Er det farlig å ha et meget lavt blodkolesterol?

Kolesterol er et viktig fettstoff.  Det utgjør viktige deler av alle våre cellers overflate og indre membraner. Det er et forstadium til viktige hormoner og til gallesyrer. Sistnevnte er av stor betydning for opptaket av fett fra tarmen.

Nesten alle slags vev og celler kan lage kolesterol, men om cellene eller vevet får det tilført utenifra, vil vevenes eller cellenes egenproduksjon av kolesterol avta eller stoppe helt opp.  Det er bare leveren som kan bryte kolesterol ned og eller skille det ut fra kroppen.

Kolesterol transporteres i blodet i såkalte lipoproteiner.  Det meste av kolesterol i blodet er bundet til den typen som kalles «low density lipoproteiener», eller LDL.  For meget av LDL er en markert risikofaktor for avleiring av kolesterol i blodårenes vegger, og derved til hjerteinfarkt.

Et kosthold med mye mettet fett, kan føre til økte mengder av LDL i blodet. Et kosthold med lite mettet fett og mye flerumettet fett, vil kunne senke LDL i blodet. Det er ikke så lett å få blodkolesterolet til å gå ned bare ved hjelp av kostholdet. Da må en eventuelt ty til medikamenter. Det finnes to typer av medikamenter som fører til at LDL i blodet går ned. Det mest brukte er stoffer som hemmer nydannelsen av kolesterol, det er såkalte statiner. Ved at syntesen av kolesterol blir hemmet, vil kroppens celler, som har bruk for kolesterol, ta stoffet opp fra blodet ved å øke sine reseptorer for LDL, og LDL i blodet synker. Statiner er meget brukt og ganske virksomme hos pasienter som har et moderat forhøyet blodkolesterol og derved økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

I de siste par årene er det kommet en ny type medikamenter på markedet. Det er de såkalte PCSK9-hemmere,som virker ved å hemme den normale nedbrytingen av cellenes LDL-reseptorer. Derved vil cellene, spesielt i leveren, ta opp langt mere LDL enn normalt, og blodkolesterolet synker til lave verdier. Ved å kombinere de to medikamentene, statiner og de som hindrer nedbrytingen av LDL-reseptorene, kan man få meget lave verdier av LDL i blodet, til verdier som er lavere enn dem man finner hos nyfødte.

Spørsmålet som da melder seg: er det farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier?

Det ble i fjor holdt en konferanse om dette spørsmålet, og nylig er det publisert en rapport fra det møtet i J. of Internal Medicine (1). En rekke forskere, som har meget god kjennskap til kolesterol-stoffskiftet, drøftet om det kunne være farlig å senke LDL til ekstremt lave verdier.

Kolesterol er, som nevnt, en viktig bestanddel av cellers membraner, og det er organer i kroppen som bruker kolesterol til å lage viktige stoffer. Binyrebarken lager f, eks, kjønnshormoner og stresshormoner, og leveren bruker kolesterol til å lage gallesyrer. Et meget lavt LDL i blodet ville kanskje kunne føre til at organer og vev som vanligvis bruker kolesterol fra LDL til produksjon av viktige stoffer, får for lite av råmaterialet til å lage hormoner eller gallesyrer.

Men så synes ikke å være tilfelle. Får ikke disse organene kolesterol tilført, lager de det selv. Denne konklusjonen trakk forskerne på konferansen ut ifra hva som var tilfelle hos individer som på grunn av genetiske årsaker gjennom hele livet, hadde meget lave LDL-kolesterolverdier i blodet.

Det foregår fortiden en del omfattende kliniske forsøk der en behandler pasienter med kombinasjonen av statiner og de nye medikamentene som hemmer nedbrytingen av LDL-reseptorer.  Til nå er det ikke funnet at en slik behandling har ført til uønskede bivirkninger. For sikkerhets skyld vil imidlertid forskerkonferansen ikke konkludere før de kliniske undersøkelsene er sluttført. Men som nevnt, det synes ikke som det å senke LDL-kolesterolet til meget lave verdier er forbundet med noen fare. Noe som igjen viser hvordan celler i organismen klarer å kompensere for manglende tilførsel av stoffer som er viktige for deres funksjoner.

