Sukker og fedme

Befolkningsundersøkelser viser at tiltagende overvekt startet i et land samtidig som sukker kom til landet og at det ble billig.

England var det landet i vesten der fedmeepidemien startet.  Det var allerede på 1700-tallet. England hadde da, som kolonimakt, innførsel av store mengder og ganske billig sukker.

Sukker er, som vi alle vet, søtt og godt, og selv om vi ikke blir avhengig av sukker, gjør den gode søtsmaken at vi får lyst på noe med sukker i.

Men hvorfor blir vi fete av mye sukker? Lange trodde man at dette var et enkelt spørsmål om ubalanse mellom tilført energi og energiforbruk.  Spiser man mer enn kroppen trenger av energi for å utføre dagens gjerninger og arbeid, så lagres energien som fettvev. Men det er også andre forklaringer enn bare energibalansen, nemlig at sukker inneholder sukkerarten fruktose.

Vanlig sukker er et disakkarid, det vil si et det består av to enkle sukkermolekyler, glukose og fruktose, som er kjemisk koblet sammen.  I tarmen spaltes sukkeret til glukose og fruktose, og disse to sukkermolekylene har ulike forbrenningsveier. Glukosen kan enten forbrenne pyntelig og pent i cellenes mitokondrier, eller omdannes til fettsyrer, mens fruktosen har det mer travelt.

For at glukosen og fruktosen skal forbrennes må de først fosforyleres, det vil si at det kobles et fosfatmolekyl til de enkle sukkermolekylene.  For fruktosen skjer denne forforylerings-prosessen så fort og effektivt at andre forforylerings-prosesser undertrykkes.  Forbrenningen av glukose, som altså er avhengig av at glukosen er fosforylert, blir hemmet av den raske forbrenningen av fruktose. I stedet for at glukosen blir forbrent og skaffer energi, blir den brukt til å danne fett, som jo egentlig er et energilager.  Dette er en molekylær forklaring til at sukker lett kan føre til fedme.

Vi har befolkningsundersøkelser som viser dette ganske tydelig.  Fedme var lenge at relativt lite problem i USA. Men da den amerikanske landbrukspolitikken endret seg slik at det ble overproduksjon av mais, sted fedmen i USA betydelig. President Roosevelt hadde ved sin «New Deal» i 30-årene gitt landbruket store subsidier, slik at de ikke trengte å bruke hele landbrukspotensialet. Denne politikken ble opphevet av president Nixon, og jordbrukeren måtte øke produksjonen av mais betraktelig for å få nok inntekter.  Dette førte til et maisoverskudd, noe som gjorde at sukkerindustrien omdannet (hydrolyserte) maisens stivelse til enklere sukkerarter, og storparten av disse var fruktose.  Det fruktoserike og søte mais-hydrolysatet var flytende og kunne lett tilsettes en rekke matprodukter, og lettest var det å sette det til leskedrikker. Dessuten var sukkeret fremstilt fra mais billig, og fruktose er enda søtere enn vanlig sukker.  Forbruket av sukrete matvarer, og spesielt leskedrikker økte betydelig på grunn av en intens markedsføring av søte, smakfulle og billige produkter.

Dette er et godt eksempel på at endringer og lettelser i ett politikkområde, fører til problemer i et helt annet politikkområde.

Professor Richard J. Johnson har nylig skrevet en god oversiktsartikkel om dette (1).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. R J Johnson og medarbeidere: Perspective: A Historic and Scientific Perspective of Sugar and Its Relation with Obesity and Diabetes. In Adv Nutr. 2017, 8: 412-22.

Reklame om mat og drikke som villeder eller forvirrer.

Reklamens makt er stor, og det vet matvareindustrien. Den beste reklamen er ofte den som ikke synes eller oppfattes som reklame. For å gjøre det, må man ty til indirekte metoder for å få frem budskapet.

En metode som matvareindustrien bruker, er å få forskere på lag. Det gjøres ved at industrien sponser forskningsmiljøer og/eller enkeltforskere som publiserer rapporter gunstige for dem som har støttet forskningen.

