Hvordan den rike verden gjør den fattige verden fetere: globalisering i praksis.

Fedmen øker i alle land, kanskje mest i utviklingslandene. Det er i alle fall en meget markert øking av fedme blant barn og ungdom i både Kina og India. Sentrale FN-organisasjoner, og spesielt WHO (Verdens Helseorganisasjon) har påpekt denne uheldige utviklingen.

Både Norge og New Zealand, som er rike og sosialt veltilpasset, har policy eller offentlige anbefalinger for å unngå at sine befolkninger blir fete, opererer på en helt annen måte i andre land der de kan selge sine produkter.

For å ta norsk industri først: Orkla har gjennom oppkjøp av Indiske foretak fått anledning til å produsere varer og til å selge disse med god fortjeneste i India.  Denne indiske satsningen av Orkla har vært omtalt i norske media flere ganger. Det er forstemmende å se at hovedsatsingen, i alle som det fremgår av pressemeldinger, er at Orkla skal satse på produksjon av søte seigmenn og andre godterier for indiske barn. Dette er produkter som indiske barn trenger minst, ja som de burde være beskyttet mot.

Vi vet nemlig at det barn i alle land fortest blir fete av, er søtsaker og sukrete brusdrikker.

Så til New Zealand. Dette landet har tradisjonelt vært en storprodusent av sauekjøtt.  Det er ikke så lett å selge produkter fra en saueindustri til Kina, som egentlig helst vil importere produkter fra gris. Men nå har kinesere oppdaget pizza, og til denne retten kreves det ost som skal dekke pizzaen, og jo fetereosten er, dess bedre blir angivelig pizzaen. New Zealand har derfor lagt om store deler av sin saueavl til kvegdrift og melkeproduksjon. I følge Food Navigator i  Asia har Fonterra, som representerer New Zealands melkeindustri åpnet nye store fabrikker, både i New Zealand og i Australia, for å produsere oster som skal brukes på kinesiske pizzaer.  Landet eksporterer altså nå store mengder av fete oster til kinesiske pizzaer.

Kineserne er laktoseintolerante. De tåler altså ikke melkesukker, men osten tåler de.

Kina er et enormt marked.  Over 40 % av den kinesiske urbane befolkning spiser minst ett vestlig inspirert måltid hver uke, og pizzaen er den mest populære hurtigretten som konsumeres.

Pizza med mye fet ost kan føre til både fedme og hjerte- og karsykdommer.

Når det er utsikter til god fortjeneste, bryr industrien seg ikke om følgene, i alle fall ikke om det kommer i et annet land.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

 

Overvekt, spisevaner og reguleringen av kroppens fettmasse.

Min ernæringsblogg har hatt sommerferie noen uker. Men nå er den tilbake; jeg følger med i vitenskapelig litteratur innen mitt fagfelt, og prøver å formidle til andre hva jeg har lest av interessante artikler.

Overvekt og fedme er blitt en pandemi. Den opptrer over hele verden, og i alle land er den mest uttalt blant mennesker som har dårlig råd og liten utdannelse. Men hvorfor blir folk fetere nå enn før i tiden?

Det kan være menge forklaringer eller årsaker. En ganske sikker årsak er matvareindustriens intensive påvirkning gjennom reklame, spesielt av usunne og kaloririke mat- og drikkevarer, altså sukkersøte drikker og fete ferdigretter.

Det forskes og diskuteres mye og ofte om fedme i vitenskapelig litteratur. Ikke så rart når vi vet at fedmen er en medvirkende årsak til en rekke av våre viktigste og farligste sykdommer: sukkersyke, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Siste ukes lesning av internasjonal litteratur om dette emne viser forskjellen i tilnærming til og problemløsning av overvektens årsaker.

Først en enkel tilnærming: En undersøkelse tok for seg om porsjonsstørrelse og TV-titting sammen med spising hadde noen effekt (1).  Det var fire ulike settinger: stor versus liten porsjon av en pastarett med dressing, og spise dette enten i en rolig atmosfære i 30 minutter uten for styrelser, eller å spise samme rett mens man så på et mat-nøytralt TV-program.