  1. A.G. Olson og medarbeidere: Can LDL cholesterol be too low? Possible risks of extremely low levels. In: J. Int. Med. Doi:10.111/joim.12614. Mars 2017.

Hilsen

Kaare R. Norum

Vi har to typer fettvev, og de har helt forskjellige oppgaver.

Vi har to typer fettvev, hvitt fettvev og brunt fettvev. Det hvite fettvevet er vårt lager av fett. Det er med andre ord vårt energilager. Alle har noe av dette, men fete folk har mye av det. Det meste av det hvite fettvevet er lokalisert til underhuden og i bukhulen rundt innvollene. Dersom vi spiser mindre enn vi trenger til vår daglige aktivitet, vil vi mobilisere energi ved at fettsyrer fra fettvevet frigjøres. Fettsyrene kan brukes til alle slags aktiviteter, men det meste går til muskulaturens stadige aktivitet.

Det brune fettvevet har en annen funksjon, det skal skaffe varme ved at det forbrenner fettsyrer, og forbrenningen skjer i selve det brune fettvevet. Det brune fettvevet er en slags varmeovn, og det som brukes til brennstoff, er fett. Nyfødte har ganske meget av det brune fettvevet. Det mest ligger rundt på halsen, og er antagelig plassert her for å varme opp blodet som skal til hjernen. Etter spedbarnsalderen tilbakedannes mesteparten av det brune fettvevet hos mennesker, men det kan reaktiveres ved at primitive, glatte muskelceller ved behov omdannes til brune fettceller.

Forbrenningen av fettsyrer i det brune fettvevet skaper varme. En har beregnet at omlag 50 gram brunt fettvev, som er i full aktivitet, kan forbrenne flere gram fett om dagen. Dersom en kunne få brunt fettvev i full aktivitet, ville det kunne være en måte å bli kvitt fett på. Folk som har lite fett på kroppen, har adskillig mer brunt fettvev en fete mennesker. Ved å øke det brune fettvevet med 50 gram hos en person, vil forbrenningen av fettet her kunne føre til et vekttap på 5 til 10 kg fett i året.

Omdannelsen av primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller påvirkes av stoffer som styrer celledifferensieringen. Slike stoffer påvirker regulatoriske elementer i cellekjernen. Flere av disse stoffene er laget av vitamin A, som egentlig heter retinol. Retinol omdannes i kroppen blant annet til retinsyre. Det er et stoff som regulerer en rekke prosesser i våre celler. Retinsyren og stoffer som likner på den, binder seg til en retinsyre-reseptor i cellekjernen. Denne bindingen fører til en rekke endringer i cellenes aktiviteter. Det er faktisk slik det meste av retinol utfører sin aktivitet som vitamin.

Nå har en forskningsgruppe (1) fra Stanford University i USA funnet ut at et syntetisk stoff, som kjemisk likner på retinol , Bexarotene, kan omdanne primitive, glatte muskelceller til brune fettvevceller. Disse forsøkene er gjort hos mus. Ved å gi musene Bexarotene, slik at brunt fettvev ble dannet fra muskelceller, ble musenes fettdepoter betraktelig mindre. Musene gikk ned i vekt.

Bexarotene har en rekke uheldige bivirkninger, og kan nok ikke brukes som slankemiddel hos mennesker. Men ved at man nå har funnet et stoff som kan øke forbrenningen av fett hos forsøksdyr, er man kommet på sporet etter noe som etter hvert kan bli til et medikament, og som kanskje kan brukes i behandlingen av overvekt hos mennesker.

