Polarlegen Henrik Greve Blessing: Fra mistanke om skjørbuk til et liv som narkoman

I min ernæringsblogg har jeg stort sett skrevet om temaer fra nyere ernæringsforskning.  Denne blogg er et unntak. Nå skriver jeg om et prosjekt som jeg har jobbet med i de siste 6-7 årene: om legen Henrik Greve Blessing og hans tragiske livsbane.

Starten på mitt prosjekt hadde sitt utgangspunkt i ernæringsvitenskap: Hvorfor fikk ikke mannskapet om bord i «Fram» skjørbuk? Det var 13 menn som var i isødet i tre år, og ingen fikk noen symptomer på skjørbuk.

Hverken Nansen selv eller hans veileder innen fysiologi, professor Torup, viste hva skjørbuk kom av. De trodde at sykdommen skyltes bedervet mat. Derfor var all provianten enten hermetisert eller tørket. I tillegg fikk de av og til noe ferskt kjøtt ved å skyte isbjørn og hvalross.

Min undring omkring dette spørsmål vedrørende skjørbuk og polarferd førte til at jeg traff kunstmaleren John David Nielsen, som hadde arvet en rekke papirer og dagbøker etter Henrik Greve Blessing.

Blessing var interessert i skjørbuk, og mente at han selv hadde sykdommen i en slags latent form. Han trodde at skjørbuken kunne manifestere seg om kroppen hans ble utsatt for store påkjenninger. Derfor injiserte han morfin på seg selv. Han fikk ikke skjørbuk, men ble narkoman.

Jeg har skrevet en biografi om legen Blessing. Den kom ut på Gyldendal forlag den 14.10.2015. Bokomslaget er vist her i denne bloggen.

Omslags bilde til boken som omtales

Omslags bilde til boken

Innledningen til min biografi begynner slik:

«St. Hansaften 1893 bar den nybakte legen Henrik Greve Blessing sin bagasje om bord i ”Fram”, som lå ved kai i Pippervigen. Det var dårlig sommervær, surt med lett regn og disig. En trofast skare fulgte Henrik ned til båten: Søsteren Sissel og hennes mann Johannes, og de to gode kullkameratene fra medisinerstudiet, Francis Harbitz og Lyder Nicolaysen.  Etter at bagasjen var stuet ombord, kom Henrik i land igjen til sine slektninger og venner. Sammen feiret de både St. Hans aften og hans avskjed. Henrik hadde mønstret på ”Fram”, som skipets lege og botaniker. Han så polarferden som en flott start på sin fremtid som lege. Men den førte til hans livs tragedie.

Ved hans begravelse 23 år senere sto tre av datidens mest kjente nordmenn æresvakter ved båren: Fridtjof Nansen, polarskipet ”Fram”s tidligere kaptein Otto Sverdrup og professor i medisin Francis Harbitz. Dødsfallet sto omtalt i New York Times, og i Tiden Tegn skrev professor i psykologi, Anathon Aall en vakker nekrolog.

Stor oppmerksomhet ved en begravelse, men få gjenkjenner navnet Henrik Greve Blessing. Han tilhører de glemte helter. Hvem var han, hvor kom han fra og hva gjorde han? Mest berømt ble han kanskje fordi han var legen om bord på ”Fram” over Polhavet i 1893-1896, en oppgave som ved begravelsen ble berømmet i vakre ordelag. Han var også polarferdens botaniker, og beskrev en ukjent polar-alge som fikk navnet Navicula Blessingi. Derved risset han sitt navn inn i norsk naturhistorie. Det viktigste bidrag til natur- og kulturhistorien gjorde han imidlertid ved senere å beskrive om lag 100 medisinplanter mens han oppholdt seg i Zululand. På slutten av sitt korte liv var han en god lege for norske hvalfangere i Sørishavet. Men hvem var Henrik Greve Blessing egentlig? Og hvordan kunne denne unge, friske og humørfylte legen bli en ulykkelig narkoman?»
I min bok: «Polarlegen» prøver jeg å besvare disse spørsmål. Henrik Blessing skrev detaljerte dagbøker hele sitt liv, og førte en omfattende korrespondanse. Alt dette vitner om den håpløse kampen Blessing og hans venner kjempet for å få ham ut av narkomanien. Mest tålmodig var Fridtjof Nansen, som hjelp Blessing utallige ganger.

Blessing gjennomførte over 20 avvenningskurer for å bli kvitt sin narkomani, men klarte aldri å bli kvitt sin avhengighet. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i flere år, og reiste til Sør-Afrika til slektninger blant misjonærene der for å prøve å bli narkotikafri. Årene i Sør-Afrika var kanskje de mest lykkelige, eller rettere sagt, de minst tragiske, i Blessings liv.

Blessings etterlatte manuskripter viser mange og nye opplysninger om «Fram»-ekspedisjonen og bringer frem andre og ganske ukjente sider av mennesket Fridtjof Nansen. Dette er ikke minst fortellingen om to livsbaner som krysser hverandre – Blessings tragiske skjebne og Nansens lojale og menneskelige tilstedeværelse som følger Blessing helt til hans død, bare 49 år gammel.

Dersom du leser boken, forstår du hvorfor ingen av mannskapet på «Fram» fikk skjørbuk!

Hilsen

Kaare R. Norum

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s