Matvaresikkerhet og ernæringssikkerhet. Barns og ungdoms kosthold kan forklare den økte overvekt i verden.

 

FN-systemet har nylig gått igjennom hva som ble oppnådd med de såkalte millennium målene. Det var mål som ble satt da vi gikk over til år 2000. Målene skulle forsøket innfris innen 2015. Et viktig mål var å redusere fattigdom i verden. Mye ble oppnådd, og det viste seg at det var bra å ha slik mål å strekke seg etter.

Nå arbeider FN-systemet med nye mål, det er mål som skal forsøkes oppnådd innen 2025 eller 2030. Målene, som omfatter 17 brede mål, kalles «Sustainable Development Goals» eller på norsk, «Bærekraftige utviklingsmål». Noen av dem har direkte, andre har indirekte tilknytning til ernæring, kosthold og helse.

Mål nr. 2 heter «End hunger, archive food security and improved nutrition, and promote sustainable agriculture».  Eller i min oversettelse: “ Få slutt på all sult, oppnå matvaresikkerhet og  bedre ernæring, og arbeid for  et bærekraftig landbruk”. Dette er jo en knippe målsetninger som alle kan være enige om. Men hva menes egentlig, f.eks med matvaresikkerhet.

For noen ti-år tilbake var begrepet matvaresikkerhet det samme som at det var nok mat. Man spurte ikke om matens kvalitet. Begrepet må, etter min og mange andre ernæringsfolk, ikke bare omfatte at det er nok mat, men maten må være ernæringsriktig, og det i alle aldre, gjennom hele livet. Men størst betydning har det i de 1000 første dagene i livet.

Tim Lobstein, som er en ledende person innen World Obesity Federation, har en tankevekkende artikkel om dette i siste nummer av SCN News.  SCN står for FN-systemets “Standing Committee on Nutrition”(1).  Her tar han opp spørsmålet om nok mat er det samme som nok av  ernæringsmessig god mat. Og problematiserer dette spørsmålet med å diskutere mat og ernæring til småbarn. Han retter oppmerksomheten mot et av de største medisinske problemene verden star overfor, nemlig overvekt og fedme, spesielt hos barn og unge.

Den riktige og naturlig ernæring i de første levemåneder er morsmelk. Når spebarnet etter hvert skal vennes til annen mat, er det naturlig at denne maten lages av foreldrene selv. Det vi si det samme som at barnet etter hvert vennes seg til de voksnes spise.

Både morsmelken og småbarnsmat har vært, og er fremdeles, under press fra næringsmiddelindustrien. Det er i form av morsmelkerstatninger og småbarnsmat på glass og boks. Heldigvis har en fått internasjonale retningslinjer og nesten forbud mot morsmelkerstatninger, slik at amming øker i mange land. Men barnemat på glass og bokser er på fremgang verden over, samtidig som sukrete drikkevarer blir mer og mer vanlig, spesielt i utviklingsland. Dette er, i følge Lobstein, en av de viktigste årsakene til den økte overvekt og fedme man hos barn i hele verden.

Det er over 40 millioner overvektige førskolebarn i verden, og skolebarns overvekt og fedme øker raskt, både i rike land, utviklingsland og fattige land. De siste tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) tyder på at forekomsten av overvekt og fedme er større i fattige land enn i rike land. To tredjedeler av verdens befolkning lever i land der overvekt og fedme dreper flere mennesker enn hunger og matmangel.

På denne bakgrunn er det viktig å diskutere forskjellen mellom matvaresikkerhet og ernæringsmessig sikkerhet. Mens matvaresikkerhet defineres som at det er nok mat tilgjengelig for en god ernæring, omfatter begrepet ernæringsmessig sikkerhet om det er nok næringsstoffer tilgjengelige for å sikre en helsemessig vekst og utvikling og et aktivt liv.

