Sjokolade og hjertet

Vi ernæringsfolk er kjent for å skrive og snakke om hva som er farlig for helsen. Men det er meget som er både smakfullt og bra for kroppens og sjelens sunnhet. En tidligere ernæringsblogg handlet om svisker, som kan være heldig for benvevets styrke.  Jeg fikk mange positive kommentarer til den bloggen, og sviskegrøt vil nok bli hyppigere som dessert i flere hjem i tiden fremover!

Denne uke er det nok en gladmelding: I en fersk forskningsrapport offentliggjort i tidsskriftet Heart, blir det meddelt at sjokolade kanskje kan forebygge hjerteflimmer (1).

Forfatterne av artikkelen har analysert forekomsten av hjerteflimmer i en større dansk befolkningsundersøkelse, som også omfattet hva personene i undersøkelsen spiste, blant annet hvor ofte og hvor meget de spiste av sjokolade.

Danskene fant at de som spiste sjokolade ganske ofte, hadde mindre hjerteflimmer enn dem som sjelden konsumerte sjokolade. Dette er jo en gledelig opplysning, men er den riktig? Det kan jo være andre faktorer som forklarer den tilsynelatende sammenhengen. De som spiste sjokolade, hadde høyere utdannelse enn dem som spiste lite sjokolade, og personer med høy utdannelse har mindre av hjerte- og karsykdommer generelt.

Men man trenger ikke spise så meget sjokolade for at effekten inntrer.  Det var like god effekt av å spise sjokolade en gang i uken, som å spise sjokolade hver dag! Og det var bare snakk om porsjoner på 30 gram sjokolade. Undersøkelsen sa ikke noe om det var lys eller mørk sjokolade som var registrert.

Undersøkelsen er kommentert på lederplass i journalen (2), og selv om lederen er noe skeptisk til sjokoladeeffekten, mener kommentaren absolutt at undersøkelsen bør følges opp med flere og mer inngående studier av sjokoladens mulige effekt på hjerteflimmer.

Hjerteflimmer er nemlig meget vanlig: det finnes mer enn 33 millioner slike pasienter i verden, og det er beregnet at hele 25 % av voksne vil få flimmer i løpet av livet. Folk med hjerteflimmer har høyere risiko for å få hjertesvikt, hjerneslag og dårlig hukommelse i alderdommen. Det er derfor av stor betydning å finne faktorer i mat og levevaner som kan redusere frekvensen av hjerteflimmer.

Hva kan det være i sjokolade som mulig har denne effekten? Vanskelig å si. Men effekten kan komme av et eller flere såkalte flavinoider i sjokoladen. Flere flavinoider virker som antioksidanter og kan dempe betennelsesreaksjoner, og det er slike reksjoner som disponerer for flimmer

Men ikke overdriv nytelsen; sjokolade er meget kaloririkt, og stor forbruk kan føre til fedme! Dessuten skal det altså i følge undersøkelsen ikke være nødvendig å spise sjokolade mer enn en gang i uken for å oppnå en effekt på hjertet.

 

Med hilsen fra

 

Kaare R. Norum

  1. E. Mostofsky et al:Chocolate intake and risk of clinically apparent atrial fibrillation: the Danish Diet, Cancer, and Health Study. In : Heart  May 23, 2017. doi: 10.1136/heartjnl-2016-310357
  2. S.D. Pokorney  & J.P. Piccini: Chocolate and prevention of atrial fibrillation: what is bad for the pancreas might be good for the atria? In: Heart May 23, 2017.

 

Sukker og fedme

Befolkningsundersøkelser viser at tiltagende overvekt startet i et land samtidig som sukker kom til landet og at det ble billig.

England var det landet i vesten der fedmeepidemien startet.  Det var allerede på 1700-tallet. England hadde da, som kolonimakt, innførsel av store mengder og ganske billig sukker.

Sukker er, som vi alle vet, søtt og godt, og selv om vi ikke blir avhengig av sukker, gjør den gode søtsmaken at vi får lyst på noe med sukker i.

Men hvorfor blir vi fete av mye sukker? Lange trodde man at dette var et enkelt spørsmål om ubalanse mellom tilført energi og energiforbruk.  Spiser man mer enn kroppen trenger av energi for å utføre dagens gjerninger og arbeid, så lagres energien som fettvev. Men det er også andre forklaringer enn bare energibalansen, nemlig at sukker inneholder sukkerarten fruktose.

