Overvekt, slanking og sykelighet.

Ukens lesning ga ganske magert utbytte, men det var to artikler om overvekt og slanking som kanskje vil interessere noen blogglesere.

Den første var om vektreduksjon og sykelighet.

Det er velkjent at overvekt er assosiert med både sykelighet og mortalitet. Det gjelder sukkersyke, hjerte-karsykdommer og kreft.

På den annen side har det blitt rapportert at det å være litt overvektig for eldre mennesker kan være en fordel; de tåler sykdommene bedre og har fett å tære på om matlysten svikter.

Det har derfor vært reist spørsmål om man egentlig skal råde eldre personer med moderat overvektig om å gå ned i vekt.  En skotsk forskergruppe har gått igjennom hva som er publisert om dette. De har tatt for seg studier der personene er fulgt gjennom lengre tid, og konklusjonene er ganske klare (1): Det er for overvektige som bevisst slanker seg ved å spise en fettfattig og energifattig diet, mindre sykelighet og dødelighet enn om de forble fete. Den nedsatte dødelighet og sykelighet gjaldt både hjerte- og karsykdommer og kreft. For overvektige personer med sukkersyke, vil også en slankekur ha store fordeler.

Så konklusjonen klar: er du overvektig så lønner det seg å gå ned i vekt, både ved å spise mindre av fet mat og ved å øke den fysiske aktiviteten. Og det gjelder både for unge og eldre folk.

Den andre artikkelen handler om overvekt og demens.

Det er dessverre slik at både overvekt og demens øker i hyppighet og omfang over store deler av verden. Er det noen sammenheng mellom de to tilstander? Singh-Manoux og medarbeidere (2) har undersøkt dette ved å bruke data fra den store engelske Whitehall-studien, en befolknings-studie som omfatter mangfoldige tusen individer undersøkt regelmessig gjennom flere ti-år. Forskerne fulgte vel 10 000 individer (33 % kvinner) som i 1985 var mellom 35 og 55 år gamle. De ble veiet og målt seks ganger i frem til 2015. Det diagnostisert 329 tilfelle av demens. Så undersøkte de sammenhengen mellom vekt og demens. De fant at folk som var overvektige ved 50- års alder hadde mer demens enn de som var normalvektige. Det var ingen ssammenheng hos dem som var fete  i 60 og 70 års alderen.  De som ble demente, tok av i vekt i årene før demensen viste seg. Mange demente bli faktisk magre.

Konklusjonen til Singh-Manoux og medarbeidere er derfor at fedme midt i livet og nedgang i kroppsvekt i eldre alder er karakteristisk for demens, og forskerne mener at den overvekts-bølgen som vi ser for tiden, vil føre til at vi vil få mer demens i årene som kommer.

  1. Ma C. og medarbeidere: Brit. Med.J 2017;359:4849-63.
  2. Singh-Manoux A. og medarbeidere. Alzheimer & Dementia 2017: 1-9

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

Biologiske forklaringer til jojo-slanking.

Det er ikke lett for overvektige mennesker å gå ned i vekt. Men mange prøver, og lykkes initialt med å gå ned noen kilo. Men etter en ganske kort tid kommer vekten tilbake. Så prøver man å slanke seg igjen, og om igjen, og en jojo-slanking har begynt.

Hva er det som gjør at det er vanskelig å holde vekten nede etter en slankeperiode? En forskingsrapport siste måned har kanskje svaret (1).

Når man går opp i vekt, skjer det flere metabolske endringer i en rekke vev. En del av disse endringene har med såkalte prostaglandiner å gjøre.

Prostaglandiner er hormonliknende stoffer som er dannet fra en umettet, lang fettsyre. Det finnes mange forskjellige prostaglandiner, og flere av dem deltar i reguleringen av stoffskifteprosesser i en rekke vev. I fettvevet finnes et prostaglandin som kalles PGD2.

Prostaglandinenes signalfunksjoner er forstyrret ved overvekt, og dette vedvarer etter at de overvektige hadde tatt av i vekt. Forskerne fant at hos overvektiges fettvev var den en markert økning i flere typer prostaglandiner som var dannet av PGD2. Denne økning var fortsatt til stede i fettvevet til overvektige etter at de på grunn av en slankekur hadde gått ned i vekt. Dette var i motsetning til hva som fant sted i fettvevet til normalvektige som gikk ned i vekt. Det vevsenzymet som danner PGD2, prostaglandin D syntetase (PGDS) var økt hos overvektige individer. Men i motsetning hva som var tilfelle hos normalvektige, gikk ikke PGDS hos overvektige ned etter at de hadde tatt av i vekt. Derved var det fortsatt kjemiske stoffer i deres fettvev som formidlet signaler om at fettvevet gjerne ville ha mere fett.

