Fører søtningsstoffer til endringer i glukose-stoffskiftet?

Kroppen vår svarer med fysiologiske eller metabolske endringer når vi inntar søte næringsstoffer.  Disse er, blant andre, at bukspyttkjerten skiller ut insulin og inkretin-hormoner, som alle fører til en redusering av blodsukker-nivået.

Insulinet fører til at glukosen lettere tas opp av kroppens celler og derved synker blodsukkeret.

Inkretiner er hormoner som dannes i tarmen når vi spiser og som øker insulinfrigjøringen fra bukspyttkjertelsens beta-celler. Inkretiner regulerer blodsukkeret på to ulike måter, både ved å stimulere butspyttkjertelens beta-celler til å øke insulinutskillelsen og ved å få kjertelens alfa-celler til å redusere utskillelsen av glukagon.  Glukagonet øker normalt blodsukkeret. Inkretiner virker bare når blodsukkeret er høyt. Personer som har diabetes type 2 har både nedsatt mengde og effekt av inkretiner.

Disse mekanismene virker altså når vi spiser søte sukkerarter eller stivelse som lett omdannes til glukose.

Hvordan er de metabolske svarene dersom vi spiser kunstige søtningsstoffer?

Dette spørsmålet har RM Tucker og SY Tan diskutert i en meget god oversiktsartikkel (1). De gjennomgår først hvordan reseptorer for søt smak aktiveres i munnhulen og i mage-tarm- kanalen. Når vi spiser søte karbohydrater, eller karbohydrater som brytes ned til søte stoffer, fører dette til fysiologiske svar i en normal organisme.

Vi har reseptorer for søt-smak både i munnhulen, i mage-tarmkanalen, i lunger og i bukspyttkjertelen. Den søte smaken kjenner vi bare i munnhulen, men reseptorene i mage-tarmkanalen og i bukspyttkjertelen reagerer likevel fysiologisk på søte sukkerarter, uten at vi kjenner sødmen her.

Men hva skjer når vi spiser kunstige søtningsstoffer som ikke inneholder noe energi eller kalorier?  Forskerne fant at søtningsstoffer førte til en viss reaksjon, de stimulerte til et slags fysiologisk svar. Det var liksom de fysiologiske mekanismer ble satt på «alerten», men de førte ikke til noen reell påvirkning av blodsukkernivået.

Konklusjonen fra forskerne var, at under akutte forhold, når søtningsstoffer tilføres uten noe tillegg av sukker eller stivelse, fører dette ikke til noen annen fysiologisk reaksjon enn bare å drikke et glass vann ville gjøre.

Langtidsvirkningen av søtningsstoffer er imidlertid noe usikker. Det er noen studier som tyder på at risikoen for utvikling av diabetes type 2 er økt med et langvarig inntak av søtningsstoffer. Men for eventuelt å slå dette fast, trengs flere studier.

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. R M Tucker & S-Y Tan: Do non-nutritive sweeteners influence acute glucose homeostasis in humans? A systematic review. In Physiol Behav. 2017 Dec 1;182:17-26. doi: 10.1016/j.physbeh.2017.09.016..

 

Leptin og regulering av kroppsvekt

I velferdssamfunnet er fedme er en av de viktigste og utbredte risikofaktorer for uførhet og tidlig død. Det forgår derfor en rekke forskningsprosjekter for å forstå årsakene til fedmen og hvordan den best kan unngås eller behandles. I den siste ukes lesning kom jeg over en god oversiktsartikkel om dette emnet.

Kroppen vår har en et reguleringssystem for å holde vår kroppsvekt på et stabilt nivå. En viktig faktor i dette systemet er hormonet leptin. Det produseres i fettvevet, kommer over i blodet, og påvirker hjernens hypothalamus. I hypothalamus er det leptin-reseptorer. Når leptin binder seg til disse, vil dette føre til økt vekst av kroppen og til et økt energiforbruk. Fettvevets produksjon av leptin er stort sett avhengig av fettvevets størrelse, og produksjonen påvirkes av endringer i fettvevets mengde. Avtar mengden av fettvev, vil leptin produksjonen gå ned og dette fører til nedsatt energiforbruk og økt appetitt slik at fettvevet bygges opp igjen. Når mengden av fettvevet øker, vil leptin produksjonen øke og dette fører til nedsatt appetitt og et økt energiforbruk.

