Kostråd om fett

På grunn av en økt usikkerhet om hva en skal spise av fett, har Nasjonalt råd for ernæring (Ernæringsrådet) kommet med en ny oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for kostråd om fett. Rapporten heter « Kostråd om fett- en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget».

Bakgrunnen for den usikkerheten som tydeligvis eksisterer i store deler av befolkningen, og spesielt blant journalister, er at berørt industri har gjennom reklame og annen påvirkning har fremholdt at det er ikke er forbundet med noen risiko å spise mettet fett.

Ernæringsrådets satte ned en gruppe på tre for å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget.  De tre medlemmene var Erik Arnesen (leder), Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth. De har levert en meget god rapport. De har gjennomgått hva andre land anbefaler, og hva internasjonale organisasjoner har uttalt om spørsmålet, og de har selv vurdert de senere års vitenskapelig litteratur om problemstillingene.

De kostrådene som Ernæringsrådet og de nordiske land ga i 2011 og 2012, var at inntaket av mettet fett i befolkningen burde være lavere enn 10 % av energiinntaket, og at mettet fett delvis burde erstattes med umettet fett. Disse anbefalingene bygget på sammenhengen mellom inntaket av ulike typer fett og fete matvarer på den ene side, og risiko for kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer på den annen side. Ernæringsrådets arbeidsgruppe skulle undersøke om disse rådene fremdeles var gyldige.

Fordi det er stor interesse for melkefettet i befolkningen, har gruppen også undersøkt sammenhenger mellom meieriprodukter og spisefett, og hjerte- og karsykdommer.

Arbeidsgruppen har gjennomgått en rekke lands anbefalinger av hvordan deres befolkning bør spise. Det er gledelig stor internasjonal enighet mellom landenes kostholdsråd, og et meget godt samsvar med hva Verdens Helseorganisasjon mener om hva vi bør og ikke bør spise.

En rekke autorative faglige organisasjoner har i de siste årene kommet med anbefalinger om kosthold, og det er også innen disse organisasjonene en stor faglig enighet, med konklusjoner som samsvarer godt med hva Ernæringsrådet anbefaler for norske innbyggere.

Konklusjonene til arbeidsgruppen er ganske klare: Etter å ha gjennomgått de siste årenes vitenskapelig publikasjoner på området og en rekke lands nyere tilrådninger, mener arbeidsgruppen at det så absolutt er riktig å råde befolkningen til å innta mindre av mettet fett. Med andre ord: de kostrådene om fett, som ble gitt i Norge og Norden i 2011 og 2012 er fortsatt både aktuelle og gyldige.

Mengden av fett må sees i sammenheng med den matenergien eller matmengden vi spiser. For hjerte- og karsykdommer er balansen mellom ulike typer av fett og kilder til fett viktigere enn prosentandelen av det totale fettinnholdet i kostholdet. Dette blir videre støttet av nyere vitenskapelig dokumentasjon som fremhever at et sunt kosthold bør inneholde mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn, mer fisk, og begrensede mengder av rødt kjøtt, salt, og tilsatt sukker og energirike (fete) matvarer.

Rapporten «Kostråd om fett» er velskrevet, oversiktlig og meget klar i sine konklusjoner.

Den ligger på Helsedirektoratets hjemmeside på internett og kan lastes ned derfra. Trykte eksemplarer finnes også, og kan fås ved henvendelse til Nasjonalt råd for ernæring.

Med hilsen

 

Kaare R. Norum

Arv og miljø: genetikk og epigenetikk. Sult og fedme, eller hvordan miljøet kan endre hva vi arver.

