Vi har to typer fettvev, og de har helt forskjellige oppgaver.

Vi har to typer fettvev, hvitt fettvev og brunt fettvev. Det hvite fettvevet er vårt lager av fett. Det er med andre ord vårt energilager. Alle har noe av dette, men fete folk har mye av det. Det meste av det hvite fettvevet er lokalisert til underhuden og i bukhulen rundt innvollene. Dersom vi spiser mindre enn vi trenger til vår daglige aktivitet, vil vi mobilisere energi ved at fettsyrer fra fettvevet frigjøres. Fettsyrene kan brukes til alle slags aktiviteter, men det meste går til muskulaturens stadige aktivitet.

Det brune fettvevet har en annen funksjon, det skal skaffe varme ved at det forbrenner fettsyrer, og forbrenningen skjer i selve det brune fettvevet. Det brune fettvevet er en slags varmeovn, og det som brukes til brennstoff, er fett. Nyfødte har ganske meget av det brune fettvevet. Det mest ligger rundt på halsen, og er antagelig plassert her for å varme opp blodet som skal til hjernen. Etter spedbarnsalderen tilbakedannes mesteparten av det brune fettvevet hos mennesker, men det kan reaktiveres ved at primitive, glatte muskelceller ved behov omdannes til brune fettceller.

Forbrenningen av fettsyrer i det brune fettvevet skaper varme. En har beregnet at omlag 50 gram brunt fettvev, som er i full aktivitet, kan forbrenne flere gram fett om dagen. Dersom en kunne få brunt fettvev i full aktivitet, ville det kunne være en måte å bli kvitt fett på. Folk som har lite fett på kroppen, har adskillig mer brunt fettvev en fete mennesker. Ved å øke det brune fettvevet med 50 gram hos en person, vil forbrenningen av fettet her kunne føre til et vekttap på 5 til 10 kg fett i året.

Omdannelsen av primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller påvirkes av stoffer som styrer celledifferensieringen. Slike stoffer påvirker regulatoriske elementer i cellekjernen. Flere av disse stoffene er laget av vitamin A, som egentlig heter retinol. Retinol omdannes i kroppen blant annet til retinsyre. Det er et stoff som regulerer en rekke prosesser i våre celler. Retinsyren og stoffer som likner på den, binder seg til en retinsyre-reseptor i cellekjernen. Denne bindingen fører til en rekke endringer i cellenes aktiviteter. Det er faktisk slik det meste av retinol utfører sin aktivitet som vitamin.

Nå har en forskningsgruppe (1) fra Stanford University i USA funnet ut at et syntetisk stoff, som kjemisk likner på retinol , Bexarotene, kan omdanne primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller. Disse forsøkene er gjort hos mus. Ved å gi musene Bexarotene, slik at brunt fettvev ble dannet fra muskelceller, ble musenes fettdepoter betraktelig mindre. Musene gikk ned i vekt.

Bexarotene har en rekke uheldige bivirkninger, og kan nok ikke brukes som slankemiddel hos mennesker. Men ved at man nå har funnet et stoff som kan øke forbrenningen av fett hos forsøksdyr, er man kommet på sporet etter noe som etter hvert kan bli til et medikament, og som kanskje kan brukes i behandlingen av overvekt hos mennesker.

 

  1. Nie og medarbeidere: Brown Adipogenic Reprogramming Induced by a Small Molecule. In Cell Reports.18:624–635, 17 January 2017.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Meltyper og helse. Hva betyr gluten og fibre i kostholdet?

Nesten alle typer av kostholdsråd anbefaler at en bør spise grovt brød og produkter av sammalt mel i stedet for loff og finere bakeriprodukter.

Bakgrunnen for disse rådene har vært at fiber i kostholdet regulerer tarmtømming og at det i kornets ytre deler er mye av fiber, mineraler og vitaminer.

Den siste ukens publikasjoner har gitt bedre data og mer inngående opplysninger om hva kostfiber betyr for helsen.  J. P. Karl og medarbeidere (1) undersøkte om en utbytting av helkornprodukter med produkter av fint mel påvirket energibalansen og blodsukkerreguleringen.  Studien var en randomisert, kontrollert studie av 81 menn og kvinner i moden alder. De sto på dietten i to perioder à 6 uker.