Forskerne fant at TV-titting under måltidet ikke hadde noen effekt på hvor meget man spiste. Derimot var det helt tydelig at de som fikk store porsjoner på tallerkenen inntok mer mat enn de som fikk mindre porsjoner. Konklusjon: lag små porsjoner av mat, og du og din familie spiser mindre. Selvsagt, vil mange si. Men nå er det altså bekreftet via forskning.

Den andre artikkelen i ukens lesning er mer kompleks og kommer fra et spesial-utvalg i den amerikanske «Endocrine Society» (2). Ett av de vesentligste problemer i behandlingen av fedme er at de aller fleste som har gått ned i vekt, har en tendens til å gå opp igjen etter ganske kort tid. Det synes altså som om kroppen under fedmen har fått en ny slags settpunkt for hvor meget kroppen skal ha av fettvev, og dette ligger høyere enn det individet hadde før overvekten inntrådte.  Kroppen prøver å nå det nye sett-punktet etter at man har gått ned i vekt, og overvekten kommer tilbake.

Utvalget mener at den viktigste årsaken til den omseggripende fedme kommer av at overvekten er en sykdom i kroppsenergienes reguleringssystem.  For å forstå overvekten må en forske mer på de sentrale mekanismer i reguleringen av energibalansen, altså på de mekanismer som fører til det nye settpunktet for mengden av kroppens fettmasse. Det er nemlig fettmassen som er kroppens energilager. Det vitenskapelige målet er å få mer rede på fedmens patogenese, slik at behandlingen av uheldig overvekt kan gjennomføres mer langt bedre resultater enn i dag.

Vi får håpe på at forskere som følger anbefalingene til «The Endocrine Society» får gjennomslag for sine tanker og forskningsmidler til å gjennomføre grundige studier i hvordan energimetabolismene styrer mengden av kroppens fettvev.

Det trengs nemlig en økt forståelse av energibalansens mekanisme om en skal få til en effektiv behandling av overvekt, og dermed kontroll over fedmeepidemien som herjer i hele verden.

Hilsen

Kaare R. Norum

 

  1. Rachel Rosenthal & Hollie Raynor: The effect of television watching and portion size on intake during a meal. In Appetite Volume 117, 1 October 2017, Pages 191-196.https://doi.org/10.1016/j.appet.2017.06.030

 

  1. Michael W Schwartz,Randy J Seeley, Lori M Zeltser, Adam Drewnowski, Eric RavussinLeanne, M Redman & Rudolph L Leibel: Obesity Pathogenesis: An Endocrine Society Scientific Statement. In Endocrine Reviews, Volume 38, Issue 4, 1 August 2017, Pages 267–296,https://doi.org/10.1210/er.2017-00111

Sukker og fedme

Befolkningsundersøkelser viser at tiltagende overvekt startet i et land samtidig som sukker kom til landet og at det ble billig.

England var det landet i vesten der fedmeepidemien startet.  Det var allerede på 1700-tallet. England hadde da, som kolonimakt, innførsel av store mengder og ganske billig sukker.

Sukker er, som vi alle vet, søtt og godt, og selv om vi ikke blir avhengig av sukker, gjør den gode søtsmaken at vi får lyst på noe med sukker i.

Men hvorfor blir vi fete av mye sukker? Lange trodde man at dette var et enkelt spørsmål om ubalanse mellom tilført energi og energiforbruk.  Spiser man mer enn kroppen trenger av energi for å utføre dagens gjerninger og arbeid, så lagres energien som fettvev. Men det er også andre forklaringer enn bare energibalansen, nemlig at sukker inneholder sukkerarten fruktose.

Vanlig sukker er et disakkarid, det vil si et det består av to enkle sukkermolekyler, glukose og fruktose, som er kjemisk koblet sammen.  I tarmen spaltes sukkeret til glukose og fruktose, og disse to sukkermolekylene har ulike forbrenningsveier. Glukosen kan enten forbrenne pyntelig og pent i cellenes mitokondrier, eller omdannes til fettsyrer, mens fruktosen har det mer travelt.