Da den genetiske koden var klarlagt, trodde man at DNA bestemte alt man arvet etter sine foreldre. DNA var der en gang for alltid i vår kropp, i alle våre celler og kunne ikke endres, mente man. Men etter hvert som den genetiske forskning skred fremover, skjønte man at DNA kunne endres ved små påplussinger av visse kjemiske strukturer (metyleringer av nukleinsyrer eller acetylering av histonproteiner som DNA er kveilet rundt), og at disse endringene hadde betydning for hvordan genene styrte produksjonene av de ulike cellers proteiner.
Man ble klar over dette hos eneggede tvillinger, som ved fødselen hadde akkurat det samme arvematerialet, altså helt lik DNA. Men voksne eneggede tvillinger har ikke helt likt DNA lengre, det har skjedd noe ettersom tiden har gått. DNA har blitt kjemisk endret f.eks ved en metylering av en eller flere av nukleinsyrene i DNA. Vi kaller disse endringene for epigenetiske. Epigenetikk er med andre ord læren om hvordan miljøet kan endre geners uttrykk uten at dette fører til endringer i selve arvestoffet, DNA.
Slike endringer kan skje i alle kroppens celler, og vil kunne overføres fra celle til celle gjennom celledelinger i kroppen gjennom hele livet. Men de kan også overføres til neste generasjon ved at kjønnscellene er blitt epigenetisk endret.
Et historisk eksempel på en slik epigenetisk arv har man sett hos etterkommerne etter kvinner som var gravide under den store hungerkatastrofen, som fant sted i vinteren 1944 i det naziokkuperte Nederland. Kvinner som var i de to siste trimestrene av sin graviditet denne hunger-vinteren fødte, ikke uventet, barn med lav fødselsvekt og en dårlig neonatal helse. En oppfølging av disse barna etter 20-30 år viste at de hadde langt høyere frekvens av overvekt, fedme og metabolsk syndrom enn barn som var født under normale omstendigheter av normalvektige kvinner. Videre er det interessent at barn av denne neste generasjonen også har dårligere fysisk og psykisk helse enn normalbefolkningen. Vi finner altså negative helseeffekter hos barnebarna etter bestemors sult i 1944. Dette er beskrevet, sammen med en rekke andre eksempler på epigenetisk arv, i en interessent populærvitenskapelig bok av Richard C. Francis (1).
Men det er ikke bare underernæring som kan føre til epigenetiske endringer. Fra dansk hold har vi nylig fått en interessent publikasjon. En gruppe fra Universitetet i København (2) har funnet forskjeller i spermienes genom hos magre og fete menn!
Det danske forskerteamet undersøkte 24 menn mellom 24 og 40 år og klassifiserte dem som normalvektige (BMI 20-25) eller fete (BMI over 30). Sæden fra hver mann ble undersøkt med hensyn til metylering av DNA. De fant en tydelig (signifikant) forskjell i metyleringsgraden av DNA hos de normale og fete menn i mere enn 9 000 gener. Blant disse 9000 var det 274 gener som hadde med regulering av appetitten å gjøre.
De danske forskerne fikk også sædprøver fra seks meget fete menn (BMI over 33.8) før og etter de hadde gjennom gått en fedmeoperasjon. De fikk prøver både etter en uke og ett år postoperativt. Analysene av sædcellene viste at vel 1500 gener hadde endret metyleringsmønster en uke etter operasjonen. Antallet gener som var endret etter ett år, var nesten 4000!
Disse danske undersøkelsene viser at fete menn har epigenetiske endringer i sine sædceller som meget mulig kan overføres til deres barn, og dermed kanskje påvirke deres spisevaner.

Vi vet at barn av fete foreldre har en tydelig tendens til selv å bli overvektige eller fete. Dette kan både være en ren genetisk effekt, men også en epigenetisk arv.
Vi nærmer oss jul med glede både rundt fete julebord og i varme senger i de lange vinternetter. Jeg har ikke sett noen undersøkelser som viser at barn født i september blir mer overvektige enn barn som ikke er unnfanget ved juletider. Kanskje noen unge forskere vil ta opp denne epigenetiske problemstillingen?
Hilsen fra

Kaare R. Norum
(1) R.C. Francis : Epigenetics. The ultimate mystery of inheritance. 234 s. New York: W.W. Norton 2011
(2) I. Donkin et al. : Obesity and bariatric surgery drive epigenetic variation of spermatozoa in humans. Cell Metabolism, doi:10.1016/j.cmet.2015.11.004,2015

Mat og politikk – matvarepolitikk.

 

 

Jeg har flere ganger i mine blogger advart mot helt å stole på hva matvareindustrien sier om sine produkter. En ting er å være skeptisk til hva industrien sier i sine reklamer og kampanjer for å folk til å spise mer av det de selger. Men like viktig er det å analysere hva forskningsrapporter sier om maten industrien markedsfører. Eller sagt på en annen måte: også å være skeptisk til publiserte resultater som sier noe fordelaktig om matvareindustriens produkter, spesielt når forskningen er helt eller delvis finansiert av industrien.