Hos normalvektige individer fungerer dette systemet bra, og kroppsvekten holder seg på et stabilt og normalt nivå. Men hos overvektige og fete mennesker er dette systemet ute av sin normale kontroll. Leptin virker dårligere hos fete enn hos normale. Vi kan si at overvektige mennesker har en slags leptin-resistens. Det er analogt med at individer med diabetes type 2 har en insulin-resistens.

Dersom vi visste mer om hva som fører til denne leptin-resistensen, ville vi ha bedre muligheter til å forstå hvorfor overvekt opptrer og grunnen til at den er så vanskelig å bli kvitt. W.W. Pen og M.G. Myers jr. diskuterer disse problemstillingene i en glimrende oversiktsartikkel i Nature Reviews Neuroscience (1).

Tilgjengelige data tyder på at leptin-funksjonene primært virker for å forhindre en lav kroppsvekt og ikke til å forhindre en økning av kroppsvekten. Indirekte forteller det oss at leptin-systemet er der for at vi ikke skal bli for magre og derved ufruktbare. Leptin-systemet er altså en slags reguleringsmekanisme for slekters overlevelse og kan derfor sees på som en del av de mekanismene som er grunnlaget for evolusjonen.

Med hilsen fra

 

Kaare R. Norum

 

1.W.W.Pan & M.G. Myers jr.: Leptin and the maintenance of elevated body weight. In: Nature Reviews Neuroscience 19, 95-105 (1918). doi:10.1038/nrn2017.168

Nyttårsblogg: Om overvekt.

I løpet av 2017 har jeg blitt 85 år, og menge mener at jeg er blant de eldste som blogger i Norge, og noen spør hvorfor jeg blogger. Det er mange grunner til det: For det første er det å blogge om nyere forskning og resultater innen mitt fagområde en måte å holde meg selv oppdatert om vitenskapelige nyvinninger. Videre, ved å popularisere og videreformidle det jeg leser, får jeg selv en bedre forståelse av det nye stoffet. Grunnen er jo den, at den beste måte å forstå noe, er å formidle det til andre. Dessuten er det i min alder viktig å holde hjerne og kropp i noenlunde trim: det er den beste måte å forhindre forfall av både kropp og sjel. I tillegg til disse mer egoistiske momentene er min blogging uttrykk for noe som jeg mener er viktig for både unge og gamle forskere: nemlig å formidle ny kunnskap i samfunnet på en måte som folk flest kan forstå.

Jeg er glad for at du leser min blogg, og er takknemlig for alle dere som har anbefalt min blogg til venner og slektninger. Bloggens egenverdi er jo at den blir lest, og av jo flere. jo bedre. Videre er jeg glad for alle de gode tilbakemeldingene og spørsmål jeg har fått.

Navnet på min blogg er Norums ernæringsblogg, og det forteller at den handler om inntak og forbruk av ernæring og energi. Årets første blogg handler om sentrale mekanismer i dette problemkomplekset

I den siste ukens lesning kom jeg over en meget god artikkel om overvekt. Den handlet om immun-celler som kontrollerer mengden av  fettvevet.

Det har lenge vært kjent at fettvevet, spesielt når det er meget av det, skaper en slags kronisk betennelsesreaksjon i kroppen. Immun-cellene, som fører til denne betennelsesreaksjon, er makrofager, en type hvite blodlegemer. Anna Domingos og medarbeidere har nylig publisert en meget interessent studie i Nature Medicine (1). De finner at det i fettvevet finnes noen spesielle makrofager som er i direkte kontakt med fettvevets nerveceller. Fettvevets nerveceller er en del av det såkalte sympatiske nervesystemet. Derfor kalles disse spesielle makrofagene i fettvevet for sympatisk-nevron assosierte makrofager (SAM). SAM fører til at nervecellene tømmes for noradrenalin, et hormon som mobiliserer fettsyrer fra fettcellene i fettvevet. Når SAM forårsaker at noradrenalinet tømmes ut av nervecellene, vil dette føre til at fettsyrer ikke lenger kan mobiliseres fra fettvevet, og dette fører videre til at fettvevet øker. Med andre ord vil SAM øke fedmen.