Forskerne testet sine funn på mus. De fant at hemming av PGDS i fem dager førte til nedsatt inntak av føde hos disse musene, noe som viste hvor viktig prostaglandin PGD2 er for inntak av føde og for lagring av fett i fettvevet.

Forskningsgruppen målte også konsentrasjonen av PGD2 i blodet hos overvektige. Den var større hos overvektige enn hos normalvektige individer.  Konsentrasjonen av PGD2 i blodet gikk ikke ned hos overvektige selv etter markerte vekttap. Dette viser igjen betydningen av PGD2 for opprettholdelse av en fet kroppstype hos dem som har blitt overvektige, og kan forklare hvorfor det er så lett å gå opp i vekt igjen etter en slankekur.

Nå har vi altså fått en forklaring hvorfor jojo-slanking opptrer, men vi har ikke fått noen hjelp til hvordan man kan dempe de fysiologiske signalene som fører til jojo-slanking.

Men bare det at den overvektige får vite at det ligger fysiologiske forklaringer til at det er så lett å legge på seg igjen etter en slankekur, kan kanskje hjelpe dem som slanker seg: det er ikke det at individet er svakt, men at det ligger sterke fysiologiske signaler bak det at vekten går opp igjen.

  1. A Hermandez-Carretero og medarbeidere: Obesity-induced changes in lipid mediators persist after weight loss. In International Journal of Obesity doi:10.1038/ijo.2017.266.

Hilsen fra Kaare R. Norum, som ønsker slankere lykke til med oppgaven.

Litt fysisk aktivitet kan forebygge depresjoner.

Det er noe som mange av oss har opplevd: en rask, liten tur i frisk luft bedrer humøret. Nå har vi fått en forskningsrapport som stadfester dette inntrykket.

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag fylke (HUNT) er en av verdens største og mest omfattende populasjonsbaserte helseundersøkelser. Alle i fylket som var over 20 år, ble undersøkt mellom januar 1984 og februar 1986. Av 85100 individer svarte nesten 75000 på et omfattende spørreskjema vedrørende livsstil og helse, og de ble deretter undersøkt medisinsk.  Deltagelsen var meget god, nesten 88 % av dem man henvendte seg til, svarte på spørreskjemaet og møtte opp til undersøkelsen.

Alle deltagerne ble fulgt opp 9 til 13 år senere, og deres helsetilstand notert. I en publikasjon som nylig er offentliggjort (1), ble sammenhengen mellom fysisk aktivitet og utvikling av depresjoner og tilfeller av angst undersøkt.

Symptomer på depresjoner og angst ble notert ved undersøkelsen start, og ingen som hadde slike symptomer ble med videre i undersøkelsen, som altså bare inkluderte helt friske personer uten angst eller depresjon. Dette utgjorde til sammen om lag 34 000 personer. Deres mentale helsetilstand ble vurdert ved hjelp av et omfattende spørreskjema.

Ved starten av undersøkelsen ble alle spurt om graden av fysisk aktivitet (spasering og/eller svømming).  De fikk fem grader av aktivitet å velge i mellom: ingen aktivitet, mindre enn en gang om uken, en gang i uken, to til tre ganger i uken, og nesten hver dag. De ble så bedt om å anslå hvor mange minutter de gjennomsnittlig brukte på sin fysiske aktivitet. Ved å kombinere svarene på disse to spørsmålene var det mulig å beregne omtrent hvor mange minutter i uken hvert individ brukte på fysisk aktivitet.

Forskerne fant ingen relasjon mellom angst og graden av fysisk aktivitet. Men for opptreden av depresjoner var det en tydelig sammenheng: fysisk aktivitet reduserte forekomsten av depresjon. Det gledelige med resultatene var at det skulle relativ liten fysisk aktivitet for å oppnå et gunstig resultat.

Det var nok å drive moderat fysisk aktivitet, det vil si en times tid i uken, for å forebygge depresjon. De kunne beregne at om lag 12 % av nye tilfeller av depresjoner kunne unngås av bare en times fysisk aktivitet i uken. Mens den fysiske aktivitets betydning for forebyggelse av hjerte- og karsykdommer øker med graden av aktivitet, fant altså forskerne ut at for depresjoner, var det ingen bedre virkning om en trente mer enn en time i uken.

En times trening hadde like stor effekt i alle aldersgrupper og var uavhengig av kjønn, utdannelse, ekteskap og sosial klasse.

Det er en hyggelig og oppbyggende observasjon: litt fysisk aktivitet kan hjelpe mot dårlig humør!

Med hilsen fra Kaare R. Norum, som ønsker alle sine blogglesere en god tur!

 

  1. S.B. Harvey og medarbeidere:  Exercise and the Prevention of Depression: Results of the HUNT Cohort Study. In Am.J. Phyciatryonline. (doi:10.1176/appl.ajp.2017.16111223)