Nasjonalt råd for ernæring, et nytt supperåd?  

Statens ernæringsråd (SE) ble oppnevnt for første gang i 1939. Da hadde det bare et par medlemmer og intet budsjett. Det ble i praksis nedlagt da den første lederen, professor Schiødt, døde i 1939. SE ble gjenoppnevnt i 1945 med helsedirektør Karl Evang som leder. Etter noen år overtok landbruksfolk lederskapet i SE i ca. 15 år. Da var det  landets selvforsyning av mat som var det viktige spørsmålet.

I 1960-årene var ernæringsproblemene i Norge helt annerledes enn de var like etter krigen. Nå var overforbruk av fett og økende forekomst av hjerte- og karsykdommer på dagsorden. Folkehelsen kom  i fokus for de rådene som SE skulle gi.  Nicolay Eeg-Larsen, som var. professor i ernæringslære, overtok lederskapet i SE. Han arbeidet for at Norge skulle få en offisiell ernæringspolitikk, der kampen mot hjerte- og karsykdommene sto sentralt. Eeg-Larsen ledet SE frem til sin død i 1981. Da overtok jeg.

SE var helt frittstående og selvstendig. Det skulle gi råd til befolkningen og kunne kritisere både sentrale og lokale myndigheter, og næringsmiddelindustrien fikk både ris og råd. Sekretariatet til SE vokste, og budsjettet ble under sin dynamiske direktør, Gunn-Elin Bjørneboe, 10 ganger større i løpet av få år. SE fikk en egen post på Statsbudsjettet og hadde egne kontorer langt unna Helsedepartement og Direktorat. Dette markerte rådets selvstendighet.

SE fikk meget god hjelp av Ingrid Espelid Hovig, som ledet Fjernsynskjøkkenet. Hun inviterte meg som medspiller, og vi lagde programmer som støttet opp om den offisielle ernæringspolitikken. SE fikk stor innflytelse og ble en viktig faktor i opplysning om riktig ernæring og matens betydning for folkehelsen. SE fikk, til eksempel, bakerne til å redusere saltet i brødet; SE fikk meieriene til å innføre lettmelken, og SE hadde stor betydning for at hverdagsmaten ble mindre fet, og at fettet i matvarene ble mer helseriktig. Dette førte til en markert nedgang i hjerte- og karsykdommene i Norge, en nedgang som startet lenge før medisiner mot høyt blodkolesterol kom på markedet.

SE arbeidet hele tiden for skolemåltidet, både når maten skulle inntas og hva måltidet burde inneholde. SE arbeidet for økt undervisning i skolen om sammenheng mellom mat og helse, og for mer tid til skolekjøkken. Historien om SE og den norske ernærings- og matforsyningspolitikk er nærmere omtalt i min faglige selvbiografi (1)

SEs  økende innflytelse førte til at Helsemyndighetene ville ha mer kontroll over SE. SE ble inkorporert i Helsedirektoratet som en egen avdeling. SEs sekretariat ble delt opp, og medarbeiderne fikk andre oppgaver enn de hadde hatt. Derved mistet SE sin uavhengighet.   SE ble omdøpt til Nasjonalt råd for ernæring, hvilket foruten tapet av sitt merkenavn, i tillegg varslet opphør av dets selvstendige stilling. Ved at sekretariatet for det som opprinnelig var SE, ble en del av Helsedirektoratet, måtte utspill fra Rådet godkjennes av myndighetene. Medier som henvendte seg til Rådet, fikk ikke lenger raske og klare svar. Saker måtte først diskuteres innad i myndighetene før svar ble gitt. Aviser og NRK henvendte seg derfor til andre, som ofte representerte ulike, ikke- og uvitenskapelige ernærings- og kostholds-retninger.

Dette har over tid ført til stor forvirring og usikkerhet i befolkningen om hva som egentlig er et helseriktig kosthold. Slik har det vært i mange år. Fra 2012 synes det som rådet langsomt har avgått ved døden. Dette skyldes sommel fra Helsedepartementet og direktoratet i å lage nytt mandat og å oppnevne nye medlemmer. Men nylig ble et nytt råd oppnevnt. Det heter igjen Nasjonalt Råd for Ernæring. Mandatet ble godkjent i mai 2014. Det er tydelig at Helsemyndighetene ikke mente at det hastet; rådet ble oppnevnt i slutten av januar 2015.

Mandatet er helt forskjellig fra det opprinnelige. Det er ikke et Statens råd, men et råd for Helsedirektoratet. Rådet skal nemlig ha forankring i linjen i Helsedirektoratet, hos avdelingsdirektøren for Forebygging i helsetjenesten. Fagrådet skal styrke myndighetenes fagrolle ved å gi råd til myndighetene i deres arbeid med kosthold, ernæring og helse i befolkningen og i helsetjenesten.

Fagrådet har, i følge sitt nye mandat, en selvstendig stilling og kan uttale seg offentlig. Men noen særlig stor selvstendighet vil det neppe bli. Mandatet sier nemlig at Helsedirektoratet ønsker å være orientert om eventuelle medieutspill i forkant. Selv om det heter at Fagrådet kan vurdere selv, og i samråd med Helsedirektoratet, hvilke behov de har for å uttale seg offentlig om sitt arbeid, vil ikke SE kunne kritisere myndighetene på et fritt faglig grunnlag. Det nye rådets kontakt med øvrige deler av Helsedirektoratet eller annen myndighetsinstans skal nemlig gå gjennom avdelingsdirektør i avdeling Forebygging i helsetjenesten, – hvor er da selvstendigheten?

