Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.

Hjertekarsykdommer og fett – enda en gang. Er det nødvendig med flere råd om fett?

Ja, det er det, spesielt fordi journalister igjen klarer å forvirre sitt publikum. Den siste forvirringen skyldes et langt innlegg med store overskrifter fra en journalist i Forskning.no (1), som tolker en artikkel Lancet (2) på sin måte: hun sier nemlig at på bakgrunn av artikkelen i Lancet at det er farlig å spise mye karbohydrater, mens fettet frikjennes som årsak til sykdom og død. Hennes tolkning og forståelse av artikkelen i Lancet er ikke riktig.

Artikkelen i Lancet tok nemlig for seg en stor verdensomspennende undersøkelse med over 135 000 personer fulgt i  7-10 år. Men de fleste personene var fra land i Asia der fettkomsumet er lavt og karbohydratinntaket høyt. Konklusjonene fra denne undersøkelsen kan derfor ikke brukes i vestlige land der inntaket av fett, spesielt av det mettede fettet er høyt. Dette er godt kommentert av medlemmer av Nasjonalt råd for ernæring. Kommentarene  til både Forsningsnytt og artikkelen i Lancet kan lese på Rådets hjemmeside (3).

Men det har vært flere andre avisartikler om kosthold og hjerte- og karsykdommer i den senere tid, både i Norge og i England og USA . Mange av artiklene er initiert av næringmiddelindustrien, noe jeg tidligere har påpekt i min ernæringsblogg (4). Disse artiklene har skapt forvirring om hva man egentlig skal spise for å redusere risikoen for de store folkesykdommene.

Den amerikanske hjerte- og kar foreningen (American Heart Association) har derfor nylig kommet ut med en lederartikkel som slår fast at de råd man lenge har gitt, fremdeles er absolutt de som gjelder, både i USA og den vestlige verden(5). Jeg velger å sitere den amerikanske foreningen på engelsk, fordi den sier det så klart og tydelig:

“Cardiovascular disease (CVD) is the leading global cause of death, accounting for 17.3 million deaths per year. Preventive treatment that reduces CVD by even a small percentage can substantially reduce, nationally and globally, the number of people who develop CVD and the costs of caring for them. This American Heart Association presidential advisory on dietary fats and CVD reviews and discusses the scientific evidence, including the most recent studies, on the effects of dietary saturated fat intake and its replacement by other types of fats and carbohydrates on CVD. In summary, randomized controlled trials that lowered intake of dietary saturated fat and replaced it with polyunsaturated vegetable oil reduced CVD by ≈30%, similar to the reduction achieved by statin treatment. Prospective observational studies in many populations showed that lower intake of saturated fat coupled with higher intake of polyunsaturated and monounsaturated fat is associated with lower rates of CVD and of other major causes of death and all-cause mortality. In contrast, replacement of saturated fat with mostly refined carbohydrates and sugars is not associated with lower rates of CVD and did not reduce CVD in clinical trials. Replacement of saturated with unsaturated fats lowers low-density lipoprotein cholesterol, a cause of atherosclerosis, linking biological evidence with incidence of CVD in populations and in clinical trials. Taking into consideration the totality of the scientific evidence, satisfying rigorous criteria for causality, we conclude strongly that lowering intake of saturated fat and replacing it with unsaturated fats, especially polyunsaturated fats, will lower the incidence of CVD. This recommended shift from saturated to unsaturated fats should occur simultaneously in an overall healthful dietary pattern such as DASH (Dietary Approaches to Stop Hypertension) or the Mediterranean diet as emphasized by the 2013 American Heart Association/American College of Cardiology lifestyle guidelines and the 2015 to 2020 Dietary Guidelines for Americans.”

Det den amerikanske hjerte- og karforeningen sier, gjelder også for norske forhold.

Så derfor: spis mer frukt og grønt, mer fisk og grøvt brød mindre kjøttvarer og mettet fett . Så enkelt er det!

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. Ingrid Spilde i forskning .no den 29.8.2017:Stor studie frikjenner mettet fett.
  2. Dr Mahshid Dehghan og medarbeidere i: The Lancet 29 august 2017 http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32252-3: Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study.
  3. Hjemmesiden til Nasjonalt råd for ernæring: artikkel av Erik Arnesen,Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth  den 1. September 2017.
  4. Norums ernæringsblogg 26.april 2017.
  5. Sacks F.M. & al: Dietary Fats and Cardiovascular Disease: A Presidential Advisory From the American Heart Association. In Circulation,  published  June 15,  2017

Hvordan den rike verden gjør den fattige verden fetere: globalisering i praksis.