Denne metoden er ganske utbredt. Professor Marion Nestle (ikke i slekt med firmaet Nestle!) ved New York University fant at av 168 studier som var sponset av matvareindustrien, så var det 156 som rapporterte resultater som var gunstige for den industrien som betalte studien (1). Disse rapportene ble brukt av industrien i deres markedsføring av sine produkter. Men ikke direkte ved at industrien fortalte om de gode resultatene. Nei, da var de jo nærmest avslørt. Det som industrien gjør, er å tipse journalister om resultatene, slik at de kan skrive om dem i sine aviser. Da blir det hele liksom uavhengig eller nøytralt. En slik delvis skult markedsføring kan føre til stor forvirring hos konsumentene.

Dette kan være bakgrunnen for den usikkerhet eller forvirring vi har sett i de siste årene vedrørende hva som er «farlig» å spise og drikke med hensyn til risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer. Seriøs og uavhengig forskning har i flere tiår sagt at mettet fett og såkalt transfett øker blodets kolesterolinnhold, og at dette er en risikofaktor for utvikling av åreforkalking og hjerte- og karsykdommer. Det budskapet har uavhengige forskere brukt når de skulle gi råd til myndighetene om hva folk bør og ikke bør spise. Resultatet av slik faglig og uavhengig opplysning har over år ført til at konsumet av smør og fete melkeprodukter i verden har gått noe ned.

Den internasjonale meieriindustrien bestemte for noen år siden at de skulle «gjøre noe» for å få opp konsumet av melk og smør igjen. Meieriindustrien sponset forskningsmiljøer eller støttet forskere som skulle vise at fettet ikke var så farlig, men at sukker var den store synder. Dette førte til at en rekke store aviser og tidsskrifter har skrevet at «nå er ikke smør farlig lenger» og liknende uriktige utsagn.

Det er ikke alltid helt enkelt å finne ut om slike studier er sponset av industrien. Men dette skal det nå bli lettere å få rede på. National Library of Medicine (NLM) i USA har nemlig nylig bestemt at de i sine abstracts eller sammendrag, som gjengis i det såkalte Pubmed, skal inneholde opplysninger om hvem som eventuelt har gitt penger til studiene eller om noen av studiens forfattere har fått penger av berørt industri (2).

Det var den uavhengige internasjonale interesseorganisasjonen «Center for Science in the Public Interest» som for vel et år siden tok kontakt med NML for at slike opplysninger skulle komme med i Pubmed, og nå har altså NML svart positivt på henvendelsen.  Dette er meget viktig fordi Pubmed utgir korte sammendrag av nesten all medisinsk forskning som publiseres i verden. Pubmed blir derfor hvert år kontaktet flere hundre millioner ganger av forskere, journalister og andre som vil orientere seg i nyere medisinsk vitenskap.

Vi får håpe at den nye politikken til NLM i USA, og det som nå Pubmed innfører, vil gjøre at både forskere, journalister og folk flest nå får vite om publiserte studier om mat og drikke er sponset av berørt industri

  1. Nestle M.:Corporate Funding of Food and Nutrition Research: Science or Marketing? In JAMA Intern Med. 2016 Jan;176(1):13-4. doi: 10.1001/jamainternmed.2015.6667
  2. The National of Medicine (NLM) has quietly announcedthat it will henceforth include funding and conflict-of-interest statements on the abstracts published onPubMed, its searchable site for scientific publications: PubMed Updates March 2017 Collins M. PubMed Updates March 2017. NLM Tech Bull. 2017 Mar­Apr;(415)

Hilsen

Kaare R. Norum

 

 

Mat fra dyreriket eller planteriket?

I de senere årene er en blitt mer opptatt av matens negative innvirkning på miljøet, for eksempel hva matproduksjonen fører til av CO2 utslipp. I den sammenheng synes det opplagt at mat fra planteriket er langt mindre skadelig for miljøet enn mat fra dyreriket. En kan faktisk beregne at kjøttmat produserer 30 ganger større mengder CO2 enn tilsvarende mengde mat fra planteriket. Disse forhold har ført til at man i de Nordiske Ernæringsrådene (1) har anbefalt en reduksjon i inntak av proteiner fra kjøtt og dyrehold, og å øke inntaket av proteiner fra planteriket, f.eks. ved å spise mer av belgfrukter (erter og bønner). Men er dette gjennomførbart i et nordisk kosthold?

