Kvinners hjerte- og karsykdommer.

I Norge dør omlag 650 kvinner årlig av brystkreft, mens 1500 kvinner hvert år dør av hjerte-og karsykdommer. Selv om langt flere kvinner dør av hjertesykdommer enn av brystkreft, er interessen, omtalen og forskningen vedrørende brystkreft langt større enn for kvinners hjertelidelser.

Hjerte-og karsykdommer har vært langt mer studert og omtalt hos menn enn hos kvinner, selv om flere kvinner enn menn dør av hjerte-karsykdommer. Mange, både leg og lærd, er ikke oppmerksomme på at symptomer og behandling av hjerte-karsykdommer kan være forskjellig for de to kjønn.

Maja-Lisa Løchen, som er professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø har i år gitt ut en bok sammen med Eva Gerdts, professor i hjertesykdommer. Hun er fra Universitetet i Bergen.

Boken heter «Kvinnehjerter» , og kom ut på Gyldendal for noen måneder siden. I boken fremheves det at hjertesykdom hos kvinner skiller seg fra slike sykdommer hos menn både når det gjelder risikofaktorer, utbredelse, mekanismer, symptomer, diagnose og behandling.

Kvinners hjerter er mindre menns, og kransarteriene rundt hjertet er av mindre kaliber enn menns kransarterier. Det er derfor vanskelig å oppdage feil og påleiringer i kvinners hjertearterier.

En spesiell utfordring er det at symptomene ved forskjellige hjertesykdommer hos kvinner kan være nokså like.I  tillegg er de ofte lite spesifikke. Kvinner er som regel ti år elde enn menn når hovedtyngden av hjertesykdommer setter inn.  Mens symptomene hos menn er mer distinkte, er kvinners symptomer mer diffuse. De ofte kan feiltolkes som vanlig alderstretthet, overanstrengelse eller influensa.

Boken behandler ekstra grundig disse problemene ved hjertesykdom som skyldes åreforkalkning og høyt blodtrykk, atrieflimmer, sykelige forhold ved hjerteklaffene og hjertesvikt.

Det påpekes videre av Løchen og Gerdts at det er en viss mangel på kunnskap om hvordan hjertemedisiner virker på kvinner. De fleste forskingsprosjekter om hjertemedikamenter har nemlig bare vært utført på menn.

Selv om flere menn enn kvinner får flimmerhjerte, er denne tilstanden langt alvorligere hos kvinner. Kvinner har derfor lettere for å få hjerneslag på grunn av at hjertet slår fort og uregelmessig.

Forskjellene mellom kvinners og menns hjertesykdommer har vært kjent lenge blant spesialister, men de er ikke godt nok kjent blant primærleger og helsepersonell i vanlig praksis, og hos folk flest. Boken «Kvinnehjerter»  burde derfor være pensum for leger og annet personell i primærhelsetjenesten. Men den egner seg også for andre som er interessert i kvinners hjerter, og det er jo folk flest.

Hilsen

Kaare R. Norum

Polarlegen Henrik Greve Blessing: Fra mistanke om skjørbuk til et liv som narkoman

I min ernæringsblogg har jeg stort sett skrevet om temaer fra nyere ernæringsforskning.  Denne blogg er et unntak. Nå skriver jeg om et prosjekt som jeg har jobbet med i de siste 6-7 årene: om legen Henrik Greve Blessing og hans tragiske livsbane.

Starten på mitt prosjekt hadde sitt utgangspunkt i ernæringsvitenskap: Hvorfor fikk ikke mannskapet om bord i «Fram» skjørbuk? Det var 13 menn som var i isødet i tre år, og ingen fikk noen symptomer på skjørbuk.

Hverken Nansen selv eller hans veileder innen fysiologi, professor Torup, viste hva skjørbuk kom av. De trodde at sykdommen skyltes bedervet mat. Derfor var all provianten enten hermetisert eller tørket. I tillegg fikk de av og til noe ferskt kjøtt ved å skyte isbjørn og hvalross.