Et eksempel kunne vi lese om i Aftenposten i går (3.12.2015). Her er Coca-Cola selskapet avslørt. De har gitt penger til forskning om barns fedme, og nærmest gitt premissene for hva forskerne skulle komme frem til. Etter avsløringen, som først ble publisert i New York Times, er dette programmet skrinlagt.

Professor Marion Nestle, som er professor ved Department of Nutrition, Food Studies, and Public Health at New York University, har i mange år interessert seg for mat og politikk. Hun har skrevet flere bøker om dette, blant annet en bestselger som er kommet i en rekke utgaver, «Food Politics: How the food industry influences nutrition and health»(1).

Marion Nestle er aktivt opptatt av å følge hvordan matvare- og næringsmiddelindustrien prøver å påvirke konsumentene. Hun har i de siste par årene «samlet» på forskningsrapporter som har hatt støtte fra industrien og sett om disse rapportene er positivt eller negativt innstilt til mat fra den industrien som støtter undersøkelsene.  Den forskningen som hun har gått etter i sømmene, er utført ved anerkjente forsknings-institusjoner. Hun har i en epost til meg meddelt at av 87 slike rapporter, har hele 80 av dem et positivt utsagn eller anbefaling om produkter laget eller fremstilt av den matvareindustrien som har støttet forskningen!

Den siste av de 7 som ikke har gitt industrien det den hadde håpet på, var en studie nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition (2). Undersøkelsen var støttet av amerikansk og internasjonal meieriindustri. Forskerne hadde undersøkt om de transfettsyrene som lages av bakterier i drøvtyggeres tarm er like skadelige som de industrielt produserte transfettsyrer.

Her er kanskje en forklaring nødvendig. Umettede fettsyrer er som regel oljer ved vanlig temperatur, og bindingene i fettsyrene er av såkalt cis-konfigurasjon. De umettede fettsyrene kan herdes. Det vil si at de umettede fettsyrene mettes med hydrogen. Dette gjør fettindustrien for å få oljene til å være faste ned vanlig rom-temperatur, f.eks. når de skal lage margarin av soyaolje. I denne kjemiske prosessen omdannes noen av cis-fettsyrene til såkalte trans-fettsyrer. Slike trans-fettsyrer er vel så skadelige som mettede fettsyrer, og gir økt risiko for utvikling av hjerte-og karsykdommer.

Når umettede fettsyrer fra grøntfôr og kraftfôr kommer ned i drøvtyggeres tarmer, blir store deler av de umettede fettsyrene omdannet av tarmens bakterier. Fettsyrene blir her dels mettet, dels omdannet til trans-fettsyrer, som da kommer over i melkefett og fett i kjøtt fra drøvtyggere..

Meieri- og kjøttindustrien har i en rekke år hevdet at transfett som «naturlig» dannes i kuers og sauers tarmer ikke har den samme effekt på blodets kolesterolinnhold som transfettsyrer dannet industrielt.

Den nevnte undersøkelsen har tatt opp denne problemstillingen i en randomisert studie, der de har sammenliknet effekten av transfettsyrer som finnes i melkeprodukter og kjøtt med transfettsyrer dannes industrielt, og som kan finnes i margariner. Transfett fra begge kilder førte til en økning i blodkolesterolet og dermed en øket risiko for hjertekarsykdommer.

Med andre ord: «naturlige» transfettsyrer i kjøtt og melkeprodukter like skadelige som de som lages industrielt.

Undersøkelsen ble foretatt for en rekke år siden, og det har tatt mer enn 6 år før resultatene ble offentliggjort. Hvorfor, kan en spørre seg? Har industrien som støttet undersøkelsen lagt noen hindringer i veien? Det står imidlertid i publikasjonen: “Funding:  Supported by USDA, Dairy Management Inc., Nestlé, and Dairy Australia. The funding organizations had no role in the conduct of the study; collection, management, analysis, and interpretation of the data; or decision to submit the manuscript for publication.”  Og det må vi jo tro på! Men hvorfor tok det så lang tid å få resultatene publisert?

Bare for sikkerhet skyld; professor Marion Nestle har ingenting med det sveitsiske matkonsernet Nestlé å gjøre!