Lobstein foreslår en utvidelse av dette begrepet. Han mener at en oppnår ernæringsmessig sikkerhet når folk har adgang til og inntar et ernæringsmessig riktig kosthold som gir optimale betingelser for vekst. Det er mange trusler mot en slik ernæringsmessig sikkerhet. Det omfatter uvitenhet og misforståelser om hva som er riktig ernæring. Men den største trussel kommer fra næringsmiddelindustrien som markedsfører produkter som ikke tilfredsstiller hva man mener med god ernæring, og som faktisk skaper dårlig helse.

Markedsføring omfatter mange aktiviteter, ikke bare avertering i aviser, blader og fjernsyn, men også distribuering til steder og markeder der de ikke har vært før, underprising for å konkurrere med lokal mat, og bruk av fristende innpakning og merking. Dette ser vi gode eksempler på innenfor småbarnsmat.

Mens offisielle myndigheter anbefaler amming og hjemmelaget småbarnsmat, planlegger og gjennomfører verdensomfattende matvarefirmaer andre fremstøt.  Og de har lykkes: salg av formula- og baby-mat har økt med over 50%  de siste fem år. I Asia har dette markedet nesten tredoblet seg i løpet av siden 2007. Det kan være riktig å spørre seg om denne trenden er med på å forklare den faretruende økning i overvekt og fedme hos barn i hele verden.

Noe som i alle fall betyr noe, er det økte salget av sukkerholdige brusdrikker. Oversikt over salget av slike drikker viser skremmende tall.  WHO har en oversikt over hvor stor del av tenåringene som drikker en eller flere porsjoner brus hverdag. I Egypt, Bolivia, Jamaica, Peru, Kuwait og Tonga lå tallene et sted mellom 55 og 70 %.  Samtidig ser man at hyppigheten av en daglig og god frokost til barn og ungdom synker over nesten hele verden. I Midtøsten er tallene for skolebarn som ikke spiser frokost ganske skremmende: 32 % av småskolebarn i De forende Arabiske emirater sa at de ikke spiste frokost. Tallene blant tenåringene var enda verre: 50 % av ungdommene i Bahrain og 74 % av jentene i Saudi-Arabia spiste ikke frokost. Slike barn og ungdom spiser gjerne snacks og annet usunt på skoleveien eller i friminuttene. Dette skjer ikke bare i Midtøsten, men over hele verden.

Disse trendene må de politiske myndighetene gjøre noe med. Ellers kommer helseutgiftene på grunn av sukkersyke, kreft og hjerte-og karsykdommer i fremtiden til å kvele all nødvendig utvikling.

Kaare R. Norum

  1. Lobstein T : Post-2015 agenda: sustainable and healthy food systems for preventing the crisis in child obesity . SCN News vol 41, pp 19-28 (2015)

 

 

 

 

 

Opplysninger om mat og helse. Hva kan vi stole på?

Da jeg for femti år siden kom inn i ernæringsfaget, var mat og spisevaner sjeldent stoff i aviser, radio og fjernsyn. Kostholdet og dets betydning for vår helse var lite omtalt.

I løpet av min tid i faget har dette mediebildet endret seg fullstendig. Nå er det altfor meget stoff om mat og helse, om spisevaner og sykdomsrisiko. Store overskrifter, ofte med ulike råd og budskap skaper forvirring hos folk flest. Man spør: hva skal vi egentlig spise, hvem kan vi stole på?

Årsakene til denne forvirring er mange, men stort sett grunner det seg på tre forhold:

  1. Uvitenhet blant folk flest om hvordan næringsstoffer virker, og derved påvirker vår helse.
  2. At det er store vansker med å få rede på hva folk egentlig spiser.
  3. Kommersielle interesser.

For det første: Utdannelsen og undervisningen om hvordan kosthold påvirker helsen er altfor dårlig i vårt samfunn. Det gjelder på alle trinn i undervisningen, fra folkeskole via ungdomsskole og videregående skoler til lærerhøgskoler og annen akademisk utdannelse. Denne manglende opplæring gjør at befolkningen ikke kan selv vurdere om de råd som til stadighet kommer opp i ulike former for media, er riktige eller gale.