En dansk undersøkelse (2) har tatt for seg disse problemstillingene i en dobbelt blind, randomisert, placebokontrollert undersøkelse. De brukte 43 unge voksne friske menn, som alle fikk tre måltider sammensatt på ulike måter. Måltidene ble gitt som ovnsbakte posteier med tillegg av potetmos eller belgfruktmos.  Det var en rett med store mengder proteiner fra dyrekjøtt (en blanding av storfe- og svinekjøtt), en rett med store mengder proteiner fra belgfrukter (erter og bønner) og en rett med små mengder proteiner fra belgfrukter. Alle rettene hadde samme mengde energi (kalorier) og forsøkspersonene drakk alle sammen 3 dl vann til måltidet. Forsøkspersonene visste ikke hva slags retter de fikk servert.

Av praktiske hensyn ble måltidene inntatt om morgenen på fastende hjerte. Deltakerne i forsøket noterte alle hvordan rettene smakte, hvordan de mettet og hvordan de likte hele måltidet. Tre timer etter morgenmåltidet fikk forsøkspersonene lunsj, der de kunne spise hvor meget de ville. Mengden av inntaket av dette måltidet ble registrert, og var altså et mål på hvor godt testmåltidet om morgenen hadde mettet dem.

Måltidet med store mengder planteprotein førte til mindre sultfølelse, mindre inntak av mat til lunsj, og bedre metthet enn de to andre rettene. Dette måltidet førte også til et 12 % lavere energiinntak enn den med mye kjøtt. Det mest interessante funnet var imidlertid at måltidet med lavt innhold av planteprotein var like mettende og smakte like godt som den med mye kjøtt.

Det er ikke vanskelig å lage gode matretter av belgfrukter. Det finnes en lang rekke ulike bønner og flere typer erter. Blandingene kan bli både fargerike og smakfulle.

Konklusjonen er ganske klar: det er fullt mulig å lage gode måltider der kjøtt er byttet ut med belgfrukter. Slike retter kan føre til et mindre inntak av energi og gir en økt mengde av fiber i kostholdet. Og som nevnt i innledningen, er slike plantebaserte måltider langt bedre for moder jord!

Ha gode og sunne måltider med mye plantemat!

Hilsen

Kaare R. Norum

  • Nordic Council of Ministers. Nordic Nutrition Recommendations 2012: integrating nutrition and physical activity. Copenhagen, Denmark: Nordic Council of Ministers¸2014. doi: http://dx.doi.org/10.6027/Nord2014-002.
  • D Kristensen et al.: Meals based on vegetable protein sources (beans and peas) are more satiating than meals based on animal protein sources (veal and pork) – a randomized cross-over meal test study. In: Food and nutrition research. 2016, 60:32634 – http://dx.doi.org/10.3402/fnr.v60.32634.

Verdens Helseorganisasjon (WHO)  trapper opp kampen mot fedme.

Den 10. oktober i år kunngjorde WHO to tiltak for å redusere fedme og overvekt i verden.

For det første offentliggjorde WHO en rapport som heter: Taxes on sugary Drinks: Why do it? (1)

For det andre kunngjorde WHO at etter 11. oktober 2016 vil det ikke bli solgt sukkerholdige drikker i WHOs hovedkvarter i Genève. Denne beslutningen viser hvor alvorlig WHO synes at et sukkerkonsum via drikkevarer er. Ved å innføre dette ved WHOs hovedkavarter, vil organisasjonen sette et positivt eksempel for WHOs medlemsland og organisasjoner, som ofte besøker WHO i Genève. Denne beslutningen har allerede oppnådd en stor internasjonal oppmerksomhet.

Bakgrunnen for disse tiltak er den økende fedme og overvekt i verden. Antallet av fete mennesker på Moder Jord har doblet seg fra 1980 til 2014.  I 2014 var 39% av verdens befolkning overvektige og 13 % var fete. Omkring 42 millioner barn under 5 år var overvektige eller fete i 2015. Opptreden av overvekt og fedme blant småbarn øker mest i fattige land.

Folk som regelmessig drikker sukkerholdige leskedrikker har en langt større sjanse til å få sukkersyke enn de som sjelden bruker sukkerholdige drikker.

Antallet sukkersyke i verden har økt fra 108 millioner i 1980 til 422 millioner i 2014.