 

  1. Nie og medarbeidere: Brown Adipogenic Reprogramming Induced by a Small Molecule. In Cell Reports.18:624–635, 17 January 2017.

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Meltyper og helse. Hva betyr gluten og fibre i kostholdet?

Nesten alle typer av kostholdsråd anbefaler at en bør spise grovt brød og produkter av sammalt mel i stedet for loff og finere bakeriprodukter.

Bakgrunnen for disse rådene har vært at fiber i kostholdet regulerer tarmtømming og at det i kornets ytre deler er mye av fiber, mineraler og vitaminer.

Den siste ukens publikasjoner har gitt bedre data og mer inngående opplysninger om hva kostfiber betyr for helsen.  J. P. Karl og medarbeidere (1) undersøkte om en utbytting av helkornprodukter med produkter av fint mel påvirket energibalansen og blodsukkerreguleringen.  Studien var en randomisert, kontrollert studie av 81 menn og kvinner i moden alder. De sto på dietten i to perioder à 6 uker.

Forskerne fant at de som sto på en helkorn-diett hadde et noe høyere basalstoffskifte enn dem som sto på en diett med fint hvetemel, og at fibrene i helkorn-dietten førte til at energitapet via avføringen ble større enn hos dem som levde på fint hvetemel. De som spiste helkorn-dietten, mistet på grunn av dette omtrent 90 kcal daglig, sammenliknet med dem som sto på en diett med fint hvetemel. De som spiste helkorn mat, hadde også en bedre blodsukker-regulering enn dem som spiste fint hvetemel. Disse funn kan forklare den epidemiologiske sammenhengen det er mellom inntak av helkornprodukter og en lavere hyppighet av overvekt og fedme. Den samme forskergruppen (2) fant også at dietten med sammalte kornprodukter endret tarmfloraen i en gunstig retning og hadde en liten, men positiv effekt på immun-apparatet.

Det har i de siste årene blitt nesten en mote å spise glutenfritt, men det er få eller ingen vitenskapelige holdepunkter for at dette er en fordel for personer som ikke reagerer allergisk overfor gluten. G. Zong og medarbeidere (3) har undersøkt sammenhengen mellom gluten-inntak og risiko for utvikling av sukkersyke og overvekt i tre store befolkningsundersøkelser i USA. De tre store undersøkelsene omfattet til sammen om lag 200 000 individer. Individene ble fulgt i mange år, og deres helse ble registrert. De fant at gluten-inntaket ikke hadde noen betydning for utvikling av, eller for hyppigheten av diabetes og overvekt.  De mener derfor at det å unngå gluten i kostholdet ikke har noen positiv effekt helse-effekt for dem som ikke er gluten-allergikere. Snarere tvert i mot: unngå gluten i kostholdet fører til mindre inntak av kostfiber, noe som kan øke en risiko for utvikling av overvekt og sukkersyke.

  1. J P Karl, S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial favorably affects energy-balance metrics in healthy men and postmenopausal women. In Am J Clin Nutr 2017; 105:589-99.
  2. S M Vanegas & al: Substituting whole grains for refined grains in a 6-wk randomized trial has a modest effect on gut microbiota and immune and inflammatory markers of healthy adults. In Am J Clin Nutr 2017;105:635-50.
  3. G Zong & al: Abstract 11: Associations of Gluten Intake with Type 2 Diabetes Risk and Weight Gain in Three Large Prospective Cohort Studies of US Men and Woman. Circulation 2017; 135: A 11.

Med hilsen

Kaare . R. Norum

Glaukom og en nyoppdaget rolle for B-vitaminet niacin

Med alderen kommer dessverre en del ulemper, som ofte skyldes at viktige celler og organer begynner å svikte. En slik ulempe eller sykdom, som øker med alderen, er glaukom, også kalt grønn stær.  Det er en betegnelse for økt trykk inne i øyet, og ubehandlet vil tilstanden føre til blindhet. Man regner med at det finnes om lag 70 millioner glaukom-pasienter i verden, og sykdommen er årsaken til de fleste tilfelle av blindhet. Trykket kan reduseres ved hjelp av øyendråper, og holdes trykket nede, blir det ikke noen skade på synet. Men pasienter med glaukom må regelmessig kontrolleres av øyelege.