Fedmen øker i alle land, kanskje mest i utviklingslandene. Det er i alle fall en meget markert øking av fedme blant barn og ungdom i både Kina og India. Sentrale FN-organisasjoner, og spesielt WHO (Verdens Helseorganisasjon) har påpekt denne uheldige utviklingen.

Både Norge og New Zealand, som er rike og sosialt veltilpasset, har policy eller offentlige anbefalinger for å unngå at sine befolkninger blir fete, opererer på en helt annen måte i andre land der de kan selge sine produkter.

For å ta norsk industri først: Orkla har gjennom oppkjøp av Indiske foretak fått anledning til å produsere varer og til å selge disse med god fortjeneste i India.  Denne indiske satsningen av Orkla har vært omtalt i norske media flere ganger. Det er forstemmende å se at hovedsatsingen, i alle som det fremgår av pressemeldinger, er at Orkla skal satse på produksjon av søte seigmenn og andre godterier for indiske barn. Dette er produkter som indiske barn trenger minst, ja som de burde være beskyttet mot.

Vi vet nemlig at det barn i alle land fortest blir fete av, er søtsaker og sukrete brusdrikker.

Så til New Zealand. Dette landet har tradisjonelt vært en storprodusent av sauekjøtt.  Det er ikke så lett å selge produkter fra en saueindustri til Kina, som egentlig helst vil importere produkter fra gris. Men nå har kinesere oppdaget pizza, og til denne retten kreves det ost som skal dekke pizzaen, og jo fetereosten er, dess bedre blir angivelig pizzaen. New Zealand har derfor lagt om store deler av sin saueavl til kvegdrift og melkeproduksjon. I følge Food Navigator i  Asia har Fonterra, som representerer New Zealands melkeindustri åpnet nye store fabrikker, både i New Zealand og i Australia, for å produsere oster som skal brukes på kinesiske pizzaer.  Landet eksporterer altså nå store mengder av fete oster til kinesiske pizzaer.

Kineserne er laktoseintolerante. De tåler altså ikke melkesukker, men osten tåler de.

Kina er et enormt marked.  Over 40 % av den kinesiske urbane befolkning spiser minst ett vestlig inspirert måltid hver uke, og pizzaen er den mest populære hurtigretten som konsumeres.

Pizza med mye fet ost kan føre til både fedme og hjerte- og karsykdommer.

Når det er utsikter til god fortjeneste, bryr industrien seg ikke om følgene, i alle fall ikke om det kommer i et annet land.

 

Hilsen fra

Kaare R. Norum

 

 

Overvekt, spisevaner og reguleringen av kroppens fettmasse.

Min ernæringsblogg har hatt sommerferie noen uker. Men nå er den tilbake; jeg følger med i vitenskapelig litteratur innen mitt fagfelt, og prøver å formidle til andre hva jeg har lest av interessante artikler.

Overvekt og fedme er blitt en pandemi. Den opptrer over hele verden, og i alle land er den mest uttalt blant mennesker som har dårlig råd og liten utdannelse. Men hvorfor blir folk fetere nå enn før i tiden?

Det kan være menge forklaringer eller årsaker. En ganske sikker årsak er matvareindustriens intensive påvirkning gjennom reklame, spesielt av usunne og kaloririke mat- og drikkevarer, altså sukkersøte drikker og fete ferdigretter.

Det forskes og diskuteres mye og ofte om fedme i vitenskapelig litteratur. Ikke så rart når vi vet at fedmen er en medvirkende årsak til en rekke av våre viktigste og farligste sykdommer: sukkersyke, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Siste ukes lesning av internasjonal litteratur om dette emne viser forskjellen i tilnærming til og problemløsning av overvektens årsaker.

Først en enkel tilnærming: En undersøkelse tok for seg om porsjonsstørrelse og TV-titting sammen med spising hadde noen effekt (1).  Det var fire ulike settinger: stor versus liten porsjon av en pastarett med dressing, og spise dette enten i en rolig atmosfære i 30 minutter uten for styrelser, eller å spise samme rett mens man så på et mat-nøytralt TV-program.