Hva kan de enkelte land gjøre for å demme opp for denne uheldige trenden?

Ett tiltak som WHO mener kan være effektivt, er å innføre avgifter på sukkerholdige drikker. WHO viser til erfaringer fra som skjedde da tobakksvarer ble avgiftsbelagte: forbruket av tobakk ble redusert.

WHO peker også på nylig offentliggjorte rapporter om at en avgift på sukkerholdige drikker, fører til redusert forbruk av slike drikker. I januar 2014 innførte regjeringen i Mexico en avgift på sukkerholdige drikkevarer; prisen økte med om lag 10 %. Allerede etter et halvt år hadde konsumet avtatt med 6 %, og ved årets slutt var inntaket 12 % lavere enn året før (2). Det viste seg at reduksjonen var størst i familier med lav inntekt, og det var denne gruppen som opprinnelig drakk mest av de sukkerholdige drikkene. Mexico vil bruke de økte avgiftsinntektene til å subsidiere drikkefontener i skoler og på markedsplasser.

Det er en liten sukkeravgift på drikkevarer i Norge. Men den burde økes betraktelig, og de økte inntektene Statens får, burde brukes til å subsidiere frukt og grønnsaker, f. eks til skolebarn og skoleungdom. Dette har Statens ernæringsråd og Nasjonalt Råd for ernæring påpekt flere ganger, men møtt motstand fra offisielt hold, spesielt i fra Finansdepartementet.

Men det er ikke bare offisielle politiske myndigheter som er i mot økte avgifter. Den industrien som produserer slikt usunne drikkevarer er sterkt i mot en avgiftsøkning, og har nylig kommet med en uttalelse, som betviler at avgift vil redusere overvekt og fedme. De mener at det ikke er bevist at en slik økning er noen løsning på det alvorlige fedmeproblemet verden står overfor, og går dermed i mot hva forskere som undersøkte dette i Mexico, fant. Tall fra USA viser at drikkevare-industrien i 2016 til nå har brukt over 30 millioner US dollar for å bekjempe en avgiftsøkning.  Samtidig bruker den internasjonale brusindustrien store beløp for å øke omsetningen av sine varer, spesielt i land med lav gjennomsnittlig inntekt.

  1. WHO-why-tax-sugary-bev2016.pdf
  2. Colchero MA, Popkin BM, Rivera JA, & Ng SW: Beverage purchases from stores in Mexico under the excise tax on sugar sweetened beverages: observational study. BMJ, 2016 352:h6704.

Kaare R. Norum

Energidrikker. Er de bra for helse og prestasjoner?

Salg av sukrete drikkevarer øker over hele verden, og de er betraktet som en viktig årsak til den økende hyppighet av overvekt og fedme, både i rike og fattige land.

Flere av de store firmaene som lager, markedsfører og selger sukrede drikker prøver å bagatellisere den uheldige følge av stort konsum av slike drikkevarer, og de støtter både små og store sportsbegivenheter i sin markedsføring.

I 1960- årene kom en ny type brus på markedet, i tillegg til de originale brus og coladrikker. Det er de såkalte energidrikker, som i tillegg til sukker, også inneholder relativt store mengde av koffein. Noen av dem inneholder også små mengder av aminosyrer og liknende stoffer. Salg og konsum av slike energidrikker har økt nesten eksponentielt i de siste årene. En årsak ar at flere kjente idrettsfolk, som er sponset av dem, går god for slik drikke.

Men har idrettsfolk og folk flest brukt for disse aggressivt markedsførte produktene? Hjelper de, og til hva, og har de noen ulemper? Erik Konrad Grasser og medarbeidere fra Fribourg universitetet i Sveits har nylig publisert en artikkel om dette emne (1). De har spesielt sett på effektene på hjerte- og karsystemet.

De fremholder at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner av hittil publiserte undersøkelser. Hovedgrunnen er at metodene bak de ulike undersøkelser er forskjellige, og at mengden og når drinkene er inntatt, varierer meget.

Men det er likevel en del konklusjoner som kan dras: effektene som er observert kommer vesentlig av innholdet av koffein og sukker i drikkene, lite kan tilskrives andre stoffer i energidrikker.