Det økte trykket ved ubehandlet glaukom fører til at retinas (netthinnens) nerveceller skades og de kan ikke føre synsinntrykket videre til hjernen. Bortsett fra øyendråper for å redusere trykket i øyet, har man inntil nå ikke hatt medikamenter som kan hindre eller reverseres skadene i retinas nerveceller. En artikkel som nylig ble publisert av P.A. Williams og medarbeidere i Science (1) bringer oss nye opplysninger, og de kan bane vei til ny innsikt og kanskje en ny type behandling.

Den skaden som det økte trykket fører til i nervecellene, går i første rekke ut over nervecellenes mitokondrier. Mitokondriene er cellenes energiprodusenter, og er helt sentrale for nervecellenes funksjoner. I mitokondriene er det en rekke derivater av B-vitaminet niacin (også kalt vitamin B3), som er helt avgjørende for mitokondriens forbrenningsaktivitet. Denne forbrenningen skaffer cellen energi til sine funksjoner. Det økte trykket i øyet ved glaukom, fører til at mitokondriene i retinas nerveceller mister mye av sine niacin-derivater, slik at energiproduksjonen hemmes, og cellene kan ikke lenger fungere som nerveceller. Er trykket i øyet forhøyet gjennom lang tid, vil de fleste av retinas nerveceller ødelegges, og blindhet inntrer. Først tapes det perifere synet, men etter hvert snevres synsfeltet helt inn.

Williams og hans team brukte en bestemt type mus som forsøksdyr. Det var mus som hadde lite av niacin-derivater i sine retinaceller, og derfor økt sårbarhet for glaukom. Forskerne kunne øke niacin-derivatene, enten ved genetiske manipulasjoner eller ved å tilføre ganske store doser av vitaminet niacin i dietten. Ved å gjøre dette, tålte musene det økte trykket i øyet meget bedre, og de beholdt synet.

Noe annet, som Williams og medarbeidere fant, var at en stor dose av niacin ikke bare reverserte aldersforandringene i musene øyne, men at vitaminet også førte til at trykket i øyet ble redusert.

Det påpekes i en kommentarartikkel i Science (2) at store doser av niacin, eller vitamin B3, er relativt ufarlig, og at tilførsel av niacin derfor bør utprøves som et ledd i behandling av glaukom. Etter artikkelen i Science, vil vi nok ganske snart få resultater av slike studier. Men inntil vi får det, kan det vel ikke være farlig for glaukompasienter å ta et daglig ekstra tilskudd av vitamin B3.

Det finnes en rekke tabletter som inneholder niacin, fra 10 – 50 mg. Det er som reseptfrie legemidler. Kosttilskudd skal ikke inneholde mer enn 33 mg i døgndosen.

Den anbefalte daglige dose av niacin er om lag 10 mg til barn og 15 mg til voksne. Et sunt og riktig norsk kosthold inneholder nok av vitaminet, og en vitaminmangel er sjelden i vårt land. I et kosthold der mais er hoved føden, kan det bli mangel på vitamin B3, og da oppstår sykdommen pellagra, som viser seg en økt brunfarging i huden, kvalme og diare.

  1. P.A. Williams et al. : Vitamin B3 modulates mitochondrial vulnerability and prevents glaucoma in aged mice. In: Science 355:756-60. 2017.
  2. Crowston & I. Trounce: Relief for retinal neurons under pressure. A dietary supplement may offer protection from loss of vision in glaucoma. In: Science 355. 688-89. 2017.