SAM dannes i benmargen og transporteres til fettvevet via blodet, og ved fedme er det en økt produksjonen av SAM.

Anna Domingos og medarbeidere har kommet frem til disse grunnleggende mekanismene hos mus. Ved genetiske studier på mus kunne forskerne videre finne den molekylære mekanismen for hvordan SAM kan regulere mengden av fettvev. SAM har nemlig spesielle mekanismer for å oppta og ødelegge noradrenalinet. Sentralt i denne mekanismen er en spesiell noradrenalin-transportør, som finnes i SAM, men ikke i andre typer av makrofager. Ved å blokkere virkningen av denne transportør av noradrenalin i SAM, ble fettet mobilisert fra fettvevet og dyrene ble magre.

De har videre funnet at fete dyr har en større produksjon av SAM enn normalvektige individer.

Anna Domingos holdt den 5.1.2018 en gjeste-forelesning om SAM og overvekt på Institutt for Medisinske Basalfag, UiO. Hun fortalte at de nå har funnet de samme typer celler og mekanismer i fettvevet hos mennesker. Derved kan man etter hvert komme frem til medikamenter som kan blokkere SAM hos mennesker, og dette kan bli en måte å behandle fedme og overvekt på.

Fedmen øker over hel verden, i noen land er opptil 40 % av befolkningen overvektige. I Norge har vi sett en økning av fedme hos både unge og voksne i løpet av de siste ti-årene. Fremdeles er den beste forebyggelse og kur mot fedme en økt aktivitet og et mindre inntak av energirik mat. Men nå kommer det vel snart virksomme medikamenter, som kan hjelpe fete mennesker å gå ned i vekt. Kanskje er det stoffer som kan blokkere noradrenalin-transportøren i SAM.

Med hilsen og ønske om et godt nytt år fra ernæringsbloggeren

Kaare R. Norum

 

  1. Pirzgalska, RM, Domingos AJ og medarbeidere:  Sympatetic neuron-associated macrophages contribute to obesity by importing and metabolizing norepinephrine. In Nature Medicine. DOI:10.1038/nm.4422. 2017

 

Overvekt, slanking og sykelighet.

Ukens lesning ga ganske magert utbytte, men det var to artikler om overvekt og slanking som kanskje vil interessere noen blogglesere.

Den første var om vektreduksjon og sykelighet.

Det er velkjent at overvekt er assosiert med både sykelighet og mortalitet. Det gjelder sukkersyke, hjerte-karsykdommer og kreft.

På den annen side har det blitt rapportert at det å være litt overvektig for eldre mennesker kan være en fordel; de tåler sykdommene bedre og har fett å tære på om matlysten svikter.

Det har derfor vært reist spørsmål om man egentlig skal råde eldre personer med moderat overvektig om å gå ned i vekt.  En skotsk forskergruppe har gått igjennom hva som er publisert om dette. De har tatt for seg studier der personene er fulgt gjennom lengre tid, og konklusjonene er ganske klare (1): Det er for overvektige som bevisst slanker seg ved å spise en fettfattig og energifattig diet, mindre sykelighet og dødelighet enn om de forble fete. Den nedsatte dødelighet og sykelighet gjaldt både hjerte- og karsykdommer og kreft. For overvektige personer med sukkersyke, vil også en slankekur ha store fordeler.

Så konklusjonen klar: er du overvektig så lønner det seg å gå ned i vekt, både ved å spise mindre av fet mat og ved å øke den fysiske aktiviteten. Og det gjelder både for unge og eldre folk.

Den andre artikkelen handler om overvekt og demens.