Uvitenheten blant journalister fører til at disse ikke klarer å skille mellom hva som er riktige og uriktige budskap som enten kommer fra forskerhold eller matprodusenter. Dette gjør at hva som kommer på trykk eller formidles via radio eller fjernsyn, ikke er skikkelig fordøyet av de som formidler budskapene.  Og når befolkningen ikke vet særlig meget, slik at den ikke kan skille mellom sannsynlige eller uriktige budskap, blir usikkerheten og forvirringen stor.

For det andre: Kostholdsforskning er ganske komplisert. Det er nemlig meget vanskelig å få vite med sikkerhet hva en person eller en gruppe av personer egentlig har spist. Slike undersøkelser har for en stor del basert seg på spørreundersøkelser der personene har måttet krysse av, utfylle skjema eller i en intervjusituasjon har redegjort for sitt mat- og drikkeforbruk over et visst tidsrom. Mest kjente i internasjonal sammenheng er de store helsearbeiderundersøkelsene fra USA, der mange tusen leger eller sykepleiere har redegjort for sitt kosthold ved å fylle ut store og ganske detaljerte og kompliserte skjema. Slike kostholdsundersøkelser har vist seg å være ganske upålitelige; de fleste individer forteller om et langt bedre og sunnere kosthold enn de de egentlig har hatt.

I slike undersøkelser har man så prøvd å finne ut en sammenheng mellom kostholdet på et visst tidspunkt og opptreden av sykdommer etter en viss tid. Innenfor en befolkning, som stort sett har samme type kosthold, er det ikke mulig å finne ut en sammenheng mellom f.eks. inntak av mettet fett, eller mer spesifikt meieriprodukter, og opptreden av hjerte- og karsykdommer. Dertil er variasjonen i forbruksmønsteret for liten til at en kan trekke sikre konklusjoner. Man finner altså ikke noen sikker sammenheng mellom f. eks. inntak av fett fra meieriprodukter og opptreden av hjerteinfarkt i en ganske homogen befolkning. Men dersom en ser på kostholdet mellom ulike lands befolkninger, som har ganske forskjellige kostholds mønstre, og på sykdommer i disse landene, vil en kunne finne en sammenheng mellom kosthold og sykdom. Det var det Ancel Keys gjorde for vel 50 år siden, der han fant en meget klar sammenheng mellom hva befolkningene spiste av fett-typer og hvor høyt blodkolesterol de hadde, og hvor meget det var av hjerte-karsykdommer i befolkningene. Dess mer mettet fett, jo høyere var blodkolesterolet og dess flere fikk hjerte-og karsykdommer.

En annen type undersøkelser en kan gjøre innenfor ernærings- og kostholdsforskning, er å lage en kontrollert, sammenliknende undersøkelse der en over tid følger to gruppers kosthold ganske nøye. I den ene gruppen har man personer med en type kosthold og i den andre gruppen personer med et annet kosthold. Så kan man undersøke hvorvidt disse gruppene utvikler forskjellige symptomer eller sykdommer over tid. En slik kontrollert undersøkelse ble utført i Oslo for vel 40 år siden. Den viste tydelig at et kosthold der mettet fett ble redusert, førte til langt færre tilfelle av hjerte- og karsykdommer enn i kontrollgruppen som ikke fikk slike kostholdsråd. Men slik kontrollerte undersøkelser er både kostbare, langvarige og meget vanskelige å gjennomføre.

Ancel Keys undersøkelser og Oslo-undersøkelsen var ganske avgjørende da norske myndigheter for 40 år siden gikk ut med råd til befolkningen om å redusere på inntak av mettet fett, som det finnes mye av i helmelk og fete meieriprodukter. Det førte over tid til at hjertekar-sykeligheten sank markert i Norge. Reduksjonen i hjerte-kar dødelighet kom lenge før medikamenter som senker blodkolesterol, kom på markedet.