For at glukosen og fruktosen skal forbrennes må de først fosforyleres, det vil si at det kobles et fosfatmolekyl til de enkle sukkermolekylene.  For fruktosen skjer denne forforylerings-prosessen så fort og effektivt at andre forforylerings-prosesser undertrykkes.  Forbrenningen av glukose, som altså er avhengig av at glukosen er fosforylert, blir hemmet av den raske forbrenningen av fruktose. I stedet for at glukosen blir forbrent og skaffer energi, blir den brukt til å danne fett, som jo egentlig er et energilager.  Dette er en molekylær forklaring til at sukker lett kan føre til fedme.

Vi har befolkningsundersøkelser som viser dette ganske tydelig.  Fedme var lenge at relativt lite problem i USA. Men da den amerikanske landbrukspolitikken endret seg slik at det ble overproduksjon av mais, sted fedmen i USA betydelig. President Roosevelt hadde ved sin «New Deal» i 30-årene gitt landbruket store subsidier, slik at de ikke trengte å bruke hele landbrukspotensialet. Denne politikken ble opphevet av president Nixon, og jordbrukeren måtte øke produksjonen av mais betraktelig for å få nok inntekter.  Dette førte til et maisoverskudd, noe som gjorde at sukkerindustrien omdannet (hydrolyserte) maisens stivelse til enklere sukkerarter, og storparten av disse var fruktose.  Det fruktoserike og søte mais-hydrolysatet var flytende og kunne lett tilsettes en rekke matprodukter, og lettest var det å sette det til leskedrikker. Dessuten var sukkeret fremstilt fra mais billig, og fruktose er enda søtere enn vanlig sukker.  Forbruket av sukrete matvarer, og spesielt leskedrikker økte betydelig på grunn av en intens markedsføring av søte, smakfulle og billige produkter.

Dette er et godt eksempel på at endringer og lettelser i ett politikkområde, fører til problemer i et helt annet politikkområde.

Professor Richard J. Johnson har nylig skrevet en god oversiktsartikkel om dette (1).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. R J Johnson og medarbeidere: Perspective: A Historic and Scientific Perspective of Sugar and Its Relation with Obesity and Diabetes. In Adv Nutr. 2017, 8: 412-22.

Om svisker, og om overvekt.

En ukes gjennomgang av nyere vitenskapelig litteratur innen ernæringsfaget gir som regel mange gode artikler å velge i mellom. Men siste uke var noe mager, selv om flere artikler handlet om overvekt. Jeg fant to artikler som kunne være verd en blogg. Den ene om oppfatningen av at det ikke er farlig å være fet om en ellers er i god form, og den andre handlet om svisker, som er et ganske sjeldent tema i ernæringslitteraturen.

Først om de såkalt sunne overvektige:

“Fat but Fit is a big fat myth”

Dette var overskriften i et BBC referat fra årets “European Congress on Obesity” som ble holdt i  Portugal fra 17 til 20 mai i år.

Overskriften refererte til en større undersøkelse fra Universitetet i Birmingham der data fra flere millioner britiske individer var undersøkt. Dr Rishi Caleyaschetty og medarbeidere hadde fulgt folk som ved studiens start var friske overvektige (en body mass indeks over 30), men som ellers var i god form uten tegn på hjerte- og karlidelser, høyt blodtrykk eller økte blodfettstoffer og som hadde et normalt blodsukker.

Forskerne fra Birmingham fant ved å følge disse individene, og sammenlikne dem med friske normalvektige, at de frisk og sunne overvektige likevel hadde langt større sjanse til med tiden å utvikle hjerte og karsykdommer, slag og hjertesvikt. De mener altså at «fat but fit» ikke er riktig, og at alle overvektige burde gå ned i vekt. Det å være overvektig er i seg selv en risikofaktor for utvikling av hjerte-karsykdommer, selv om alle de andre risikofaktorene er fraværende.