Min undring omkring dette spørsmål vedrørende skjørbuk og polarferd førte til at jeg traff kunstmaleren John David Nielsen, som hadde arvet en rekke papirer og dagbøker etter Henrik Greve Blessing.

Blessing var interessert i skjørbuk, og mente at han selv hadde sykdommen i en slags latent form. Han trodde at skjørbuken kunne manifestere seg om kroppen hans ble utsatt for store påkjenninger. Derfor injiserte han morfin på seg selv. Han fikk ikke skjørbuk, men ble narkoman.

Jeg har skrevet en biografi om legen Blessing. Den kom ut på Gyldendal forlag den 14.10.2015. Bokomslaget er vist her i denne bloggen.

Omslags bilde til boken som omtales

Omslags bilde til boken

Innledningen til min biografi begynner slik:

«St. Hansaften 1893 bar den nybakte legen Henrik Greve Blessing sin bagasje om bord i ”Fram”, som lå ved kai i Pippervigen. Det var dårlig sommervær, surt med lett regn og disig. En trofast skare fulgte Henrik ned til båten: Søsteren Sissel og hennes mann Johannes, og de to gode kullkameratene fra medisinerstudiet, Francis Harbitz og Lyder Nicolaysen.  Etter at bagasjen var stuet ombord, kom Henrik i land igjen til sine slektninger og venner. Sammen feiret de både St. Hans aften og hans avskjed. Henrik hadde mønstret på ”Fram”, som skipets lege og botaniker. Han så polarferden som en flott start på sin fremtid som lege. Men den førte til hans livs tragedie.

Ved hans begravelse 23 år senere sto tre av datidens mest kjente nordmenn æresvakter ved båren: Fridtjof Nansen, polarskipet ”Fram”s tidligere kaptein Otto Sverdrup og professor i medisin Francis Harbitz. Dødsfallet sto omtalt i New York Times, og i Tiden Tegn skrev professor i psykologi, Anathon Aall en vakker nekrolog.

Stor oppmerksomhet ved en begravelse, men få gjenkjenner navnet Henrik Greve Blessing. Han tilhører de glemte helter. Hvem var han, hvor kom han fra og hva gjorde han? Mest berømt ble han kanskje fordi han var legen om bord på ”Fram” over Polhavet i 1893-1896, en oppgave som ved begravelsen ble berømmet i vakre ordelag. Han var også polarferdens botaniker, og beskrev en ukjent polar-alge som fikk navnet Navicula Blessingi. Derved risset han sitt navn inn i norsk naturhistorie. Det viktigste bidrag til natur- og kulturhistorien gjorde han imidlertid ved senere å beskrive om lag 100 medisinplanter mens han oppholdt seg i Zululand. På slutten av sitt korte liv var han en god lege for norske hvalfangere i Sørishavet. Men hvem var Henrik Greve Blessing egentlig? Og hvordan kunne denne unge, friske og humørfylte legen bli en ulykkelig narkoman?»
I min bok: «Polarlegen» prøver jeg å besvare disse spørsmål. Henrik Blessing skrev detaljerte dagbøker hele sitt liv, og førte en omfattende korrespondanse. Alt dette vitner om den håpløse kampen Blessing og hans venner kjempet for å få ham ut av narkomanien. Mest tålmodig var Fridtjof Nansen, som hjelp Blessing utallige ganger.

Blessing gjennomførte over 20 avvenningskurer for å bli kvitt sin narkomani, men klarte aldri å bli kvitt sin avhengighet. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i flere år, og reiste til Sør-Afrika til slektninger blant misjonærene der for å prøve å bli narkotikafri. Årene i Sør-Afrika var kanskje de mest lykkelige, eller rettere sagt, de minst tragiske, i Blessings liv.

Blessings etterlatte manuskripter viser mange og nye opplysninger om «Fram»-ekspedisjonen og bringer frem andre og ganske ukjente sider av mennesket Fridtjof Nansen. Dette er ikke minst fortellingen om to livsbaner som krysser hverandre – Blessings tragiske skjebne og Nansens lojale og menneskelige tilstedeværelse som følger Blessing helt til hans død, bare 49 år gammel.

Dersom du leser boken, forstår du hvorfor ingen av mannskapet på «Fram» fikk skjørbuk!