Det er dessverre slik at både overvekt og demens øker i hyppighet og omfang over store deler av verden. Er det noen sammenheng mellom de to tilstander? Singh-Manoux og medarbeidere (2) har undersøkt dette ved å bruke data fra den store engelske Whitehall-studien, en befolknings-studie som omfatter mangfoldige tusen individer undersøkt regelmessig gjennom flere ti-år. Forskerne fulgte vel 10 000 individer (33 % kvinner) som i 1985 var mellom 35 og 55 år gamle. De ble veiet og målt seks ganger i frem til 2015. Det diagnostisert 329 tilfelle av demens. Så undersøkte de sammenhengen mellom vekt og demens. De fant at folk som var overvektige ved 50- års alder hadde mer demens enn de som var normalvektige. Det var ingen ssammenheng hos dem som var fete  i 60 og 70 års alderen.  De som ble demente, tok av i vekt i årene før demensen viste seg. Mange demente bli faktisk magre.

Konklusjonen til Singh-Manoux og medarbeidere er derfor at fedme midt i livet og nedgang i kroppsvekt i eldre alder er karakteristisk for demens, og forskerne mener at den overvekts-bølgen som vi ser for tiden, vil føre til at vi vil få mer demens i årene som kommer.

  1. Ma C. og medarbeidere: Brit. Med.J 2017;359:4849-63.
  2. Singh-Manoux A. og medarbeidere. Alzheimer & Dementia 2017: 1-9

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

Biologiske forklaringer til jojo-slanking.

Det er ikke lett for overvektige mennesker å gå ned i vekt. Men mange prøver, og lykkes initialt med å gå ned noen kilo. Men etter en ganske kort tid kommer vekten tilbake. Så prøver man å slanke seg igjen, og om igjen, og en jojo-slanking har begynt.

Hva er det som gjør at det er vanskelig å holde vekten nede etter en slankeperiode? En forskingsrapport siste måned har kanskje svaret (1).

Når man går opp i vekt, skjer det flere metabolske endringer i en rekke vev. En del av disse endringene har med såkalte prostaglandiner å gjøre.

Prostaglandiner er hormonliknende stoffer som er dannet fra en umettet, lang fettsyre. Det finnes mange forskjellige prostaglandiner, og flere av dem deltar i reguleringen av stoffskifteprosesser i en rekke vev. I fettvevet finnes et prostaglandin som kalles PGD2.

Prostaglandinenes signalfunksjoner er forstyrret ved overvekt, og dette vedvarer etter at de overvektige hadde tatt av i vekt. Forskerne fant at hos overvektiges fettvev var den en markert økning i flere typer prostaglandiner som var dannet av PGD2. Denne økning var fortsatt til stede i fettvevet til overvektige etter at de på grunn av en slankekur hadde gått ned i vekt. Dette var i motsetning til hva som fant sted i fettvevet til normalvektige som gikk ned i vekt. Det vevsenzymet som danner PGD2, prostaglandin D syntetase (PGDS) var økt hos overvektige individer. Men i motsetning hva som var tilfelle hos normalvektige, gikk ikke PGDS hos overvektige ned etter at de hadde tatt av i vekt. Derved var det fortsatt kjemiske stoffer i deres fettvev som formidlet signaler om at fettvevet gjerne ville ha mere fett.

Forskerne testet sine funn på mus. De fant at hemming av PGDS i fem dager førte til nedsatt inntak av føde hos disse musene, noe som viste hvor viktig prostaglandin PGD2 er for inntak av føde og for lagring av fett i fettvevet.

Forskningsgruppen målte også konsentrasjonen av PGD2 i blodet hos overvektige. Den var større hos overvektige enn hos normalvektige individer.  Konsentrasjonen av PGD2 i blodet gikk ikke ned hos overvektige selv etter markerte vekttap. Dette viser igjen betydningen av PGD2 for opprettholdelse av en fet kroppstype hos dem som har blitt overvektige, og kan forklare hvorfor det er så lett å gå opp i vekt igjen etter en slankekur.

Nå har vi altså fått en forklaring hvorfor jojo-slanking opptrer, men vi har ikke fått noen hjelp til hvordan man kan dempe de fysiologiske signalene som fører til jojo-slanking.