Forskerne fant at de som sto på en helkorn-diett hadde et noe høyere basalstoffskifte enn dem som sto på en diett med fint hvetemel, og at fibrene i helkorn-dietten førte til at energitapet via avføringen ble større enn hos dem som levde på fint hvetemel. De som spiste helkorn-dietten, mistet på grunn av dette omtrent 90 kcal daglig, sammenliknet med dem som sto på en diett med fint hvetemel. De som spiste helkorn mat, hadde også en bedre blodsukker-regulering enn dem som spiste fint hvetemel. Disse funn kan forklare den epidemiologiske sammenhengen det er mellom inntak av helkornprodukter og en lavere hyppighet av overvekt og fedme. Den samme forskergruppen (2) fant også at dietten med sammalte kornprodukter endret tarmfloraen i en gunstig retning og hadde en liten, men positiv effekt på immun-apparatet.

Det har i de siste årene blitt nesten en mote å spise glutenfritt, men det er få eller ingen vitenskapelige holdepunkter for at dette er en fordel for personer som ikke reagerer allergisk overfor gluten. G. Zong og medarbeidere (3) har undersøkt sammenhengen mellom gluten-inntak og risiko for utvikling av sukkersyke og overvekt i tre store befolkningsundersøkelser i USA. De tre store undersøkelsene omfattet til sammen om lag 200 000 individer. Individene ble fulgt i mange år, og deres helse ble registrert. De fant at gluten-inntaket ikke hadde noen betydning for utvikling av, eller for hyppigheten av diabetes og overvekt.  De mener derfor at det å unngå gluten i kostholdet ikke har noen positiv effekt helse-effekt for dem som ikke er gluten-allergikere. Snarere tvert i mot: unngå gluten i kostholdet fører til mindre inntak av kostfiber, noe som kan øke en risiko for utvikling av overvekt og sukkersyke.

  1. J P Karl, S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial favorably affects energy-balance metrics in healthy men and postmenopausal women. In Am J Clin Nutr 2017; 105:589-99.
  2. S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial has a modest effect on gut microbiota and immune and inflammatory markers of healthy adults. In Am J Clin Nutr 2017;105:635-50.
  3. G Zong & al: Abstract 11: Associations of Gluten Intake with Type 2 Diabetes Risk and Weight Gain in Three Large Prospective Cohort Studies of US Men and Woman. Circulation 2017; 135: A 11.

Med hilsen

Kaare . R. Norum

Fra vitenskapelige publikasjoner til praktiske råd

Det publiseres enorme mengder med vitenskapelige artikler om sammenhengen mellom kosthold, levesett og sykdom. Bare i siste uke kom jeg over 137 artikler innen fagfeltet overvekt, fedme og helse. Hvordan trekke ut gode råd til folk flest av all denne informasjonen som strømmer inn hver eneste uke? Ikke lett. Jeg skal ta et par eksempler.

Det har lenge vært antydet at dagligdags stress kan påvirke kroppsvekt, uten at en har hatt sikre vitenskapelige holdepunkter for dette. Det har vært vanskelig å få sikre data over konsentrasjonen av stresshormoner hos folk flest. Men nå kan en måle stresshormonet cortisol i hår, og konsentrasjonen her gir et gjennomsnitt av cortisolnivået i kroppen over tid. Sarah Jackson og medarbeidere (1) fra University College i London har målt cortisol i håret fra vel 2500 individer som var mellom 54 og 87 år gamle. De fant at dess høyere konsentrasjon av cortisol, dess fetere var individene. Men hva er årsak og virkning? Var de fete mer stresset fordi de var fete, eller var den økte konsentrasjon av stresshormoner årsaken til at de ble fete? Vanskelig å si noe om det.