Kaare R. Norum

 

  1. Marion Nestle: Food Politics: How the Food Industry Influences Nutrition and Health. Berkeley: University of California Press. 2002. ISBN 978-0-520-24067-4
  2. Vaccenic acid and trans fatty acid isomers from partially hydrogenated oil both adversely affect LDL cholesterol: a double-blind, randomized controlled trial. Sarah K Gebauer, Frédéric Destaillats, Fabiola Dionisi, Ronald M Krauss, and David J Baer.  Am J Clin Nutr, November 11, 2015,  doi: 10.3945/ajcn.115.116129.

 

Kvinners hjerte- og karsykdommer.

I Norge dør omlag 650 kvinner årlig av brystkreft, mens 1500 kvinner hvert år dør av hjerte-og karsykdommer. Selv om langt flere kvinner dør av hjertesykdommer enn av brystkreft, er interessen, omtalen og forskningen vedrørende brystkreft langt større enn for kvinners hjertelidelser.

Hjerte-og karsykdommer har vært langt mer studert og omtalt hos menn enn hos kvinner, selv om flere kvinner enn menn dør av hjerte-karsykdommer. Mange, både leg og lærd, er ikke oppmerksomme på at symptomer og behandling av hjerte-karsykdommer kan være forskjellig for de to kjønn.

Maja-Lisa Løchen, som er professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø har i år gitt ut en bok sammen med Eva Gerdts, professor i hjertesykdommer. Hun er fra Universitetet i Bergen.

Boken heter «Kvinnehjerter» , og kom ut på Gyldendal for noen måneder siden. I boken fremheves det at hjertesykdom hos kvinner skiller seg fra slike sykdommer hos menn både når det gjelder risikofaktorer, utbredelse, mekanismer, symptomer, diagnose og behandling.

Kvinners hjerter er mindre menns, og kransarteriene rundt hjertet er av mindre kaliber enn menns kransarterier. Det er derfor vanskelig å oppdage feil og påleiringer i kvinners hjertearterier.

En spesiell utfordring er det at symptomene ved forskjellige hjertesykdommer hos kvinner kan være nokså like.I  tillegg er de ofte lite spesifikke. Kvinner er som regel ti år elde enn menn når hovedtyngden av hjertesykdommer setter inn.  Mens symptomene hos menn er mer distinkte, er kvinners symptomer mer diffuse. De ofte kan feiltolkes som vanlig alderstretthet, overanstrengelse eller influensa.

Boken behandler ekstra grundig disse problemene ved hjertesykdom som skyldes åreforkalkning og høyt blodtrykk, atrieflimmer, sykelige forhold ved hjerteklaffene og hjertesvikt.

Det påpekes videre av Løchen og Gerdts at det er en viss mangel på kunnskap om hvordan hjertemedisiner virker på kvinner. De fleste forskingsprosjekter om hjertemedikamenter har nemlig bare vært utført på menn.

Selv om flere menn enn kvinner får flimmerhjerte, er denne tilstanden langt alvorligere hos kvinner. Kvinner har derfor lettere for å få hjerneslag på grunn av at hjertet slår fort og uregelmessig.

Forskjellene mellom kvinners og menns hjertesykdommer har vært kjent lenge blant spesialister, men de er ikke godt nok kjent blant primærleger og helsepersonell i vanlig praksis, og hos folk flest. Boken «Kvinnehjerter»  burde derfor være pensum for leger og annet personell i primærhelsetjenesten. Men den egner seg også for andre som er interessert i kvinners hjerter, og det er jo folk flest.

Hilsen

Kaare R. Norum

Polarlegen Henrik Greve Blessing: Fra mistanke om skjørbuk til et liv som narkoman

I min ernæringsblogg har jeg stort sett skrevet om temaer fra nyere ernæringsforskning.  Denne blogg er et unntak. Nå skriver jeg om et prosjekt som jeg har jobbet med i de siste 6-7 årene: om legen Henrik Greve Blessing og hans tragiske livsbane.

Starten på mitt prosjekt hadde sitt utgangspunkt i ernæringsvitenskap: Hvorfor fikk ikke mannskapet om bord i «Fram» skjørbuk? Det var 13 menn som var i isødet i tre år, og ingen fikk noen symptomer på skjørbuk.