Forskerne fant at TV-titting under måltidet ikke hadde noen effekt på hvor meget man spiste. Derimot var det helt tydelig at de som fikk store porsjoner på tallerkenen inntok mer mat enn de som fikk mindre porsjoner. Konklusjon: lag små porsjoner av mat, og du og din familie spiser mindre. Selvsagt, vil mange si. Men nå er det altså bekreftet via forskning.

Den andre artikkelen i ukens lesning er mer kompleks og kommer fra et spesial-utvalg i den amerikanske «Endocrine Society» (2). Ett av de vesentligste problemer i behandlingen av fedme er at de aller fleste som har gått ned i vekt, har en tendens til å gå opp igjen etter ganske kort tid. Det synes altså som om kroppen under fedmen har fått en ny slags settpunkt for hvor meget kroppen skal ha av fettvev, og dette ligger høyere enn det individet hadde før overvekten inntrådte.  Kroppen prøver å nå det nye sett-punktet etter at man har gått ned i vekt, og overvekten kommer tilbake.

Utvalget mener at den viktigste årsaken til den omseggripende fedme kommer av at overvekten er en sykdom i kroppsenergienes reguleringssystem.  For å forstå overvekten må en forske mer på de sentrale mekanismer i reguleringen av energibalansen, altså på de mekanismer som fører til det nye settpunktet for mengden av kroppens fettmasse. Det er nemlig fettmassen som er kroppens energilager. Det vitenskapelige målet er å få mer rede på fedmens patogenese, slik at behandlingen av uheldig overvekt kan gjennomføres mer langt bedre resultater enn i dag.

Vi får håpe på at forskere som følger anbefalingene til «The Endocrine Society» får gjennomslag for sine tanker og forskningsmidler til å gjennomføre grundige studier i hvordan energimetabolismene styrer mengden av kroppens fettvev.

Det trengs nemlig en økt forståelse av energibalansens mekanisme om en skal få til en effektiv behandling av overvekt, og dermed kontroll over fedmeepidemien som herjer i hele verden.

Hilsen

Kaare R. Norum

 

  1. Rachel Rosenthal & Hollie Raynor: The effect of television watching and portion size on intake during a meal. In Appetite Volume 117, 1 October 2017, Pages 191-196.https://doi.org/10.1016/j.appet.2017.06.030

 

  1. Michael W Schwartz,Randy J Seeley, Lori M Zeltser, Adam Drewnowski, Eric RavussinLeanne, M Redman & Rudolph L Leibel: Obesity Pathogenesis: An Endocrine Society Scientific Statement. In Endocrine Reviews, Volume 38, Issue 4, 1 August 2017, Pages 267–296,https://doi.org/10.1210/er.2017-00111

Sjokolade og hjertet

Vi ernæringsfolk er kjent for å skrive og snakke om hva som er farlig for helsen. Men det er meget som er både smakfullt og bra for kroppens og sjelens sunnhet. En tidligere ernæringsblogg handlet om svisker, som kan være heldig for benvevets styrke.  Jeg fikk mange positive kommentarer til den bloggen, og sviskegrøt vil nok bli hyppigere som dessert i flere hjem i tiden fremover!

Denne uke er det nok en gladmelding: I en fersk forskningsrapport offentliggjort i tidsskriftet Heart, blir det meddelt at sjokolade kanskje kan forebygge hjerteflimmer (1).

Forfatterne av artikkelen har analysert forekomsten av hjerteflimmer i en større dansk befolkningsundersøkelse, som også omfattet hva personene i undersøkelsen spiste, blant annet hvor ofte og hvor meget de spiste av sjokolade.

Danskene fant at de som spiste sjokolade ganske ofte, hadde mindre hjerteflimmer enn dem som sjelden konsumerte sjokolade. Dette er jo en gledelig opplysning, men er den riktig? Det kan jo være andre faktorer som forklarer den tilsynelatende sammenhengen. De som spiste sjokolade, hadde høyere utdannelse enn dem som spiste lite sjokolade, og personer med høy utdannelse har mindre av hjerte- og karsykdommer generelt.

Men man trenger ikke spise så meget sjokolade for at effekten inntrer.  Det var like god effekt av å spise sjokolade en gang i uken, som å spise sjokolade hver dag! Og det var bare snakk om porsjoner på 30 gram sjokolade. Undersøkelsen sa ikke noe om det var lys eller mørk sjokolade som var registrert.