I samme uke som overfor siterte artikkel ble publisert, fant jeg to artikler om vitamin D og mortalitet. Den ene artikkelen omfattet hele 27 000 individer fra en europeisk fellesundersøkelse (2). Under-søkelsen var et EU-prosjekt med tittelen «Food-based solutions for eradication of vitamin D deficiency and health promotion throughout the life circle». Vitamin D-konsentrasjonen i blodet var undersøkt hos samtlige individer. De fulgte individene i over 10 år, og fant at dess lavere innhold av vitamin D i blodet var, jo høyere var den totale dødeligheten. Den samme korrelasjon ble funnet mellom vitamin D og dødelighet forårsaket av hjerte-og karsykdommer, mens de ikke fant noe korrelasjon mellom vitamin D innhold i blodet og dødelighet av kreftsykdommer. Forskernes funn kan selvsagt være riktige og derfor tas hensyn til. Men er de kanskje bare uttrykk for at det er fedme som øker dødeligheten. Vi vet nemlig at fete mennesker har lavere innhold av vitamin D i blodet, og fedme øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. Årsaken til den lave konsentrasjonen av vitamin D kan være at vitamin D, som er et fettløselig vitamin, lagres i fettvevet. Fettvevet trekker vitamin D til seg fra blodet. Dette har jeg omtalt og diskutert i en tidligere blogg (3).

Den andre artikkelen som omhandler vitamin D, tar for seg kreft og vitamin D. Moukayed og Grant har publiserte en artikkel som heter «The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms» (4). Denne artikkelen konkluderer med at vitamin D reduserer hyppigheten av en rekke kreftformer, og at vitaminet også øker overlevelsen fra de samme kreftformene.  Disse konklusjonene ble trukket etter gjennomgåelse av både kliniske og epidemiologiske studier, og forfatterne mener at folk flest bør rådes til å være mer ute i solskinn, og om manglende solskinn  forhindrer dette, bør man eventuelt innta ekstra vitamin D som en pille.

De to artiklene om vitamin D hadde ulike konklusjoner vedrørende kreft og vitamin D. Hvilken skal vi stole på?

Min konklusjon på ukens lesning er: Prøv å holde deg noenlunde slank, vær mer ute i sola nå som våren kommer, og spis den gode skreien vi får i disse dager med både lever og rogn. Da trenger du ikke ta vitamin D som piller, samtidig som du får et smakfullt og sunt middagsmåltid.

Hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. E. Jackson og medarbeidere: Hair Cortisol and Adiposity in a Population-Based Sample of 2527 Men and Women Aged 54 to 87 Years. In Obesity 25:539-44. 2017.
  2. Gaksch og medarbeidere: Vitamin D and mortality: Individual participant data metaanalysis of standardized 25-hydroxyvitamin D in 26916 individuals from a European consortium. In PLoS ONE 12(2):e0170791. Doi: 10.1371
  3. Kaare R. Norums ernæringsblogg den 15. April 2015.
  4. Moukayed & W.B. Grant: The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms. In Rev Endocr Metab Disord (2017) doi:10.1007/s11154-9415-2.

Når og hvor ofte vi spiser, har det noen innvirkning på vår helse?

Da jeg, som er født i 1932, vokste opp, spiste familien frokost og middag sammen. Lunsj var en matpakke ved 12-tiden. Aftens spiste vi mer individuelt, – et par timer før leggetid. Det samme måltidsmønsteret gjennomførte min kone og jeg for oss selv og våre barn, født mellom 1958 og 1964.  Men måltidenes regelmessighet og frekvens har endret seg markert siden den gang. Folk spiser mer uregelmessig, og oftere på grunn av snacks; de går og drikker og tygger på gaten, og er mindre sammen med familien rundt kjøkkenbordet og i spisestuen. Hva betyr slike endringer for vår helse?

American Heart Association (AHA) har nylig publisert en rapport om hva tidspunktene for måltider og frekvensen av matinntak har å si for risikoen for hjerte- og karsykdommer (1). Rapporten er omfattende og grundig, og gir oss en pekepinn om hvordan og når vi helst bør innta våre måltider.

I løpet av de siste 40 årene har inntaket av matenergi ved regelmessige måltider gått ned, mens inntaket av matenergi på grunn av tilfeldige småmåltider (snacks) har gått opp. Videre har langt færre mennesker en regelmessig frokost. AHAs ekspertgruppe har gått igjennom den vitenskapelige verdenslitteraturen om hva måltidenes tidspunkter og frekvens betyr, blant annet for hjerte- og karsykdommer.

Først om det å sløyfe frokost: Basert på både epidemiologiske og kliniske intervensjonsstudier konkluderes med at et daglige, regelmessig frokostmåltid vil kunne dempe risikoen for sykelige tilstander som har med blodsukkerregulering og insulin-metabolisme å gjøre. Videre vil en god og regelmessig frokostvane lede til sunne måltidsvaner resten av dagen. Med andre ord: frokosten er det viktigste av dagens måltider!