Hverken Nansen selv eller hans veileder innen fysiologi, professor Torup, viste hva skjørbuk kom av. De trodde at sykdommen skyltes bedervet mat. Derfor var all provianten enten hermetisert eller tørket. I tillegg fikk de av og til noe ferskt kjøtt ved å skyte isbjørn og hvalross.

Min undring omkring dette spørsmål vedrørende skjørbuk og polarferd førte til at jeg traff kunstmaleren John David Nielsen, som hadde arvet en rekke papirer og dagbøker etter Henrik Greve Blessing.

Blessing var interessert i skjørbuk, og mente at han selv hadde sykdommen i en slags latent form. Han trodde at skjørbuken kunne manifestere seg om kroppen hans ble utsatt for store påkjenninger. Derfor injiserte han morfin på seg selv. Han fikk ikke skjørbuk, men ble narkoman.

Jeg har skrevet en biografi om legen Blessing. Den kom ut på Gyldendal forlag den 14.10.2015. Bokomslaget er vist her i denne bloggen.

Omslags bilde til boken som omtales

Omslags bilde til boken

Innledningen til min biografi begynner slik:

«St. Hansaften 1893 bar den nybakte legen Henrik Greve Blessing sin bagasje om bord i ”Fram”, som lå ved kai i Pippervigen. Det var dårlig sommervær, surt med lett regn og disig. En trofast skare fulgte Henrik ned til båten: Søsteren Sissel og hennes mann Johannes, og de to gode kullkameratene fra medisinerstudiet, Francis Harbitz og Lyder Nicolaysen.  Etter at bagasjen var stuet ombord, kom Henrik i land igjen til sine slektninger og venner. Sammen feiret de både St. Hans aften og hans avskjed. Henrik hadde mønstret på ”Fram”, som skipets lege og botaniker. Han så polarferden som en flott start på sin fremtid som lege. Men den førte til hans livs tragedie.

Ved hans begravelse 23 år senere sto tre av datidens mest kjente nordmenn æresvakter ved båren: Fridtjof Nansen, polarskipet ”Fram”s tidligere kaptein Otto Sverdrup og professor i medisin Francis Harbitz. Dødsfallet sto omtalt i New York Times, og i Tiden Tegn skrev professor i psykologi, Anathon Aall en vakker nekrolog.

Stor oppmerksomhet ved en begravelse, men få gjenkjenner navnet Henrik Greve Blessing. Han tilhører de glemte helter. Hvem var han, hvor kom han fra og hva gjorde han? Mest berømt ble han kanskje fordi han var legen om bord på ”Fram” over Polhavet i 1893-1896, en oppgave som ved begravelsen ble berømmet i vakre ordelag. Han var også polarferdens botaniker, og beskrev en ukjent polar-alge som fikk navnet Navicula Blessingi. Derved risset han sitt navn inn i norsk naturhistorie. Det viktigste bidrag til natur- og kulturhistorien gjorde han imidlertid ved senere å beskrive om lag 100 medisinplanter mens han oppholdt seg i Zululand. På slutten av sitt korte liv var han en god lege for norske hvalfangere i Sørishavet. Men hvem var Henrik Greve Blessing egentlig? Og hvordan kunne denne unge, friske og humørfylte legen bli en ulykkelig narkoman?»
I min bok: «Polarlegen» prøver jeg å besvare disse spørsmål. Henrik Blessing skrev detaljerte dagbøker hele sitt liv, og førte en omfattende korrespondanse. Alt dette vitner om den håpløse kampen Blessing og hans venner kjempet for å få ham ut av narkomanien. Mest tålmodig var Fridtjof Nansen, som hjelp Blessing utallige ganger.

Blessing gjennomførte over 20 avvenningskurer for å bli kvitt sin narkomani, men klarte aldri å bli kvitt sin avhengighet. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i flere år, og reiste til Sør-Afrika til slektninger blant misjonærene der for å prøve å bli narkotikafri. Årene i Sør-Afrika var kanskje de mest lykkelige, eller rettere sagt, de minst tragiske, i Blessings liv.