Vanlig sukker er et disakkarid, det vil si et det består av to enkle sukkermolekyler, glukose og fruktose, som er kjemisk koblet sammen.  I tarmen spaltes sukkeret til glukose og fruktose, og disse to sukkermolekylene har ulike forbrenningsveier. Glukosen kan enten forbrenne pyntelig og pent i cellenes mitokondrier, eller omdannes til fettsyrer, mens fruktosen har det mer travelt.

For at glukosen og fruktosen skal forbrennes må de først fosforyleres, det vil si at det kobles et fosfatmolekyl til de enkle sukkermolekylene.  For fruktosen skjer denne forforylerings-prosessen så fort og effektivt at andre forforylerings-prosesser undertrykkes.  Forbrenningen av glukose, som altså er avhengig av at glukosen er fosforylert, blir hemmet av den raske forbrenningen av fruktose. I stedet for at glukosen blir forbrent og skaffer energi, blir den brukt til å danne fett, som jo egentlig er et energilager.  Dette er en molekylær forklaring til at sukker lett kan føre til fedme.

Vi har befolkningsundersøkelser som viser dette ganske tydelig.  Fedme var lenge at relativt lite problem i USA. Men da den amerikanske landbrukspolitikken endret seg slik at det ble overproduksjon av mais, sted fedmen i USA betydelig. President Roosevelt hadde ved sin «New Deal» i 30-årene gitt landbruket store subsidier, slik at de ikke trengte å bruke hele landbrukspotensialet. Denne politikken ble opphevet av president Nixon, og jordbrukeren måtte øke produksjonen av mais betraktelig for å få nok inntekter.  Dette førte til et maisoverskudd, noe som gjorde at sukkerindustrien omdannet (hydrolyserte) maisens stivelse til enklere sukkerarter, og storparten av disse var fruktose.  Det fruktoserike og søte mais-hydrolysatet var flytende og kunne lett tilsettes en rekke matprodukter, og lettest var det å sette det til leskedrikker. Dessuten var sukkeret fremstilt fra mais billig, og fruktose er enda søtere enn vanlig sukker.  Forbruket av sukrete matvarer, og spesielt leskedrikker økte betydelig på grunn av en intens markedsføring av søte, smakfulle og billige produkter.

Dette er et godt eksempel på at endringer og lettelser i ett politikkområde, fører til problemer i et helt annet politikkområde.

Professor Richard J. Johnson har nylig skrevet en god oversiktsartikkel om dette (1).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

 

  1. R J Johnson og medarbeidere: Perspective: A Historic and Scientific Perspective of Sugar and Its Relation with Obesity and Diabetes. In Adv Nutr. 2017, 8: 412-22.

Om svisker, og om overvekt.

En ukes gjennomgang av nyere vitenskapelig litteratur innen ernæringsfaget gir som regel mange gode artikler å velge i mellom. Men siste uke var noe mager, selv om flere artikler handlet om overvekt. Jeg fant to artikler som kunne være verd en blogg. Den ene om oppfatningen av at det ikke er farlig å være fet om en ellers er i god form, og den andre handlet om svisker, som er et ganske sjeldent tema i ernæringslitteraturen.

Først om de såkalt sunne overvektige:

“Fat but Fit is a big fat myth”

Dette var overskriften i et BBC referat fra årets “European Congress on Obesity” som ble holdt i  Portugal fra 17 til 20 mai i år.

Overskriften refererte til en større undersøkelse fra Universitetet i Birmingham der data fra flere millioner britiske individer var undersøkt. Dr Rishi Caleyaschetty og medarbeidere hadde fulgt folk som ved studiens start var friske overvektige (en body mass indeks over 30), men som ellers var i god form uten tegn på hjerte- og karlidelser, høyt blodtrykk eller økte blodfettstoffer og som hadde et normalt blodsukker.

Forskerne fra Birmingham fant ved å følge disse individene, og sammenlikne dem med friske normalvektige, at de frisk og sunne overvektige likevel hadde langt større sjanse til med tiden å utvikle hjerte og karsykdommer, slag og hjertesvikt. De mener altså at «fat but fit» ikke er riktig, og at alle overvektige burde gå ned i vekt. Det å være overvektig er i seg selv en risikofaktor for utvikling av hjerte-karsykdommer, selv om alle de andre risikofaktorene er fraværende.