Deretter så utvalget på hvilken betydning måltidsfrekvenser hadde for risiko for hjerte- og karsykdommer. På bakgrunn av epidemiologiske studier synes det som om regelmessige måltider var en fordel. Det var ingen fordel å endre måltidsfrekvensen for å gå ned i vekt eller for å redusere risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer.

Hva hadde tidspunktet for inntak av mat å si?  Her var det ikke klare svar fra den vitenskapelige litteraturen, men det syntes som om det å innta sene og store kveldsmåltider ikke var så bra for hjertets sunnhet.

Konklusjonen fra ekspertgruppen var ganske klar: det er godt for hjerte og kropp å ha et regelmessig og stabilt inntak av mat til faste tider. Gode og regelmessige matvaner er bra både for å unngå overvekt og for å holde risikofaktorer for hjerte og karsykdommer på et lavt nivå. Det er også viktig å ha en solid frokost, og å unngå for store måltider på kvelden.

Egentlig kom AHAs ekspertutvalg til hva sunn fornuft alltid har sagt: spis regelmessig, frokost er et viktig måltid, unngå for mye mellomspising, – og ikke legg deg for natten på en full mage.

Det er hyggelig at et bedt sammensatt ekspertutvalg støtter sunn fornuft!

  1. Maria-Pierre St-Onge et al.: Meal Timing and Frequency: Implications for Cardiovascular Disease Prevention: A Scientific Statement from the American Heart Association. Circulation 30 Januar 2017 : http://circ.ahajournals.org/content/early/2017/01/30/CIR.0000000000000476

 

Hilsen

Kaare R. Norum

 

 

Overvekt og fedme hos eldre menn: hvor farlig er det, egentlig?

Overvekt og fedme øker i hele verden, og med dette følger en del uheldige helsetilstander. Det er en statistisk sammenheng mellom overvekt og fedme på den ene siden, og opptreden av sukkersyke, hjerte-og karsykdommer, og flere typer kreft på den andre siden.  De rådene som gis fra helsemyndigheter, er derfor at man skal unngå overvekt og fedme for derved å holde seg frisk og i form lengre, ja langt ut i eldre år. Den logiske følge av slike råd er at det vil være en fordel for overvektige individer å gå ned i vekt.

Men gjelder det for alle?  Fra Kina er det nylig kommet en undersøkelse som nyanserer anbefalingene noe. Zhi-Bing Li og medarbeidere fra det førende universitetssykehus i Beijing har undersøkt hvordan det går med eldre menn som har en lett sukkersyke. De har fulgt nesten 900 menn i 10 år. Det var menn som var mellom 60 og 90 år ved undersøkelsens start og som hadde nedsatt glukose-toleranse ): et forstadium til sukkersyke, eller de hadde en lett sukkersyke. Individene ble fulgt opp regelmessig i løpet av de ti årene, og både helsetilstand og vekt ble registrert.

De undersøkte hvor mange som var døde eller hadde fått hjerte- og karsykdommer i løpet av 10 år.  Sammenhengen mellom sykelighet og vektendringer i løpet av 10-års-perioden viste en U-formet kurve. Dette gjaldt både for dødelighet og for opptreden av hjerte- og karsykdommer.  Det vil med andre ord si at det var farligere å gå opp i vekt og å gå ned i vekt, enn å være på et stabilt vektnivå gjennom 10 år. At økende vekt var uheldig, var ikke overraskende, men at det var farlig å gå ned i vekt, kom som et noe uventet resultat.

Årsaken til at det var uheldig å gå ned i vekt, kan være flere.  Vekttapet kan være på grunn av sykdom, eller perioder med ensomhet og dårlig ernæring. Men også de menn som hadde slanket seg, altså aktivt gått inn for å bli tynnere, hadde økt dødelighet og større risiko for utvikling av hjerte- og karsykdommer. Hva kan årsakene til det være? Vanskelig å si, men det forteller at det å være moderat overvektig i høy alder kanskje ikke er så farlig.  De ekstra kiloene man som en eldre eller gammel mann har på kroppen, kan være en fordel om en blir syk eller mister matlysten. Da har man på, eller i, sin egen kropp gode energireserver, som hjelper en over en periode med dårlig matlyst og nedsatt motstandskraft mot sykdom.