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Fra vitenskapelige publikasjoner til praktiske råd

Det publiseres enorme mengder med vitenskapelige artikler om sammenhengen mellom kosthold, levesett og sykdom. Bare i siste uke kom jeg over 137 artikler innen fagfeltet overvekt, fedme og helse. Hvordan trekke ut gode råd til folk flest av all denne informasjonen som strømmer inn hver eneste uke? Ikke lett. Jeg skal ta et par eksempler.

Det har lenge vært antydet at dagligdags stress kan påvirke kroppsvekt, uten at en har hatt sikre vitenskapelige holdepunkter for dette. Det har vært vanskelig å få sikre data over konsentrasjonen av stresshormoner hos folk flest. Men nå kan en måle stresshormonet cortisol i hår, og konsentrasjonen her gir et gjennomsnitt av cortisolnivået i kroppen over tid. Sarah Jackson og medarbeidere (1) fra University College i London har målt cortisol i håret fra vel 2500 individer som var mellom 54 og 87 år gamle. De fant at dess høyere konsentrasjon av cortisol, dess fetere var individene. Men hva er årsak og virkning? Var de fete mer stresset fordi de var fete, eller var den økte konsentrasjon av stresshormoner årsaken til at de ble fete? Vanskelig å si noe om det.

I samme uke som overfor siterte artikkel ble publisert, fant jeg to artikler om vitamin D og mortalitet. Den ene artikkelen omfattet hele 27 000 individer fra en europeisk fellesundersøkelse (2). Under-søkelsen var et EU-prosjekt med tittelen «Food-based solutions for eradication of vitamin D deficiency and health promotion throughout the life circle». Vitamin D-konsentrasjonen i blodet var undersøkt hos samtlige individer. De fulgte individene i over 10 år, og fant at dess lavere innhold av vitamin D i blodet var, jo høyere var den totale dødeligheten. Den samme korrelasjon ble funnet mellom vitamin D og dødelighet forårsaket av hjerte-og karsykdommer, mens de ikke fant noe korrelasjon mellom vitamin D innhold i blodet og dødelighet av kreftsykdommer. Forskernes funn kan selvsagt være riktige og derfor tas hensyn til. Men er de kanskje bare uttrykk for at det er fedme som øker dødeligheten. Vi vet nemlig at fete mennesker har lavere innhold av vitamin D i blodet, og fedme øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. Årsaken til den lave konsentrasjonen av vitamin D kan være at vitamin D, som er et fettløselig vitamin, lagres i fettvevet. Fettvevet trekker vitamin D til seg fra blodet. Dette har jeg omtalt og diskutert i en tidligere blogg (3).

Den andre artikkelen som omhandler vitamin D, tar for seg kreft og vitamin D. Moukayed og Grant har publiserte en artikkel som heter «The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms» (4). Denne artikkelen konkluderer med at vitamin D reduserer hyppigheten av en rekke kreftformer, og at vitaminet også øker overlevelsen fra de samme kreftformene.  Disse konklusjonene ble trukket etter gjennomgåelse av både kliniske og epidemiologiske studier, og forfatterne mener at folk flest bør rådes til å være mer ute i solskinn, og om manglende solskinn  forhindrer dette, bør man eventuelt innta ekstra vitamin D som en pille.

De to artiklene om vitamin D hadde ulike konklusjoner vedrørende kreft og vitamin D. Hvilken skal vi stole på?

Min konklusjon på ukens lesning er: Prøv å holde deg noenlunde slank, vær mer ute i sola nå som våren kommer, og spis den gode skreien vi får i disse dager med både lever og rogn. Da trenger du ikke ta vitamin D som piller, samtidig som du får et smakfullt og sunt middagsmåltid.

Hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. E. Jackson og medarbeidere: Hair Cortisol and Adiposity in a Population-Based Sample of 2527 Men and Women Aged 54 to 87 Years. In Obesity 25:539-44. 2017.
  2. Gaksch og medarbeidere: Vitamin D and mortality: Individual participant data metaanalysis of standardized 25-hydroxyvitamin D in 26916 individuals from a European consortium. In PLoS ONE 12(2):e0170791. Doi: 10.1371
  3. Kaare R. Norums ernæringsblogg den 15. April 2015.
  4. Moukayed & W.B. Grant: The roles of UVB and vitamin D in reducing risk of cancer incidence and mortality: A review of the epidemiology, clinical trials, and mechanisms. In Rev Endocr Metab Disord (2017) doi:10.1007/s11154-9415-2.

Når og hvor ofte vi spiser, har det noen innvirkning på vår helse?

Da jeg, som er født i 1932, vokste opp, spiste familien frokost og middag sammen. Lunsj var en matpakke ved 12-tiden. Aftens spiste vi mer individuelt, – et par timer før leggetid. Det samme måltidsmønsteret gjennomførte min kone og jeg for oss selv og våre barn, født mellom 1958 og 1964.  Men måltidenes regelmessighet og frekvens har endret seg markert siden den gang. Folk spiser mer uregelmessig, og oftere på grunn av snacks; de går og drikker og tygger på gaten, og er mindre sammen med familien rundt kjøkkenbordet og i spisestuen. Hva betyr slike endringer for vår helse?

American Heart Association (AHA) har nylig publisert en rapport om hva tidspunktene for måltider og frekvensen av matinntak har å si for risikoen for hjerte- og karsykdommer (1). Rapporten er omfattende og grundig, og gir oss en pekepinn om hvordan og når vi helst bør innta våre måltider.

I løpet av de siste 40 årene har inntaket av matenergi ved regelmessige måltider gått ned, mens inntaket av matenergi på grunn av tilfeldige småmåltider (snacks) har gått opp. Videre har langt færre mennesker en regelmessig frokost. AHAs ekspertgruppe har gått igjennom den vitenskapelige verdenslitteraturen om hva måltidenes tidspunkter og frekvens betyr, blant annet for hjerte- og karsykdommer.

Først om det å sløyfe frokost: Basert på både epidemiologiske og kliniske intervensjonsstudier konkluderes med at et daglige, regelmessig frokostmåltid vil kunne dempe risikoen for sykelige tilstander som har med blodsukkerregulering og insulin-metabolisme å gjøre. Videre vil en god og regelmessig frokostvane lede til sunne måltidsvaner resten av dagen. Med andre ord: frokosten er det viktigste av dagens måltider!

Deretter så utvalget på hvilken betydning måltidsfrekvenser hadde for risiko for hjerte- og karsykdommer. På bakgrunn av epidemiologiske studier synes det som om regelmessige måltider var en fordel. Det var ingen fordel å endre måltidsfrekvensen for å gå ned i vekt eller for å redusere risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer.

Hva hadde tidspunktet for inntak av mat å si?  Her var det ikke klare svar fra den vitenskapelige litteraturen, men det syntes som om det å innta sene og store kveldsmåltider ikke var så bra for hjertets sunnhet.

Konklusjonen fra ekspertgruppen var ganske klar: det er godt for hjerte og kropp å ha et regelmessig og stabilt inntak av mat til faste tider. Gode og regelmessige matvaner er bra både for å unngå overvekt og for å holde risikofaktorer for hjerte og karsykdommer på et lavt nivå. Det er også viktig å ha en solid frokost, og å unngå for store måltider på kvelden.

Egentlig kom AHAs ekspertutvalg til hva sunn fornuft alltid har sagt: spis regelmessig, frokost er et viktig måltid, unngå for mye mellomspising, – og ikke legg deg for natten på en full mage.

Det er hyggelig at et bedt sammensatt ekspertutvalg støtter sunn fornuft!