Den andre undersøkelsen jeg fant i uken som gikk, handlet om svisker (tørrede plommer) og benhelse (1). Bakgrunnen for oversikt-undersøkelsen var at noen studier, blant andre av  S. Hooshmand og medarbeidere hadde vist at tørkede plommer påvirket benvevet til kvinner etter overgangsalderen på en gunstig måte (2). Studiene antydet at det i svisker var substanser som var til fordel for benvevet, med andre ord at svisker kunne forhindre benbrudd. Jeg må innrømme at dette ante jeg ikke noe om, og gikk derfor inn i artikkelen med en viss undring. Men oversikten var godt skrevet og forfatteren hadde trålet gjennom tallrike artikler om svisker og helse. Både dyreforsøk og cellestudier har i følge forfatteren vist at ekstrakt fra svisker både fremmer bendannelse og forhindrer at bensubstans minker, og disse virkningene går via stoffer som påvirker signalveier som igjen påvirker både osteoblaster (celler som danner benvev) og osteoklaster (celler som øker nedbryting av benvev).

Det ser faktisk ut som at det å spise svisker har noe for seg, i alle fall når det gjelder benvevet. Hva det er i svisker som virker, er ikke sikkert, men svisker inneholder en rekke fenoler som synes å ha betydning for benvevets stoffskifte. Dessuten har svisker et relativt høyt innhold av vitamin K, som også er av betydning for benhelsen.

I tillegg til benhelsen, er svisker både godt og en artig måte å få i seg en del av den daglige dosen av frukt, bær og grønt, noe som alle ernæringssakkyndige er enige om at man skal. Men svisker er ganske søte på grunn av høyt sukkerinnhold, så for meget av det gode kan gi overvekt!

En liten ettertanke om svisker og benhelse: Wallaces studie var støttet av California Plum Board.

  1. T.C. Wallace: Dried Plums, Prunes and Bone Health: A Comprehensive Review. In: Nutrients 2017, 9: 401.
  2. S. Hooshmand et al.:Comporative effects of dried plum and dried apple on bone in postmenopausal women. Br. J. Nutr. 2011, 106, 923-30

Hilsen fra

Kaare R. Norum

Kostråd om fett

På grunn av en økt usikkerhet om hva en skal spise av fett, har Nasjonalt råd for ernæring (Ernæringsrådet) kommet med en ny oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for kostråd om fett. Rapporten heter « Kostråd om fett- en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget».

Bakgrunnen for den usikkerheten som tydeligvis eksisterer i store deler av befolkningen, og spesielt blant journalister, er at berørt industri har gjennom reklame og annen påvirkning har fremholdt at det er ikke er forbundet med noen risiko å spise mettet fett.

Ernæringsrådets satte ned en gruppe på tre for å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget.  De tre medlemmene var Erik Arnesen (leder), Kjetil Retterstøl og Jøran Hjelmesæth. De har levert en meget god rapport. De har gjennomgått hva andre land anbefaler, og hva internasjonale organisasjoner har uttalt om spørsmålet, og de har selv vurdert de senere års vitenskapelig litteratur om problemstillingene.

De kostrådene som Ernæringsrådet og de nordiske land ga i 2011 og 2012, var at inntaket av mettet fett i befolkningen burde være lavere enn 10 % av energiinntaket, og at mettet fett delvis burde erstattes med umettet fett. Disse anbefalingene bygget på sammenhengen mellom inntaket av ulike typer fett og fete matvarer på den ene side, og risiko for kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer på den annen side. Ernæringsrådets arbeidsgruppe skulle undersøke om disse rådene fremdeles var gyldige.

Fordi det er stor interesse for melkefettet i befolkningen, har gruppen også undersøkt sammenhenger mellom meieriprodukter og spisefett, og hjerte- og karsykdommer.

Arbeidsgruppen har gjennomgått en rekke lands anbefalinger av hvordan deres befolkning bør spise. Det er gledelig stor internasjonal enighet mellom landenes kostholdsråd, og et meget godt samsvar med hva Verdens Helseorganisasjon mener om hva vi bør og ikke bør spise.

En rekke autorative faglige organisasjoner har i de siste årene kommet med anbefalinger om kosthold, og det er også innen disse organisasjonene en stor faglig enighet, med konklusjoner som samsvarer godt med hva Ernæringsrådet anbefaler for norske innbyggere.