De kinesiske forskerne konkluderer sin undersøkelse med at eldre menn med sukkersyke og nedsatt glukosetoleranse, bør beholde sin kroppsvekt, selv om de er overvektige.  Det er uheldig for dem både å gå ned i vekt og å bli tykkere.

Med hilsen

Kaare R. Norum

  1. Zhi-Bing Li og medarbeidere: Effect of body mass index and weight change on mortality in older med with impaired glucose regulation. In Experimental Gerontologi (2017), doi: 10.1016/j.exger. 2016.12.022

Årets første sukkerblogg, – og det blir nok ikke den siste!

I min blogg fra 5. desember 2016 omtalte jeg en pressekonferanse med Helseministeren, der jeg spurte ham om det ville komme noen politiske utspill for å dempe sukkerkonsumet i Norge. Jeg fikk som (forventet) svar om at det var innført en sukkeravgift her i landet og det var nok. Han ville ikke innføre noen ekstra avgifter på de produktene som virkelig betyr noe for barn og ungdoms utvikling av overvekt og fedme, nemlig sukkerholdige leskedrikker.

Opp mot juletider i fjor var sukkeret på ny omtalt i fagpresse og i landets aviser. Bakgrunnen var at det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Annals of Internal Medicine (1) publiserte en oversiktsartikkel om hvor meget sukker man egentlig burde bruke. Anbefalingene fra offisielt amerikansk hold og fra Verdens helseorganisasjon er at sukkerinntaket bør være mindre en 10 % av det daglige energiinntaket. Men oversiktsartikkelen i Annals of Internal Medicine hevdet at den forskning som lå til grunn for disse anbefalingene, var langt i fra god nok. Forfatterne mente altså at sukkerinntaket godt kunne være større enn de offentlige anbefalingene.

Men denne oversiktsartikkelen var skrevet av personer som var støttet av amerikanske firmaer som lever av å selge sukkerholdige drikker.  Artikkelen var med andre ord ganske uvitenskapelig og partisk i sin tekst og sine konklusjoner. Den var så «skeiv» at lederskribentene i det samme tidsskriftet  (2) kritiserte redaksjonen av Annals of Internal Medicine for at de hadde publisert oversiktsartikkelen. Samtidig påpekte lederskribentene alle de feilkonklusjoner og unøyaktigheter som oversiktsartikkelen hadde kommet med. I lederartikkelen sto det blant annet : In summary, our concerns about the funding source and methods of the current review preclude us from accepting its conclusion that recommendations to limit added sugar consumption to less than 10% of calories are not trustworthy. Policymakers, when confronted with claims that sugar guidelines are based on “junk science,” should consider whether “junk food” was the source.

Men forfatterne av oversiktsartikkelen og de firmaer som støttet dem, fikk valuta for pengene: artikkelen ble sitert i nesten alle de største avisene i verden, og avisleserne fikk ikke vite hvem og hvilken industri som sto bak.  Derved kunne folk flest igjen si: hva skal vi stole på? Artikkelen skapte en tilstrekkelig stor usikkerhet hos folk flest, slik at mange nå igjen tror at sukkeret ikke er til noen skade, hverken for barn eller voksne. Men det er fullstendig galt!

Den oppmerksomhet som artikkelen i Annals of Internal Medicine fikk i verdenspressen, har ført til en interessent rettssak som kommer opp i California senere i år. Det er «The Center for Science in the Public Interest», som er en «nonprofit health advocacy group based in Washington, DC, that focuses on nutrition and food safety policies», som har stevnet Coca-Cola for usannheter i markedsføringen av sukrede leskedrikker. Her er en oversikt over hva Coca-Cola er anmeldt for:

The Center for Science in the Public Interest sent out a press release yesterday to announce a lawsuit filed on behalf of the nonprofit Praxis Project.

The complaint says Coca-Cola and its trade association, the American Beverage Association (ABA), mislead the public when they trash the science linking sugary drinks to obesity, type 2 diabetes, and the like.

It cites the August 2015 account in the New York Times of Coca-Cola’s funding of the Global Energy Balance Network, which aimed to shift attention from poor diets as a cause of obesity to lack of physical exercise.  Coca-Cola spent $120 million on research from 2010 to 2015 that could cast doubt on evidence linking health risks to sugary drinks.