Blessings etterlatte manuskripter viser mange og nye opplysninger om «Fram»-ekspedisjonen og bringer frem andre og ganske ukjente sider av mennesket Fridtjof Nansen. Dette er ikke minst fortellingen om to livsbaner som krysser hverandre – Blessings tragiske skjebne og Nansens lojale og menneskelige tilstedeværelse som følger Blessing helt til hans død, bare 49 år gammel.

Dersom du leser boken, forstår du hvorfor ingen av mannskapet på «Fram» fikk skjørbuk!

Hilsen

Kaare R. Norum

«Matregler» , en liten, men viktig bok

Matregler%20300dpi

Kjære leser,

Mat, kosthold og ernæring er blitt faretruende populært. Det lages stadig nye såkalte vitenskapelig baserte dietter, og mange er laget av folk som kaller seg ernæringseksperter, uten egentlig å være det. Rådene følges opp i dagspressen, og mange løssalgsaviser boltrer seg i sykdommer og deres behandling med ”nye” kostholdsråd, som slås stort opp på avisene første side. Det kommer stadig ut bøker om kostråd og dietter, og alle ukeblader og week-end magasiner er full av beretninger om folk som er blitt reddet av enten for meget eller for lite av et eller annet næringsstoff eller av nye matvaner.

Både folk flest og journalister er blitt forvirret, og vet ikke hva en skal spise. Da er det bra at en journalist virkelig har satt seg inn i ernæringsvitenskapen, og forteller hva han bokstavelig talt har fordøyet – av nyere litteratur. Koblet opp mot gammel visdom og sunn fornuft.  Michael Pollan er først og fremst journalist. Han skriver i store amerikanske aviser, og har lenge publisert innsiktfulle artikler til New York Times Magazine. Han er også professor i journalistikk ved University of California at Berkley. Pollan har skrevet flere bøker, flere av dem om mat og kosthold. Boken ”In Defence of Food” sto lenge øverst på New York Times bestseller liste. Hans bok “Food Rules” er nå oversatt til norsk. Den heter på norsk «Matregler» med undertittel «Håndbok for deg som spiser». Den sammenfatter 64 regler eller råd om mat. Boken er delt i tre 1) Hva bør jeg spise, 2) Hva slags mat bør jeg spise og 3) Hvordan skal jeg spise.  Svarene er enkle: For det første: Spis mat, og ikke det han kaller ”spiselige matliknende produkter”. For det andre: spis vesentlig planteføde. For det tredje: Spis ikke for meget. Innenfor disse tre enkle og overordnete råd, gir han gode og litt mer detaljerte regler.  Noen kan nevnes her: Ikke spise noe som din bestemor ikke ville betrakte som mat. Ikke spis produkter som har sukker som en av de tre hovedingrediensene, Unngå produkter som har mer en 5 ingredienser anført på pakken. Unngå produkter som inneholder ingredienser som en tredjeklassing ikke klarer å uttale. Unngå matvarer som blir avertert på TV. Spis bare mat som før eller siden vil råtne. Det er ikke mat dersom du kan få det servert gjennom vinduet i din bil. Det er dårlig mat om det heter det samme i alle land (Coke, McDonald,  Pringles etc). Salte og sukre maten din selv. Bruk ikke frokostblandinger som endrer fargen på melken du heller over. Spis all den ”junk food” du vil, dersom du har laget den selv.  Spis mindre, og stans før du er helt mett. Spis langsomt. Bruk mindre glass og tallerkener. Spis måltider, og sammen med familie eller venner. Spis alltid ved et spisebord, og ikke på et skrivebord eller en pult. Lag maten din selv, og bryt alle disse reglene en gang i blant.

Boken er lettlest, morsom og instruktiv i sin enkle form. En hovedregel er den samme som var matråd nr.1 gitt av det tidligere Statens Ernæringsråd: Hygg deg med maten!

Det tar bare en time eller to å lese boken, men følger du forfatterens regler og råd kan du legge flere gode og smakfulle år til ditt liv. Moderne næringsmiddelindustri med sin forflatning av smak og tradisjon, ville imidlertid neppe kunne overleve dersom alle fulgte Michael Polan`s regler og råd!

Jeg anmeldte  for vel et år siden den amerikanske utgaven av boken i Tidsskrift for Den norske legeforening, og skrev omtrent det samme som ovenfor. Boken er godt oversatt til norsk, og humoren er vel bevart!