Den andre undersøkelsen jeg fant i uken som gikk, handlet om svisker (tørrede plommer) og benhelse (1). Bakgrunnen for oversikt-undersøkelsen var at noen studier, blant andre av  S. Hooshmand og medarbeidere hadde vist at tørkede plommer påvirket benvevet til kvinner etter overgangsalderen på en gunstig måte (2). Studiene antydet at det i svisker var substanser som var til fordel for benvevet, med andre ord at svisker kunne forhindre benbrudd. Jeg må innrømme at dette ante jeg ikke noe om, og gikk derfor inn i artikkelen med en viss undring. Men oversikten var godt skrevet og forfatteren hadde trålet gjennom tallrike artikler om svisker og helse. Både dyreforsøk og cellestudier har i følge forfatteren vist at ekstrakt fra svisker både fremmer bendannelse og forhindrer at bensubstans minker, og disse virkningene går via stoffer som påvirker signalveier som igjen påvirker både osteoblaster (celler som danner benvev) og osteoklaster (celler som øker nedbryting av benvev).

Det ser faktisk ut som at det å spise svisker har noe for seg, i alle fall når det gjelder benvevet. Hva det er i svisker som virker, er ikke sikkert, men svisker inneholder en rekke fenoler som synes å ha betydning for benvevets stoffskifte. Dessuten har svisker et relativt høyt innhold av vitamin K, som også er av betydning for benhelsen.

I tillegg til benhelsen, er svisker både godt og en artig måte å få i seg en del av den daglige dosen av frukt, bær og grønt, noe som alle ernæringssakkyndige er enige om at man skal. Men svisker er ganske søte på grunn av høyt sukkerinnhold, så for meget av det gode kan gi overvekt!

En liten ettertanke om svisker og benhelse: Wallaces studie var støttet av California Plum Board.

  1. T.C. Wallace: Dried Plums, Prunes and Bone Health: A Comprehensive Review. In: Nutrients 2017, 9: 401.
  2. S. Hooshmand et al.:Comporative effects of dried plum and dried apple on bone in postmenopausal women. Br. J. Nutr. 2011, 106, 923-30

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Spis mindre og gå ned i vekt – men hvordan skal man spise?

Overvekt er et stort helseproblem, i nesten hele verden.  Graden av fedme øker. De landene som har størst problemer med overvekten, er USA og England. Men også i Norge er fedme-problemet blitt større med årene, både hos barn, ungdom og voksne.

Den beste måten å gå ned i vekt er å spise mindre mat enn kroppen trenger. Greier man det, vil vekten gå ned. Men det er vanskelig. Der har derfor etter hvert kommet mange ulike forslag til forskjellige typer av faste-regimer.  Ett av disse er å faste et par dager uken, ett annet og mer populært er å spise meget lite hver annen dag, og spise vanlig den andre dagen.

Bøker som beskriver hvordan man skal gå frem for å få dette til, er blitt bestselgere verden over. I USA og England har «annenhverdag-diettbøker» blitt solgt i over 1 million eksemplarer. Så da skulle en tro at dette hjalp godt for dem som vil bli tynnere. Men dette er ikke blitt undersøkt skikkelig, før Trepanowski og medarbeidere startet en kontrollert undersøkelse i Chicago, USA. De ville finne ut om det var bedre å sulte hver annen dag, enn å spise mindre hver dag (1).

Forskerne tok for seg 222 overvektige personer, hvorav 100 kunne brukes i en kontrollert, klinisk undersøkelse. 34 av disse ble tilfeldige randomisert til å faste hver annen dag, 35 til å spise mindre hver dag og 31 var ubehandlede kontroller. Studien varte i ett år.

De to gruppene som skulle gå ned i vekt, måtte minske matinntaket slik at energimengden gjennomsnittlig  ble redusert til 75 % det de vanligvis spiste. Gruppen som skulle faste hver annen dag, fikk på fastedagen bare 25 % av det vanlige energiinntaket, men på spisedagen (den ble kalt «festdagen») kunne de spise 125 % av matenergien  de var vant til. Gruppen som skulle redusere det daglige matinntaket, fikk hver dag 75 % av det de vanligvis spiste.

Disse to forsøksgruppene fikk på sykehusets poliklinikk utdelt mat hver dag i 3 måneder, deretter skulle de i 3 måneder, under veiledning av forskerne, selv kjøpe inn og lage til sine måltider. Etter at disse 6 månedene med veiledning var over, skulle de selv fortsette med sine måltids mønstre i et halvt år. På dette viset kunne man få vite hvor vanskelig det var for de overvektige å følge det regimet som var startet.