Undersøkelsen er kommentert på lederplass i journalen (2), og selv om lederen er noe skeptisk til sjokoladeeffekten, mener kommentaren absolutt at undersøkelsen bør følges opp med flere og mer inngående studier av sjokoladens mulige effekt på hjerteflimmer.

Hjerteflimmer er nemlig meget vanlig: det finnes mer enn 33 millioner slike pasienter i verden, og det er beregnet at hele 25 % av voksne vil få flimmer i løpet av livet. Folk med hjerteflimmer har høyere risiko for å få hjertesvikt, hjerneslag og dårlig hukommelse i alderdommen. Det er derfor av stor betydning å finne faktorer i mat og levevaner som kan redusere frekvensen av hjerteflimmer.

Hva kan det være i sjokolade som mulig har denne effekten? Vanskelig å si. Men effekten kan komme av et eller flere såkalte flavinoider i sjokoladen. Flere flavinoider virker som antioksidanter og kan dempe betennelsesreaksjoner, og det er slike reksjoner som disponerer for flimmer

Men ikke overdriv nytelsen; sjokolade er meget kaloririkt, og stor forbruk kan føre til fedme! Dessuten skal det altså i følge undersøkelsen ikke være nødvendig å spise sjokolade mer enn en gang i uken for å oppnå en effekt på hjertet.

 

Med hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. E. Mostofsky et al:Chocolate intake and risk of clinically apparent atrial fibrillation: the Danish Diet, Cancer, and Health Study. In : Heart  May 23, 2017. doi: 10.1136/heartjnl-2016-310357
  2. S.D. Pokorney  & J.P. Piccini: Chocolate and prevention of atrial fibrillation: what is bad for the pancreas might be good for the atria? In: Heart May 23, 2017.

 

Kostråd om fett

På grunn av en økt usikkerhet om hva en skal spise av fett, har Nasjonalt råd for ernæring (Ernæringsrådet) kommet med en ny oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for kostråd om fett. Rapporten heter « Kostråd om fett- en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget».

Bakgrunnen for den usikkerheten som tydeligvis eksisterer i store deler av befolkningen, og spesielt blant journalister, er at berørt industri har gjennom reklame og annen påvirkning har fremholdt at det er ikke er forbundet med noen risiko å spise mettet fett.

Ernæringsrådets satte ned en gruppe på tre for å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget.  De tre medlemmene var Erik Arnesen (leder), Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth. De har levert en meget god rapport. De har gjennomgått hva andre land anbefaler, og hva internasjonale organisasjoner har uttalt om spørsmålet, og de har selv vurdert de senere års vitenskapelig litteratur om problemstillingene.

De kostrådene som Ernæringsrådet og de nordiske land ga i 2011 og 2012, var at inntaket av mettet fett i befolkningen burde være lavere enn 10 % av energiinntaket, og at mettet fett delvis burde erstattes med umettet fett. Disse anbefalingene bygget på sammenhengen mellom inntaket av ulike typer fett og fete matvarer på den ene side, og risiko for kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer på den annen side. Ernæringsrådets arbeidsgruppe skulle undersøke om disse rådene fremdeles var gyldige.

Fordi det er stor interesse for melkefettet i befolkningen, har gruppen også undersøkt sammenhenger mellom meieriprodukter og spisefett, og hjerte- og karsykdommer.

Arbeidsgruppen har gjennomgått en rekke lands anbefalinger av hvordan deres befolkning bør spise. Det er gledelig stor internasjonal enighet mellom landenes kostholdsråd, og et meget godt samsvar med hva Verdens Helseorganisasjon mener om hva vi bør og ikke bør spise.

En rekke autorative faglige organisasjoner har i de siste årene kommet med anbefalinger om kosthold, og det er også innen disse organisasjonene en stor faglig enighet, med konklusjoner som samsvarer godt med hva Ernæringsrådet anbefaler for norske innbyggere.

Konklusjonene til arbeidsgruppen er ganske klare: Etter å ha gjennomgått de siste årenes vitenskapelig publikasjoner på området og en rekke lands nyere tilrådninger, mener arbeidsgruppen at det så absolutt er riktig å råde befolkningen til å innta mindre av mettet fett. Med andre ord: de kostrådene om fett, som ble gitt i Norge og Norden i 2011 og 2012 er fortsatt både aktuelle og gyldige.