Men bare det at den overvektige får vite at det ligger fysiologiske forklaringer til at det er så lett å legge på seg igjen etter en slankekur, kan kanskje hjelpe dem som slanker seg: det er ikke det at individet er svakt, men at det ligger sterke fysiologiske signaler bak det at vekten går opp igjen.

  1. A Hermandez-Carretero og medarbeidere: Obesity-induced changes in lipid mediators persist after weight loss. In International Journal of Obesity doi:10.1038/ijo.2017.266.

Hilsen fra Kaare R. Norum, som ønsker slankere lykke til med oppgaven.

Italiabrev

Jeg bor for tiden i Italia, i Toscana på Middelhavskysten. Det er herlig sommervær og i Middelhavet er det ca. 22 grader.

Det har blitt en vane de siste årene, – en måned i Italia hver ettersommer. Den eneste ulempen er at det er noe vanskeligere å følge med i ny vitenskapelig litteratur, og derfor også litt vanskeligere å blogge om siste nytt innen mitt fagfelt.

Men det går jo an å blogge om fag likevel, f.eks. fremheve alle fordelene med en smakfull og sunn middelhavsdiet:

I september er all frukt og grønnsaker fullmodne. Det bugner av tomater i alle størrelser, salat, basilikum og kål av alle typer og størrelser frister overalt, og til priser som er brøkdeler av dem vi er vant til i Norge. Oliven glinser friskt, og for ikke å snakke om den smakfulle olivenoljen. Søte pærer, fullmodne fersken og plommer og herlige søte drueklaser velter seg ut av kasser og disker. Den eneste ulempen er at brødet er litt for lyst.

Dette er bakteppet for at jeg blogger litt om det sunne med et kosthold basert på kulinariske produkter fra Italia.

Helt i fra Ancel Keys (1) for over 40 år siden fremhevet at kostholdet i landene omkring Middelhavet var en fordel om en skulle unngå hjerte- og karsykdommer, har dette kostholdet blitt anbefalt av ernæringsfolk og helsepolitikere.

Hovedforskjellen mellom middelhavskostholdet og det vi er vant med i Norden, er mengden av vegetabilsk, fersk føde og bruken av olivenolje i middelhavskostholdet, og at man rundt Middelhavet bruker langt mindre av fett i fra melkeprodukter enn vi inntar i Norden. Videre spiser Italienere noe mindre kjøtt og fisk enn vi gjør i Norge. En middagstallerken i Italia er ganske forskjellig fra den du ser i Norge. Den italienske bugner av grønnsaker, både kokte og ukokte, en potet og et lite stykke kjøtt eller fisk, og sausen er bare en sky fra de kokte grønnsakene. Men før denne italienske hovedretten serveres, kommer tallrike, delikate småretter som antipasta med brød (uten smør på), og etter dette en pastarett med litt olje og reven ost. Et slikt måltid gir konsumentene nok av proteiner med en god og riktig blanding av viktige aminosyrer, karbohydrater som absorberes langsomt, og fettet er for det meste umettet.

Den typiske norske middagstallerken trenger jeg ikke å beskrive, men den er annerledes, mer bastant med mye mettet fett og derfor ikke så sunn som den italienske.

Så er det drikkevarer: ikke til å skjule at vinen i Italia er både god og billig, og passer godt til både lunsj og middag. Men man trenger ikke å drikke mange glass vin, og da er den neppe skadelig. Kanskje tvert i mot, men det er det flere oppfatninger om. Det er i alle fall vanskelig fra ernæringshold å anbefale vindrikking. Men godt er det, – og da kan ikke moderate mengder vin gjøre store skader på kropp og sjel.

Med italiensk hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Keys, Ancel (1980). Seven Countries: A Multivariate Analysis of Death and Coronary Heart Disease. Harvard University Press. ISBN0-674-80237-3.

Hjertekarsykdommer og fett – enda en gang. Er det nødvendig med flere råd om fett?

Ja, det er det, spesielt fordi journalister igjen klarer å forvirre sitt publikum. Den siste forvirringen skyldes et langt innlegg med store overskrifter fra en journalist i Forskning.no (1), som tolker en artikkel Lancet (2) på sin måte: hun sier nemlig at på bakgrunn av artikkelen i Lancet at det er farlig å spise mye karbohydrater, mens fettet frikjennes som årsak til sykdom og død. Hennes tolkning og forståelse av artikkelen i Lancet er ikke riktig.