Konklusjonene til arbeidsgruppen er ganske klare: Etter å ha gjennomgått de siste årenes vitenskapelig publikasjoner på området og en rekke lands nyere tilrådninger, mener arbeidsgruppen at det så absolutt er riktig å råde befolkningen til å innta mindre av mettet fett. Med andre ord: de kostrådene om fett, som ble gitt i Norge og Norden i 2011 og 2012 er fortsatt både aktuelle og gyldige.

Mengden av fett må sees i sammenheng med den matenergien eller matmengden vi spiser. For hjerte- og karsykdommer er balansen mellom ulike typer av fett og kilder til fett viktigere enn prosentandelen av det totale fettinnholdet i kostholdet. Dette blir videre støttet av nyere vitenskapelig dokumentasjon som fremhever at et sunt kosthold bør inneholde mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn, mer fisk, og begrensede mengder av rødt kjøtt, salt, og tilsatt sukker og energirike (fete) matvarer.

Rapporten «Kostråd om fett» er velskrevet, oversiktlig og meget klar i sine konklusjoner.

Den ligger på Helsedirektoratets hjemmeside på internett og kan lastes ned derfra. Trykte eksemplarer finnes også, og kan fås ved henvendelse til Nasjonalt råd for ernæring.

Med hilsen

 

Kaare R. Norum

Store doser vitamin D til ingen nytte.

Jeg har i løpet av de siste månedene tatt for meg en del villedende reklamer, og har vært et par ganger innom den store reklamekampanjen som påstår at folk tenger store doser vitamin D. Se mine blogger fra 27.2 og 2.5 i år (1).

I denne uken kom det enda en vitenskapelig artikkel som viste at store doser vitamin D ikke hjelper for å øke insulin følsomheten eller insulinproduksjonen hos pasienter med sukkersyke type 2. Det var en norsk forskergruppe under ledelse av professor Kåre Birkeland som publiserte artikkelen i tidsskriftet Diabets Care (2). Det er hyggelig å blogge positivt om gode norske forskningsresultater.

Artikkelen innleder med at enkelte observasjonsstudier har antydet at store doser vitamin D kunne føre til at voksne pasienter med sukkersyke fikk en bedre blodsukkerregulering fordi insulinfølsomheten ble normalisert og insulinproduksjonen ble bedret. Men dette var altså i observasjonsstudier, som ikke sjelden gir uriktige resultater. Skal man undersøke virkninger av medisiner eller vitaminer på en skikkelig måte, må det gjøres i randomiserte, kontrollerte studier, der halvparten av individene får det som skal utprøves, mens den andre halvparten bare får placebo (juksepreparat). I slike studier skal heller ikke forskerne vite hvilke individer som får preparatet og hvem som får placebo.

I den norske randomiserte, kliniske studien ble det undersøkt om store doser vitamin D hadde noen innvirkning på insulinfølsomhet, insulinsekresjon og hos sukkersykepasienter som hadde lavt vitamin D innhold i blodet.

62 kvinner og menn med sukkersyke type 2 og som også hadde lavt innhold av vitamin D i blodet, deltok i undersøkelsen. Den varte i 6 måneder. Halvparten av deltakerne i undersøkelsen fikk ved starten av undersøkelsen en kjempedose vitamin D, den andre halvparten fikk placebo. Den gruppen som fikk vitaminet, fikk en tilleggsdose vitamin D etter 4 uker, dersom vitamininnholdet i blodet var sunket under en viss verdi.

Etter 6 måneder ble individene vurdert og undersøkt: Insulin følsomheten, den interne glukoseproduksjonen og blodsukker-reguleringen var ikke forskjellig i de to gruppene.

Konklusjonen er klar og tydelig: tilskudd av store doser vitamin D til pasienter med type 2 sukkersyke og lett vitamin D mangel endrer ikke pasientenes insulin-følsomhet, deres blodsukkerregulering eller deres insulinproduksjon.

Firmaer som reklamerer med at folk flest trenger store doser av vitamin D, får stadig dårligere dekning for sine påstander.

Vitamin D får man best i seg via kostholdet, ta litt tran og få solskinn på huden, og ikke via piller eller preparater.