Men selv om mange enkelt-undersøkelser har vært for dårlige til at man har kunnet dra sikre konklusjoner, har eksperter kommet sammen for å vurdere om en på grunnlag av en rekke undersøkelser, kan trekke noen ganske sikre konklusjoner om sammenhengen mellom kosthold og sykdom. USA har hatt et slikt ekspertpanel opprettet av det amerikanske vitenskapsakademi, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har hatt et tilsvarende panel som har vurdert de data som foreligger. Konklusjonene har vært ganske klare: inntak av mettet fett øker hyppigheten av hjerte- og karsykdommer.

Gjennomgang av offisielt oppnevnte ekspertpanel, har ført til at helsemyndigheter har gitt råd om hva folk bør spise, de siste rådene fra amerikansk hold kom i 2015.

Videre har Verdens Helseorganisasjons eksperter nylig uttalt at det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og bearbeidet kjøttmat og opptreden av en del kreftformer. Disse ekspertpanelene består av uavhengige forskere med stor og tung innsikt i de problemstillingene de skal ta standpunkt til.

Sammenhengen mellom kreft, livsstil og spisevaner ble i en kronikk i Aftenposten den 30. oktober omtalt på en forbilledlig måte av direktør og ansatte ved Kreftregisteret.

Nylig hadde Helsedirektoratet sin årlige gjennomgang om hva det norske folk spiser, – og hva det bør spise. Konklusjonene var ganske entydige: vi spiser for meget kjøtt, for lite fisk, for meget av matvarer som inneholder mettet fett, og selv om frukt og grønnsakforbruket har gått opp, bør vi spise enda mer av dette. Disse rådene er basert på hva både internasjonal og lokal ekspertise har kommet frem til.

For det tredje: Men det er kommersielle motkrefter. Mest tydelig har det vært innenfor sukker- og leskedrikkindustrien. Et eksempel er den rettsak som colaindustrien satte inn mot bestemmelsen om at man i New York ikke kunne selge coladrikker på svært store flasker eller pappkrus. Leskedrikkindustrien gikk til rettsak: den mente at det var mot den amerikanske konstitusjonelle lovgivning å forby store flasker og krus. Og industrien vant!

Cocacola-konsernet har siden 2010 gitt omtrent 120 millioner dollar til et såkalt «Global Energy Balance Network», i praksis er det penger gitt til forskere som skulle vise at overvekt skyldes for liten fysisk aktivitet og ikke inntak av sukkerholdige drikkevarer. I forrige uke (6.11.2015) returnerte University of Colorado, School of Medicine de pengene som de hadde mottatt, tilbake til Cocacola-konsernet. De ville ikke være med på slik forskning.

Meieriindustrien har i flere år hatt samme «policy» som leskedrikkindustrien. Meieriindustrien har nemlig «støttet» en rekke forskere som har publisert såkalte samleundersøkelser der en ikke kan vise at melkefett har noen sammenheng med opptreden av hjerte- og karsykdommer. Slike undersøkelser kan, som nevnt ovenfor, i utgangspunktet ikke vise noen sammenheng. Og når det ikke kan vises noen sammenheng, så tolkes det som om det ikke er noen sammenheng mellom mettet fett og opptreden av hjerte-karsykdommer. Dette brukes intenst av internasjonal meieriindustri, og både folk flest og journalister og en del leger tror på slike utsagn. Det siste i den sammenheng er at legen Berit Nordstrand, som driver en utstrakt og god opplysningsvirksomhet innen kosthold og ernæring, i et nylig intervju i Tidsskrift for den norske legeforening (1) anbefaler helmelk fordi hun mener at tunge forskningsmiljøer i den siste tiden har vist at melkefettet ikke fører til hjertekarsykdommer, slik man tidligere trodde. Det er bare det at de «tunge forskningsmiljøene» er støttet av internasjonal meieriindustri.

Kaare R. Norum

  1. Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2015; 135: 1638 – 40