Mengden av fett må sees i sammenheng med den matenergien eller matmengden vi spiser. For hjerte- og karsykdommer er balansen mellom ulike typer av fett og kilder til fett viktigere enn prosentandelen av det totale fettinnholdet i kostholdet. Dette blir videre støttet av nyere vitenskapelig dokumentasjon som fremhever at et sunt kosthold bør inneholde mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn, mer fisk, og begrensede mengder av rødt kjøtt, salt, og tilsatt sukker og energirike (fete) matvarer.

Rapporten «Kostråd om fett» er velskrevet, oversiktlig og meget klar i sine konklusjoner.

Den ligger på Helsedirektoratets hjemmeside på internett og kan lastes ned derfra. Trykte eksemplarer finnes også, og kan fås ved henvendelse til Nasjonalt råd for ernæring.

Med hilsen

 

Kaare R. Norum

Studiet av en arvelig sykdom som skyldes en mangel på et enzym, har gitt oss innsikt i det normale kolesterol-stoffskiftet.

Denne bloggen er kanskje for spesielt interesserte: Men blogger skal jo av og til være vanskelige og gå i dybden. Så jeg prøver:

Det er i år 50 år siden Egil Gjone og undertegnede publiserte den første artikkelen om en nyoppdaget arvelig sykdom, som skyldtes en arvelig mangel på et enzym innen kolesterolstoffskiftet (1).

Vi beskrev tre søstre som hadde eggehvite i urinen med begynnende nyresvikt, lett anemi, og uklare hornhinner. Klinisk-kjemiske undersøkelser avdekket økte konsentrasjoner av kolesterol og fett i blodet. Vanligvis er over 80 % av kolesterolet i blodet forestret med en lang fettsyre. I serum fra disse pasientene var over 90 % fritt, uforestret, kolesterol.

Noen år tidligere hadde norsk-amerikaneren John Glomset beskrevet et enzym i blodplasma som forestret kolesterol (2). John Glomset hadde postulert at enzymet var viktig i transporten av kolesterol fra perifere vev, der kolesterolet stort sett dannes, og tilbake til leveren. Enzymet ble kalt lecitin:kolesterol acyltransferase eller forkortet LCAT. Navnet fikk enzymet fordi det overførte en fettsyre fra lecitin til kolesterol. Våre pasienter hadde en komplett mangel på det enzymet.

Da Glomset fikk vite at vi hadde oppdaget en sykdom, som skyldtes mangel på det enzymet han hadde beskrevet, tok han kontakt med oss. Det førte til et langt og fruktbart forskningssamarbeid mellom Oslo og Seattle. Vi kunne vise at pasientenes lipoproteiner var helt forskjellige fra det som normalt finnes i blodet: pasientene manglet de tunge lipoproteinene (High density lipoproteiner eller HDL). I tillegg var det store mengder av membraner i deres blod. Membranene besto vesentlig av kolesterol og fosfolipider. Studiet av pasientenes lipoproteiner og blodfettstoffer førte til en økt forståelse av kolesteroltransporten i kroppen.

Noe forenklet kan kolesteroltransporten beskrives slik: Den primære rollen til lipoproteinene er å transportere fett fra tarmen og leveren til vev som skal forbrenne fettet eller lagre det til senere bruk. Fett som absorberes fra tarmen, pakkes inn i kylomikroner, som via tarmlymfen kommer over i blodet. Kylomikroner er fettkuler omsluttet av fritt kolesterol, fosfolipider og noen få proteinmolekyler.  I det perifere vevet brytes fettet ned til fettsyrer som vevene tar opp og forbrenner eller lagrer.  De fettstoffene som satt i overflaten av kylomikronene, fritt kolesterol og lecitin, overføres til HDL der LCAT omdanner disse fettstoffene til kolesterylester og lysolecitin.

Leverens fett, som skal transporteres til perifere vev, pakkes inn omtrent som i kylomikroner. Pakkene fra leveren er langt mindre enn kylomikronene, de kalles for «very low density» lipoproteiner eller VLDL. Når fettet er brutt ned, blir kolesterolet og lecitinet på overflaten av VLDL ført over til HDL. Der blir kolesterolet forestret av LCAT, og VLDL transformeres til low density lipoproteiner eller LDL. Det meste av LDL blir etter hvert tatt opp av leveren.

