brune fettvevet har en annen funksjon, det skal skaffe varme ved at det forbrenner fettsyrer, og forbrenningen skjer i selve det brune fettvevet. Det brune fettvevet er en slags varmeovn, og det som brukes til brennstoff, er fett. Nyfødte har ganske meget av det brune fettvevet. Det mest ligger rundt på halsen, og er antagelig plassert her for å varme opp blodet som skal til hjernen. Etter spedbarnsalderen tilbakedannes mesteparten av det brune fettvevet hos mennesker, men det kan reaktiveres ved at primitive, glatte muskelceller ved behov omdannes til brune fettceller.

Forbrenningen av fettsyrer i det brune fettvevet skaper varme. En har beregnet at omlag 50 gram brunt fettvev, som er i full aktivitet, kan forbrenne flere gram fett om dagen. Dersom en kunne få brunt fettvev i full aktivitet, ville det kunne være en måte å bli kvitt fett på. Folk som har lite fett på kroppen, har adskillig mer brunt fettvev en fete mennesker. Ved å øke det brune fettvevet med 50 gram hos en person, vil forbrenningen av fettet her kunne føre til et vekttap på 5 til 10 kg fett i året.

Omdannelsen av primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller påvirkes av stoffer som styrer celledifferensieringen. Slike stoffer påvirker regulatoriske elementer i cellekjernen. Flere av disse stoffene er laget av vitamin A, som egentlig heter retinol. Retinol omdannes i kroppen blant annet til retinsyre. Det er et stoff som regulerer en rekke prosesser i våre celler. Retinsyren og stoffer som likner på den, binder seg til en retinsyre-reseptor i cellekjernen. Denne bindingen fører til en rekke endringer i cellenes aktiviteter. Det er faktisk slik det meste av retinol utfører sin aktivitet som vitamin.

Nå har en forskningsgruppe (1) fra Stanford University i USA funnet ut at et syntetisk stoff, som kjemisk likner på retinol , Bexarotene, kan omdanne primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller. Disse forsøkene er gjort hos mus. Ved å gi musene Bexarotene, slik at brunt fettvev ble dannet fra muskelceller, ble musenes fettdepoter betraktelig mindre. Musene gikk ned i vekt.

Bexarotene har en rekke uheldige bivirkninger, og kan nok ikke brukes som slankemiddel hos mennesker. Men ved at man nå har funnet et stoff som kan øke forbrenningen av fett hos forsøksdyr, er man kommet på sporet etter noe som etter hvert kan bli til et medikament, og som kanskje kan brukes i behandlingen av overvekt hos mennesker.

 

  1. Nie og medarbeidere: Brown Adipogenic Reprogramming Induced by a Small Molecule. In Cell Reports.18:624–635, 17 January 2017.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Meltyper og helse. Hva betyr gluten og fibre i kostholdet?

Nesten alle typer av kostholdsråd anbefaler at en bør spise grovt brød og produkter av sammalt mel i stedet for loff og finere bakeriprodukter.

Bakgrunnen for disse rådene har vært at fiber i kostholdet regulerer tarmtømming og at det i kornets ytre deler er mye av fiber, mineraler og vitaminer.

Den siste ukens publikasjoner har gitt bedre data og mer inngående opplysninger om hva kostfiber betyr for helsen.  J. P. Karl og medarbeidere (1) undersøkte om en utbytting av helkornprodukter med produkter av fint mel påvirket energibalansen og blodsukkerreguleringen.  Studien var en randomisert, kontrollert studie av 81 menn og kvinner i moden alder. De sto på dietten i to perioder à 6 uker.

Forskerne fant at de som sto på en helkorn-diett hadde et noe høyere basalstoffskifte enn dem som sto på en diett med fint hvetemel, og at fibrene i helkorn-dietten førte til at energitapet via avføringen ble større enn hos dem som levde på fint hvetemel. De som spiste helkorn-dietten, mistet på grunn av dette omtrent 90 kcal daglig, sammenliknet med dem som sto på en diett med fint hvetemel. De som spiste helkorn mat, hadde også en bedre blodsukker-regulering enn dem som spiste fint hvetemel. Disse funn kan forklare den epidemiologiske sammenhengen det er mellom inntak av helkornprodukter og en lavere hyppighet av overvekt og fedme. Den samme forskergruppen (2) fant også at dietten med sammalte kornprodukter endret tarmfloraen i en gunstig retning og hadde en liten, men positiv effekt på immun-apparatet.

Det har i de siste årene blitt nesten en mote å spise glutenfritt, men det er få eller ingen vitenskapelige holdepunkter for at dette er en fordel for personer som ikke reagerer allergisk overfor gluten. G. Zong og medarbeidere (3) har undersøkt sammenhengen mellom gluten-inntak og risiko for utvikling av sukkersyke og overvekt i tre store befolkningsundersøkelser i USA. De tre store undersøkelsene omfattet til sammen om lag 200 000 individer. Individene ble fulgt i mange år, og deres helse ble registrert. De fant at gluten-inntaket ikke hadde noen betydning for utvikling av, eller for hyppigheten av diabetes og overvekt.  De mener derfor at det å unngå gluten i kostholdet ikke har noen positiv effekt helse-effekt for dem som ikke er gluten-allergikere. Snarere tvert i mot: unngå gluten i kostholdet fører til mindre inntak av kostfiber, noe som kan øke en risiko for utvikling av overvekt og sukkersyke.

  1. J P Karl, S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial favorably affects energy-balance metrics in healthy men and postmenopausal women. In Am J Clin Nutr 2017; 105:589-99.
  2. S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial has a modest effect on gut microbiota and immune and inflammatory markers of healthy adults. In Am J Clin Nutr 2017;105:635-50.
  3. G Zong & al: Abstract 11: Associations of Gluten Intake with Type 2 Diabetes Risk and Weight Gain in Three Large Prospective Cohort Studies of US Men and Woman. Circulation 2017; 135: A 11.

Med hilsen

Kaare . R. Norum