Artikkelen i Lancet tok nemlig for seg en stor verdensomspennende undersøkelse med over 135 000 personer fulgt i  7-10 år. Men de fleste personene var fra land i Asia der fettkomsumet er lavt og karbohydratinntaket høyt. Konklusjonene fra denne undersøkelsen kan derfor ikke brukes i vestlige land der inntaket av fett, spesielt av det mettede fettet er høyt. Dette er godt kommentert av medlemmer av Nasjonalt råd for ernæring. Kommentarene  til både Forsningsnytt og artikkelen i Lancet kan lese på Rådets hjemmeside (3).

Men det har vært flere andre avisartikler om kosthold og hjerte- og karsykdommer i den senere tid, både i Norge og i England og USA . Mange av artiklene er initiert av næringmiddelindustrien, noe jeg tidligere har påpekt i min ernæringsblogg (4). Disse artiklene har skapt forvirring om hva man egentlig skal spise for å redusere risikoen for de store folkesykdommene.

Den amerikanske hjerte- og kar foreningen (American Heart Association) har derfor nylig kommet ut med en lederartikkel som slår fast at de råd man lenge har gitt, fremdeles er absolutt de som gjelder, både i USA og den vestlige verden(5). Jeg velger å sitere den amerikanske foreningen på engelsk, fordi den sier det så klart og tydelig:

“Cardiovascular disease (CVD) is the leading global cause of death, accounting for 17.3 million deaths per year. Preventive treatment that reduces CVD by even a small percentage can substantially reduce, nationally and globally, the number of people who develop CVD and the costs of caring for them. This American Heart Association presidential advisory on dietary fats and CVD reviews and discusses the scientific evidence, including the most recent studies, on the effects of dietary saturated fat intake and its replacement by other types of fats and carbohydrates on CVD. In summary, randomized controlled trials that lowered intake of dietary saturated fat and replaced it with polyunsaturated vegetable oil reduced CVD by ≈30%, similar to the reduction achieved by statin treatment. Prospective observational studies in many populations showed that lower intake of saturated fat coupled with higher intake of polyunsaturated and monounsaturated fat is associated with lower rates of CVD and of other major causes of death and all-cause mortality. In contrast, replacement of saturated fat with mostly refined carbohydrates and sugars is not associated with lower rates of CVD and did not reduce CVD in clinical trials. Replacement of saturated with unsaturated fats lowers low-density lipoprotein cholesterol, a cause of atherosclerosis, linking biological evidence with incidence of CVD in populations and in clinical trials. Taking into consideration the totality of the scientific evidence, satisfying rigorous criteria for causality, we conclude strongly that lowering intake of saturated fat and replacing it with unsaturated fats, especially polyunsaturated fats, will lower the incidence of CVD. This recommended shift from saturated to unsaturated fats should occur simultaneously in an overall healthful dietary pattern such as DASH (Dietary Approaches to Stop Hypertension) or the Mediterranean diet as emphasized by the 2013 American Heart Association/American College of Cardiology lifestyle guidelines and the 2015 to 2020 Dietary Guidelines for Americans.”

Det den amerikanske hjerte- og karforeningen sier, gjelder også for norske forhold.

Så derfor: spis mer frukt og grønt, mer fisk og grøvt brød mindre kjøttvarer og mettet fett . Så enkelt er det!

Med hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. Ingrid Spilde i forskning .no den 29.8.2017:Stor studie frikjenner mettet fett.
  2. Dr Mahshid Dehghan og medarbeidere i: The Lancet 29 august 2017 http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32252-3: Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study.
  3. Hjemmesiden til Nasjonalt råd for ernæring: artikkel av Erik Arnesen,Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth  den 1. September 2017.
  4. Norums ernæringsblogg 26.april 2017.
  5. Sacks F.M. & al: Dietary Fats and Cardiovascular Disease: A Presidential Advisory From the American Heart Association. In Circulation,  published  June 15,  2017