Av de som fastet hver annen dag, var det bare 21 som klarte å fullføre et helt år, i den gruppen som spiste mindre hver dag,var det 25 som var med i ett år.

Alle deltakerne i studien ble selvsagt veiet og en rekke blodprøver ble tatt, både før under og etter at undersøkelsen var avsluttet.

De to diettgruppene gikk ned til om lag 7 % av sin kroppsvekt de første 6 månedene, mens kontrollgruppen beholdt sin kroppsvekt. Men det neste halvåret, da de ikke hadde noen veiledning, gikk vekten i begge gruppene opp noe, slik at de veide etter ett år bare om lag 5% mindre enn da forsøket startet.

Forskerne hadde trodd at de som fastet hver annen dag, skulle gå mere ned i vekt enn de som reduserte sitt inntak hver dag. Men det var ikke noen forskjell mellom de to gruppene, hverken i blodverdier, risikofaktorer for livsstils-sykdommer eller i vekttap. Det var faktisk vanskeligere å gjennomføre annen hver dags faste enn å redusere matinntaket hver dag.

konklusjonen er at om man skal gå ned i vekt, er det greiest og enklest å redusere matinntaket daglig, og ikke begynne med alternative fasteregimer.

  1. F. Trepanowski et al.: Effect of Alternate-Day Fasting on Weight Loss, Weight Maintenance, and Cardioprotection Among Metabollically Healthy Obese Adults. A Randomized Clinical Trial. JAMA Internal Medicine. doi:10.1001/jamainternmed.2017.0936. Published online May 1. 2017

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Vi har to typer fettvev, og de har helt forskjellige oppgaver.

Vi har to typer fettvev, hvitt fettvev og brunt fettvev. Det hvite fettvevet er vårt lager av fett. Det er med andre ord vårt energilager. Alle har noe av dette, men fete folk har mye av det. Det meste av det hvite fettvevet er lokalisert til underhuden og i bukhulen rundt innvollene. Dersom vi spiser mindre enn vi trenger til vår daglige aktivitet, vil vi mobilisere energi ved at fettsyrer fra fettvevet frigjøres. Fettsyrene kan brukes til alle slags aktiviteter, men det meste går til muskulaturens stadige aktivitet.

Det brune fettvevet har en annen funksjon, det skal skaffe varme ved at det forbrenner fettsyrer, og forbrenningen skjer i selve det brune fettvevet. Det brune fettvevet er en slags varmeovn, og det som brukes til brennstoff, er fett. Nyfødte har ganske meget av det brune fettvevet. Det mest ligger rundt på halsen, og er antagelig plassert her for å varme opp blodet som skal til hjernen. Etter spedbarnsalderen tilbakedannes mesteparten av det brune fettvevet hos mennesker, men det kan reaktiveres ved at primitive, glatte muskelceller ved behov omdannes til brune fettceller.

Forbrenningen av fettsyrer i det brune fettvevet skaper varme. En har beregnet at omlag 50 gram brunt fettvev, som er i full aktivitet, kan forbrenne flere gram fett om dagen. Dersom en kunne få brunt fettvev i full aktivitet, ville det kunne være en måte å bli kvitt fett på. Folk som har lite fett på kroppen, har adskillig mer brunt fettvev en fete mennesker. Ved å øke det brune fettvevet med 50 gram hos en person, vil forbrenningen av fettet her kunne føre til et vekttap på 5 til 10 kg fett i året.

Omdannelsen av primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller påvirkes av stoffer som styrer celledifferensieringen. Slike stoffer påvirker regulatoriske elementer i cellekjernen. Flere av disse stoffene er laget av vitamin A, som egentlig heter retinol. Retinol omdannes i kroppen blant annet til retinsyre. Det er et stoff som regulerer en rekke prosesser i våre celler. Retinsyren og stoffer som likner på den, binder seg til en retinsyre-reseptor i cellekjernen. Denne bindingen fører til en rekke endringer i cellenes aktiviteter. Det er faktisk slik det meste av retinol utfører sin aktivitet som vitamin.