It also cites quotations from officials of Coca-Cola and the ABA and researchers they fund “making false and deceptive statements about sugar-sweetened drinks.”  For example:

  • Coca-Cola’s senior vice president, Katie Bayne, claims that“[t]here is no scientific evidence that connects sugary beverages to obesity.
  • “Simply put, it is wrong to say beverages cause disease,” the ABA stated in another
  • One of the scientists funded by Coca-Cola, Dr. Steven Blair, stated that“there is really virtually no compelling evidence” that sugar drinks are linked to the obesity epidemic.

The complaint also charges that Coca-Cola paid dietitians to promote sugary drinks; it quotes one dietitian who suggested that an eight-ounce soda could be a healthy snack, like “packs of almonds.”

Det skal bli interessent å følge denne rettsaken!

Godt nytt år fra

Kaare R. Norum

  1. Jennifer Erickson,  Behnam Sadeghirad, Lyubov Lytvyn, Joanne Slavin & Bradley C. Johnston: The Scientific Basis of Guideline Recommendations on Sugar Intake:A Systematic Review. Annals of Internal Medicine, REVIEWS|20 DECEMBER 2016.
  2. Dean Schillinger & Cristin Kearns: Guidelines to Limit Added Sugar Intake: Junk Science or Junk Food? Annals of Internal medicine: EDITORIALS|20 DECEMBER 2016.

Morsmelk: det naturlige er det beste

Binyrebarkens hormoner er viktige regulatorer for vår metabolisme ,- vårt stoffskifte. Et av de viktigste hormonene som dannes i binyrebarken, er kortison.

Relasjonen mellom binyrebarkhormoner og spebarnsutvikling er ganske kompleks, avhengig av hormonenes konsentrasjon og når de virker i svangerskapet. Mors kortison øker gradvis under svangerskapet, og spesielt mener en at den markerte økningen i mors kortisol i blodet de siste ukene før fødselen betyr meget for spebarnets utvikling av lungevevet og for modningen av fosterets tarmer, slik at tarmtottene forlenges og derved øker tarmenes evne til å ta opp viktig føde.

Det er funnet at økt næringsopptak under avvenningsperioden fører til en mindre fare for utvikling av overvekt senere i livet. Dette er det vist hos forsøksdyr. Men hvordan er dette for mor og spebarn som får morsmelk? Det er i flere sammenliknende undersøkelser funnet at amming beskytter mot senere overvekt hos 2-åringer og at overvekt hos småbarn gir økt fare for fedme og overvekt senere i livet.

Jennifer Hahn-Holbrook og medarbeidere (1) stilte seg spørsmålet om morsmelkens innhold av kortison hadde noen innflytelse på kroppsvekt i de første to leveårene. Deres undersøkelse omfatter 51 mødre som ga sine barn (25 gutter og 26 piker) morsmelk gjennomsnittlig i 11 måneder, de siste månedene med noe tilleggs føde. Forskerne fulgte alle barna i 2 år, og de ble målt og veid etter 3,6,12 og 24 måneder. Prøver av morsmelkene ble tatt hver tredje måned, og melkens innhold av kortison ble målt.

Spedbarn som ved 3 måneders alder var eksponert for morsmelk med høy konsentrasjon av kortison fikk signifikant mindre kroppsvekt ved 2 års alder enn barn som fikk morsmelk med lavt innhold av dette binyrebarkhormonet.  Denne positive utviklingen var mer uttalt hos pikebarn enn hos smågutter.

Dette er en studie som viser hvor viktig der er å gi barnet det som naturen selv har funnet ut, og at selv ikke de beste erstatninger er fullverdige.

Funnene kan være med å forklare det fenomen at barn som har fått morsmelk er mindre tilbøyelige til å utvikle overvekt og fedme  når de vokser opp. Det er noe bra med metabolske signaler som settes i svært ung alder!

Dette blir antagelig årets siste blogg fra meg. Takk for alle dere som følger med hva en eldre professor finner av interesse i den aktuelle vitenskapelige litteratur. Jeg sier som den japanske kunstner og filosof HOKUSAI  sa i 1833: Det gjelder å holde det gående!

  1. Hahn-Holbrook og medarbeidere: Cortisol in Human Milk Predicts Child BMI. In: Obesity. 24:2471-74.  doi:10.1002/oby.21682.

Hilsen fra

Kaare R. Norum, som ønsker alle sine lesere en riktig god jul !