Hilsen

Kaare R. Norum

Darwin i praksis: mennesker endrer sine gener på grunn av levevilkår.

Menneskehetens gener endrer seg langsomt og sikkert, og som oftest er endringene noe som fører til noe fordelaktig. Et gammelt eksempel er at samfunn som for en stor del er avhengig av melkeprodukter i det daglige kostholdet, har utviklet en toleranse for melkesukker, også kalt laktose. Befolkninger som er laktosetolerante finner vi i Skandinavia og blant masaier på Afrika høysletter. Det er befolkninger som i lange tider har brukt melk i kostholdet og derfor tåler de nå laktose.

Jeg omtalte i en blogg tidligere i år en genetisk endring i den opprinnelige befolkning i Alaska. Nesten halvparten av inuittene i Alaska hadde en mutasjon i det genet som styrer dannelsen av ett viktig enzym i kroppens fettomsetning.

En nylig publikasjon i tidsskriftet Science forteller oss om andre genetiske endringer i den arktiske befolkningen. En stor dansk forskningsgruppe har utført inngående genetiske analyser av inuitter på Grønland (1) Den opprinnelige befolkningen av inuitter på Grønland har levd meget lenge under ganske ekstreme forhold, både hva gjelder klima og kosthold, og dette har ført til genetiske endringer som har hjulpet befolkningen til å tilpasse seg. Inuittene har levd på Grønland i over tusen år. Men før det levde de i andre arktiske strøk i flere tusen år. Det er derfor ikke overraskende at denne befolkningen viser tegn til adapsjon til kulde og et kosthold med mye flerumettet fett.

Inuittene har i meget lang tid levd på mat som har vært dominert av flerumettet fett og proteiner. De har nemlig hatt et kosthold som vesentlig er bygget på produkter fra fisk, sel og hval. Dette er også et kosthold som inneholder lite karbohydrater, noe som antagelig hos inuittene har ført til en endring i et gen, kalt TBC1D4, som har med opptaket av glukose å gjøre (2). Men kunnskap om hvordan mennesker adapterer seg til kulde og et fettrikt kosthold har til nå vært lite undersøkt.

Ved hjelp av moderne genetisk analyseteknikk fant danskene at det var store endringer i gener lokalisert til kromosom nr. 11. Endringene var blant andre i gener som har avgjørende betydning for viktige enzymer i omsetningen av flerumettede fettsyrer. De genetiske endringene førte til en økning av enzymer som forlenget de flerumettede fettsyrene til metabolsk aktive substanser, noe som er en fordel: de beskytter mot hjerte- og karsykdommer.

En annen endring ble funnet i gener som styrer utvikling av brunt fettvev. Det brune fettvevet er meget aktivt i omsetning av fett, og denne omsetningen fører til at det brune fettvevet skaper varme. En kan derfor si at denne genetiske endringen hos inuittene er med på å forklare at de klarer seg så bra i det kalde arktiske klimaet, med det brune fettvevet har de sin egen, interne varmekilde.

Funnene hos den arktiske befolkningen er et godt eksempel på Darwins evolusjonslære: en genetisk forandring som fører til bedre livsvilkår og overlevelse vil over tid føre til en varig endring i arvematerialet.

  1. Science. 2015 Sep 18;349(6254):1343-7. doi: 10.1126/science.aab2319. Greenlandic Inuit show genetic signatures of diet and climate adaptation..Fumagalli M1, Moltke I2, Grarup N3, Racimo F4, Bjerregaard P5, Jørgensen ME6, Korneliussen TS7, Gerbault P8, Skotte L2, Linneberg A9, Christensen C10,Brandslund I11, Jørgensen T12, Huerta-Sánchez E13, Schmidt EB14, Pedersen O3, Hansen T15, Albrechtsen A16, Nielsen R17.
  2. Nature. 2014 Aug 14;512(7513):190-3. doi: 10.1038/nature13425. Epub 2014 Jun 18. A common Greenlandic TBC1D4 variant confers muscle insulin resistance and type 2 diabetes.

Med hilsen

Kaare R. Norum