  1. Norums ernæringblogg 27.2 og 2.5 2017
  2. Hanne L. Gulseth, Cecilie Wium, Kristin Angel, Erik F. Eriksen and Kåre I. Birkeland: Effect of Vitamin D Supplementation on Insulin Sensitivity and Insulin Secretion in Subjects With Type 2 Diabetes and Vitamin D Deficiency: A Randomized Controlled Trial. In: Diabetes Care 2017 Apr; dc162302. https://doi.org/10.2337/dc 16-2302

Med hilsen

Kaare R. Norum

 

Spis mindre og gå ned i vekt – men hvordan skal man spise?

Overvekt er et stort helseproblem, i nesten hele verden.  Graden av fedme øker. De landene som har størst problemer med overvekten, er USA og England. Men også i Norge er fedme-problemet blitt større med årene, både hos barn, ungdom og voksne.

Den beste måten å gå ned i vekt er å spise mindre mat enn kroppen trenger. Greier man det, vil vekten gå ned. Men det er vanskelig. Der har derfor etter hvert kommet mange ulike forslag til forskjellige typer av faste-regimer.  Ett av disse er å faste et par dager uken, ett annet og mer populært er å spise meget lite hver annen dag, og spise vanlig den andre dagen.

Bøker som beskriver hvordan man skal gå frem for å få dette til, er blitt bestselgere verden over. I USA og England har «annenhverdag-diettbøker» blitt solgt i over 1 million eksemplarer. Så da skulle en tro at dette hjalp godt for dem som vil bli tynnere. Men dette er ikke blitt undersøkt skikkelig, før Trepanowski og medarbeidere startet en kontrollert undersøkelse i Chicago, USA. De ville finne ut om det var bedre å sulte hver annen dag, enn å spise mindre hver dag (1).

Forskerne tok for seg 222 overvektige personer, hvorav 100 kunne brukes i en kontrollert, klinisk undersøkelse. 34 av disse ble tilfeldige randomisert til å faste hver annen dag, 35 til å spise mindre hver dag og 31 var ubehandlede kontroller. Studien varte i ett år.

De to gruppene som skulle gå ned i vekt, måtte minske matinntaket slik at energimengden gjennomsnittlig  ble redusert til 75 % det de vanligvis spiste. Gruppen som skulle faste hver annen dag, fikk på fastedagen bare 25 % av det vanlige energiinntaket, men på spisedagen (den ble kalt «festdagen») kunne de spise 125 % av matenergien  de var vant til. Gruppen som skulle redusere det daglige matinntaket, fikk hver dag 75 % av det de vanligvis spiste.

Disse to forsøksgruppene fikk på sykehusets poliklinikk utdelt mat hver dag i 3 måneder, deretter skulle de i 3 måneder, under veiledning av forskerne, selv kjøpe inn og lage til sine måltider. Etter at disse 6 månedene med veiledning var over, skulle de selv fortsette med sine måltids mønstre i et halvt år. På dette viset kunne man få vite hvor vanskelig det var for de overvektige å følge det regimet som var startet.

Av de som fastet hver annen dag, var det bare 21 som klarte å fullføre et helt år, i den gruppen som spiste mindre hver dag,var det 25 som var med i ett år.

Alle deltakerne i studien ble selvsagt veiet og en rekke blodprøver ble tatt, både før under og etter at undersøkelsen var avsluttet.

De to diettgruppene gikk ned til om lag 7 % av sin kroppsvekt de første 6 månedene, mens kontrollgruppen beholdt sin kroppsvekt. Men det neste halvåret, da de ikke hadde noen veiledning, gikk vekten i begge gruppene opp noe, slik at de veide etter ett år bare om lag 5% mindre enn da forsøket startet.

Forskerne hadde trodd at de som fastet hver annen dag, skulle gå mere ned i vekt enn de som reduserte sitt inntak hver dag. Men det var ikke noen forskjell mellom de to gruppene, hverken i blodverdier, risikofaktorer for livsstils-sykdommer eller i vekttap. Det var faktisk vanskeligere å gjennomføre annen hver dags faste enn å redusere matinntaket hver dag.

konklusjonen er at om man skal gå ned i vekt, er det greiest og enklest å redusere matinntaket daglig, og ikke begynne med alternative fasteregimer.