Nå har en forskningsgruppe (1) fra Stanford University i USA funnet ut at et syntetisk stoff, som kjemisk likner på retinol , Bexarotene, kan omdanne primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller. Disse forsøkene er gjort hos mus. Ved å gi musene Bexarotene, slik at brunt fettvev ble dannet fra muskelceller, ble musenes fettdepoter betraktelig mindre. Musene gikk ned i vekt.

Bexarotene har en rekke uheldige bivirkninger, og kan nok ikke brukes som slankemiddel hos mennesker. Men ved at man nå har funnet et stoff som kan øke forbrenningen av fett hos forsøksdyr, er man kommet på sporet etter noe som etter hvert kan bli til et medikament, og som kanskje kan brukes i behandlingen av overvekt hos mennesker.

 

  1. Nie og medarbeidere: Brown Adipogenic Reprogramming Induced by a Small Molecule. In Cell Reports.18:624–635, 17 January 2017.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Meltyper og helse. Hva betyr gluten og fibre i kostholdet?

Nesten alle typer av kostholdsråd anbefaler at en bør spise grovt brød og produkter av sammalt mel i stedet for loff og finere bakeriprodukter.

Bakgrunnen for disse rådene har vært at fiber i kostholdet regulerer tarmtømming og at det i kornets ytre deler er mye av fiber, mineraler og vitaminer.

Den siste ukens publikasjoner har gitt bedre data og mer inngående opplysninger om hva kostfiber betyr for helsen.  J. P. Karl og medarbeidere (1) undersøkte om en utbytting av helkornprodukter med produkter av fint mel påvirket energibalansen og blodsukkerreguleringen.  Studien var en randomisert, kontrollert studie av 81 menn og kvinner i moden alder. De sto på dietten i to perioder à 6 uker.

Forskerne fant at de som sto på en helkorn-diett hadde et noe høyere basalstoffskifte enn dem som sto på en diett med fint hvetemel, og at fibrene i helkorn-dietten førte til at energitapet via avføringen ble større enn hos dem som levde på fint hvetemel. De som spiste helkorn-dietten, mistet på grunn av dette omtrent 90 kcal daglig, sammenliknet med dem som sto på en diett med fint hvetemel. De som spiste helkorn mat, hadde også en bedre blodsukker-regulering enn dem som spiste fint hvetemel. Disse funn kan forklare den epidemiologiske sammenhengen det er mellom inntak av helkornprodukter og en lavere hyppighet av overvekt og fedme. Den samme forskergruppen (2) fant også at dietten med sammalte kornprodukter endret tarmfloraen i en gunstig retning og hadde en liten, men positiv effekt på immun-apparatet.

Det har i de siste årene blitt nesten en mote å spise glutenfritt, men det er få eller ingen vitenskapelige holdepunkter for at dette er en fordel for personer som ikke reagerer allergisk overfor gluten. G. Zong og medarbeidere (3) har undersøkt sammenhengen mellom gluten-inntak og risiko for utvikling av sukkersyke og overvekt i tre store befolkningsundersøkelser i USA. De tre store undersøkelsene omfattet til sammen om lag 200 000 individer. Individene ble fulgt i mange år, og deres helse ble registrert. De fant at gluten-inntaket ikke hadde noen betydning for utvikling av, eller for hyppigheten av diabetes og overvekt.  De mener derfor at det å unngå gluten i kostholdet ikke har noen positiv effekt helse-effekt for dem som ikke er gluten-allergikere. Snarere tvert i mot: unngå gluten i kostholdet fører til mindre inntak av kostfiber, noe som kan øke en risiko for utvikling av overvekt og sukkersyke.

  1. J P Karl, S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial favorably affects energy-balance metrics in healthy men and postmenopausal women. In Am J Clin Nutr 2017; 105:589-99.
  2. S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial has a modest effect on gut microbiota and immune and inflammatory markers of healthy adults. In Am J Clin Nutr 2017;105:635-50.
  3. G Zong & al: Abstract 11: Associations of Gluten Intake with Type 2 Diabetes Risk and Weight Gain in Three Large Prospective Cohort Studies of US Men and Woman. Circulation 2017; 135: A 11.

Med hilsen

Kaare . R. Norum