Det er en uformell utvei ut av dette byråkratiske uføret. Nemlig at rådets leder og dets medlemmer ikke godtar mandatet bokstavelig, men opptrer mer selvstendig.  Da må lederen  opptre med faglig myndighet og kompetanse, og tydelig si i fra at hun ikke vil være med på bare å lede et råd for Helsedirektoratet, men lede et reelt Statens ernæringsråd.

Det skal bli vanskelig. Rådet skal nemlig ikke uttale seg om spørsmål som kan ha politiske overtoner, f.eks. om skolemåltid og skolekjøkken og om subsidier og skatt på henholdsvis sunn og usunn mat. Dette var saker som var noen av de viktigste i det gamle Statens ernæringsråd. Det er fare for at man nå har dannet et  Supperåd.

Kaare R. Norum

1. Kaare R. Norum: Ernæring og erindring.  Norwegian Medical Society. Oslo, 2014

Nedsatt fettforbrenning og sykdomsrisiko

Mennesket tilpasser seg over tid, og dette gjenspeiler seg ofte i genene våre. Skandinaver og afrikanske høyslettefolk (masaier) har til eksempel gener som gjør at de kan fordøye melkesukker gjennom hele livet, noe andre folkeslag ikke kan. Bakgrunnen er at vi og masaiene har hatt melk og melkeprodukter som viktige deler av kostholdet gjennom svært mange generasjoner. Genene har etter hvert endret seg, eller mutert, til vår fordel.

Eskimoer og andre folkeslag som lever i polære strøk nær is og snø har et tradisjonelt kosthold som vesentlig består av fett og proteiner, og nesten ikke karbohydrater. I disse befolkningene har en spesiell variasjon av enzymet carnitine palmityltransferase (1), meget stor utbredelse. Dette enzymet er nødvendig for at lange fettsyrer skal komme inn i cellene forbrennings-partikler (mitokondriene). Her blir fettsyrene forbrent og skaffer energi og varme. Opptil 50 % av eskimoene, som lever i Nord-Canada, har gener som gir dem en variasjonen av palmityltransferasen (2). Denne varianten fører til en nedsatt forbrenning av fettsyrer inne i cellenes mitokondrier. Hvorfor eskimoer, og andre folkeslag som bor i polære strøk, har denne varianten av palmityltransferasen, vet vi ikke. Er det for å bremse på fettforbrenningen og derved spare noe på fettet til tider der tilførsel av mat er begrenset? Det må i alle fall være fordeler for folk nær polarisen som har denne enzym-varianten. Hos andre folkeslag kan nemlig mutasjoner i palmityltransferase-gener føre til sykdommer.

Men bare fordeler med en endret palmityltransferase hos eskimoer er det ikke. Spebarn og småbarn, som har den eskimoiske varianten av palmityltransferasen har økt hyppighet av infeksjonssykdommer. I denne befolkningen er det økt spebarn- og småbarnsdødelighet (3). Infeksjonene hos barna fører til feber og derved en økt forbrenning for å heve kroppstemperaturen. Ved at de har en langsom forbrenning av fettsyrer i mitokondriene, brukes blodsukkeret til forbrenning, og døden inntrer på grunn av altfor lavt blodsukker. Dette kan forklare dødsårsaken, men ikke den økte hyppigheten av infeksjoner.

En mulig forklaring til den økte opptreden av infeksjoner hos eskimobarna finner vi antagelig i immunforsvaret. Flere typer immunceller trenger nemlig en god tilførsel av energi for å fungere som de skal. Hvilende immunceller av den såkalte T-typen er lite metabolsk aktive. Men når de blir aktivert, skrues metabolismen opp, og dette er avhengig av forbrenning av fettsyrer. De T-cellene som skal huske sine oppgaver gjennom et langt liv, har mange mitokondrier. Når det er bruk for immunceller, oppreguleres carnitine palmityltransferasen (4)slik at de får nok energi til både å huske hva de skal og til å utføre sine oppgaver, nemlig drepe inntrengende bakterier og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer.

Det er mulig at dette ikke fungerer optimalt hos eskimobarn som har en avart av palmityltransferasen. Hos disse barna kan en derfor tenke seg at både huskeprosessen og angrepsprosessen til immun-cellene er svekket. Dette kan forklare den økte infeksjonshyppigheten.

Litt personlig til slutt: min interesse for det tema som jeg tar opp i denne bloggen, kommer delvis av at jeg er opptatt av ernæring og kosthold, men også fordi jeg for femti år siden tok min doktorgrad på carnitine palmityltransferasen (5). Det kan være et eksempel på at biokjemisk grunnforskning kan ha betydning for økt forståelse av sykdom og helse.

Jeg ønsker mine blogg-lesere et godt nytt år!

 

Kaare R. Norum

(1)NORUM KR.:PALMITYL-COA:CARNITINE PALMITYLTRANSFERASE. PURIFICATION FROM CALF-LIVER MITOCHONDRIA AND SOME PROPERTIES OF THE ENZYME. Biochim Biophys Acta. 1964 ;89:95-108.

(2)Gessner BD, Gillingham MB, Wood T, Koeller DM:Association of a genetic variant of carnitine palmitoyltransferase 1A with infections in Alaska Native children.J Pediatr. 2013 Dec;163(6):1716-21.

(3)Gessner BD, Gillingham MB, Birch S, Wood T, Koeller DM.:Evidence for an association between infant mortality and a carnitine palmitoyltransferase 1A genetic variant. Pediatrics. 2010 Nov;126(5):945-51

(4)van der Windt GJ1, Everts B, Chang CH, Curtis JD, Freitas TC, Amiel E, Pearce EJ, Pearce EL:Mitochondrial respiratory capacity is a critical regulator of CD8+ T cell memory development. Immunity; 36:68-78. 2012.

(5) Norum KR: Enzymic acylation ofcarnitine. Universitetsforlaget, Oslo, 1965.