HDL produseres hovedsakelig i leveren og skilles ut i blodet som «nyfødte» HDL-partikler. HDL består av et protein kalt apo A1 og litt fritt kolesterol. Når disse kommer ut i blodet vil det frie kolesterolet forestres av LCAT, og kolesterylesteret som dannes, pakkes inn i HDL-partikkelens kjerne. HDL-partiklene kan så igjen suge mer fritt kolesterol fra det perifere vevets membraner.  Overskuddet av kolesterylestre i HDL overføres ved hjelp av transportproteiner til LDL, som igjen blir tatt opp av leveren ved hjelp av LDL-reseptorer. På denne måten transporterer HDL kolesterol fra perifert vev via LDL til leveren der kolesterolet kan omdannes til gallesyrer og skilles ut.

Nedbrytingen av kylomikroner og omdannelsen av VLDL til LDL og omdannelsen av de nydannete HDL-partiklene skjer så raskt at «nyfødte» HDL og membrandelen av kylomikroner og VLDL ikke kan iakttas i normale personers plasma. Men hos pasienter med LCAT-mangel er disse prosessene blokkert, slik at man kan finne nyfødte HDL-partikler og kylomikron-membraner i deres blod. Ved å isolere slike lipoproteiner fra pasienter med LCAT-mangel, og inkubere dem med LCAT, kunne vi vise hvordan disse partiklene ble omdannet til normale, modne lipoproteiner.

Pasientenes symptomer; nyresvikt og fordunkling av hornhinnene, skyldes at membranene fra kylomikroner og VLDL ikke omdannes, men sirkulerer i plasma. De infiltrerer nyrenes glomeruli slik at nyrefunksjonen hemmes. Disse membranene fordunkler også etter hvert pasientenes hornhinner. En oversikt over pasientenes symptomer, kliniske funn og resultater av forskningen og utredningen som vi gjorde, ble publisert som et eget kapitel i boken Metabolic Basis of Inherited Disease (3).

Våre studier av LCAT mangel vakte internasjonal interesse, og vi ble invitert til en rekke møter og konferanser for å fortelle om våre funn.

Det har vært, og er fortsatt, stor interesse for LCAT. I følge Pubmed er det per april 2017 publisert over 1900 internasjonale artikler om LCAT. Sykdommen som skyldes en medfødt mangel på LCAT, er sjelden; bare noe over 100 pasienter i verden er kjent. Men sykdommen kaster lys over kolesterolmetabolismen, og studiet av pasientene og deres genfeil har gitt oss viktige opplysninger om fettstoffers og lipoproteiners normale omsetning og funksjon.

Til nå har man ikke hatt noen behandling av sykdommen, bortsett fra at nyresvikten har blitt behandlet med nyretransplantasjon. I de siste årene har man startet forsøk med intravenøs behandling med LCAT, såkalt enzymerstatningsterapi.

LCATs rolle og funksjon hos friske og syke blir tema på et internasjonalt symposium i Oslo på Rikshospitalet i Det store auditoriet den 19. mai 2017. Symposiet markerer at det er 50 år siden den første artikkelen om familiær LCAT-mangel ble publisert. Møtet er gratis og åpent for alle interesserte, påmelding via denne lenken: http://www.med.uio.no/imb/english/research/news-and-events/events/conferences/2017/lcat-deficiency.html

Jeg har skrevet en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift om sykdommen. Lenken til den artikkelen er:
http://www.tandfonline.com/eprint/iJ9iNAEKTYIK7PRIeQUi/full

  1. Norum K. R. & Gjone E. Familial  serum-cholesterol esterification failure, a new inborn error of metabolism. Biochim. Biophys Acta (Amst) 144: 698-700, 1967.
  1. Glomset J. A.: The mechanism of the plasma  cholesterol esterification reaction: plasma fatty acid transferase. Bichim. Biophys Acta (Amst) 65:128-132, 1962
  1. Norum K. R., Glomset J.A. & Gjone E.: Familial lecithin:cholesterol acyltransferase deficiency, in J.B. Stanbury, J.B. Wyngraden & D.S. Fredrickson (editors): The metabolic basis of inherited disease. 3rd edition:531-544, 1972.

 

Hilsen

Kaare R. Norum