Sukker og fedme

Befolkningsundersøkelser viser at tiltagende overvekt startet i et land samtidig som sukker kom til landet og at det ble billig.

England var det landet i vesten der fedmeepidemien startet.  Det var allerede på 1700-tallet. England hadde da, som kolonimakt, innførsel av store mengder og ganske billig sukker.

Sukker er, som vi alle vet, søtt og godt, og selv om vi ikke blir avhengig av sukker, gjør den gode søtsmaken at vi får lyst på noe med sukker i.

Men hvorfor blir vi fete av mye sukker? Lange trodde man at dette var et enkelt spørsmål om ubalanse mellom tilført energi og energiforbruk.  Spiser man mer enn kroppen trenger av energi for å utføre dagens gjerninger og arbeid, så lagres energien som fettvev. Men det er også andre forklaringer enn bare energibalansen, nemlig at sukker inneholder sukkerarten fruktose.

Vanlig sukker er et disakkarid, det vil si et det består av to enkle sukkermolekyler, glukose og fruktose, som er kjemisk koblet sammen.  I tarmen spaltes sukkeret til glukose og fruktose, og disse to sukkermolekylene har ulike forbrenningsveier. Glukosen kan enten forbrenne pyntelig og pent i cellenes mitokondrier, eller omdannes til fettsyrer, mens fruktosen har det mer travelt.

For at glukosen og fruktosen skal forbrennes må de først fosforyleres, det vil si at det kobles et fosfatmolekyl til de enkle sukkermolekylene.  For fruktosen skjer denne forforylerings-prosessen så fort og effektivt at andre forforylerings-prosesser undertrykkes.  Forbrenningen av glukose, som altså er avhengig av at glukosen er fosforylert, blir hemmet av den raske forbrenningen av fruktose. I stedet for at glukosen blir forbrent og skaffer energi, blir den brukt til å danne fett, som jo egentlig er et energilager.  Dette er en molekylær forklaring til at sukker lett kan føre til fedme.

Vi har befolkningsundersøkelser som viser dette ganske tydelig.  Fedme var lenge at relativt lite problem i USA. Men da den amerikanske landbrukspolitikken endret seg slik at det ble overproduksjon av mais, sted fedmen i USA betydelig. President Roosevelt hadde ved sin «New Deal» i 30-årene gitt landbruket store subsidier, slik at de ikke trengte å bruke hele landbrukspotensialet. Denne politikken ble opphevet av president Nixon, og jordbrukeren måtte øke produksjonen av mais betraktelig for å få nok inntekter.  Dette førte til et maisoverskudd, noe som gjorde at sukkerindustrien omdannet (hydrolyserte) maisens stivelse til enklere sukkerarter, og storparten av disse var fruktose.  Det fruktoserike og søte mais-hydrolysatet var flytende og kunne lett tilsettes en rekke matprodukter, og lettest var det å sette det til leskedrikker. Dessuten var sukkeret fremstilt fra mais billig, og fruktose er enda søtere enn vanlig sukker.  Forbruket av sukrete matvarer, og spesielt leskedrikker økte betydelig på grunn av en intens markedsføring av søte, smakfulle og billige produkter.

Dette er et godt eksempel på at endringer og lettelser i ett politikkområde, fører til problemer i et helt annet politikkområde.

Professor Richard J. Johnson har nylig skrevet en god oversiktsartikkel om dette (1).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. R J Johnson og medarbeidere: Perspective: A Historic and Scientific Perspective of Sugar and Its Relation with Obesity and Diabetes. In Adv Nutr. 2017, 8: 412-22.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s