Hva er så virkningene, som enkelte av oss vil kalle bivirkninger? Energidrikker eller sportsdrikker, som de også kalles, øker hjertes frekvens, øker blodtrykket noe og nedsetter blodgjennomstrømningen til hjernen. Dette trenger selvsagt ikke være skadelig hos unge, friske mennesker som konsumerer slike drikker. Men det er i alle fall ingen fordel å bruke dem til eksamen og andre gjøremål, der hjernen skal yte på sitt beste.

Energidrikker er et av de produkter i drikkevaresektoren som øker mest og raskest. Markedsføringen er rettet mot unge voksne mellom 18 og 34 år, og disse har et forbruk som ligger mellom 1 til 4 flasker per måned. Studenter og eldre skoleelever er blant storforbrukerne, og mer enn halvparten av dem som vanligvis drikker energidrikker, brukte slik drikke under arbeid med større prosjekter.

Det finnes i dag tallrike typer av energidrikker på markedet, i USA over 200 ulike typer. Men det er bare noe få som dominerer markedet. Det er videre omtrent den samme mengde av sukker og koffein i de fleste produktene. I Norge er det bare noen få merker av sportsdrikker i salg, og det mest solgte reklameres blant annet av våre internasjonalt kjente vinteridrettsutøvere.

Men er det så farlig da? Kanskje ikke hos den enkelte ungdom, som tror at det hjelper henne eller ham i en idrettskonkurranse, eller som tror at drikken oppretter både energi- og væskebalansen etter en intens trening eller konkurranse, noe den vel neppe gjør. Men markedsføringen er intens og bedrar til at konsumet av sukrede drikker øker blant vanlig ungdom og barn. Og da kommer energidrikker og sportsdrikker i samme kategori som sukrede coladrikker og liknende, og stort konsum av dem vet vi vil føre til fedme og et usunt kosthold.

Idrettsfolk burde ikke la seg sponse av, og drive reklame for drikker, som egentlig ikke hjelper til noe særlig. En slik sponsing bidrar til at ungdom drikker mer av disse søte, såkalte oppkvikkende energidrikkene. Drikkene er egentlig unødvendige, og de øker fedme og uhelse i samfunnet.

  • E K Grasser et al.: Energy Drinks and Their Impact on the Cardiovascular System: Potential Mechanisms, in Adv Nutr 2016;7:950–60.

Toscana, 26. september 2016

 

Kaare R. Norum

Sukker, sirup og honning: like ille?

Denne nokså søte bloggen tar opp tre hyppige spørsmål om sukker og søte saker.

For det første: er det egentlig noen helsemessig forskjell på sukker, sirup og honning?

For det andre: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

For det tredje: hva betyr prisen for innkjøp av sukkerholdige drikkevarer?

Men før jeg refererer tre undersøkelser som svarer på spørsmålene, er det nødvendig med litt repetisjon om hva sukker, sirup og honning egentlig er.

Vanlig sukker, også kalt sukrose, er et disakkarid. Det er bygget opp av to enkle sukkerarter, nemlig glukose (druesukker) og fruktose (fruktsukker).  Sukrosen spaltes fort i tarmen til glukose og fruktose, glukosen går over i blodet og kalles nå blodsukker, mens fruktosen går til leveren og omdannes her. Noe av fruktosen blir til fett i leveren.

Honning består av en blanding av glukose og fruktose, omtrent like mye av hver. I tillegg til sukkerartene inneholder honning små mengder av sporstoffer som antioksidanter og en del mineraler. Men mengdene er så små at de ikke betyr noe for vår helse, selv om biene har bruk for dem.

Sirup kan være så mangt. Men det meste av sirup som brukes i dag er et nedbrytningsprodukt av mais-stivelse. Den inneholder 55 % fruktose og 45 % glukose.

For det første: Er det noen forskjell på omsetningen av sukker, sirup og honning hos normale individer og hos overvektige individer med nedsatt glukosetoleranse? De siste er individer som er på nippen til å utvikle sukkersyke av type II. Susan K Raatz og medarbeidere har svart på disse spørsmålene i en studie som ble publisert i fjor (1). De undersøkte om det var noen forskjell på kroppens svar etter inntak av tre typer sukkerarter: vanlig sukker, honning, og mars-sirup. De gjorde undersøkelsen på normale individer og på individer med nedsatt glukoseintoleranse. Forsøkspersonene spiste, i tillegg til sitt vanlige kosthold, 50 gram av de søte stoffer daglig i tre uker.