  1. F. Trepanowski et al.: Effect of Alternate-Day Fasting on Weight Loss, Weight Maintenance, and Cardioprotection Among Metabollically Healthy Obese Adults. A Randomized Clinical Trial. JAMA Internal Medicine. doi:10.1001/jamainternmed.2017.0936. Published online May 1. 2017

 

Hilsen

Kaare R. Norum

Utidig og villedende reklame

En av mine forrige blogger handlet om den skjulte reklamens makt, og hvordan næringsmiddelindustrien brukte den i sin markedsføring. Den bloggen vakte stor oppmerksomhet, med en rekke kommentarer.

Jeg fortsetter med reklame, men denne gang reklame som ikke gir seg ut for noe annet enn det. Men som også forvirrer folk som ikke har særlig greie på hva reklamen omhandler. Jeg tenker på den intense markedsføring av vitamintilskudd, tilskudd som vi egentlig ikke trenger, og som i verste fall kan være farlig.

I løpet av det siste året har det i riksdekkende aviser vært hele sider med reklame for vitamin D. Firmaet som reklamer dette, må tydeligvis tjene store penger på sin markedsføring, for slike annonser koster mye. Reklamen påstår at folk flest har gode og nyttige helseeffekter av å ta ekstra doser med vitamin D.

Men i april i år ble en meget god og grundig vitenskapelig undersøkelse om dette offentliggjort (1).  Grimnes og medarbeidere undersøkte effekten av tilskudd med ganske høye doser vitamin D gitt til kvinner, som var 50 år og noe eldre. De ville se om dette hadde positive effekter på kvinnenes muskelfunksjon, balanse og deres generelle livskvalitet.

Bakgrunnen for undersøkelsen var at enkelte studier hadde antydet at store doser vitamin D ga positive effekter på muskelfunksjon, balanse og livskvalitet. Men dette var bare i såkalte observasjonsstudier uten noen kontroller. Grimnes og medarbeidere gikk grundigere til verks. De tok for seg om lag 300 kvinner som etter overgangsalderen hadde plager på grunn av dårlig muskelkontroll og balanse. Alle kvinnene fikk i ett år daglig tilskudd av en anbefalt dose vitamin D ( det er 15 microgram eller 800 IU) og ett gram kalsium. I tillegg fikk halvparten av kvinnene store doser av vitaminet( 20 000 IU) to ganger i uken, mens den andre halvparten bare fikk placebo (juksepiller) like ofte.

Av de 297 kvinnene som deltok i undersøkelsen, fullførte 275 studien. De som tok de store dosene av vitamin D, fikk som forventet, meget høye verdier av vitaminet i blodet. De som fikk placebo, økte sine blodverdier bare minimalt. Grimnes og medarbeidere fant ingen forskjell mellom de to gruppene, hverken i muskelstyrke, balanse eller i generell livskvalitet.

Det er altså ingen grunn til å ta store doser vitamin D for å få bedre balanse, muskelkontroll og livskvalitet. Men selvsagt må alle ha den daglige dosen vitamin D, som vi alle trenger (800 IU). Vitaminet har nemlig en rekke viktige funksjoner i kroppen. Men for at disse funksjonene skal virke optimalt, trenger hverken kvinner i overgangsalderen eller andre mer vitamin enn den anbefalte normale dosen. Den får man i sommerhalvåret stort sett dekket av solskinn på huden. Da dannes det nok vitamin D i huden til kroppens behov. Det forutsetter at man ikke er helt tildekket i solen, eller at man ikke er mørkhudet. Da må man få vitaminet på annet vis, liksom vi alle andre må få det i vinterhalvåret. Margarin og enkelte melkesorter er vitaminisert, og dersom man om vinteren tar en barneskje tran 5 ganger i uken (mange vil slippe det i helgen), så er behovet for vitamin D dekket. I tillegg er det vitamin D i fet fisk.

En vitenskapelig kommisjon utarbeidet for EU en rapport om vitamin D, der behovet for vitaminet i ulike aldergrupper og forskjellige livssituasjoner er grundig gjennomgått.  Rapporten er velskrevet, og den kan anbefales for spesielt interesserte (2).

Vennlig hilsen fra

Kaare R. Norum

  1. Grimnes G, Emaus N, Cashman K D & Jorde R:The effect of high-dose vitamin D supplementation on muscular function and quality of life in postmenopausal women – a randomized controlled trial. In Clinical Endocrinology, DOI:1111/cen.13353. April 2017

 

2.      EFSA Panel on Dietetic Products, Nutrition and Allergies (NDA): Dietary reference values for vitamin D, published 28 October 2016