  1. Maria-Pierre St-Onge et al.: Meal Timing and Frequency: Implications for Cardiovascular Disease Prevention: A Scientific Statement from the American Heart Association. Circulation 30 Januar 2017 : http://circ.ahajournals.org/content/early/2017/01/30/CIR.0000000000000476

 

Hilsen

Kaare R. Norum

 

 

Tomat – god mat

Min blogg har som undertittel Pottiter og brød. Denne bloggen skal vesentlig handle om en plante som er i slekt med poteten, nemlig tomaten. Den egentlige årsak til at tomaten blir omtalt, er at den er både sunn og god, og at folk burde spise mer av denne frukten. Dessuten har man i de siste ti årene fått holdepunkter for at tomaten kanskje kan virkeforebyggende på enkelte kreftformer.

Tomater dyrkes over hele jorden, og er en av de viktigste fruktplanter i verden. I det 20. århundre har tomatplantene endret seg ganske meget, vesentlig fordi man har ønsket seg sorter som gir rikelig med frukter og som er motstandsdyktige mot plantesykdommer.

Men i denne foredlingsprosessen, om en kan kalle det som har skjedd med tomaten en foredling, så har en del viktige egenskaper med tomaten gått tapt, nemlig mye av smak og lukt. Det som gjør at tomaten er så god, både alene og i matretter, er flyktige substanser i frukten som lukter behagelig, og sukkerarter og syrer som smaker godt.

Tieman, Rambla og medarbeidere har kartlagt hvilke gener som er viktige for tomatens flyktige organiske komponenter (1). Den samme forskergruppen har en interessent artikkel i Science (2) om hva den opprinnelige tomatplanten har mistet under prosessen for å øke størrelse av frukten. De finner at ved å ale frem en større tomat, så mister den en del gener som bestemmer deres lukt og sukkerinnhold. Jo større tomater, dess mindre smaker de!

De aller beste tomatene er kirsebærtomater (cherry tomatos). Det er bra, fordi slike tomater er det lett å dyrke i vinduskarmen, på balkongen eller i kjøkkenhagen. Kjøper du plantene tidlig på våren, og lar dem vokse inne til uti mai, så har du, liksom jeg har, gode tomater til langt utpå høsten. Fryden ved å plukke dem inn fra verandaen hver morgen øker velsmaken!

Tomater inneholder en rekke antioksidanter, det mest fremtredende kalles lykopen. En del forskningsrapporter fra 10-15 år siden rapporterte at lykopen syntes å virke dempende på utvikling av kreft i prostata, men dessverre har senere forskning ikke kunne konkludere med sikkerhet at tomater hjelper mot denne kreftformen, som er en av de mest vanlige kreftsykdommer hos menn; hele 900 000 nye tilfelle i verden hvert år.

Men at tomater kan ha en positiv effekt viser en studie utført ved ernæringsmiljøet ved Universitetet i Oslo og Radiumhospitalet (3). Forskergruppen fant nemlig at hos menn med prostatakreft, som ikke hadde spred seg, dempet en tomatrik diett konsentrasjonen av PSA i blodet. PSA står for prostata spesifikt antigen, og mengden av det øker i blodet ved prostatakreft.

Men selv om lykopen kanskje ikke har noe særlig effekt ved prostata, vil økt inntak av tomat, som inneholder en rekke andre antioksidanter, være sunt for oss alle.

  1. J. L. Rambla og medarbeidere: Identification, introgression, and validation of fruit volatile QTLs from a red-fruited wild tomato species. In: J Exp Bot (2016) erw 455 Doi: https://doi.org./10.1093/jxb/erw455. Published December 2016.

2.D.Tieman, J.L Rambla og medarbeeidere: A chemical genetic roadmap to improved tomato flavour. In Science 2017 Jan 17; 355:391-94.

3.I. Paur og medarbeidere: Tomato-based randomized controlled trial in prostate cancer      patients: Effect on PSA. In:Clin. Nutr. 2016 http://dx.doi.org/10.1016.j.clnu.2016.06.014

Hilsen

Kaare R. Norum