De målte kroppens svar på alle tre sukkertypene hos alle deltagerne i undersøkelsen. Det som ble målt var blodfettstoffer, blodglukose, insulin i blodet, blodtrykk og markører for betennelsesreaksjoner. De aller fleste av de målte parametere var høyere hos glukose-intolerante enn hos normale individer, både før og under undersøkelsen. Det var forventet. Men det var ingen forskjell på de målte parametere etter inntak av sukker, honning eller sirup, hverken hos normale eller glukoseintolerante, overvektige individer.  Det var ikke forventet. De hadde trodd at honning skulle gi mindre utslag enn vanlig sukker og sirup, altså finne det folk lenge har trodd: at honning er «sunnere» enn sukker. Videre hadde de forventet at sirup, som inneholder mer fruktose enn glukose skulle gi et annet blodsukkersvar enn vanlig sukker.  Det at fruktose har en såkalt lavere glykemisk indeks slo altså ikke ut i noen påviselig forskjell mellom sukker og sirup.

Konklusjonen på denne undersøkelsen var altså at det er like ille å spise mye honning og sirup som sukker.

For det andre: Hva betyr en helseadvarsel merket på forsiden av en brusflaske? Christina A. Roberto og medarbeidere undersøkte dette blant foreldre til småbarn (2). Det viste seg at foreldre reagerte positivt på en slik merking, eller sagt med andre ord: dersom det sto at drikken inneholdt meget sukker og kalorier, eller at det var en advarsel på etiketten om at sukker kunne føre til overvekt, tannråte eller sukkersyke, gjorde at foreldrene kjøpte mindre av den drikken til sine barn. Det var ikke nødvendig med å skremme med sykdommer, bare det at det sto at drikken inneholdt mye sukker, førte til redusert innkjøp av drikkevaren.

For det tredje: Hva betyr prisen for innkjøpet av en sukret brus?  Celine Bonnet og Vincent Requillart fra Toulouse Universitetets økonomifakultet har i et arbeidsnotat undersøkt dette (3) og funnet at avgifter på sukret brus fører til mindre innkjøp av brusen.  Virkningen var størst hos dem som kjøpte mye av brusen, spesielt hos overvektige storbrusdrikkere. Dette viser at en avgift virker best på dem det virkelig gjelder. Dette er helt i tråd med erfaringer gjort i Mexico og flere andre land der man har innført en økt avgift på sukkerholdige brusdrikker. For det tredje: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

For det tredje: Har merkingen av sukkerinnhold på etiketten noen betydning for innkjøp av den sukrede varen?

Det er altså gode argumenter for at en sukkermerking på brusflasker og en økt avgift på brusdrikker med sukker burde innføres i Norge. Hva sier Nasjonalt Råd for Ernæring og Helsedepartementet til dette?

Hilsen fra

Kaare R Norum

  1. Raatz , S K , Johnson, L K & Picklo M J: Consumption of Honey, Sucrose, and High-Fructose Corn Sirup Produces Similar Metabolic Effects in Glucose-Tolerant and –Tolerant Individuals. In:  The Journal of Nutrition 20015; 145: 2265-72.
  2. Roberto, C A et al.:  The Influence of Sugar-Sweetened Beverage Health Warning Labels on Parents Choices. In: Pediatrics. Published online January 14, 2016;doi;10.1542/peds. 2015-3185.
  3. Bonnet, C & Requillart V: The effect of taxation on the individual consumption of sugar-sweetened beverages, Working Paper Nr. TSE-638. April 2016. Toulouse School of Economics

Fedmen brer om seg og myndighetene bare prater.

 

I et av de siste nummer av Lancet (1) er det publisert en oversikt over antall fete og overvektige i verden. Det er skremmende lesning: Fedmen stiger nesten i alle land, og det er langt flere som lider av overvekt enn som lider av underernæring.

Disse opplysningene, som egentlig er langt i fra nye, får norske politikere og andre forståsegpåere til med brask og bram uttale at vi gjøre noe. Dette noe er at alle departementer og industri og kjøpmenn må samarbeide for å få bukt med fedmen.

Men dette er jo heller ikke nytt. Dette sa Statens ernæringsråd for 20 år siden, og det var det Verdens helseorganisasjon (WHO) uttalte i 2004 i «WHOs Globale strategi for kosthold og fysisk aktivitet». Det må politisk samhandling til for å få bukt med overvekten og en mer rettferdig fordeling av mat og ressurser i verden. Det er tre veier å gå. Det er å gjøre noe med pris, tilgjengelighet og markedsføring.

Dette vet de politiske myndighetene, men de gjør lite eller intet, fordi motkreftene fra industri og utsalg er så store. Politikere tør ikke ta virkelig fatt på problemene. Det blir bare prat og nye Stortingsmeldinger.

Prisene på usunne matvarer må økes, og prisøkningen må være så stor at folk virkelig kjøper mindre av disse varene. De ekstra skatte- og avgiftsinntektene som staten får av dette, bør brukes til å subsidiere frukt, grønnsaker, fisk og andre sunne matvarer, og til gratis utdeling av frukt og grønt og til sunn skolemat til elever i skoler på alle trinn. Skolemat er meget viktig. Det er nylig vist at elever som får skolefrokost, blir mindre overvektige enn de som ikke får skolefrokost (2).

Tilgjengeligheten av usunne matvarer må innskrenkes. I praksis må dette føre til at kiosker, brusautomater og godteriutsalg i nærheten av skoler må legges ned. Det må innføres forbud mot å selge brus i liters flasker. Videre må det innføres regler for hvor i matvarebutikkene de sunne og de usunne matvarene skal plasseres.

Det viktigste moment er kanskje å gjøre noe drastisk med markedsføringen av usunne matvarer. Reklame av usunn mat og drikke bør ikke tillates, hverken i aviser, blader eller fjernsyn.

Helseministeren uttalt nylig at flere departementer skulle samarbeide for å legge frem en egnet og samlet plan for et riktig og sunt kosthold. Slike planer er langt fram flere ganger, men fører ikke til noe som helst. Motkreftene (det vil si både nasjonal og internasjonal industri og andre berørte partner) har nemlig så kraftige lobbyister at hverken rød, grønne eller blå regjeringer klarer å få gjennomført noe særlig.

I tidligere tider hadde Norge et Statens Ernæringsråd. Det hadde en reell påvirkning av spise- og drikkevaner i landet, og var både respektert og fryktet av produsenter av mat og drikke. Det uttalte seg i aviser og media uavhengig av politiske myndigheter. Ernæringsrådet var en vaktbikkje, som bjeffet eller bet godt fra seg når uriktige opplysninger om kosthold og helse fremkom i artikler og reklamer i aviser og media. I dag har vi ikke lenger et slikt frittstående organ. Vi har et Nasjonalt råd for ernæring, som skal gi råd til myndighetene, men som aldri opptrer uavhengig, hverken i presse eller media. De er politisk og byråkratisk kontrollert og kan ikke uttale seg like fritt som Statens Ernæringsråd gjorde i gamle dager. Kanskje man skulle starte en Folkebevegelse for sundt kosthold uavhengig av politiske partier? Den burde ledes av personer som har innsikt og dokumentert kunnskap i ernæring og helse, og ikke av selvutnevnte «eksperter».

Statsapparatet, med sitt stadig økende antall ansatte byråkrater, har innført pressekonsulenter som skal ta seg av kontakter med omverden. Dette skjer i både departementer og direktorater. Det er altså ikke bare ernæringsfaget som har mindre direkte kontakt med media. Disse byråkratiserte pressekontorene kan bli en fare for ytringsfriheten fordi journalister og andre kritisk interesserte ikke når frem til fagkunnskapen, men bare til pressekonsulenter.

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. M. Ezzati og tallrike medarbeidere: Trends in adult body-mass index in 200 countries from 1975 to 2014: a pooled analysis of 1678 population-based measurement studies with 19.2 million participants. The Lancet , 387. 1377-96, April 2, 2016
  2. S. Wang og medarbeidere: School breakfast and body mass index: a longitudinal observational study of middle school students. Pediatric Obesity, doi:10.1111/ijpo.12127. 17.Mars 2016.